Hvorfor er alle sinte på meg?

[Gjest takler ikke dette]

Når jeg har angst og er syk så blir alle sinte på meg. Dette er ikke noe jeg finner på, folk avviser meg og himmler med øynene samme hva jeg prøver. Prøver faktisk å være positiv jeg og ikke vise hvor ille jeg har det, det jeg får igjen for dette er avvisning og ingen liker meg.

Det vises kanskje på meg likevel da? Jeg ser meg i speilet og ser at jeg ikke er som jeg skal være. Kanskje er dette synlig for alle andre, at jeg har angst, sliter, er smårar. Dette blir jo bare værre jo mere jeg utfordrer meg. Kanskje er det bedre å totalisolere meg og ikke ha så mye kontakt med folk?

[Gjest Takler det]

Av og til er det det beste, å ikke ha kontakt med folk. Hvis en ikke er A4 er man rar, passer ikke inn. Hvorfor må man passe inn?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alle er ikke sinte på deg. De aller fleste vet ikke engang hvem du er.

Muligens er noen få sinte på deg. Om du mener de er det, kan du jo spørre dem hvorfor.

[Gjest takler ikke dette]

Alle er ikke sinte på deg. De aller fleste vet ikke engang hvem du er.

Muligens er noen få sinte på deg. Om du mener de er det, kan du jo spørre dem hvorfor.

Jeg mener at alle i slekta unntatt mine barn er fientlige imot meg. I tillegg ser jeg i øynene til folk at de ikke liker meg.

Jeg kommer i en sånn tilstand av og til og dette er ikke morsomt. Til og med katten misliker meg. Jeg er litt bedre, så "perioden" er nok snart over igjen. Liker ikke dette, faller så langt ned at jeg blir redd, det er veldig smertefullt, får ikke sove. Jeg brente meg selv på stekeovnen for å bli kvitt disse smertene for ei stund. Ikke helt etter læreboka nei.

[Madelenemie]

Av og til er det det beste, å ikke ha kontakt med folk. Hvis en ikke er A4 er man rar, passer ikke inn. Hvorfor må man passe inn?

Hei!

Jeg skal si deg det at før var jeg også ganske sliten og frustrert fordi mange lo av meg, de ble ikke sinte, det hendte, men var mer sjelden. Jeg skjønte at jeg ikke var som andre, jeg var kjent for mine kommentarer og ble ertet, velmenende egentlig, med disse. Men jeg var ganske ofte flau, når mennesker møtte meg og tok en av mine replikker som de før hadde hatt det moro med. Gjerne kunne de ta de når vi var sammen flere og alle fikk seg en god latter, jeg gikk kanskje ut en tur eller prøvde å smile, men jeg var så trøtt av det.

Så fikk jeg asperger diagnose og da snudde hele dette perspetivet for meg, fordi jeg skjønte mere hvorfor jeg kunne bli oppfattet, rar, søt, morsom, eller si upassende ting.

Jeg var så sliten at jeg ikke ville leve like før jeg fikk diagnosen som endret alt, fra ytterste fortvilelse til mer og mer fred med at i alle fall vet jeg nå hva som er årsak til misforståelsene som skjer rundt meg.

Det er vondt å bli misforstått og vondt å føle at andre er sinte på en osv...men noen ganger så skyldes sånne ting kommunikasjonssvikt, og det finnes tilstander der man virkelig misforstår så fryktelig, sikkert mange andre tilstander også enn asperger syndrom. Det finnes nok god hjelp hvis man finner ut av hva som egentlig gjør at man oppfatter som man gjør, andre mennesker. For min del er det først og fremst at jeg oppfater bokstavelig og misforstår en masse.

[Madelenemie]

Jeg mener at alle i slekta unntatt mine barn er fientlige imot meg. I tillegg ser jeg i øynene til folk at de ikke liker meg.

