Å grue seg til utskrivelse

[meira]

Jeg har vært innlagt ved Dps i tre og en halv mnd. Et opphold som i utgangspunktet skulle vart i tre uker. Ble veldig dårlig da de tok bort Cipralexèn og trilafonen jeg sto på. Har kommet meg noe, men det er fortsatt helt svart på morgenen og på formiddagen.Sto på trilafon fast når jeg kom. Nå bare eventuelt annen hver dag 2-4 mg.

Tankene kretser om hvordan jeg skal takle dette mørket, dette tankekjøret om morgenen. Føler bare håpløshet, panikk følelse når jeg våkner.Har sagt alt dette til behandler, men de vil allikevel skrive meg ut.

Har prøvd meg nå på noe lengre permisjoner, og det er fortsatt veldig tøft å være hjemme. Føler meg dårligere nå enn da jeg ble innlagt.

Opplever dette som en depresjon, men min behandler sier at "dette er livet".Gruer meg til alt om dagen. Blir veldig fort sliten, har liksom ikke krefter til noen ting om dagen. Det er bedre på kveldene, lysere. Om kveldene gruer jeg meg til å våkne til mørket om morgenen. Har fått tilbake Cipralexèn. Noe jeg nesten måtte krangle meg til.

Ser veldig mørkt på fremtiden. Er henvist nå til individualtimer ved et annet Dps, nærmere her jeg bor.Legen på Dps sier jeg må lære å mestre livet, helst uten medisiner. På det verste uten Cipralexèn , lå jeg to dager i fullstendig mørke på rommet.

Alt er blytungt, til og med å dusje om morgenen. Aner ikke hvordan jeg skal klare meg hjemme nå. Det er bare så utrolig svart. Føler meg så utrolig skjør.

Dette ble mye negativt, men prøver bare å skrive litt om hvordan jeg har det. Kanskje det kan lette litt på trykket.

Mvh

[Gjest Hmmm lurer...]

Det høres ut som du sliter tungt. Men jeg forstår ikke hvorfor man skal lære seg å leve uten AD og AP hvis det hjelper på helsa?

[frosken]

Hvorfor har behandlerne sett det som et poeng å seponere trilafon og cipralex? Og hvor store doser trilafon sto du på i utgangspunktet?

Jeg merker at jeg blir usikker på om du mottar faglig god behandling ut i fra det du skriver. Ser lite poeng i å være uten cipralex dersom den gir deg vesentlig bedre livskvalitet, tilsvarende med moderate doser trilafon.

[Gjest Nerda]

Noen behandlere skjønner ikke dette med piller. Når du ble veldi dårlig som en direktefølge av at de seponerte medisinene dine, så taler da det virkelig for seg selv.

Jeg håper du får en mer fornuftig behandler ved det andre DPS-et.

Husker meg selv en gang. Jeg var ikke diagnostisert bipolar ennå, og brukte Efexor. Så ble jeg allikevel svært depressiv og etter hvert lagt inn. Psykiateren på poliklinikken mente det mest nærliggende måtte være å øke dosen jeg da brukte med Efexor. Dette skjedde imidlertid ikke på psykehuset. På akuttposten forsto de at jeg kunne trenge en doseøkning, men ville ikke gjøre noe "fordi legen på avdelingen jeg ville komme på var så flink" Så da jeg kom på den avdelingen fikk jeg ikke noe med overlegen å gjøre, men kom til en psykolog som ... jeg vil kalle henne en inkompetent utøver av kognitiv terapi. Jeg skulle takle livet. Følgen av dette var mye vondt for meg og en innleggelse som ble nesten fire mnd lang. Til slutt gikk overlegen i ferie, og en anen tok over. Da ble det plutselig fart i sakene. Opp med dosen og igang med ap også. Om ikke Efexoren knakk hele depresjonen så fikk den meg så pass opp akkurat da til at det etter hvert ble "folk" av meg igjen. I ettertid har jeg konkludert med at den episoden antagelig gikk over av seg selv. Dette fordi det kom en ny episode seinere som ikke responderte på vanlig ad, men det er en annen historie.

