Klarer ikke å se for meg...

[Madelenemie]

Hei!

Jeg syns det er vanskelig å vite at det jeg ikke ser fins. En del teorier kjenner jeg jo og en del av hjernen min vet hvordan det er, likevel slipper aldri den følelsen taket når jeg ikke ser en ting lenger, da er den liksom borte føler jeg.

Nå vet jeg godt hvor min psykiater er, Jeg vet hvor hun bor og hvor hun skal feire jul, men jeg vet ikke hvordan hun kommer seg fra sykehuset og hjem til seg selv. Jeg vet ikke hvilken vei hun kjører og hvordan hun kommer fra A til B. Jeg vet ikke en gang hvordan bil hun har eller om hun ta buss, jeg har glemt å spørre, for det er så mye annet alltid.

Det hadde vært fint for meg å vite dette, men kanskje hvis jeg spør så vil min psykiater syns at det nå går litt for langt?

Da jeg første gangen ble sjokkert da jeg forstod at min psykiater bodde et annet sted enn på sykehuset (en del av meg sa, "så klart alle har et eget liv") ble dette så forunderlig utover dagen at jeg uten at min mann viste det kjørte til sykehuset om kvelden /natten ca kl 23.00 for å sjekke selv hvordan dette var. Jeg parkerte utenfor min psykiaters kontor og så det selv, med egne øyne, avd. var stengt, det var mørkt, pc var avslått, min psykiater var borte, jeg ble trist. (men så sa jeg til meg selv "Det er nå du skal tenke på at hun bare er i sitt eget hus") Jeg ble irritert på meg selv, jeg gikk på grunnfag medisin da og klarte ikke å forstå dette sikkert før jeg fikk sett det selv. Jeg fortalte dette til min psykiater og hun smilte og sa, "ja det er litt sånn som med barn det, de må se det selv hvordan det er".

Jeg vet ikke hvorfor hun tok den sammenligningen, jeg er jo ikke et barn, men hun tenkte vel hun ville forklare meg at jeg ikke er dum selv om jeg gjør sånne rare ting.

Jeg kan bli kjempeirritert på meg selv for at jeg nettopp gjør sånne ting, det tok flere år før jeg fortalte det til min mann og han tror jeg sa "Stakkar deg", jeg vet ikke hvorfor han sa det?

Men uansett det er rart at jeg ikke klarer å skjønne uten å ha alle detaljer om en sak eller se det selv at slik kan noe være, det er ganske slitsomt å ha det sånn og jeg kan bli stresset inni meg.

Vil det være i orden å spørre min psykiater om hvilken rute hun bruker fra sykehuset og hjem til seg selv?

Håper noen kan hjelpe meg for jeg får ikke fred.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg tror denne panikken kommer fordi det går så lang tid mellom at jeg skal til henne og hun forsvinner for meg og da blir jeg veldig redd.

Min psykiater har overlegepermisjon og jobber med en studie nå.

[mariaflyfly]

''Jeg vet ikke hvorfor hun tok den sammenligningen, jeg er jo ikke et barn, men hun tenkte vel hun ville forklare meg at jeg ikke er dum selv om jeg gjør sånne rare ting.''

Grunnen synes helt åpenbar for meg - unger reagerer på akkurat samme måten idet det går opp for dem at de voksne som jobber i barnehagen ikke bor i barnehagen, men går hjem til sine egne hjem hver dag etter jobb.

[Madelenemie]

''Jeg vet ikke hvorfor hun tok den sammenligningen, jeg er jo ikke et barn, men hun tenkte vel hun ville forklare meg at jeg ikke er dum selv om jeg gjør sånne rare ting.''

Grunnen synes helt åpenbar for meg - unger reagerer på akkurat samme måten idet det går opp for dem at de voksne som jobber i barnehagen ikke bor i barnehagen, men går hjem til sine egne hjem hver dag etter jobb.

Hei!

ja jeg skjønte at det var konkret knyttet til slik barn er, men jeg mener jeg er jo voksen og kunne heller likt å høre, "ja det er bare fordi du har asperger", hun pleier å si sånt ofte, det forholder jeg meg til fordi jeg har asperger, men jeg er ikke et barn slik at derfor var sammenligningen rar for meg, men kanskje hun aldri hadde hørt om dette før og syns det var rart selv, jeg mener for voksne mennesker å oppføre seg så barnslig på en måte, men jeg har det mye sånn, må se selv, finne ut selv, forstå selv osv...

