En del av personlighetsforstyrrelsen?

[rose23]

Jeg kvier meg nesten for å bli kjent med nye folk, spesielt innenfor behandlingsapparatet, da det blir rene begravelsen når de forsvinner. Jeg føler jeg er flink å respektere at for dem er det bare en jobb, de har privatliv og jeg er bare et tilfelle. Likevel... Jeg har sørget i over et år og det går kraftig utover hele min eksistens når folk jeg har blitt veldig knyttet til plutselig forsvinner. Jeg tenker på disse menneskene mye når på fritiden... har også et rikt "privat" sosialt nettverk, men der er alt tryggere. Det gjør så fordømt vondt og alt blir så utrygt når folk forsvinner... Noe jeg kan gjøre med dette? Det skjer ofte at jeg har fortsatt å ha kontakt etter det er "slutt"... dette gjelder lærere og folk i behandlingsappratet, men de vet sine regler og dermed blir det til en sms i ny og ne, en prat på gata....

Jeg går å grur meg til den dagen jeg mister fastlegen min og diverse andre...

Har dette med at jeg har mistet noen av mine nærmeste tidligere? At det har gitt meg så enormt mye? Bør jeg slutte å bli kjent med nye folk? Holde avstand? Jeg er så glad i mennesker. Kan bli så glad at jeg kaster meg rundt dem på Rema1000... og blir litt flau etterpå... Men jeg vet jeg er godt likt også...

Trenger råd til å bevare roen og ikke bli knust når "offentlige" personer forvinner... enten det er på grunn av permisjoner, jobbskifte, død eller sykdom.

[Gjest bølger]

Jeg synes det var trist når den forrige fastlegen sluttet. Har fått ny fastlege og tror nok at jeg hadde litt godt av å skifte lege også. Så nok litt for mye opp til den forrige fastlegen. Min nåværende fastlege ser jeg mer på som en helt vanlig person med en utdanning til å hjelpe oss med psykiske og fysiske problemer.

Vil nok likevel ha problemer med å miste både min nåværende fastlege og psykolog. De kjenner til mine problemer og er blitt en trygghet.

[meira]

Jeg kjenner meg igjen i problemstillingen. Mister selv min fase behandler nå etter at jeg har vært innlagt. Er henvist til en ny i mitt nærområde, en psykiater som visstnok også driver med samtalebehandling. Han jeg har hatt, holder til litt unna der jeg bor.

Prøver å tenke at de er behandlere, og har en jobb hvor jeg er pasient.Prisen for å knytte seg til mennesker, også behandlere, er at det gjør vondt når de forsvinner. Har ikke noe godt råd til deg, annet enn at det kanskje er viktig å klargjøre seg at behandlere er noen som skal følge deg et stykke på vei i en vanskelig fase i livet.

Hvordan går det ellers å leve uten medisiner? Går det bra?

Mvh