Jeg kommer i en sånn tilstand av og til og dette er ikke morsomt. Til og med katten misliker meg. Jeg er litt bedre, så "perioden" er nok snart over igjen. Liker ikke dette, faller så langt ned at jeg blir redd, det er veldig smertefullt, får ikke sove. Jeg brente meg selv på stekeovnen for å bli kvitt disse smertene for ei stund. Ikke helt etter læreboka nei.

Hei!

Brenner du deg selv på stekeovnen for å bli kvitt smerter??

Da får du vel bare mer smerter?

Jeg skjønner virkelig ikke sånt!

[Gjest takler ikke dette]

Hei!

Brenner du deg selv på stekeovnen for å bli kvitt smerter??

Da får du vel bare mer smerter?

Jeg skjønner virkelig ikke sånt!

Jeg har så stor indre smerte at jeg ikke holder ut. Hadde jeg hatt så store fysiske smerter ville jeg fått morfin. Når det gjelder psykiske smerter så er det vanskeligere å behandle, ihvertfall min.

For å avlede, få en pustepause ifra denne smerten, så brant jeg meg ja. Faktisk var denne smerten ikke så ille som den psykiske, men den avledet litt. Forstå det den som kan, høres vel litt tullete ut.

[Madelenemie]

Jeg har så stor indre smerte at jeg ikke holder ut. Hadde jeg hatt så store fysiske smerter ville jeg fått morfin. Når det gjelder psykiske smerter så er det vanskeligere å behandle, ihvertfall min.

For å avlede, få en pustepause ifra denne smerten, så brant jeg meg ja. Faktisk var denne smerten ikke så ille som den psykiske, men den avledet litt. Forstå det den som kan, høres vel litt tullete ut.

Hei!

ja det høres tullete ut, men da har du det nok vondere enn jeg noen gang har hatt det!

Men som du ser av innlegget nedenfor jeg vet det er vondt å bli misforstått og misforstå selv.

[Gjest Takler det]

Hei!

Jeg skal si deg det at før var jeg også ganske sliten og frustrert fordi mange lo av meg, de ble ikke sinte, det hendte, men var mer sjelden. Jeg skjønte at jeg ikke var som andre, jeg var kjent for mine kommentarer og ble ertet, velmenende egentlig, med disse. Men jeg var ganske ofte flau, når mennesker møtte meg og tok en av mine replikker som de før hadde hatt det moro med. Gjerne kunne de ta de når vi var sammen flere og alle fikk seg en god latter, jeg gikk kanskje ut en tur eller prøvde å smile, men jeg var så trøtt av det.

Så fikk jeg asperger diagnose og da snudde hele dette perspetivet for meg, fordi jeg skjønte mere hvorfor jeg kunne bli oppfattet, rar, søt, morsom, eller si upassende ting.

Jeg var så sliten at jeg ikke ville leve like før jeg fikk diagnosen som endret alt, fra ytterste fortvilelse til mer og mer fred med at i alle fall vet jeg nå hva som er årsak til misforståelsene som skjer rundt meg.

Det er vondt å bli misforstått og vondt å føle at andre er sinte på en osv...men noen ganger så skyldes sånne ting kommunikasjonssvikt, og det finnes tilstander der man virkelig misforstår så fryktelig, sikkert mange andre tilstander også enn asperger syndrom. Det finnes nok god hjelp hvis man finner ut av hva som egentlig gjør at man oppfatter som man gjør, andre mennesker. For min del er det først og fremst at jeg oppfater bokstavelig og misforstår en masse.

Forstår deg.

Har også blitt sett på som annerledes hele livet, forstod ikke hva det var selv. Ofte sa folk "Hun er bare slik, du er gal, du er rar du" osv. Forstod ikke hvorfor de sa det, var bare meg selv på godt og vondt. Hørte ofte "Er det den **** i dag, siden jeg forandret meg endel fra gang til gang. Lurte en stund på om jeg har flere personligheter, vet enda ikke hva det er med meg.

Du er heldig som har fått rett diagnose.

[Madelenemie]

Forstår deg.