Men kan jeg spørre om eksakt veirute min psykiater bruker, er dette i orden?

[mariaflyfly]

Hei!

ja jeg skjønte at det var konkret knyttet til slik barn er, men jeg mener jeg er jo voksen og kunne heller likt å høre, "ja det er bare fordi du har asperger", hun pleier å si sånt ofte, det forholder jeg meg til fordi jeg har asperger, men jeg er ikke et barn slik at derfor var sammenligningen rar for meg, men kanskje hun aldri hadde hørt om dette før og syns det var rart selv, jeg mener for voksne mennesker å oppføre seg så barnslig på en måte, men jeg har det mye sånn, må se selv, finne ut selv, forstå selv osv...

Men kan jeg spørre om eksakt veirute min psykiater bruker, er dette i orden?

Jeg veit veldig lite om Asberger, og om det er meninga du skal slå deg til ro med eller uten forklaringer.

I "vanlige tilfeller" er det uhøflig å spørre om hvilken vei hun kjører hjem. Du har ikke noe med det.

[Madelenemie]

Jeg veit veldig lite om Asberger, og om det er meninga du skal slå deg til ro med eller uten forklaringer.

I "vanlige tilfeller" er det uhøflig å spørre om hvilken vei hun kjører hjem. Du har ikke noe med det.

Hei!

Ja okey, det var også et svar.

Jeg kan da vite at dette ellers regnes om uhøflig, det er jo fint å vite det.

Men i mitt tilfelle lurer jeg på om dette kan være greit, da jeg jo får vite min psykiaters ferieadresse også, ikke for å kontakte henne, men slik at jeg vet hvor hun ferierer og da føler jeg meg sikrere på at hun fortsatt er på jordkloden hvis du skjønner hva jeg mener, jeg liker ikke at ting blir borte.

Jeg skjønner at det dermed ikke er mulig for deg å gi meg mere konkret råd, takk.

[Kolesjanka]

''Vil det være i orden å spørre min psykiater om hvilken rute hun bruker fra sykehuset og hjem til seg selv?''

Som mariaflyfly sier ville det vanligvis være litt påtrengende å spørre om det, (selv om det også finnes NT som stiller slike spørsmål)

Men ut fra det inntrykket jeg har fått av psykiateren din og deres forhold, tror jeg det ville vært helt greit at du spør henne om det. Hun er åpenbart en profesjonell og klok dame som enten vil gi deg de opplysningene du ønsker, eller så vil hun la det være men forklare deg hvorfor.

[rose23]

Tipper hun har bil jeg. Som psykiater og med stramt tidsskjema kjører man bil :-)

[Madelenemie]

''Vil det være i orden å spørre min psykiater om hvilken rute hun bruker fra sykehuset og hjem til seg selv?''

Som mariaflyfly sier ville det vanligvis være litt påtrengende å spørre om det, (selv om det også finnes NT som stiller slike spørsmål)

Men ut fra det inntrykket jeg har fått av psykiateren din og deres forhold, tror jeg det ville vært helt greit at du spør henne om det. Hun er åpenbart en profesjonell og klok dame som enten vil gi deg de opplysningene du ønsker, eller så vil hun la det være men forklare deg hvorfor.

Hei!

Jeg begynte å bli lei meg derfor jobbet jeg hardt mange timer nå.

Føler meg bedre, fikk renset alle dyrenes bur og satt opp julelys i hagen, måkt snø og ryddet klær.

Men jeg kjenner jeg må nok fortsette for jeg oppdaget til min forskrekkelse at min psykiater ikke er på sitt kontor fordi min mann ringte dit for å spørre om noe og det viste ikke jeg, at min psykiater skal jobbe hjemme hele desember.

Nå vet jeg det, men jeg er lei meg, lei meg for at jeg roter med noe, og plages med verre ting enn andre som har asperger syndrom tror jeg, jeg vet ikke, jeg har aldri hørt om å lure på så mye rart som meg så nå tror jeg kanskje at det er noe mye verre som er galt med meg og da vil jeg bare jobbe enda hardere.

