Hvordan best ta vare på storesøster?

[jubalong70]

Sender en kjempeklem nordover!

Har ingen gode råd å komme med, men jeg tror på både det NHD sier og det Sør sier.

Ta vare på hverandre i jula.

Tusen takk Mammatil3. Vi tar vare på hverandre, og nyter å få være sammen disse dagene

[jubalong70]

Ønsker varme og styrkende tanker til hele den jubalongske familien i jula.

Klem

[jubalong70]

Ser at du har fått mange kloke svar, så jeg har ikke noe mer å tilføye annet at jeg oppriktig føler med dere!

Det er sikkert ekstra vanskelig for storesøster (og dere andre også, selvfølgelig) at dette skjer brått og uventa i advents- og juletida. Tror til og med større barn har forventninger om at denne tida skal være prega av tradisjon og "harmoni", og så overskygges den av noe uforutsigbart og skremmende.

Slik jeg har lært å "kjenne deg" på DOL, er jeg overbevist om at du håndterer denne situasjonen på en klok og konstruktiv måte.

Ønsker dere all mulig lykke til, og fortsatt ei så god jul som mulig!

Bamseklemmer fra

Takk for gode tanker og bamseklem

Jeg tror nok du har rett i at det hele ble ekstra ille fordi det er jul. Vi pleier å ha rolige familiejuler, og det hele ble jo bare kaos i år.

Tusen takk for at du påpekte det

[jubalong70]

Heldigvis har dere nå noen dager til å hjelpe storesøster med å sortere følelsene og reaksjonene hennes. Jeg tror jeg ville brukt litt tid på å høre med henne om hvordan dagene hos besteforeldrene har gått. Finn ut om det har vært noen form for vanskelige situasjoner, - det er lett å se for seg at dersom hun reagerer med irritasjon og sinne også hos besteforeldrene, at hun har fått beskjed om å ta seg litt sammen osv .

Kanskje går det også an å diskutere med henne hva som vil være den beste løsningen i neste uke. Jeg tenker at det vel ikke nødvendigvis er slik at begge foreldre _må_ reise samtidig, og at dersom det er superviktig for storesøster at en av dere blir hos henne noe av tiden, så kan det kanskje være en ok løsning. Jeg synes ikke det alltid vil være den beste løsningen at begge foreldre er på sykehuset, dersom andre søsken trenger ivaretakelse. Sannsynligvis vil hun være mere villig til å godta at dere begge reiser, dersom hun får en opplevelse av at også hennes ønsker er med på å påvirke avgjørelsen av hvordan dere gjør dette.

Håper dere alle har en god jul:-)

Takk for viktig innspill

Hun har blitt godt ivaretatt hos besteforeldrene. De har snakket mye sammen, men bestemor har kanskje vært litt forsiktig med å fortelle alt. Vi har gjort det i ettertid.

Vi har fått mormor til å bli værende her hos oss den kommende uken. Vi føler det er viktig at både pappa'n og jeg er med på sykehuset nå, pga operasjonen og fordi vi håper å få litt mer visshet. Vi tenker også at en av oss reiser hjem dersom lillesøster må bli en stund på sykehuset (noe vi antar). Så får vi bytte litt på å være hjemme dersom sykehusoppholdet drar veldig ut i tid.

Men sånn egentlig så kunne jeg godt tenkt meg å blitt klonet

[jubalong70]

Vet da jeg fikk påvist en hjertefeil trodde jeg at jeg kom til dø... nå var det over. Men etter å ha lest side opp og side ned om hjertet ble jeg mindre redd og nå bekymrer det meg ikke i det hele tatt :-)

Det er lett å tenke kreft = død, men slik er det ikke takk og lov.

Vi tenker heldigvis ikke slik. I hodet mitt er det værst tenkelige nå bivirkninger etter cellegift.

Pr nå så ser det veldig lyst ut alt sammen, så vi fokuserer på det

[Dorthe]

Jeg tar i mot alle klemmer jeg får

Du skal få et par klemmer av meg også. Ordentlig trist å høre.

[jubalong70]

Du skal få et par klemmer av meg også. Ordentlig trist å høre.

Tusen takk, Dorthe

[frosken]

Takk for viktig innspill

Hun har blitt godt ivaretatt hos besteforeldrene. De har snakket mye sammen, men bestemor har kanskje vært litt forsiktig med å fortelle alt. Vi har gjort det i ettertid.