Har også blitt sett på som annerledes hele livet, forstod ikke hva det var selv. Ofte sa folk "Hun er bare slik, du er gal, du er rar du" osv. Forstod ikke hvorfor de sa det, var bare meg selv på godt og vondt. Hørte ofte "Er det den **** i dag, siden jeg forandret meg endel fra gang til gang. Lurte en stund på om jeg har flere personligheter, vet enda ikke hva det er med meg.

Du er heldig som har fått rett diagnose.

Hei!

ja:)

Hva mente du med ******* ?

Jeg var svært mange personer som barn, når jeg var liten, men jeg tror ikke andre merket det, det var en indre verden, slik at jeg selv om noe ble tydeligere etter hvert fordi jeg begynte å skjønne at jeg måtte skille mellom den indre verden og den menneskene rundt meg befant seg i, så strevde jeg lenge med å skille og alltid klare av dette sammen med andre.

Jeg hadde så sent som da jeg var 13 år forskjellige navn etter som hvem jeg kommuniserte gjennom, jeg snakket ikke, altså den personen jeg er, jeg snakket gjennom personene, men jeg fikk en brå erfaring med at noen sa jeg løy, det knuste meg for jeg kunne ikke lyve. Men da begynte jeg å skjønne at andre mennesker tenkte egne tanker, en langsom prosess, som tok tid, men fra da av sluttet jeg å kommunisere gjennom de andre personene, jeg ble ganske taus fordi jeg egentlig aldri hadde snakket med andre gjennom min egen person, lenge sa jeg lite eller ingenting, til jeg fant en annen måte å kommunisere, jeg pugget tekster utenat, avisartikler og Bibeltekster. Til slutt dro jeg i kloster og der fikk jeg gradvis aksept og trygghet for den jeg er, men det tok lang lang tid for meg, men på sett og vis var klosterlivet en redning og velsignelse.

[Gjest Takler det]

Hei!

ja:)

Hva mente du med ******* ?

Jeg var svært mange personer som barn, når jeg var liten, men jeg tror ikke andre merket det, det var en indre verden, slik at jeg selv om noe ble tydeligere etter hvert fordi jeg begynte å skjønne at jeg måtte skille mellom den indre verden og den menneskene rundt meg befant seg i, så strevde jeg lenge med å skille og alltid klare av dette sammen med andre.

Jeg hadde så sent som da jeg var 13 år forskjellige navn etter som hvem jeg kommuniserte gjennom, jeg snakket ikke, altså den personen jeg er, jeg snakket gjennom personene, men jeg fikk en brå erfaring med at noen sa jeg løy, det knuste meg for jeg kunne ikke lyve. Men da begynte jeg å skjønne at andre mennesker tenkte egne tanker, en langsom prosess, som tok tid, men fra da av sluttet jeg å kommunisere gjennom de andre personene, jeg ble ganske taus fordi jeg egentlig aldri hadde snakket med andre gjennom min egen person, lenge sa jeg lite eller ingenting, til jeg fant en annen måte å kommunisere, jeg pugget tekster utenat, avisartikler og Bibeltekster. Til slutt dro jeg i kloster og der fikk jeg gradvis aksept og trygghet for den jeg er, men det tok lang lang tid for meg, men på sett og vis var klosterlivet en redning og velsignelse.

Med **** mente jeg navnet mitt

Kanskje jeg har asberger?

Kjenner meg igjen i det du skriver og jeg, grunnen til at du følte du var flere, hva er det?

Jeg tror min grunn er at jeg "kopierte" andre, ble på en måte som personen jeg var med. Men det var ikke rett når jeg skulle være med neste person, da måtte jeg bli mer lik den. Var ubevisst, ser det i ettertid. Mye jeg ser i ettertid.

Kjente aldri på "Hvem er jeg og hva vil jeg"?

Alt dreide seg om andres behov, siden jeg ser det nå er det kanskje håp?

Begynte å meditere, en av tingene er da å spørre "Hvem er jeg"?

Men har ikke funnet det ut. Men vet jeg er en god person, har på en måte "ofret" meg for andre.

