Taler kroppen til oss?

[Gjest Hudkreft]

Jeg vil dele en teori med dere.

Jeg har ikke hatt det bra i høst. Har hele tiden gått og vært trist og smådeprimert. Jeg har egentlig ikke hatt noen grunn til det. Jeg har til og med følt at ekteskapmitt har gått helt skeis, jeg som alltid har hatt et lykkelig ekteskap. Har hatt "radaren" påslått for første gang på over 20 år, men andre ord begynt å vurdere nye samlivskandidater. Jeg hadde noen dager i høst da jeg var livredd, da både legen min og jeg trodde at en føflekk var ondartet. Jeg klarte ikke å slå meg til ro, da jeg fikk høre at alt var i orden. Jeg har ikke vært meg selv i det hele tatt, og det har vært fryktelig ubehagelig. Jeg har vært rastløs og misfornøyd.

Så var jeg på en rutinekontroll for å sjekke alle føflekkene mine hos en hudspesialist. Da ble det oppdaget at jeg hadde hudkreft. Jeg var heldig, fikk fjernet svulstene samme dag. Hudkreft sprer seg ikke slik som føflekkreft kan gjøre. Den er ikke dødelig, må bare fjernes for å ikke ødelegge huden.

Nå er all uroen og depresjonen borte. Siden operasjonene har jeg følt meg rolig og trygg. Har kjent glede for første gang på det jeg kan huske. Jeg har sovet godt, og følt meg opplagt når jeg har våknet. Dette til tross for at sårene etter kreften svir en del, så det gjør vondt å gå og sitte.

Jeg tror at kroppen min har merket at jeg hadde kreftceller og sendt ut faresignal. Slik at jeg har visst at noe var fryktelig galt, men ikke hva. Nå er kreftcellene borte, og dermed uroen også.

Er det noen som har lignende erfaringer?

P.S. Jeg ønsker ikke svar fra Sør i denne tråden, venligst respekter det.

[hvorfor skjer dette??]

Jeg tror du har hatt en depresjon og basalcellecarcinom parallellt, og uavhengig av hverandre.

[Gjest Hudkreft]

Jeg tror du har hatt en depresjon og basalcellecarcinom parallellt, og uavhengig av hverandre.

Men hvorfor ble da depresjonen borte straks hudkreften ble oppdaget og fjernet? Jeg hadde vært nedfor og ikke meg selv så lenge som et halvt år, uten noen behandling, og det bare forsvant i løpet av noen timer.

[hvorfor skjer dette??]

Men la meg foregripe diskusjonens gang her noe: Det aner meg at du er vennlig innstilt til litt alternative teorier innen medisinen, og for all del, det er helt lov og greit det.

Jeg deler, som du kanskje allerede har skjønt, ikke din oppfatning her. Og dermed lurer jeg på: Hva skal til, hva må folk si eller hva må skje for at du skulle gå med på at dette ikke har noen sammenheng? Eller vil du uansett gå med en liten tro om at basalcellecarcinomet gav lyd fra seg?

Spent på å høre dine refleksjoner rundt dette.

[hvorfor skjer dette??]

Men hvorfor ble da depresjonen borte straks hudkreften ble oppdaget og fjernet? Jeg hadde vært nedfor og ikke meg selv så lenge som et halvt år, uten noen behandling, og det bare forsvant i løpet av noen timer.

1. Tilfeldigheter

2. Den enorme lettelsen du fikk over at du nå var kreftfri spiller kraftig inn på psyken.

3. Milde - moderate depresjoner går ofte over av seg selv uten behandling.

[Gjest Hudkreft]

Men la meg foregripe diskusjonens gang her noe: Det aner meg at du er vennlig innstilt til litt alternative teorier innen medisinen, og for all del, det er helt lov og greit det.

Jeg deler, som du kanskje allerede har skjønt, ikke din oppfatning her. Og dermed lurer jeg på: Hva skal til, hva må folk si eller hva må skje for at du skulle gå med på at dette ikke har noen sammenheng? Eller vil du uansett gå med en liten tro om at basalcellecarcinomet gav lyd fra seg?

Spent på å høre dine refleksjoner rundt dette.

''Det aner meg at du er vennlig innstilt til litt alternative teorier innen medisinen.''

Egentlig ikke. Jeg har aldri prøvd alternativ medisin. Jeg er blant dem som kjøper medisin på apoteket, ikke hos helsekost. Og jeg går til lege når jeg er syk, har aldri prøvd noen alternativ behandling, hverken healing, akupunktur eller annet utenfor skolemedisinen.