Vi har fått mormor til å bli værende her hos oss den kommende uken. Vi føler det er viktig at både pappa'n og jeg er med på sykehuset nå, pga operasjonen og fordi vi håper å få litt mer visshet. Vi tenker også at en av oss reiser hjem dersom lillesøster må bli en stund på sykehuset (noe vi antar). Så får vi bytte litt på å være hjemme dersom sykehusoppholdet drar veldig ut i tid.

Men sånn egentlig så kunne jeg godt tenkt meg å blitt klonet

Jeg synes også kloning er det klart beste alternativet!

Unger er jo ofte litt svampaktige når det gjelder å fange opp voksnes usikkerhet og uro, så kanskje har hun fanget opp mer angst enn man helt har forestilt seg. Bra at hun har fått uttrykt sine reaksjoner nå i julen. Egentlig er det vel hell i uhell at julen kom - og dermed en permisjon hjem - for akkurat Storesøster.

Uansett så ønsker jeg dere veldig lykke til - og jeg skjønner godt at du gjerne vil ha mannen din med deg på sykehuset :-)

Vi er nok mange dolere som kommer til å krysse fingrene for dere til uken!

[frosken]

Jeg tenker også mye på KaVa nå...

Vi er veldig åpne med begge jentene. Vi har fortalt alt vi vet til storesøster, for å få henne til å innse alvoret. Hun mente i begynnelsen at det hele var veldig overdrevent, for lillesøster var jo ikke syk! Hun hadde bare vondt i magen.

Det hjalp litt når vi fikk fortalt alvoret i det hele, likevel føler hun det veldig urettferdig at vi må være hos lillesøster så mye.

Men, vi skal fortsette å være ærlige, og forsikre henne om at dette ikke er noe vi ønsker, samtidig som vi selvsagt hadde gjort det samme for både henne og lillebror.

Takk for innspillet

Storesøster har jo helt rett i at det er "urettferdig" at dere må være så mye hos lillesøster, da min erfaring med barns bruk av ordet urettferdig ofte handler om en slags universalbeskrivelse av noe de misliker sterkt.

Det er jo ikke så mange dagene til dere skal på sykehuset igjen, men kanskje du kunne få til å gjøre noe alene med Storesøster i løpet av denne tiden hjemme? Går det an å gi noe tid til bare henne - og uten av det handler om Lillesøster akkurat da?

Jeg har også tenkt mye på KaVa etter at du skrev om din datter, men samtidig har jeg minnet meg selv om at det nå vel er slik at det går bra med de fleste barn som får kreft.

[bibben]

Jeg har ikke lest hele tråden så det er mulig at andre har tipset om hva Kreftforeningen kan bistå med i nettopp en slik situasjon som dere nå befinner dere i. Kreftforeningen har erfarne kreftsykepleiere og andre fagfolk som nettopp jobber med barnefamilier hvor ivaretagelse av både den syke, foreldre og søsken står i fokus.

Jeg sender dere mange tanker.

[Katt-ja]

Æsj...jeg har ingen gode råd å komme med...

Vil bare si at jeg tenker på dere - og har krysset fingre for dere en del dager nå - og ikke helt turt å logge inn her og sjekke hva status var...

Masse, masse lykke til framover, krysser fingrene fortsatt for resultater!

[jubalong70]

Storesøster har jo helt rett i at det er "urettferdig" at dere må være så mye hos lillesøster, da min erfaring med barns bruk av ordet urettferdig ofte handler om en slags universalbeskrivelse av noe de misliker sterkt.

Det er jo ikke så mange dagene til dere skal på sykehuset igjen, men kanskje du kunne få til å gjøre noe alene med Storesøster i løpet av denne tiden hjemme? Går det an å gi noe tid til bare henne - og uten av det handler om Lillesøster akkurat da?

Jeg har også tenkt mye på KaVa etter at du skrev om din datter, men samtidig har jeg minnet meg selv om at det nå vel er slik at det går bra med de fleste barn som får kreft.