[Madelenemie]

Med **** mente jeg navnet mitt

Kanskje jeg har asberger?

Kjenner meg igjen i det du skriver og jeg, grunnen til at du følte du var flere, hva er det?

Jeg tror min grunn er at jeg "kopierte" andre, ble på en måte som personen jeg var med. Men det var ikke rett når jeg skulle være med neste person, da måtte jeg bli mer lik den. Var ubevisst, ser det i ettertid. Mye jeg ser i ettertid.

Kjente aldri på "Hvem er jeg og hva vil jeg"?

Alt dreide seg om andres behov, siden jeg ser det nå er det kanskje håp?

Begynte å meditere, en av tingene er da å spørre "Hvem er jeg"?

Men har ikke funnet det ut. Men vet jeg er en god person, har på en måte "ofret" meg for andre.

Hei!

Skrev et svar til deg, men så slo min data seg på konfigurering uten varsel og alt forsvant, derfor kortere svar da jeg har mye i dag.

Jeg var ikke mange personer, jeg brukte de til å kommunisere med andre. Det er jo glidende overganger her, men jeg var feks ofte bare meg selv når jeg var alene, men når jeg gikk ut av mitt rom tok jeg på en rolle, denne kunne jeg snakke gjennom. Enten ved egen lagde tekster basert på ting jeg hadde hørt andre si eller ved ting jeg lærte utenat som jeg resiterte. Det ble jo vanskelig å leke med meg for andre barn, da alt jo ble på mine premisser og det kunne være vanskelig å føre en mer vanlig samtale, men det var den eneste måten jeg hadde for å kommunisere. Men jeg virket fjern på andre barn og var lite til stedet annet enn fysisk.

Jeg husker naboer har sagt de stusset da jeg som 5 eller 6 år ringte på døren, enten gikk rett inn eller snakket utfra et eventyr og ikke hørte hva andre sa.

Men jeg fikk en brå erfaring med at disse to verdner måtte skilles og skjules ellers tror andre at en lyver, når jeg skjønte det, mistet jeg en jo samtidig min kommunikasjonsmåte, det var som å begynne å lære å snakke når man er 12 år. Det var svært vanskelig og fra å ha litt venner, hadde jeg nå ingen for jeg hadde ikke egne ord som kom spontant.

Jeg har lest et sted og hørt at asperger jenter kan ha en indre verden som blir altoppslukende og intens, jeg har aldri snakket med noen om dette, ikke en gang min psykiater, men jeg har skrevet en tekst til henne som hun skal få en gang i den kommende året der jeg forklarer rollesystemet. Jeg har bestemt meg fordi jeg ser nå at hun forstår liksom hele meg og det er deilig å kjenne et sånt trygt menneske. Det er fint å lære å kommunisere, lytte og bli kjent med et annet menneske på en sånn måte.

At jeg aldri har snakket med noen om dette skyldes at jeg var redd andre skulle tro jeg var en løgner, jeg kan nesten ikke lyve, prøver jeg er det liksom så gjennomskubart at det er ganske så nyttesløst å forsøke seg på en løgn. Det er som om jeg ikke skjønner tankegangen bak en løgn eller hvordan de lages og bygges opp. (noe sånt)

Ja om du tenker du kan kjenne deg igjen i noe, så syns jeg du bør lese litt om jenter og asperger, dette fordi et kjennetegn er at man går gjennom livet som et misforstått menneske og det er både belastende og vondt og gjør jo at man er disponert for å utvikle andre vansker kanskje i tillegg som angst osv...

Håper du finner ut av dette for din egen del.

[Gjest Takler det]

Hei!

Skrev et svar til deg, men så slo min data seg på konfigurering uten varsel og alt forsvant, derfor kortere svar da jeg har mye i dag.

