Hvordan best ta vare på storesøster?

[jubalong70]

Rett før jul fikk vi vite at vår mellomste, snart 10 år, har kreft. Faren og jeg har vært sammen med henne på sykehuset, 3 timers kjøring hjemmefra, i en uke.

Det hele kom veldig brått på, og storesøster, 11 år, var på skolen da vi måtte reise.

Vi har nå kommet hjem på juleperm, men må tilbake til sykehuset 3. juledag for operasjon. Vi vet ikke hvor lenge vi blir der da.

Storesøster og lillebror (5) var hos besteforeldrene mens vi var på sykehuset. Og planen er at de også skal være det når vi reiser nedover igjen.

Problemet er at storesøster er fryktelig sint. Hun er sint på oss foreldre fordi vi reiste så brått. Sint fordi vi begge er hos søsteren. Sint fordi vi må reise igjen. Sint fordi jula ble "ødelagt". Sint på søsteren som får så mye oppmerksomhet (vi gir selvfølgelig de andre to mye oppmerksomhet nå som vi er hjemme).

Jeg lurer på hva vi kan gjøre for best å ivareta storesøster oppi dette. Legene anbefaler oss at begge foreldrene er tilstede på sykehuset nå den første tiden. Vi kommer til å dele oss hvis vi må være lenge på sykehuset. Men vi føler at det er godt å være to i denne første, usikre tiden.

Vi har selvsagt snakket mye med storesøster. Hun vet også alvoret i situasjonen. Det kan virke som om hun forstår med hodet, men ikke med hjertet

[Gjest togli]

Oi, så det var kreft.... Godt det ble oppdaget nå og at hun får behandling!

Vet ikke om jeg har noen gode råd å komme med, men kan jo si litt om egen situasjon for tre år siden når jeg fikk CI. Barna fikk vite at jeg skulle være på sykehuset i to dager, men det endte med at jeg ble veldig dårlig og pappaen måtte kjøre til Trondheim (fem timers tur) for å hente meg hjem igjen etter fire dager. Barna var lei seg fordi også han dro fra dem, samt at jeg ble borte lenger enn jeg hadde sagt (selv om fornuften sa dem at vi ikke hadde noe valg..).

Vel hjemme satt deres vanligvis så energiske mamma i en stol dagen lang... Jeg greide ikke å smøre skive til meg selv engang... Det eneste jeg klarte var å gå på do selv, sitte i stolen eller ligge i senga. Dette i seg selv var skremmende for ungene (selv om de visste jeg ikke var alvorlig syk - det bare så slik ut (bandasjert hode osv)).

Datra som da var syv år gammel var sinna på meg og slo meg noen ganger i ren frustrasjon.. etterpå gråt hun fordi hun hadde vært "slem" :-( Jeg kom meg sakte men sikkert og hverdagen ble etterhvert normal igjen. Sommeren etter (nesten et år etterpå) begynte vi å snakke om livet de ukene jeg var dårlig og eldstejenta (var da 11) gråt som et piska skinn.. Hun hadde vært så hjelpsom i situasjonen og vi tenkte hun var den som hadde takla det best... men så kom alle følelsene veltende ut... det var skremmende å se mamma så "annerledes" og det var jo jeg som var så "dum" at jeg måtte operere inn denne teite "hørselen" (høreimplantatet )

Vi fikk iallefall snakka masse om deltaljene rundt operasjon og etterpå, og barna roa seg ned og fikk mer forståelse.. Jeg tenker at datteren deres nå føler seg veldig utrygg (redsel for søster, usikkerhet osv) og trenger faste rutiner (i den grad dere klarer å få til det) og masse samtaler rundt det som skjer... er det mulig å ta med søskenene til sykehuset f.eks.? involvere dem så mye som mulig i det som skjer osv..

Ønsker dere lykke til!!!

[jubalong70]

Oi, så det var kreft.... Godt det ble oppdaget nå og at hun får behandling!

