til bekymret stemor.

[Gjest gittopp]

Det du beskriver er så godt som identisk med min sønn som er 28 år. Det eneste som mangler hos han er rusbruken. Som pårørende er det dessverre ingen hjelp å få noen steder. For de er jo voksne mennesker og ikke umyndige, mens de i neste omgang ikke er i stand til å dra omsorg for seg selv. De klarer imidlertid det de vil når det gjelder å få til ting i egen hensikt. (f.eks. skaffe seg raske penger) Som mor (og far) er det ikke alltid like greit å opptre profesjonellt ,for barn har vi hele livet. Og vi avskriver ikke barna våre p.g.a. en fysisk sykdom - så hvorfor skal vi gjøre det når det er psykisk sykdom. Jeg har henvendt meg flere steder i hjelpeapparatet nå, bare for å få beskjeden at "det er ingenting vi kan gjøre" . Men jeg frykter altså både for hans liv og mitt. I verste stunder har jeg vært inne på tanken om å gjøre slutt på meg selv - da vil det bli en god arv på han og han kan berge seg en stund.og bli gjeldfri. Men jeg innser at heller ikke det er noen langvarig løsning og egentlig ønsker jeg å leve og har ikke psykiske problemer selv. (enda) Du kan ihvertfall være glad at du ikke er direkte part i dette - at gutten har både en mor og en far. Selv står jeg helt alene, maktesløs og ingen hjelp. Hos øvrig familie er det nærmest bare fordømmelse å få. Og vissheten om at "barnet" ditt faktisk har det veldig vondt er ikke lett å takle, uansett hva ekspertisen måtte mene. Kreditorene tar gjerne imot penger fra oss ja - da er det ikke snakk om taushetsplikt. Men ringer vi for å få opplysninger om noe - ja da gjelder taushetsplikten også der. Jeg vet at regelverket må følges - men frustrerende er det likevel. Jeg "jobber" med tanken om å reise bort en måneds tid og ikke være tilgjengelig på mobil - ihvertfall ikke for min sønn. Men om jeg klarer det er en helt annen sak. Kanskje dere også skulle forsøke det ?