Hva gjør man med savn?

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har nesten aldri savnet noe menneske før.

Jeg har savnet min biologisk far, men det er alt, inn til jeg møtte min psykiater som åpner alle dører for meg inn til verden (hennes ord)

Min mann er ikke så lenge borte så han rekker jeg ikke savne. Men jeg hadde sikkert savnet han, men jeg er ikke et menneske som savner noen så lett. Det er derfor nytt for meg og jeg vet ikke om jeg liker den følelsen.

Jeg tror det er savnfølelse, jeg har aldri snakket om denne følelsen med min psykiater, bare andre følelser, og det var hun som sa at det er fint å føle i farger for jeg følte bare i farger jeg når jeg begynte hos henne. Jeg var derfor usikker på følelser, men jeg hadde dem inni meg, det var bare det at de mere var farger for jeg hadde ikke mange ord for følelser og nyanser. Etter hvert skjønte jeg at fargene hadde ord på seg slik at svart og gråtoner er tristhet og sinne, morskhet og missfornøydhet osv... Noen trodde at rødt var sinne, men det er det ikke inni meg, inni meg er rødt noe av det fineste og da er jeg kjempeglad når det er lyst og rødt:)

Vel men saken er den at jeg savner min psykiater og hva gjør man når man savner noen? Sier man det til dem man savner eller må man bare gå rundt og savne dem? Jeg liker ikke følelsen, men det hjelper å vite hvor hun er og se på kalenderen når jeg skal dit, samt vite at min psykiater sender meg en tanke på julaften, men hvorfor savner jeg henne?

Jeg er da glad i mange mennesker, men jeg savner dem ikke.

Jeg vil bare vite at de har det bra. Hvorfor har jeg begynt å savne?

[Gjest prust]

Jeg går vanligvis ikke rundt og savner mennesker. Jeg forholder meg greit til den hypigheten jeg har med å treffes dem, om det er daglig (mine barn og min mann), kollegaer (flere ganger i uka), venner/foreldre (2-4 ganger i måneden) eller andre som jeg treffer bare få ganger i året eller sjeldnere.

Noen ganger kan det være sårt at en ikke får til hyppigere treff, og da kan jeg kanskje savne noen. Men jeg kommer ikke på noe konkret om det.

Jeg kan savne personer som er døde. Da kan jeg kjenne å et dypt dypt savn inni meg, selv om det er mange år siden. Jeg hadde en slik dag i går, da jeg var på min farmors grav. I går var det 11 år siden hun døde, og jeg var så utrolig trist for at hun ikke er her lenger, at hun ikke fikk se barna mine vokse opp og at den generasjonen nå er borte....

Det er sjelden jeg savner mann og barn når jeg er på reise inntil en uke. De sier de savner meg, og mannen min siser han savner oss når han er avgårde, men jeg kjenner sjelden savn når det ikke er snakk om lenger reise. Jeg "burde" nok savne dem, men jeg nyter heller det å har noen dager for meg selv.

[nitty-gritty]

Fordi hun gir deg noe du savner. Du føler deg vel rundt henne, forstått? Hun gir deg svar på det du blir gående og tenke på. Og nå savner du de følelsene og forklaringene.

[Madelenemie]

Fordi hun gir deg noe du savner. Du føler deg vel rundt henne, forstått? Hun gir deg svar på det du blir gående og tenke på. Og nå savner du de følelsene og forklaringene.

Hei!

Ja kanskje det er det?

Jeg føler mere at jeg savner henne som menneske, noen ganger vil jeg mest bare se henne, høre skrittene, eller bare være på min psykiaters kontor. Jeg vil ha forklaringene også, når jeg er der, men nå kjennes det mest ut som om jeg bare savner henne, ikke forklaringene.

Jeg vet ikke, men jeg tror det er sånn det er. Jeg blir alltid glad bare av å se henne, men det er ikke alltid jeg ser på henne, men jeg ser på henne i vertfall når hun ikke ser på meg, men av og til også når hun ser på meg, men det er mere anstrengt, for da hører jeg ikke så godt hva hun sier når man både skal se i øynene og høre.

Det som er dumt er at jeg ikke kjenner igjen ansikter, slik at hvis jeg treffer mennesker ute og de har andre klær på seg som jeg aldri har sett så vil jeg ikke kjenne dem igjen, jeg vet ikke om jeg ville kjent igjen min psykiater så jeg håper hun da ville hilst på meg hvis hun så meg ute på gaten en gang.