Jeg må finne en psykiater som vet om jeg bare har asperger syndrom eller noe annet i tillegg?

Jeg tror kanskje jeg både må innlegges snart og medisineres når jeg blir så fortvilt,( men det er ikke noen løsning det heller for jeg liker meg best hjemme), fordi rutinene brytes litt og det går litt lenger tid mellom timene. Jeg pleier å sitte på rommet mitt når jeg strever med noe, til jeg finner ut av det, men i kveld har jeg lyst å prøve noe nytt, kanskje si til min mann akkurat hvor lei meg jeg er når min psykiater liksom blir for lenge og for langt borte.

Jeg håper dette ordner seg, men noen skulle trøste meg nå med å snakke om en autist vedkommende hadde jobbet med som hadde det mye likt som meg med dette, men jeg er jo ikke på det nivået, jeg er ikke en dårlig fungerende autist, jeg tar utdanning og har god evne til å tenke også svikter noe så fundamentalt likevel. Jeg har jo bare asperger syndrom da tror jeg ikke man skal bli så fortvilt fordi man ikke vet hvor noen er?

Jeg lurte litt på om jeg skulle dra til legevakten å spørre noen der om jeg fortsatt bare har asperger syndrom? Men jeg liker ikke å komme på nye steder og jeg liker ikke så godt å snakke med fremmede men jeg kunne jo skrevet et brev og forklart. Så kunne jeg bare levert dette i resepsjonen der. Jeg vet ikke, men hadde nhd svart, men han svarer ikke så ofte for jeg tror han vet om dette kan skyldes asperger syndrom. Jeg har egentlig hatt dette hele livet hvis noen blir borte kan jeg få panikk fort, alt må være på sin plass også menneskene.

Vel nå skal jeg pynte pepperkaker med barna, da glemmer jeg dette en stund.

[Kolesjanka]

Hei!

Jeg begynte å bli lei meg derfor jobbet jeg hardt mange timer nå.

Føler meg bedre, fikk renset alle dyrenes bur og satt opp julelys i hagen, måkt snø og ryddet klær.

Men jeg kjenner jeg må nok fortsette for jeg oppdaget til min forskrekkelse at min psykiater ikke er på sitt kontor fordi min mann ringte dit for å spørre om noe og det viste ikke jeg, at min psykiater skal jobbe hjemme hele desember.

Nå vet jeg det, men jeg er lei meg, lei meg for at jeg roter med noe, og plages med verre ting enn andre som har asperger syndrom tror jeg, jeg vet ikke, jeg har aldri hørt om å lure på så mye rart som meg så nå tror jeg kanskje at det er noe mye verre som er galt med meg og da vil jeg bare jobbe enda hardere.

Jeg må finne en psykiater som vet om jeg bare har asperger syndrom eller noe annet i tillegg?

Jeg tror kanskje jeg både må innlegges snart og medisineres når jeg blir så fortvilt,( men det er ikke noen løsning det heller for jeg liker meg best hjemme), fordi rutinene brytes litt og det går litt lenger tid mellom timene. Jeg pleier å sitte på rommet mitt når jeg strever med noe, til jeg finner ut av det, men i kveld har jeg lyst å prøve noe nytt, kanskje si til min mann akkurat hvor lei meg jeg er når min psykiater liksom blir for lenge og for langt borte.

Jeg håper dette ordner seg, men noen skulle trøste meg nå med å snakke om en autist vedkommende hadde jobbet med som hadde det mye likt som meg med dette, men jeg er jo ikke på det nivået, jeg er ikke en dårlig fungerende autist, jeg tar utdanning og har god evne til å tenke også svikter noe så fundamentalt likevel. Jeg har jo bare asperger syndrom da tror jeg ikke man skal bli så fortvilt fordi man ikke vet hvor noen er?