Vet ikke om jeg har noen gode råd å komme med, men kan jo si litt om egen situasjon for tre år siden når jeg fikk CI. Barna fikk vite at jeg skulle være på sykehuset i to dager, men det endte med at jeg ble veldig dårlig og pappaen måtte kjøre til Trondheim (fem timers tur) for å hente meg hjem igjen etter fire dager. Barna var lei seg fordi også han dro fra dem, samt at jeg ble borte lenger enn jeg hadde sagt (selv om fornuften sa dem at vi ikke hadde noe valg..).

Vel hjemme satt deres vanligvis så energiske mamma i en stol dagen lang... Jeg greide ikke å smøre skive til meg selv engang... Det eneste jeg klarte var å gå på do selv, sitte i stolen eller ligge i senga. Dette i seg selv var skremmende for ungene (selv om de visste jeg ikke var alvorlig syk - det bare så slik ut (bandasjert hode osv)).

Datra som da var syv år gammel var sinna på meg og slo meg noen ganger i ren frustrasjon.. etterpå gråt hun fordi hun hadde vært "slem" :-( Jeg kom meg sakte men sikkert og hverdagen ble etterhvert normal igjen. Sommeren etter (nesten et år etterpå) begynte vi å snakke om livet de ukene jeg var dårlig og eldstejenta (var da 11) gråt som et piska skinn.. Hun hadde vært så hjelpsom i situasjonen og vi tenkte hun var den som hadde takla det best... men så kom alle følelsene veltende ut... det var skremmende å se mamma så "annerledes" og det var jo jeg som var så "dum" at jeg måtte operere inn denne teite "hørselen" (høreimplantatet )

Vi fikk iallefall snakka masse om deltaljene rundt operasjon og etterpå, og barna roa seg ned og fikk mer forståelse.. Jeg tenker at datteren deres nå føler seg veldig utrygg (redsel for søster, usikkerhet osv) og trenger faste rutiner (i den grad dere klarer å få til det) og masse samtaler rundt det som skjer... er det mulig å ta med søskenene til sykehuset f.eks.? involvere dem så mye som mulig i det som skjer osv..

Ønsker dere lykke til!!!

Takk for svar, togli. Vi får ikke noe sikkert svar før svulsten er ute og analysert, men legen var rimelig sikker på at det var kreft. Så vi forholder oss til det.

Vi prøver så godt vi kan å gjøre livet forutsigbart, men det er litt vanskelig når vi ikke vet noe særlig selv.

Akkurat nå vet vi bare at det blir operasjon på tirsdag. Vi vet ikke hvor lenge vi må bli og i hvilken grad det skjer ting etterpå.

Kjenner jo at jeg blir usikker selv. Jeg som elsker å legge planer

I tillegg er jeg ganske tom... Det er lite som skal til før jeg blir på gråten, og jeg blir lett irritert. Vil jo ikke være slik, men...

Skulle gjerne vært to personer nå

[AAA]

Uff, var det kreft altså? Så trist.

Og stakkars storesøster - Ikke rart hun sliter med hvordan hun skal reagere.

Jeg har ingen fasit, men tenker at dette sikkert er vanlig og naturlig reaksjon. Har kreftforeningen en telefon med fagfolk man kan ringe til? Når jeg tenker meg om var forresten det ikke spesielt godt forslag på julaften - det meste er vel stengt.

Håper det er noen her som kan gi dere konstruktive råd, og ønsker dere igjen alt godt for julen og det som ligger foran dere.

[Lillemus]

Takk for svar, togli. Vi får ikke noe sikkert svar før svulsten er ute og analysert, men legen var rimelig sikker på at det var kreft. Så vi forholder oss til det.

Vi prøver så godt vi kan å gjøre livet forutsigbart, men det er litt vanskelig når vi ikke vet noe særlig selv.

Akkurat nå vet vi bare at det blir operasjon på tirsdag. Vi vet ikke hvor lenge vi må bli og i hvilken grad det skjer ting etterpå.

