teite meg, gal vei, lang og meningsløs post.

[Gjest youknowwhoo]

Viser til innlegget jeg skrev natt til i går eller i dag eller hva man måtte ønske å kalle det. Sitte her igjen, full av sovemedisiner som jeg ikke får sove av. Hva sier man til en legevaktslege når man er seriøst desperat og ikke får tak i noen som kjenner situasjonen godt. Snakket med psykologen min idag, men fikk ikke til å være direkte nok. Har time der imorgen. Problemet er at jeg ikke går frivillig inn på lukka selv om det er snakk om en kort "transit." Dette i stor grad pga av de andres innvirkning på meg og det å bli ransakt og følt seg mistenkt for å bruke hva som helst til selvskading. Jeg ønsker en dødsulykke velkommen. Om et fly ramler ned, så gjerne i hodet mitt. Det sklir alt ut med alkohol hos meg. Psykologen spurte om jeg hadde noe hjemme, noe jeg svarte nei på. Det var sant - helt til jeg hadde vært innom polet som ikke er så langt unna. Hun spurte om jeg trenger folk rundt meg - og svaret er at jeg gjør det så inni hampen, men jeg kunne bare si at jeg har folk rundt meg innen et gitt tidsrom - folk jeg kan oppsøke eller ikke innen dette tidsrommet. Det går feil vei, er utladet men får ikke sove. Alkoholen gjør det ikke bedre... Men den får meg til å glemme mye av de gamle minnene mine. Jeg var edru etter psykologtimen jeg fikk ekstra ved flaks i dag. Likevel kræsjet jeg på togstasjonen. Ble kraftig svimmel, kvalm om fikk vondt for å snakke. Svimte av et øyeblikk og hadde folk rundt meg som ville ha tak i lege og ditt og datt. Fikk nerver, og sa det hele skyldtes nettopp det. Delvis sant kanskje - en konsekvens av nerver over tid. Det går gal vei. Begynte å blø solid neseblod da jeg kom hjem... Hvorfor tør jeg ikke be om hjelp? Jeg stresser og tenker at jeg ikke kan be om noe innleggelse fordi jeg ikke får tid til å gjøre ting jeg virkelig føler jeg trenger å gjøre båd for min og andres del... På den annen side sitter en del av meg og ønsker at jeg hadde svimt av lenge nok til at noen alt hadde rukket å få meg på sykehus av en eller annen art. Har angst for lukka av grunner jeg ikke vil ta her. De som behandler meg får meg rett inn på åpen akutt, men jeg må jo ha et grunnlag å be om det på. Jula er noe helvetes makkverk, særlig når jeg er der jeg er nå før start. For meg er det nesten mindre pinlig å bli lagt inn enn å si at "nei, jeg orker ikke å komme, men takk for invitasjonen." Alle (bortsett fra de som inviterer) sier at jeg er i min fulle rett til å si nei, evt. stikke tidligere enn resten om det blir for tøft... Hvorfor tar jeg ikke imot sånne tilbud i stedet for å se på det som et nederlag om jeg blir gåen og helst finner det hensiktsmessig å gå tidligere eller mer drastisk takke fullstendig nei på kort varsel? Jeg hater tanken på å være den psyke jenta som sier nei. Noe i meg sier de hadde vært fornuft i en drøy uke eller knappe to inne hadde vært utrolig fornuftig nå. En annen del sier at det er stress å være innlagt fordi jeg ikke får gjort plikter som også gagner meg selv å følge opp? Stakkars avdeling om jeg blir sittende å terpe på stoff jeg jobber med - til tross for at pianoet der står et godt stykke unna stua. Om jeg spiller gitar på rommet, kommer det alltid medpasienter og sier "Kan du ikke spille for alle sammen på morgenmøtet?" Kanskje jeg er der at det er blant det siste jeg vil selv om jeg for meeg selv kan jobbe svært intenst med noe? Men jeg kan unngå sånt mas med noe så enkelt som å si. "Nei, jeg orker ikke. Dette er for min egen del akkurat nå." Hvorfor er jeg så ræva på å sette grenser?

Jeg hadde virkelig trengt folk rundt meg. Skal jeg mase om psykehuset, eller krysse fingre og hode meg til familie tro. Det er jo en liten tanteunge på 3mnd. Hvorfor gledet jeg meg ikke over at jeg for første gang turte å holde han sist helg? Jeg har lenge klandret meg selv for ikke å ha gjort det. Ga det meg noe å holde han? Jeg tenkte bare at nå har jeg endelig faktisk gjort det. Snakker om kynisk - tror ikke jeg passer som tante, jeg er en forstyrret idiot. De sier jeg ikke er personlighetsforstyrret, jeg vetta søren. Nå har jeg pga lite tiltro til visse medikamenter vært så superdust og drikke igjen. Har vel trekvart liter innabords nå liksom.... Faen for et patetisk eksemplar jeg er av menneskearten. Jeg burde vært satt i ørkenen i førti dager med tilhørende prøvelser. Jeg synes sånne kneiker er blitt så vanskelige nå. Det har en vanvittig lei tendens til å ende med at jeg drikker meg fullstendig fjern, eller at jeg kutter meg skikkelig stygt opp. Hvilken selvskading er verst... Alkohol går løs på flere systemer, samtidig er det mange risker med kutting som man kanskje ikke tenker over. Blodtap om man er uheldig, infeksjon, mer alvorlige nerveskader, stygge arr og faktisk tap av følelse i huden. Jeg har et par steder på kroppen med veldig mye arrvev etter mange skader på samme sted. Her har jeg mistet følelsen i huden. Det er scary. Om noe tærer på levra mi, merker jeg det ikke nå... Om jeg skulle svart en som spurte meg om hva som var den "verste eller beste selvskadingen," ville jeg vel sagt at begge deler var temmelig risky hvis man var der at man kutter dypt. Samtidig er mye alkohol avgjort svært skadelig...

Jeg vet ikke om jeg kommer til å huske at jeg skrev dette imorgen. Nå sitter jeg og tror jeg skriver forståelig, men jeg vet at jeg noen ganger har skrevet helt psykosefjærne ting i beruset tilstand...

Nei, jeg vet ikke hva jeg vil med disse innleggene mine. Alle måter å ta tak i dette har fordeler og ulemper. I hovedsak trenger jeg folk rundt meg. Men i romjula... Ikke noe behandler å snakke med. Men det gjelder vel over hele fjøla.

Beklager dette innlegget her - jeg burde ikke ta opp sånn plass. Webmaster er i sin fulle rett til å slette. Jeg bare føler jeg trenger litt andres syn på ting. Hva gjør jeg for å snakke bedre med psykologen utover å tenke en del og skrive ned saker og ting? Det blir jo fort snakk og ikke særlig mer enn det. Står ved et tøft veiskille nå med bytte av hovedbehandler fordi den jeg har går inn i en annen stilling. Selv om jeg kjenner erstatteren en del, og vet det er et godt menneske... Det tar tid å bli like trygg på denne som jeg er på psykologen. Setter jo ubeskrivelig pris på de drøye seks årene jeg har hatt henne, for hun har virkelig hjulpet meg svært mye. Jeg tror ikke hun "slipper meg av syne," men likevel blir det et veiskille for å få en behandler som kan følge meg opp så tett som jeg i perioder kan trenge.

Nei... hva var poenget med denne posten...

[Gjest Faktisk forfatter]

Det var ikke en meningsløs post. Jeg fikk mye ut av den. Du er god til å skrive, men det vet du nok fra før. Ikke gidd å vær teite deg, prøv å bruke skriveevnen din på alvor.

(Been there, done that!)