[nitty-gritty]

Hei!

Ja kanskje det er det?

Jeg føler mere at jeg savner henne som menneske, noen ganger vil jeg mest bare se henne, høre skrittene, eller bare være på min psykiaters kontor. Jeg vil ha forklaringene også, når jeg er der, men nå kjennes det mest ut som om jeg bare savner henne, ikke forklaringene.

Jeg vet ikke, men jeg tror det er sånn det er. Jeg blir alltid glad bare av å se henne, men det er ikke alltid jeg ser på henne, men jeg ser på henne i vertfall når hun ikke ser på meg, men av og til også når hun ser på meg, men det er mere anstrengt, for da hører jeg ikke så godt hva hun sier når man både skal se i øynene og høre.

Det som er dumt er at jeg ikke kjenner igjen ansikter, slik at hvis jeg treffer mennesker ute og de har andre klær på seg som jeg aldri har sett så vil jeg ikke kjenne dem igjen, jeg vet ikke om jeg ville kjent igjen min psykiater så jeg håper hun da ville hilst på meg hvis hun så meg ute på gaten en gang.

Du forbinder henne nok med mye positivt

[Madelenemie]

Du forbinder henne nok med mye positivt

Hei!

ja det vet jeg, men hva gjør jeg?

Kan jeg kjøpe noe til henne og sende?

Jeg tenkte på en sånn NASA penn sånn at hun kan ligge å skrive?

Jeg tror det ville få meg til å føle mindre savn hvis jeg sender denne pennen. Jeg tror jeg gjør det. Kjører til Enklere liv og kjøper en sånn. Selv om damen sa jeg ikke skulle kjøpe mer til min psykiater nå, det er jo jeg selv som bestemmer det, dessuten var det noe annet jeg sendte en gang og min psykiater ble glad for den boken og sa "den var det mye bra i feks når jeg skal holde foredrag" det var en bok som het "all cats have asperger" med fine bilder med tekst.

Jeg prøver å finne en løsning for meg selv nå.

[løvinne71]

Med ref. til flere av innleggene dine, så synes jeg faktisk du virker litt vel besatt av denne psykiateren din?

Måten du omtaler dine tanker og følelser om henne, minner mest av alt om en besettelse/ forelskelse der man blir sykelig opptatt av å vite mest mulig om personen, og følge med på hva vedkommende sier og gjør.

Jeg vet at du har en psykisk lidelse. Men sett fra et "normalt" perspektiv, så virker det ikke særlig sunt og fornuftig å bruke så mye tankekraft og energi på så uvensentlige ting som hvordan psykiateren din kommer til og fra jobb, hvor mye hun tenker på deg mellom behandlingstimene, og at du teller ned dagene til neste gang du skal treffe henne.

Med fare for å virke ufølsom, så tenker jeg at du burde ha viktigere ting å beskjeftige deg med.

Har du ikke noe bedre å tenke på, liksom? Hva med mannen din? ungene dine? julegaver og juleforberedelser, og andre ting som folk er opptatt av på denne tiden?

Jeg vil nesten påstå at hvis denne behandleren din er så "alfa og omega" for din psykiske balanse, så har vedkommende altfor stor plass i din tilværelse. Det kan ikke være bra å basere seg så mye på en enste person?

Kanskje du bør bytte behandler? Eller tror du det samme ville ha skjedd med en ny?

[Madelenemie]

Med ref. til flere av innleggene dine, så synes jeg faktisk du virker litt vel besatt av denne psykiateren din?

Måten du omtaler dine tanker og følelser om henne, minner mest av alt om en besettelse/ forelskelse der man blir sykelig opptatt av å vite mest mulig om personen, og følge med på hva vedkommende sier og gjør.

Jeg vet at du har en psykisk lidelse. Men sett fra et "normalt" perspektiv, så virker det ikke særlig sunt og fornuftig å bruke så mye tankekraft og energi på så uvensentlige ting som hvordan psykiateren din kommer til og fra jobb, hvor mye hun tenker på deg mellom behandlingstimene, og at du teller ned dagene til neste gang du skal treffe henne.

Med fare for å virke ufølsom, så tenker jeg at du burde ha viktigere ting å beskjeftige deg med.