Kjenner jo at jeg blir usikker selv. Jeg som elsker å legge planer

I tillegg er jeg ganske tom... Det er lite som skal til før jeg blir på gråten, og jeg blir lett irritert. Vil jo ikke være slik, men...

Skulle gjerne vært to personer nå

Unger kommer seg mye raskere enn vi voksne etter slike inngrep og inngrep i dag er noe helt annet enn inngrep for 20 år siden også. ) Da Guttungen her ble operert i 2001, drøyt 2,5 år gammel var vi hjemme igjen etter 5 døgn. Forhåpentligvis går det fort med dere også tenker jeg.

Snakk masse med 11-åringen og la henne få lov til å være sint og fortvilet, sannsynligvis bunner det nok i, som Togli sier, at hun er redd og ikke vet hvordan hun skal forholde seg til det som skjer.

Er det noen mulighet for at de to kan bo hjemme og at besteforeldrene kommer dit og passer dem? Jeg tror det er viktig at de to andre får ha hverdagen sin så normal som mulig i denne tiden.

Finnes det en hjelpetelefon hos kreftforeningen eller noe slikt? Kanskje du kan ta en telefon dit før dere drar til Trondheim igjen og få noen gode råd der.

Mange juleklemmer fra Lillemus og gjengen!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er meget kort avstand mellom sint og redd. Jeg _tror_ hun er langt mer redd enn sint. Hun er redd, og når barn er redde, trenger de foreldrene sine hos seg. Dere kan dessverre ikke være flere steder samtidig, og dere må selvsagt prioritere slik dere gjør.

Kan dere snakke om redselen - den redselen som handler om lillesøsters sykdom?

[rose23]

Hva med å sette seg ned sammen med henne og lese artikler om kreft, forklar hva som skal skje under operasjonen nøye for henne. De fleste overlever kreft i dag heldigvis :-)

[Gjest Gåten]

Har ikke råd jeg, ville bare sende dere noen varme tanker

[cathlin]

Jeg skjønner at hun er sint. Hun må kanskje bare få lov til å være det. Bare dere inkluderer henne i dette og ikke holder henne utenfor. At hun også er viktig.

[Mandolaika]

Jeg tenker at hun kanskje er redd og usikker også, og at det kommer ut i form av sinne. Det har skjedd at jeg selv har blitt sint på ungene når jeg egentlig har vært redd for dem f.eks., redselen har kommet ut i form av kjeft.

Sender dere alle gode ønsker, føler veldig med dere i denne tiden.

[Gjest winda]

Synes NHD ga deg et godt råd. Sender over masse styrke og varme tanker. Klem fra

[Parasoll]

Har ikke noen råd jeg heller, får klump i magen når jeg leser...

Hun er sikkert redd og så blir hun sint, det tenker jeg også.

Håper dere får en fin julekveld uansett! Akkurat i kveld kan ingen gjøre noe fra eller til, og så er det en kveld der tradisjonene kan få styre og løpet på en måte går av seg selv... Fortsatt lykke til!

[Gjest Nickløsheletiden]

Hei, jeg har ingen gode råd, men jeg vil bare gi deg en stor juleklem og ønsker om en best mulig jul i denne tunge tiden.

Håper operasjonen går bra og at dere raskt kan legge dette bak dere.

Juleklem fra meg :-)

[jubalong70]

Unger kommer seg mye raskere enn vi voksne etter slike inngrep og inngrep i dag er noe helt annet enn inngrep for 20 år siden også. ) Da Guttungen her ble operert i 2001, drøyt 2,5 år gammel var vi hjemme igjen etter 5 døgn. Forhåpentligvis går det fort med dere også tenker jeg.

Snakk masse med 11-åringen og la henne få lov til å være sint og fortvilet, sannsynligvis bunner det nok i, som Togli sier, at hun er redd og ikke vet hvordan hun skal forholde seg til det som skjer.