Godt tips å sette av litt ekstra tid sammen med bare storesøster. Tror jeg skal få til det i dag

Heldigvis overlever de fleste barn som får kreft, og vi tenker heldigvis ikke så mye på akkurat det. Tror kanskje det hadde vært værre om formen hennes hadde vært dårlig, men hun er i kjempefin form

[jubalong70]

Jeg har ikke lest hele tråden så det er mulig at andre har tipset om hva Kreftforeningen kan bistå med i nettopp en slik situasjon som dere nå befinner dere i. Kreftforeningen har erfarne kreftsykepleiere og andre fagfolk som nettopp jobber med barnefamilier hvor ivaretagelse av både den syke, foreldre og søsken står i fokus.

Jeg sender dere mange tanker.

Tusen takk for tips. Skal ta kontakt med dem.

[jubalong70]

Æsj...jeg har ingen gode råd å komme med...

Vil bare si at jeg tenker på dere - og har krysset fingre for dere en del dager nå - og ikke helt turt å logge inn her og sjekke hva status var...

Masse, masse lykke til framover, krysser fingrene fortsatt for resultater!

Tusen takk for omtanken

[Gjest En storesøster]

Jeg var en storesøster.

Kreften kom som lyn fra klar himmel, og h*n fikk en prognose til å overleve på litt mer enn null prosent.

Det var uker og måneder hos besteforeldre for meg. Jeg ble ikke sett og ivaretatt som jeg hadde behøvd.

Mot alle odds overlevde h*n. Men jeg hadde mange vanskelige år med usikkerhet og knuter å bære med meg videre. Hele familien hadde det. Men vi skulle være så lykkelige fordi det hadde gått bra.

For meg gikk det 8 år før jeg noen gang snakket med noen som helst om min opplevelse av det hele. Selvsagt er dette noe som har preget både min oppvekst og mitt voksne liv.

Føler jeg meg sviktet, tilsidesatt, glemt eller forlatt? Ikke et sekund. Mine foreldre kjempet med ryggen mot veggen og vant. De gav mer enn alt de kunne. De kunne ikke prioritert annerledes. Jeg er full av beundring og takknemlighet for hvordan mine foreldre red av denne stormen.

Selvsagt hadde det vært fint om det hadde vært noen der for meg når jeg trengte det mest. Jeg håper det nå finnes hjelp for hele familien innbakt i kreftbehandling.

Jeg anser meg selv som priviligert. Vi vant. Så får det heller være at vi ikke kom fra det helt uten sår og arr. Det var en pris å betale for oss alle. Men det var vel verdt det.

[morsan]

Hei, jeg så denne tråden først nå. Jeg har ingen råd å komme med, utover det at jeg støtter forslagene under om å inkludere henne mest mulig i det som skjer. Men håper det går bra med storesøster nå også :-)

Lykke til videre - der hele familien.

[jubalong70]

Jeg var en storesøster.

Kreften kom som lyn fra klar himmel, og h*n fikk en prognose til å overleve på litt mer enn null prosent.

Det var uker og måneder hos besteforeldre for meg. Jeg ble ikke sett og ivaretatt som jeg hadde behøvd.

Mot alle odds overlevde h*n. Men jeg hadde mange vanskelige år med usikkerhet og knuter å bære med meg videre. Hele familien hadde det. Men vi skulle være så lykkelige fordi det hadde gått bra.

For meg gikk det 8 år før jeg noen gang snakket med noen som helst om min opplevelse av det hele. Selvsagt er dette noe som har preget både min oppvekst og mitt voksne liv.

Føler jeg meg sviktet, tilsidesatt, glemt eller forlatt? Ikke et sekund. Mine foreldre kjempet med ryggen mot veggen og vant. De gav mer enn alt de kunne. De kunne ikke prioritert annerledes. Jeg er full av beundring og takknemlighet for hvordan mine foreldre red av denne stormen.

Selvsagt hadde det vært fint om det hadde vært noen der for meg når jeg trengte det mest. Jeg håper det nå finnes hjelp for hele familien innbakt i kreftbehandling.

Jeg anser meg selv som priviligert. Vi vant. Så får det heller være at vi ikke kom fra det helt uten sår og arr. Det var en pris å betale for oss alle. Men det var vel verdt det.

Får helt tårer i øynene når jeg leser innlegget ditt

Jeg tror alle er mer oppmerksomme på søsken av alvorlig syke barn, både foreldre men også helsevesenet.

Jeg håper i alle fall det

Det er godt å høre at det gikk bra med både deg og søskenet ditt