Jeg lurte litt på om jeg skulle dra til legevakten å spørre noen der om jeg fortsatt bare har asperger syndrom? Men jeg liker ikke å komme på nye steder og jeg liker ikke så godt å snakke med fremmede men jeg kunne jo skrevet et brev og forklart. Så kunne jeg bare levert dette i resepsjonen der. Jeg vet ikke, men hadde nhd svart, men han svarer ikke så ofte for jeg tror han vet om dette kan skyldes asperger syndrom. Jeg har egentlig hatt dette hele livet hvis noen blir borte kan jeg få panikk fort, alt må være på sin plass også menneskene.

Vel nå skal jeg pynte pepperkaker med barna, da glemmer jeg dette en stund.

Uten at jeg er noen Asperger-ekspert, så tror jeg ikke at de sterke følelsene du opplever nå i forhold til at Psykiateren din ikke er der du trodde eller at du ikke har helt oversikt over hvor hun befinner seg, er helt uvanlig. Et vanlig trekk ved Asperger er vel at man har det best når ting er slik de pleier, og at endring i rutinene kan føre til ubalanse i tankene?

Du har det vondt i dag, og kanskje varer det et par dager men tror du ikke at det vil gå over snart og du vil slå deg til ro med at det er slik?

Klarer du å se perspektiver når du har det slik? -Å tenke at "Det er vanskelig nå, men om x dager vil jeg føle meg bedre igjen."

[Marilyn Monroe]

Hei!

ja jeg skjønte at det var konkret knyttet til slik barn er, men jeg mener jeg er jo voksen og kunne heller likt å høre, "ja det er bare fordi du har asperger", hun pleier å si sånt ofte, det forholder jeg meg til fordi jeg har asperger, men jeg er ikke et barn slik at derfor var sammenligningen rar for meg, men kanskje hun aldri hadde hørt om dette før og syns det var rart selv, jeg mener for voksne mennesker å oppføre seg så barnslig på en måte, men jeg har det mye sånn, må se selv, finne ut selv, forstå selv osv...

Men kan jeg spørre om eksakt veirute min psykiater bruker, er dette i orden?

Uten at jeg kan noe om dette, tenker jeg at dette har med asperbersen din å gjøre. At det er en del av det å holde system og orden på ting. Hvis dette plager deg veldig kan du spørre psykiateren din, hun vil forstå hvorfor hvis du forklarer henne. Men det er ikke sikkert hun vil svare, fordi som mariaflyfly sier ville dette normalt ikke være noe man spør noen om.

Jeg forstår at psykiateren din betyr veldig mye for deg, men tenk på det at hun er "bare" behandlere din og at hun må få ha sitt privatliv i fred.

[tonie]

Det synes jeg ikke du skal spørre henne om, og hvis du nå likevel spør synes jeg hun bør la være å svare. Du har jo ikke noe med det, og jeg synes det høres ut som du har knyttet deg litt vel mye til henne. Du har ikke reist hjem til henne og sittet utenfor huset hennes? Hvis jeg var psykolog og oppdaget pasienter som satt og spionerte på meg tror jeg jeg ville blitt litt redd.

[Madelenemie]

Det synes jeg ikke du skal spørre henne om, og hvis du nå likevel spør synes jeg hun bør la være å svare. Du har jo ikke noe med det, og jeg synes det høres ut som du har knyttet deg litt vel mye til henne. Du har ikke reist hjem til henne og sittet utenfor huset hennes? Hvis jeg var psykolog og oppdaget pasienter som satt og spionerte på meg tror jeg jeg ville blitt litt redd.

Hei!

Ja da kjenner ikke du meg, jeg spionerer ikke på noen mennesker. Spionasje er løgn og bedrag, jeg lyver ikke!!

Faktisk har min psykiater sagt hun skal lære meg å lyve de riktige løgnene, så ille er det, de som heter hvite og spanske løgner, men ikke de sorte, det er ikke de jeg snakker om.

[Madelenemie]

Uten at jeg er noen Asperger-ekspert, så tror jeg ikke at de sterke følelsene du opplever nå i forhold til at Psykiateren din ikke er der du trodde eller at du ikke har helt oversikt over hvor hun befinner seg, er helt uvanlig. Et vanlig trekk ved Asperger er vel at man har det best når ting er slik de pleier, og at endring i rutinene kan føre til ubalanse i tankene?

Du har det vondt i dag, og kanskje varer det et par dager men tror du ikke at det vil gå over snart og du vil slå deg til ro med at det er slik?