Det sier bare noe om hvor unødvendig teite avgjørelser sånne behandlere kan ta. Noen trenger disse medikamentene over svært lang tid, kanskje livslangt. Hadde de sett min situasjon fra en annen vinkel den gangen - hadde jeg ikke vært innlagt spesielt lenge og dermed ganske mange penger spart.

[Gjest berre et tips]

Høres ut som du trenger noe positivt i hverdagen når du kommer hjem... vet ikke om du er i jobb, men hva med dagsenter, praksisplass? Jeg hadde fått seriøse problemer om jeg ikke hadde kommet meg ut hver dag for å treffe andre folk og gjøre noe fornuftig...

Du må snekre deg en ny hverdag med aktiviteter... Her jeg bor er det feks. flere bedrifter som hjelper folk som sliter psykisk. Arbeidssenter tilpasset alle slags behov og utfordringer.

Psykiatrisk er ingen plass å bli værende... syke mennesker på alle kanter.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har du fått noen diagnoser?

[meira]

Har du fått noen diagnoser?

Jeg har diagnosen bipolar 2, men de har visst nyansert dette mer der jeg er. Vet ikke helt hva de har kommet til, men det er en del tvang og unnvikelse de snakker om.Bruker også Lamictal ennå, 700 mg, men har bare 10 mmmol på speilet.

[meira]

Høres ut som du trenger noe positivt i hverdagen når du kommer hjem... vet ikke om du er i jobb, men hva med dagsenter, praksisplass? Jeg hadde fått seriøse problemer om jeg ikke hadde kommet meg ut hver dag for å treffe andre folk og gjøre noe fornuftig...

Du må snekre deg en ny hverdag med aktiviteter... Her jeg bor er det feks. flere bedrifter som hjelper folk som sliter psykisk. Arbeidssenter tilpasset alle slags behov og utfordringer.

Psykiatrisk er ingen plass å bli værende... syke mennesker på alle kanter.

Enig med deg.Ikke noe sted å bli værende. Skal begynne på noe jobbrelatert 4 ganger i uken fra slutten av januar. Det er lenge til. Må bare ta meg selv i nakken og forsøke å fylle min egen hverdag. Det er bare så blytungt å komme i gang om morgenen, når alt er så svart.

Mvh

[meira]

Noen behandlere skjønner ikke dette med piller. Når du ble veldi dårlig som en direktefølge av at de seponerte medisinene dine, så taler da det virkelig for seg selv.

Jeg håper du får en mer fornuftig behandler ved det andre DPS-et.

Husker meg selv en gang. Jeg var ikke diagnostisert bipolar ennå, og brukte Efexor. Så ble jeg allikevel svært depressiv og etter hvert lagt inn. Psykiateren på poliklinikken mente det mest nærliggende måtte være å øke dosen jeg da brukte med Efexor. Dette skjedde imidlertid ikke på psykehuset. På akuttposten forsto de at jeg kunne trenge en doseøkning, men ville ikke gjøre noe "fordi legen på avdelingen jeg ville komme på var så flink" Så da jeg kom på den avdelingen fikk jeg ikke noe med overlegen å gjøre, men kom til en psykolog som ... jeg vil kalle henne en inkompetent utøver av kognitiv terapi. Jeg skulle takle livet. Følgen av dette var mye vondt for meg og en innleggelse som ble nesten fire mnd lang. Til slutt gikk overlegen i ferie, og en anen tok over. Da ble det plutselig fart i sakene. Opp med dosen og igang med ap også. Om ikke Efexoren knakk hele depresjonen så fikk den meg så pass opp akkurat da til at det etter hvert ble "folk" av meg igjen. I ettertid har jeg konkludert med at den episoden antagelig gikk over av seg selv. Dette fordi det kom en ny episode seinere som ikke responderte på vanlig ad, men det er en annen historie.