''Jeg deler, som du kanskje allerede har skjønt, ikke din oppfatning her. Og dermed lurer jeg på: Hva skal til, hva må folk si eller hva må skje for at du skulle gå med på at dette ikke har noen sammenheng? Eller vil du uansett gå med en liten tro om at basalcellecarcinomet gav lyd fra seg?''

Jeg trenger ikke å gå med på noe som helst. Jeg har gjort en observasjon, og ut i fra det dannet meg en teori som jeg ønsker å teste på andre, for å få deres syn.

Jeg er mest interesert i å høre andres erfaringer. Høre fra andre som også har eller har hatt kreft, og om de erfarte noe tilsvarende eller ikke. Det er like interesant å høre om dem som har fått kreftdiagnose uten noe som helst forvarsel, som å høre fra folk med tilsvarende erfaring som det jeg har.

Det som jeg er minst interessert i, er å høre fra forståsegpåere uten noen egen erfaring, som deg selv. En slik diskusjon som du legger opp til, er faktisk ikke av interesse.

[Rith]

Har hørt eksempler på lignende ting før når mennesker har vist seg å ha sykdommer etc. Hører ofte om mennesker som føler på seg at svar om at alt er i orden ikke er riktig, de har en indre følelse av at det ikke stemmer.

Men om depresjonsfølelsen din har vært av den grunn eller ikke er jo vanskelig å si, jeg tror hvertfall at følelsen din om at noe ikke stemte var et varsel.

Jeg har erfaringer på dette området selv, og litt andre erfaringer som går på litt andre ting, men som likevel er uforklarlig.

[Gjest Hudkreft]

Har hørt eksempler på lignende ting før når mennesker har vist seg å ha sykdommer etc. Hører ofte om mennesker som føler på seg at svar om at alt er i orden ikke er riktig, de har en indre følelse av at det ikke stemmer.

Men om depresjonsfølelsen din har vært av den grunn eller ikke er jo vanskelig å si, jeg tror hvertfall at følelsen din om at noe ikke stemte var et varsel.

Jeg har erfaringer på dette området selv, og litt andre erfaringer som går på litt andre ting, men som likevel er uforklarlig.

Takk for svar. Kan du tenke deg å dele noen av dine egne erfaringer?

[Dorthe]

Jeg blir skikkelig grinete når jeg har urinveisinfeksjon og da mener jeg ikke bare sur men griner også. Så ofte er det derfor jeg oppdager at jeg har det fordi folk er så vant med det nå så de spør om jeg har sjekket meg.

Jeg blir sur her inne når jeg svarer også, selv om jeg faktisk ikke mener det. Og jeg snakker fremdeles om før jeg vet at jeg har det sjøl. Vel, når jeg oppdager det så blir jeg enda mer grinete, men det har nok en annen grunn.

Så nå vet dere hvorfor jeg blir sur i perioder, jeg bestemmer meg for å ikke gjøre noe med det og gå med det til det går over av seg selv, men så ender det med at jeg havner på sykehuset noen uker isteden.

Og når jeg blir bra så er jeg blid igjen.

[Rith]

Takk for svar. Kan du tenke deg å dele noen av dine egne erfaringer?

Jeg tar sjansen med fare for å få noen Sørlige tilbakemeldinger. Hehe

Siden tidlig tenårene var jeg i perioder redd for å gå turer, jogge eller være alene. Jeg så for meg at jeg falt om og at ingen fant meg før det var for sent. Da jeg var 25, ble det oppdaget at jeg har en aneurisme i hodet. I tiden etter det var jeg livredd, særlig når jeg var alene med mitt nyfødte barn og også når jeg skulle begi meg ut på turer alene. Det varte jo selvfølgelig en stund fremover, men nå i dag har jeg slått meg til ro med at sånn er det, og jeg er ikke redd for å være alene lenger. Jeg føler meg trygg på at det kommer ikke til å skje noe.

Noe av det andre jeg har opplevd er at begge gangene jeg skulle ha barn, så bestemte jeg meg på forhånd. Vet ikke om det er interessant å høre mer om akkurat det, men si fra så forteller jeg gjerne.

