Ung mann med personlighetsforstyrrelse?

[Gjest Bekymret stemor]

Hei, jeg henvender meg til deg i forbindelse med en gutt/mann som vi har store problemer med. Jeg er samboer med hans far og har vært det siden gutten var 13 år. Han virket sosial og sjarmerende og var/er veldig flink til å snakke for seg. Allerede før vi flyttet sammen hadde imidlertid gutten vært i trøbbel på den ene og den andre måten. Dette bare forsterket seg med tiden, med butikktyveri, forfalskning av legimitasjon, underslag av penger som skulle gå til veldedige formål og penger som skulle benyttes til julegaver, løgnhistorier, ikke overholdelse av avtaler etc etc. Etter noen år utvidet registeret seg til å omfatte tyvlåning av bil i påvirket tilstand uten førerkort, og også til misbruk og dealing av narkotika. Gutten har et godt hode men var meget sjelden på skolen, og har ikke fullført videregående. Han er nå i begynnelsen av tyveårene. Dette med narkotika ble et stort problem og han ble sendt på avvenning. Etter at han kom hjem første gang tok det mindre enn en måned før han var utpå igjen (både med eget bruk og dealing). Ny tur på avvenning hvor han var mesteparten av et år. En uke etter hjemkomst stjal han bilen og kjørte seg en tur, fortsatt uten førerkort. Vi vet ikke om han også var ruset. Han har forsøkt å jobbe men har mistet jobbene. Han har forsøkt å bo i leilighet men har ikke klart å overholde betalingene selv om han har fått pengestøtte fra begge sine foreldre (i tillegg til lønn). Nå går han på skole et annet sted i landet hvor det virker som han trives godt. Men - han har tatt fullt lån i lånekassen som var ment å dekke oppholdet. Han har ikke betalt en krone, og forventer at faren skal punge ut. Vi antar at lånet er gått til eget forbruk, og når opphold og mat er dekket i skolepengene (som ikke er betalt) sier det seg selv at han lever et flottenfeierliv. I alle disse årene har det vært mange samtaler, mange tårer, mange løfter, men jeg som utenforstående har ikke kunnet se noen ekte anger hos ham. Faren lar seg heller ikke manipulere til å tro på tårene hans lenger. Det er umulig å stole på ham, fordi han er en notorisk løgner. I tillegg kan det virke som om han ikke bryr seg om hva dette gjør med faren. Han har vært hos psykolog og hos coach for å få hjelp til selvinnsikt eller hva du vil kalle det, men det har ikke kommet noe ut av dette. Han er som sagt sjarmerende og kan virke veldig overbevisende. Dette er forståelig nok et stort problem for faren (og undertegnede) fordi det er meget vanskelig å hjelpe en person som ikke vil hjelpes, når vi altså ser bort fra at han synes det er en selvfølge at han bare skal motta fra sin far og ikke yte. Hans eskapader har kostet hans far flere hundre tusen kroner, og faren vet snart ikke sine arme råd! Hjelper han guttungen med skolepengene vil han tro han bare kan fortsette som han stevner, hvis han ikke hjelper ham er faren for at han havner på skråplanet for alvor så til de grader til stede! Og i mellomtiden gjør han seg utilgjengelig for faren. Mange av disse enkeltepisodene er kanskje ikke så alvorlige, og mange ungdommer gjør jo dumme ting innimellom. Men dette er mer et mønster enn enkeltstående handlinger. Og som forelder står du uten noen mulighet til å stille krav/få innblikk i saker og ting når poden er over myndighetsalder. Den eneste retten du har er tydeligvis å betale for elendigheten. Har du noen råd/anbefalinger? Hvordan kan vi hjelpe ham til å komme på rett kjøl?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du beskriver en mann med alle tegn på dyssosial/antisosial personlighetsforstyrrelse. Mange sidestiller dette med det nær beslektede psykopati.

Jeg er redd dette ikke kan endres. Selv om det er tungt å innse, er det min anbefaling at dere konsentrerer dere om å ta vare på dere selv.

[marlenexxx27]

Du og din mann kan flytte langt avsted og få ny identitet.

[Gjest profile]

Ja, du har mulighet til å betale men ingen juridisk plikt. Kan ikke faren fortelle sønnen at fra nå av annser ham han som voksen og ansvarlig for å dekke sine egne utgifter, og at han ikke vil hjelpe ham mer økonomisk men samtidig ikke legge seg opp i hva sønnen prioriterer økonimisk. På denne måten gir han ham klar beskjed om hvor "landet" ligger samtidig som han ansvarliggjør sønnen mer, og med det viser at han har tillitt til at sønnen er voksen nå og kan ta egne beslutininger.

Kart det blir vanskelig for faren å ta en slik avgjørelse og det er ikke noe poeng i om han ikke er sikker på om han klarer å følge den.