Det sier bare noe om hvor unødvendig teite avgjørelser sånne behandlere kan ta. Noen trenger disse medikamentene over svært lang tid, kanskje livslangt. Hadde de sett min situasjon fra en annen vinkel den gangen - hadde jeg ikke vært innlagt spesielt lenge og dermed ganske mange penger spart.

Takk for svar. Ligner litt på min egen situasjon. Kjenner jeg er redd for min egen behandler, hun er overlege og over sytti år. Kjenner jeg ikke har noen tillit lengre. Sitter bare å svetter i hendene når jeg er inne hos henne.

Vet ikke hvordan jeg skal klare meg hjemme.Men får bare bite tennene sammen og fortsette å gå.

Mvh

[frosken]

Takk for svar. Ligner litt på min egen situasjon. Kjenner jeg er redd for min egen behandler, hun er overlege og over sytti år. Kjenner jeg ikke har noen tillit lengre. Sitter bare å svetter i hendene når jeg er inne hos henne.

Vet ikke hvordan jeg skal klare meg hjemme.Men får bare bite tennene sammen og fortsette å gå.

Mvh

Hvor lenge er det til du skal skrives ut?

Kanskje det kan hjelpe deg i overgangsperioden å skrive litt jenvlig her inne om hvordan det går.

[meira]

Hvorfor har behandlerne sett det som et poeng å seponere trilafon og cipralex? Og hvor store doser trilafon sto du på i utgangspunktet?

Jeg merker at jeg blir usikker på om du mottar faglig god behandling ut i fra det du skriver. Ser lite poeng i å være uten cipralex dersom den gir deg vesentlig bedre livskvalitet, tilsvarende med moderate doser trilafon.

Sto i utgangspunktet på 14 mg trilafon, noe jeg er enig i er en alt for høy dose.Står nå på 2- 4 mg evt.

Blir ikke bedre med denne overlegen som behandler, og være blandt dårlige mennesker rundt meg. Samtidig vet jeg ikke helt hvordan jeg skal klare meg hjemme. Men har ikke nor valg akkurat nå. Må bare fortsette å gå.

Mvh

[frosken]

Sto i utgangspunktet på 14 mg trilafon, noe jeg er enig i er en alt for høy dose.Står nå på 2- 4 mg evt.

Blir ikke bedre med denne overlegen som behandler, og være blandt dårlige mennesker rundt meg. Samtidig vet jeg ikke helt hvordan jeg skal klare meg hjemme. Men har ikke nor valg akkurat nå. Må bare fortsette å gå.

Mvh

Vet du noe om den nye behandleren du får etter utskrivelse?

[meira]

Det høres ut som du sliter tungt. Men jeg forstår ikke hvorfor man skal lære seg å leve uten AD og AP hvis det hjelper på helsa?

Overlegen (Behandler) sier jeg må lære meg å leve livet på livets villkår uten medisiner. Hun ser ikke at dette er en depresjon. Sier "At dette er livet" Funskjonsnivået mitt og livskvaliteten min er veldig redusert.Vet ikke hvordan jeg skal klare å krabbe meg opp nå.Gruer meg veldig til julen og alle de glade menneskene rundt meg.Er bare så langt nede.

Takk for svar

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har diagnosen bipolar 2, men de har visst nyansert dette mer der jeg er. Vet ikke helt hva de har kommet til, men det er en del tvang og unnvikelse de snakker om.Bruker også Lamictal ennå, 700 mg, men har bare 10 mmmol på speilet.

Jeg er redd du bare blir dårligere av denne behandlingen. Du må finne en psykiater som kan behandle BP2 (det er faktisk de fleste).

[meira]

Hvor lenge er det til du skal skrives ut?

Kanskje det kan hjelpe deg i overgangsperioden å skrive litt jenvlig her inne om hvordan det går.

Jeg tror jeg vil bruke forumet litt her fremover, for kanskje å lette litt på trykket. Meningen er torsdag førstkommende at jeg skal hjem. Jeg tror faktisk ikke selv at behandlingen der gjør meg bedre.Noe også NHD kommenterte.

