Jeg har gjort noe ulovlig!

[Madelenemie]

Hei!

I lang tid har jeg vært plaget med dårlig samvittighet fordi jeg har gjort noe ulovlig. Jeg har sagt til meg selv de samme ordene som min psykiater har sagt til meg en gang da jeg spurte om det var greit å ikke si alt til min mann eller om jeg da blir en løgner. da sa min psykiater "Neida, man har ikke vondt av det man ikke vet", men min psykiater viste alt hva det gjaldt.

Nå har jeg brukt de samme ordene for noe annet galt jeg har gjort, men samvittigheten er forferdelig og jeg tror ikke jeg helt fungerer på den måten der. Jeg trodde ikke det var så galt når jeg gjorde det, men så har jeg i ettertid tenkt at jeg burde forstått bedre.

Men saken er den at selv om min psykiater har lovet meg for 4 år siden tror jeg ca det var å aldri bli sint på meg, så tenker jeg at når jeg gjør noe ulovlig så kan hun kanskje bli sint?

Jeg vet ikke hva konsekvensene kan bli? Og det føles litt som om jeg bare må ta konsekvensene for jeg orker ikke bære på dette. Min mann har det lettere sånn han tenker ikke så mye på sånne ting, men jeg tenker mer på en del ting også blir det vanskelig for meg. Sannsynligvis fordi et av mine prinsipper er å ikke lyve, selv om dette nettopp nå avtrenes delvis av min psykiater da jeg jo lærer at hvite løgner av og til er nødvendige.

Jeg tror ikke jeg klarer å bære på dette jeg, men vil min psykiater bli skuffet og sint og vil dette gå over? Eller vil hun forstå at jeg et øyeblikk var tankeløs og at jeg nå har tenkt meg om og aldri vil gjøre dette igjen? Vil jeg da få en ny sjanse eller hvordan dette nå arter og fortoner seg? Jeg vet ikke så mye om mennesker at jeg skjønner dette ?

[ariadne]

Du kan stole helt og fullt på din psykiater. Hun vil ikke bli sint. Kanskje blir hun skuffet en liten stund, men det vil gå over. Fortell henne det du, når du får muligheten.

[Madelenemie]

Du kan stole helt og fullt på din psykiater. Hun vil ikke bli sint. Kanskje blir hun skuffet en liten stund, men det vil gå over. Fortell henne det du, når du får muligheten.

Hei!

Ja jeg tror egentlig du har rett, men så er det likevel ikke bra inni meg med tanke på å tørre det, men jeg tenkte kanskje jeg kan spørre min psykiater om hvordan hun vil forholde seg til ulovligheter hvis man lover å aldri gjøre dem igjen.

Takk for svar.

[ariadne]

Hei!

Ja jeg tror egentlig du har rett, men så er det likevel ikke bra inni meg med tanke på å tørre det, men jeg tenkte kanskje jeg kan spørre min psykiater om hvordan hun vil forholde seg til ulovligheter hvis man lover å aldri gjøre dem igjen.

Takk for svar.

God idé!

[Holmes]

Alle mennesker er ubetenksomme noen ganger og gjør ting de angrer på. Det er en del av det å være menneske. Du viser jo at du lærer av feilene dine, det er kjempebra. Jeg regner med at psykiateren din vil være enig i dette. Det kan likevel hende at hun blir skuffet over deg (kommer an på hvor alvorlig det er), men det kommer til å gå over.

[løvinne71]

Kort og brutalt så er fakta følgende:

Folk flest bryr seg ikke filla om hva du har gjort av "ulovligheter" sålenge dette er noe som hovedsakelig går utover deg selv og ikke andre!

Om du kjører for fort, parkerer feil, unndrar noen kroner på skatten, eller er utro mot mannen din, så er det faktisk INGEN som bryr seg, og langt mindre gidder å bruke energi på å bli "skuffet"

Som regel har folk mere enn nok med seg selv og sitt, og det som angår dem direkte.

Gjør du derimot noe virkelig galt, til skade for andre, så blir ikke folk "skuffet", men SINTE og vil ønske at du får en velfortjent straff!

Din psykiater bruker nok neppe så mye tankekraft på å filosofere over dine feilgrep.

For henne er du EN av antagelig mange pasienter.

Og de fleste folk med slike jobber, er gjerne flinke til å skille mellom jobb og privatliv, og vil helst engasjere seg minst mulig i sine pasienter på det personlige plan. Noe som er logisk og forståelig for at de skal kunne utøve sitt yrke profesjonellt.

Med mindre du har gjort noe såpass galt at hun ville blitt medskyldig i å skjule en forbrytelse hvis du betrodde deg til henne, så kan du nok være ganske sikker på at hennes eneste engasjement i dette, ville ha vært å behandle deg.

Ditt behov for å tilstå, og snakke om hva du har gjort vil for henne være en del av terapien / behandlingen du går igjennom, men neppe noe hun tar seg personlig nær av.

Sorry, men sånn er det bare..

[Madelenemie]

Alle mennesker er ubetenksomme noen ganger og gjør ting de angrer på. Det er en del av det å være menneske. Du viser jo at du lærer av feilene dine, det er kjempebra. Jeg regner med at psykiateren din vil være enig i dette. Det kan likevel hende at hun blir skuffet over deg (kommer an på hvor alvorlig det er), men det kommer til å gå over.

Hei!

Okey, takk. Jeg vet heller ikke hvor alvorlig det er.

[Madelenemie]

Kort og brutalt så er fakta følgende:

Folk flest bryr seg ikke filla om hva du har gjort av "ulovligheter" sålenge dette er noe som hovedsakelig går utover deg selv og ikke andre!

Om du kjører for fort, parkerer feil, unndrar noen kroner på skatten, eller er utro mot mannen din, så er det faktisk INGEN som bryr seg, og langt mindre gidder å bruke energi på å bli "skuffet"

Som regel har folk mere enn nok med seg selv og sitt, og det som angår dem direkte.

Gjør du derimot noe virkelig galt, til skade for andre, så blir ikke folk "skuffet", men SINTE og vil ønske at du får en velfortjent straff!

Din psykiater bruker nok neppe så mye tankekraft på å filosofere over dine feilgrep.

For henne er du EN av antagelig mange pasienter.

Og de fleste folk med slike jobber, er gjerne flinke til å skille mellom jobb og privatliv, og vil helst engasjere seg minst mulig i sine pasienter på det personlige plan. Noe som er logisk og forståelig for at de skal kunne utøve sitt yrke profesjonellt.

Med mindre du har gjort noe såpass galt at hun ville blitt medskyldig i å skjule en forbrytelse hvis du betrodde deg til henne, så kan du nok være ganske sikker på at hennes eneste engasjement i dette, ville ha vært å behandle deg.

Ditt behov for å tilstå, og snakke om hva du har gjort vil for henne være en del av terapien / behandlingen du går igjennom, men neppe noe hun tar seg personlig nær av.

Sorry, men sånn er det bare..

Hei!

Okey, men jeg vet ikke hva du er sorry for?

Men det er greit, imidlertid angår det henne, jeg skal tenke videre på om jeg skal si det, som jeg sa jeg kan jo spørre henne.

Takk for svar,