Har du ikke noe bedre å tenke på, liksom? Hva med mannen din? ungene dine? julegaver og juleforberedelser, og andre ting som folk er opptatt av på denne tiden?

Jeg vil nesten påstå at hvis denne behandleren din er så "alfa og omega" for din psykiske balanse, så har vedkommende altfor stor plass i din tilværelse. Det kan ikke være bra å basere seg så mye på en enste person?

Kanskje du bør bytte behandler? Eller tror du det samme ville ha skjedd med en ny?

Hei!

Jeg er ferdig med alle julegaver og jeg holder på å vaske ned huset nå. Slik at det trenger du ikke bekymre deg for.

Jeg bytter selvfølgelig aldri behandler, det er utenkelig.

Jeg lager til og med middag nå med min datter, fordi hun bad meg gjøre det, men jeg er ikke flink til å skjønne alt hun sier, for hun prater hele tiden om så mye rart at jeg blir ganske sliten. Veldig vanskelig å ta stilling til alt hun sier, og jeg har fått beskjed om hvor mange minutter pr dag jeg skal ha kontakt med mine barn uten å gjøre mitt, dette har min psykiater sagt.

[løvinne71]

Hei!

Jeg er ferdig med alle julegaver og jeg holder på å vaske ned huset nå. Slik at det trenger du ikke bekymre deg for.

Jeg bytter selvfølgelig aldri behandler, det er utenkelig.

Jeg lager til og med middag nå med min datter, fordi hun bad meg gjøre det, men jeg er ikke flink til å skjønne alt hun sier, for hun prater hele tiden om så mye rart at jeg blir ganske sliten. Veldig vanskelig å ta stilling til alt hun sier, og jeg har fått beskjed om hvor mange minutter pr dag jeg skal ha kontakt med mine barn uten å gjøre mitt, dette har min psykiater sagt.

"og jeg har fått beskjed om hvor mange minutter pr dag jeg skal ha kontakt med mine barn uten å gjøre mitt, dette har min psykiater sagt"

?????????????

Beklager jeg har nok ingen forutsetning for å forstå dine utfordringer eller tankemåte.

Mye av det du forteller og reflekterer over virker bagatellmessig og uforståelig for meg.

Men her kommer vi jo egentlig tilbake til det jeg sa:

Du virker veldig besatt av deg selv og opphengt i hva din psykiater har sagt om hvordan du skal tenke og reagere på det ene eller andre.

Og i mine øyne vitner dette om manglende evne til å tenke selvstendig og til å ta egne avgjørelser.

Men for alt jeg vet er kanskje dette en del av lidelsen din? Og at du derfor er avhengig av en rettleder for å kunne fungere

[Madelenemie]

"og jeg har fått beskjed om hvor mange minutter pr dag jeg skal ha kontakt med mine barn uten å gjøre mitt, dette har min psykiater sagt"

?????????????

Beklager jeg har nok ingen forutsetning for å forstå dine utfordringer eller tankemåte.

Mye av det du forteller og reflekterer over virker bagatellmessig og uforståelig for meg.

Men her kommer vi jo egentlig tilbake til det jeg sa:

Du virker veldig besatt av deg selv og opphengt i hva din psykiater har sagt om hvordan du skal tenke og reagere på det ene eller andre.

Og i mine øyne vitner dette om manglende evne til å tenke selvstendig og til å ta egne avgjørelser.

Men for alt jeg vet er kanskje dette en del av lidelsen din? Og at du derfor er avhengig av en rettleder for å kunne fungere

Hei!

Jeg har aldri hatt noen retteleder og da jeg var i kloster var nettopp saken den at jeg gjorde som jeg selv mente var best og det ble ikke så populært selv om jeg hadde tenkt nøye gjennom sakene og forklarte hvorfor jeg gjorde ting på en bedre måte og min egen, i kloster skal man ikke tenke selv. Sånn følte jeg det i vertfall.

Jeg har ikke lett for å innordne meg da jeg ofte må få forklaringer på det meste, men så er det greit.

Det er første gangen i mitt liv at jeg har møtt et menneske og blitt så godt kjent med det, på en slik måte at jeg får lyst til å bli kjent med andre mennesker også.

Ja jeg tror ikke vi forstår hverandre, men takk i alle fall for svar:)