Er det noen mulighet for at de to kan bo hjemme og at besteforeldrene kommer dit og passer dem? Jeg tror det er viktig at de to andre får ha hverdagen sin så normal som mulig i denne tiden.

Finnes det en hjelpetelefon hos kreftforeningen eller noe slikt? Kanskje du kan ta en telefon dit før dere drar til Trondheim igjen og få noen gode råd der.

Mange juleklemmer fra Lillemus og gjengen!

Tusen takk for gode tanker. Vi får snakke litt med besteforeldrene og se hva vi finner på. Jeg tror nok også det kan være lurt at ungene får være hjemme mest mulig. Det er jo her de har tingene sine og vennene sine.

Ha en flott jul, Lillemus

[jubalong70]

Det er meget kort avstand mellom sint og redd. Jeg _tror_ hun er langt mer redd enn sint. Hun er redd, og når barn er redde, trenger de foreldrene sine hos seg. Dere kan dessverre ikke være flere steder samtidig, og dere må selvsagt prioritere slik dere gjør.

Kan dere snakke om redselen - den redselen som handler om lillesøsters sykdom?

Jeg tror nok også det er mye redsel her, selv om hun ikke vil innrømme det selv.

Vi skal snakke mye med henne før vi reiser, og da skal jeg snakke om redsel med henne.

Takk for svar

[jubalong70]

Hva med å sette seg ned sammen med henne og lese artikler om kreft, forklar hva som skal skje under operasjonen nøye for henne. De fleste overlever kreft i dag heldigvis :-)

Det var kanskje ikke så dumt

Vi vet lite om hva som skjer under operasjonen, sånn spesifikt, men kan jo snakke med henne generelt om operasjoner.

Takk for svar

[jubalong70]

Har ikke råd jeg, ville bare sende dere noen varme tanker

[jubalong70]

Jeg skjønner at hun er sint. Hun må kanskje bare få lov til å være det. Bare dere inkluderer henne i dette og ikke holder henne utenfor. At hun også er viktig.

Det er vi veldig oppmerksomme på. De to andre får mye oppmerksomhet fra oss nå.

[jubalong70]

Jeg tenker at hun kanskje er redd og usikker også, og at det kommer ut i form av sinne. Det har skjedd at jeg selv har blitt sint på ungene når jeg egentlig har vært redd for dem f.eks., redselen har kommet ut i form av kjeft.

Sender dere alle gode ønsker, føler veldig med dere i denne tiden.

Jeg tror nok også at sinnet bunner i redsel. Redsel for hva som skjer i fremtiden, redsel for at vi blir mye borte, redsel for søsteren og redsel for alt det ukjente.

[Gjest togli]

Takk for svar, togli. Vi får ikke noe sikkert svar før svulsten er ute og analysert, men legen var rimelig sikker på at det var kreft. Så vi forholder oss til det.

Vi prøver så godt vi kan å gjøre livet forutsigbart, men det er litt vanskelig når vi ikke vet noe særlig selv.

Akkurat nå vet vi bare at det blir operasjon på tirsdag. Vi vet ikke hvor lenge vi må bli og i hvilken grad det skjer ting etterpå.

Kjenner jo at jeg blir usikker selv. Jeg som elsker å legge planer

I tillegg er jeg ganske tom... Det er lite som skal til før jeg blir på gråten, og jeg blir lett irritert. Vil jo ikke være slik, men...

Skulle gjerne vært to personer nå

Jeg har heldigvis aldri opplevd dette personlig, men kjenner folk som har vært midt oppi den samme problematikken - og det er tøft! Klart dette er vanskelig for dere alle... Kanskje noe av det vanskeligste man kan oppleve i livet... Det som er godt er jo at det som regel går bra tilslutt!

Husk å ta vare på dere selv midt oppi dette her.. for da får dere også mer overskudd til å ta vare på barna... Jul får være jul - det kommer flere juler - og dere vil sette enda større pris på de kommende julehøytidene

Sender deg en god klem og krysser alt jeg har for at dere alle skal komme styrket ut av dette her! *klem*