[Gjest Hudkreft]

Jeg tar sjansen med fare for å få noen Sørlige tilbakemeldinger. Hehe

Siden tidlig tenårene var jeg i perioder redd for å gå turer, jogge eller være alene. Jeg så for meg at jeg falt om og at ingen fant meg før det var for sent. Da jeg var 25, ble det oppdaget at jeg har en aneurisme i hodet. I tiden etter det var jeg livredd, særlig når jeg var alene med mitt nyfødte barn og også når jeg skulle begi meg ut på turer alene. Det varte jo selvfølgelig en stund fremover, men nå i dag har jeg slått meg til ro med at sånn er det, og jeg er ikke redd for å være alene lenger. Jeg føler meg trygg på at det kommer ikke til å skje noe.

Noe av det andre jeg har opplevd er at begge gangene jeg skulle ha barn, så bestemte jeg meg på forhånd. Vet ikke om det er interessant å høre mer om akkurat det, men si fra så forteller jeg gjerne.

Jo, det er spennende

Fortell gjerne

[Gjest Hudkreft]

Jeg blir skikkelig grinete når jeg har urinveisinfeksjon og da mener jeg ikke bare sur men griner også. Så ofte er det derfor jeg oppdager at jeg har det fordi folk er så vant med det nå så de spør om jeg har sjekket meg.

Jeg blir sur her inne når jeg svarer også, selv om jeg faktisk ikke mener det. Og jeg snakker fremdeles om før jeg vet at jeg har det sjøl. Vel, når jeg oppdager det så blir jeg enda mer grinete, men det har nok en annen grunn.

Så nå vet dere hvorfor jeg blir sur i perioder, jeg bestemmer meg for å ikke gjøre noe med det og gå med det til det går over av seg selv, men så ender det med at jeg havner på sykehuset noen uker isteden.

Og når jeg blir bra så er jeg blid igjen.

Takk for hintet, da får vi jage deg til lege neste gang du svarer surt her inne ;-)

Men ikke misforstå, jeg har ikke oppfattet deg som spesielt sur i utrengsmål.

[Dorthe]

Takk for hintet, da får vi jage deg til lege neste gang du svarer surt her inne ;-)

Men ikke misforstå, jeg har ikke oppfattet deg som spesielt sur i utrengsmål.

Hehe, jeg blir skikkelig grinete og det verste er at jeg ikke vet om det sjøl, i hvert fall ikke før jeg begynner å grine flere ganger om dagen.

Nei, nytter ikke å gå til legen, jeg får ikke antibiotika uansett før det nærmer seg sepsis, men jeg leverer en urinprøve slik at vi vet hva slags bakterie det er når jeg blir ordentlig dårlig. Har ikke planlagt å ta reper'n enda. Så jeg får bare være grinete (

[Rith]

Jo, det er spennende

Fortell gjerne

Vel jeg hadde vært sammen med min samboer i 8 år da vi skulle ha nr 1. Det begynte med at min mor ble kreftsyk, og jeg ble redd for at hun aldri skulle bli bestemor, det var en av hennes store drømmer. Det tok ikke lang tid før jeg ble gravid, og min mor var kreftfri når hun ble bestemor for første gang.

Som fortalt så ble denne aneurismen oppdaget da jeg var 25, det var kun 4 dager igjen til terminen med nr 1. Usikkerheten rundt det å få flere barn var stor, noe også nevrologen var usikker på om jeg burde. Det gikk 5 år, og jeg var på en tur sammen med et veldig nært familiemedlem. Vi begynte å snakke om usikkerheten min, og hun ga meg mange gode råd. Akkurat da bestemte jeg meg om at jeg skulle satse, og jeg ble gravid med en gang jeg kom hjem.

Jeg har alltid hatt en følelse av at jeg skal ha tre barn, navnene har vært klare før unnfangelsen. Når jeg lå på sykehuset med nr 2 nå, da kom navnet på nr 3 og en tanke om at det ikke er siste gangen jeg ligger her.

[nick]

Du skal ikke se bort i fra at det å få en alvorlig diagnose med en godt utgang gir deg en naturlig "high", uansett hva årsaken til ditt dritthumør var i utgangspunktet.

[Blomstre]

Jeg tror du er inne på noe... Jeg hadde en skikkelig deprimert periode i fjor i jula, hvor jeg hadde en slik intens følelse av at det kom til å bli min siste jul. Jeg har ikke noe traumatisk forhold til jula på noe vis, så det var ikke noen juleblues jeg led av, men jeg var intenst trist og sliten. Noen måneder senere kom det fram at jeg er hjertesyk, og fikk hjerteinfarkt, og trengte et inngrep. Er under 30 år, så det "lå ikke i kortene" for å si det sånn. Men jeg tror kroppen min prøvde å fortelle meg noe.

