Samtalen med et annet voksent menneske

[Gjest Voksen1970]

Selv om jeg nå er voksen , så er og har alltid vært fraværet av samtaler med en annen voksent menneske stått ganske sterkt.

Med årene så vil dette behovet kanskje bli mindre, men man har jo fremdeles behov for å ha noen å snakke med om man er voksen også.

Man blir aldri helt uavhengig.

Men man kan jo ikke gå til psykolog hele livet heller?

[Gjest mener jeg]

Det er dette man har venner til. Selvfølgelig blir man ikke avvvent fra kommunikasjon med andre mennesker.

[Gjest Voksen1970]

Det er dette man har venner til. Selvfølgelig blir man ikke avvvent fra kommunikasjon med andre mennesker.

For de som har tilstrekkelig mange nok venner så er det nok enklere ja.

[Helmi]

Behovet er der, så klart---- strever med det samme selv. Det kan gå uker mellom hver gang jeg har en samtale med en annen voksen "under fire øyne", bortsett fra samtalene med psykiatrisk sykepleier. Savner sårt å ha kontakt med andre, men samtidig er det akkurat det som er vanskelig: å etablere slik kontakt, altså: å få venner.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Behovet for dialog med et annet voksent menneske er naturlig. Til dette har en venner, en er med i lag, foreninger, studiesirkler, bokringer etc.