Den nye behandlereren er en bekjent av overlegen jeg går til, som hun har henvist meg til. Har hørt at hun kan være ganske streng, ut i hva andre har fortalt. Men jeg kjenner henne ikke. Skulle ønske jeg kunne droppe hele psykiatrien. Desverre vil det heller ikke gå nå.

Mvh

[Gjest Hmmm lurer...]

Overlegen (Behandler) sier jeg må lære meg å leve livet på livets villkår uten medisiner. Hun ser ikke at dette er en depresjon. Sier "At dette er livet" Funskjonsnivået mitt og livskvaliteten min er veldig redusert.Vet ikke hvordan jeg skal klare å krabbe meg opp nå.Gruer meg veldig til julen og alle de glade menneskene rundt meg.Er bare så langt nede.

Takk for svar

Mvh

Godt du fikk svar av NHD. Håper du gjør som han foreslår og bytter behandler. Jeg lever veldig godt med medisiner jeg. Trapper jeg ned på noe er jeg først trygg på at det er noe jeg vil prøve.

[Gjest berre et tips..]

Enig med deg.Ikke noe sted å bli værende. Skal begynne på noe jobbrelatert 4 ganger i uken fra slutten av januar. Det er lenge til. Må bare ta meg selv i nakken og forsøke å fylle min egen hverdag. Det er bare så blytungt å komme i gang om morgenen, når alt er så svart.

Mvh

Det er vel noe i ordtaket "ledigang er roten til alt vondt". Deesto lengre en går sykemeldt, desto verre er det å komme i gang. Var litt lenge å vente til slutten av januar... greier ikke å frakskyve det på en eller annen måte? Så det ikke blir så nitrist å komme hjem og oppleve at alt blir dødt og stille...

[Gjest Nerda]

Takk for svar. Ligner litt på min egen situasjon. Kjenner jeg er redd for min egen behandler, hun er overlege og over sytti år. Kjenner jeg ikke har noen tillit lengre. Sitter bare å svetter i hendene når jeg er inne hos henne.

Vet ikke hvordan jeg skal klare meg hjemme.Men får bare bite tennene sammen og fortsette å gå.

Mvh

Hun har nok gått ut på dato. Noen klarer å praktisere fornuftig i eldre dager, men dessverre tror jeg enkelte går ut på dato og henger igjen i helt gammeldagse oppfatninger om saker og ting. Kanskje hun ikke har fått med seg at manisk-depressiv har blitt noe annet og mer nyansert oppdelt etter hvert ... Det kan jo nesten virke sånn.

Det serumspeilet du viser til på Lamictal er alt for lavt! Det må imellom 15 og 30. Selv ligger jeg gjerne rundt 23-4)

Men du skulle bytte behandler forsto jeg det som. Da håper jeg at du kommer til en som kan å behandle bp2 - noe han også med riktighet sier at de fleste kan. Jeg har ikke møtt psykiatere som ikke har kunnet det siden jeg fikk diagnosen i alle fall.

Det er helt greit å jobbe med hvordan man tenker når man blir depressiv og slikt, men da handler det om sykdomstakling/utvikling av innsikt - ikke om å lære å takle noe som "bare" er livets oppturer og nedturer. Bipolar lidelse er ikke normale opp og nedturer av den allmennmenneskelige sorten.

[miakami]

den overlegen bør nesten klages inn for feilbehandling...

"lære å takle livet" uten medisin når en er bipolar???? da vet hun jo ikke hva bipolar er en gang.

[meira]

Det er vel noe i ordtaket "ledigang er roten til alt vondt". Deesto lengre en går sykemeldt, desto verre er det å komme i gang. Var litt lenge å vente til slutten av januar... greier ikke å frakskyve det på en eller annen måte? Så det ikke blir så nitrist å komme hjem og oppleve at alt blir dødt og stille...

Hei- Jeg tror ikke det, men skal høre med den nye behandleren min om det er mulig å få samtale et par ganger i uken.Ser at jeg ikke blir bedre av å være på Dpsèt jeg er innlagt på nå.Tror nok NHD har rett i akkurat det.

Mvh