Ellers gråter jeg ofte av tristhet/håpløshet dagen før influensa/kraftig forkjølelse bryter ut.

[Dorthe]

Jeg tror du er inne på noe... Jeg hadde en skikkelig deprimert periode i fjor i jula, hvor jeg hadde en slik intens følelse av at det kom til å bli min siste jul. Jeg har ikke noe traumatisk forhold til jula på noe vis, så det var ikke noen juleblues jeg led av, men jeg var intenst trist og sliten. Noen måneder senere kom det fram at jeg er hjertesyk, og fikk hjerteinfarkt, og trengte et inngrep. Er under 30 år, så det "lå ikke i kortene" for å si det sånn. Men jeg tror kroppen min prøvde å fortelle meg noe.

Ellers gråter jeg ofte av tristhet/håpløshet dagen før influensa/kraftig forkjølelse bryter ut.

Flere som griner av alvorlige infeksjoner. Merkelige greier.

[Gjest Hudkreft]

Jeg tror du er inne på noe... Jeg hadde en skikkelig deprimert periode i fjor i jula, hvor jeg hadde en slik intens følelse av at det kom til å bli min siste jul. Jeg har ikke noe traumatisk forhold til jula på noe vis, så det var ikke noen juleblues jeg led av, men jeg var intenst trist og sliten. Noen måneder senere kom det fram at jeg er hjertesyk, og fikk hjerteinfarkt, og trengte et inngrep. Er under 30 år, så det "lå ikke i kortene" for å si det sånn. Men jeg tror kroppen min prøvde å fortelle meg noe.

Ellers gråter jeg ofte av tristhet/håpløshet dagen før influensa/kraftig forkjølelse bryter ut.

Huff, hjerteinfarkt før 30 års alder høres skremmende ut. Godt å høre at det gikk bra.

Spennende å høre at andre også har merket på humøret at noe har vært galt. Det er sikkert ikke alle som merker sånt, det kommer vel an på hvor lydhør man er.

[Gjest Hudkteft]

Du skal ikke se bort i fra at det å få en alvorlig diagnose med en godt utgang gir deg en naturlig "high", uansett hva årsaken til ditt dritthumør var i utgangspunktet.

''Du skal ikke se bort i fra at det å få en alvorlig diagnose med en godt utgang gir deg en naturlig "high", uansett hva årsaken til ditt dritthumør var i utgangspunktet.''

Jeg har tenkt på den muligheten, og det kan selvsagt være det. Men da burde virkningen vært mye større i høst, enn den er nå. For da fikk jeg jo diagnosen føflekkreft av legen min, en diagnose som er mye mer alvorlig og skremmende enn bare hudkreft. Mens da resultatet kom etter en uke, som sa at føflekken ikke var ondartet, da ble jeg bare veldig lettet, mens det generelle humøret/depresjonen ikke ble forbedret. Jeg følte fortsatt at noe var galt, tross den gode meldingen.

[Gjest Hudkreft]

Vel jeg hadde vært sammen med min samboer i 8 år da vi skulle ha nr 1. Det begynte med at min mor ble kreftsyk, og jeg ble redd for at hun aldri skulle bli bestemor, det var en av hennes store drømmer. Det tok ikke lang tid før jeg ble gravid, og min mor var kreftfri når hun ble bestemor for første gang.

Som fortalt så ble denne aneurismen oppdaget da jeg var 25, det var kun 4 dager igjen til terminen med nr 1. Usikkerheten rundt det å få flere barn var stor, noe også nevrologen var usikker på om jeg burde. Det gikk 5 år, og jeg var på en tur sammen med et veldig nært familiemedlem. Vi begynte å snakke om usikkerheten min, og hun ga meg mange gode råd. Akkurat da bestemte jeg meg om at jeg skulle satse, og jeg ble gravid med en gang jeg kom hjem.

Jeg har alltid hatt en følelse av at jeg skal ha tre barn, navnene har vært klare før unnfangelsen. Når jeg lå på sykehuset med nr 2 nå, da kom navnet på nr 3 og en tanke om at det ikke er siste gangen jeg ligger her.

Men hadde du da gått lenge uten prevensjon, eller kuttet du prevensjonen akkurat da du bestemte at du ville bli gravid?