Kjære alle sammen!

[mariamor]

Hei!

Fryktelig lenge siden jeg har skrevet noe her, og jeg har tenkt på dette en stund.

vet ikke helt hvordan jeg skal begynne men jeg prøver i allefall!

Vil så gjerne prøve å spre littegranne håp, om det hjelper! For ting kan nemlig bli bedre! Det har i allefall jeg erfart, og tro ikke at jeg har trodd det lenge, er ikke mer enn ca et år siden at jeg var bombesikker på at sånn og sånn kom det til å bli resten av livet, og ting ville aldri forandre seg.

Men så, plutselig dukker det opp en fantastisk gutt....

Jeg som hadde denne fremtidsforestillingen: Jeg skulle ha barn, no matter what! Og jeg kunne gjerne være enslig mor, ikke noe problem, for mannfolk var noen utnyttende, jævlige manipulerende dyr hele gjengen som ikke duger til noe som helst. Om jeg på død og liv skulle gifte meg så skulle jeg ha eget soverom, hvor jeg kunne ligge i fred, så kunne han ha så mange elskere han bare måtte ønske...

Men neida.. ting forandret seg... for all del, ikke over natten!!! Det tok lang tid, det var utrolig tøft, jeg var ikke vant med at noen virkelig hadde lyst til å være sammen med meg, ikke bare ha meg i senga for så å forsvinne..

til å begynne med lå jeg på mitt eget rom, var redd for å ligge inmtil han om natten, hadde den oppfatningen om at gutter ikke ville klare å stoppe, eller respektere ett nei for et nei uten å gå, eller kaste meg ut av sengen. Dette såret ham imidlertid ganske sterkt og han kom inn en kveld og spurte om jeg ikke kunne være så snill å sove på hans rom, i egen seng.

Vi fikk en gradvis tilnærming av hverandre, med mye gråt men også mye glede og etter noen uker så var det ingen steder i hele verden som jeg følte meg så trygg, som i hans armer!! Skulle aldri ha trodd det...

Jeg har fortalt ham alt, nesten... føler egentlig at han ikke trenger å vite absolutt alt, vil beholde en liten del av meg som min egen. På mange måter var det utrolig godt å få en gutts reaksjon på alt sammen, og når det i tillegg var en gutt som var uhyre glad i meg som ble det liksom bare bra..

Vet ikke om det ble noe fornuft i dette her, men vil bare si at noen ganger så kan det være lurt å "bare hoppe i det" man kommer seg aldri videre dersom man ikke tør å stole på andre mennesker, dette gjelder ikke bare gutter, men også generelt. Noen ganger går det bra, andre ganger ikke, men det må man lære ut i fra erfaring. Det å tviholde på noe man tror er kontroll er som oftest egentlig bare en enorm mangel på kontroll.

Tro ikke at livet er en dans på roser, for det er det ikke, men nå har jeg i allefall en å sloss sammen med, en som holder rundt meg når jeg er redd, en som respekterer mine grenser, men også presser meg i små mengder på grenser som jeg med fordel kan overskride.

Jeg sliter fremdeles og akkurat nå har jeg det ganske tøft, men jeg har fått en litt tryggere basis i livet mitt nå, slik at jeg forsvinner ikke fullt så langt ned lenger!!

Håper at dette kan ha gitt noen noe..

klemmer alle nye og gamle kjente..

[girlunknown]

Så fint at du har det bedre, mariamor!

Et nei er et nei. Jeg har forstått at jeg må komme meg ut av det forholdet jeg er i nå, jeg fortjener bedre enn å bli undertrykket og ikke respektert når jeg sier nei. Endelig har jeg skjønt det!

Ditt innlegg var med på å få meg til å innse dette. Takk, og lykke til videre også.

[Ritva]

BØ!!! Ville bare gi gode, flinke, tøffe, modige mariamor en kjempeklem!

Så godt å høre at det går bedre kjære deg!

Sjefsheksa:)

[DIXI]

Kjære mariamor!!

Så herlig å se deg igjen her inne! Og FOR et flott innlegg!! Er helt stum av beundring og ikke minst glede over at det har gått så fint med deg, vennen!!!!! Fy farao som jeg unner deg dette!

Lang god klem fra Grete :-)