Klarer du å se perspektiver når du har det slik? -Å tenke at "Det er vanskelig nå, men om x dager vil jeg føle meg bedre igjen."

Hei!

Unnskyld at jeg ikke svarte deg før:)

Jeg ble glad inni hjertet mitt for svaret ditt, for jeg syns det er fint å vite at noen skjønner meg.

I går fikk jeg hjelpe av en dame til å handle nesten alle julegavene, jeg er så glad:) at jeg klarte det nesten alene, jeg var så stolt når jeg kom hjem med alle posene og viste jeg nå hadde gjort en stort jobb også for min mann.

Det gikk så bra, jeg fikk holde i damens arm, jeg slapp å se rundt på ting, vi hadde lister, og hun tok meg fra butikk til butikk i Oslo sentrum, min psykiater vil kanskje ha problemer med å tro det, men jeg var ute i 12 timer. Dette inkludert 2 bespisninger.

Jeg er så GLAD.

[Madelenemie]

Uten at jeg kan noe om dette, tenker jeg at dette har med asperbersen din å gjøre. At det er en del av det å holde system og orden på ting. Hvis dette plager deg veldig kan du spørre psykiateren din, hun vil forstå hvorfor hvis du forklarer henne. Men det er ikke sikkert hun vil svare, fordi som mariaflyfly sier ville dette normalt ikke være noe man spør noen om.

Jeg forstår at psykiateren din betyr veldig mye for deg, men tenk på det at hun er "bare" behandlere din og at hun må få ha sitt privatliv i fred.

Hei!

Ja men hun gir meg jo sin ferieadresse og sa når hun flyttet og ga meg sin adresse før denne var registrert.

Jeg ble så redd inni meg når en rar person snakker om spionasje, jeg ville aldri være slem mot noen, nå skal jeg si dette til min psykiater at noen tror jeg er et menneske som vil spionere, da kjenner ikke det menneske meg. Jeg lyver ikke, jeg er ikke falsk eller uærlig, det er en fin ting med meg jeg er vist ærlig og rettlinjet, utover det har jeg en del asperger trekk som ikke er lette å leve med hvis man ikke vet om dem og har så mye humor som min mann.

[Kolesjanka]

Hei!

Unnskyld at jeg ikke svarte deg før:)

Jeg ble glad inni hjertet mitt for svaret ditt, for jeg syns det er fint å vite at noen skjønner meg.

I går fikk jeg hjelpe av en dame til å handle nesten alle julegavene, jeg er så glad:) at jeg klarte det nesten alene, jeg var så stolt når jeg kom hjem med alle posene og viste jeg nå hadde gjort en stort jobb også for min mann.

Det gikk så bra, jeg fikk holde i damens arm, jeg slapp å se rundt på ting, vi hadde lister, og hun tok meg fra butikk til butikk i Oslo sentrum, min psykiater vil kanskje ha problemer med å tro det, men jeg var ute i 12 timer. Dette inkludert 2 bespisninger.

Jeg er så GLAD.

Så veldig godt å høre at du har det bra igjen, og at julehandelen var så vellykket :-)

[tonie]

Hei!

Ja da kjenner ikke du meg, jeg spionerer ikke på noen mennesker. Spionasje er løgn og bedrag, jeg lyver ikke!!

Faktisk har min psykiater sagt hun skal lære meg å lyve de riktige løgnene, så ille er det, de som heter hvite og spanske løgner, men ikke de sorte, det er ikke de jeg snakker om.

Nei, jeg kjenner deg ikke. Mulig jeg hadde sett annerledes på det hvis jeg hadde kjent deg, men jeg ville uten tvil opplevd det som ubehagelig hvis jeg var behandler og en av pasientene mine ble så opptatt av meg at hun kartla livet mitt ned til detaljer som reiseruten min hjemmefra og til jobb. Jeg synes ikke du har noe med slike ting, og jeg mener at du bør slå deg til ro med at forholdet mellom dere to begrenser seg til det som skjer på kontoret hennes.

[Madelenemie]

Så veldig godt å høre at du har det bra igjen, og at julehandelen var så vellykket :-)

ja det gikk fint.