Jeg var ikke mange personer, jeg brukte de til å kommunisere med andre. Det er jo glidende overganger her, men jeg var feks ofte bare meg selv når jeg var alene, men når jeg gikk ut av mitt rom tok jeg på en rolle, denne kunne jeg snakke gjennom. Enten ved egen lagde tekster basert på ting jeg hadde hørt andre si eller ved ting jeg lærte utenat som jeg resiterte. Det ble jo vanskelig å leke med meg for andre barn, da alt jo ble på mine premisser og det kunne være vanskelig å føre en mer vanlig samtale, men det var den eneste måten jeg hadde for å kommunisere. Men jeg virket fjern på andre barn og var lite til stedet annet enn fysisk.

Jeg husker naboer har sagt de stusset da jeg som 5 eller 6 år ringte på døren, enten gikk rett inn eller snakket utfra et eventyr og ikke hørte hva andre sa.

Men jeg fikk en brå erfaring med at disse to verdner måtte skilles og skjules ellers tror andre at en lyver, når jeg skjønte det, mistet jeg en jo samtidig min kommunikasjonsmåte, det var som å begynne å lære å snakke når man er 12 år. Det var svært vanskelig og fra å ha litt venner, hadde jeg nå ingen for jeg hadde ikke egne ord som kom spontant.

Jeg har lest et sted og hørt at asperger jenter kan ha en indre verden som blir altoppslukende og intens, jeg har aldri snakket med noen om dette, ikke en gang min psykiater, men jeg har skrevet en tekst til henne som hun skal få en gang i den kommende året der jeg forklarer rollesystemet. Jeg har bestemt meg fordi jeg ser nå at hun forstår liksom hele meg og det er deilig å kjenne et sånt trygt menneske. Det er fint å lære å kommunisere, lytte og bli kjent med et annet menneske på en sånn måte.

At jeg aldri har snakket med noen om dette skyldes at jeg var redd andre skulle tro jeg var en løgner, jeg kan nesten ikke lyve, prøver jeg er det liksom så gjennomskubart at det er ganske så nyttesløst å forsøke seg på en løgn. Det er som om jeg ikke skjønner tankegangen bak en løgn eller hvordan de lages og bygges opp. (noe sånt)

Ja om du tenker du kan kjenne deg igjen i noe, så syns jeg du bør lese litt om jenter og asperger, dette fordi et kjennetegn er at man går gjennom livet som et misforstått menneske og det er både belastende og vondt og gjør jo at man er disponert for å utvikle andre vansker kanskje i tillegg som angst osv...

Håper du finner ut av dette for din egen del.

Blir sikkert noe annet enn det jeg sliter med, men skal lese om asberger jenter. Noen har sakt at jeg levde i en fanasiverden, men hva det betyr vet jeg ikke. Ikke lett det der med diagnoser, enda vanskeligere blir det når en skal diagnostisere seg selv.

[Madelenemie]

Blir sikkert noe annet enn det jeg sliter med, men skal lese om asberger jenter. Noen har sakt at jeg levde i en fanasiverden, men hva det betyr vet jeg ikke. Ikke lett det der med diagnoser, enda vanskeligere blir det når en skal diagnostisere seg selv.

Hei!

ja men du kan jo prøve å skrive. Jeg skrev masse, 60 sider til sykehuset før jeg kom, og egentlig enda mer, derfor trodde jeg lenge at jeg var selvdiagnostisert, men jeg er ikke det, men det var til stor hjelp for jeg ville ellers ikke sagt stort, jeg hadde ikke ord for indre tanker og følelser, bare kunne konkret beskrive min opplevelse av verden.

Håper du får hjelp.

[Gjest Takler det]

Hei!

ja men du kan jo prøve å skrive. Jeg skrev masse, 60 sider til sykehuset før jeg kom, og egentlig enda mer, derfor trodde jeg lenge at jeg var selvdiagnostisert, men jeg er ikke det, men det var til stor hjelp for jeg ville ellers ikke sagt stort, jeg hadde ikke ord for indre tanker og følelser, bare kunne konkret beskrive min opplevelse av verden.

Håper du får hjelp.

Takk. Skrive kan jeg gjøre, er tross alt lettere det enn å prate