Det er så svart-

[meira]

Det er første juledag- sitter ennå i pysjen. Gruer meg til juleselskap i dag med familien. Det er blytungt å komme i gang med dagen. Er redd for å ødelegge dagen for andre med mitt tungsinn. Føler meg også veldig urolig. Lengter bare til jula er over.

Ble skrevet ut for ca to uker siden fra Dps hvor jeg har hatt en innleggelse på tre måneder.Har en behandler som jeg skal til fredag i neste uke.

Dagen i går orket jeg ikke å feire med min svigerfamilie. Lå mesteparten av dagen på soverommet, men tok en tur til mine foreldre å spiste julemiddag.Det er tungt å bare tenke på at jeg skal i dusjen og stelle meg. Til og med strålen i dusjen gjør vondt. Er så skjør.

Livet føles så håpløst. Må bare fortsette å gå, selv om jeg ikke helt vet hvorfor lengre.

Ser ingen lysning på noen ting akkurat nå.Det er bare smerte.Glade menneskler rundt meg, kontrasten blir så stor ovenfor mitt eget.

Bruker Cipralex 20 mg nå, har gjort det noen uker. Lamictalen holder jeg på å trappe ned. Vet ikke om det har noe med dette å gjøre at jeg føler meg så dårlig.

Orker ikke tanken på å skulle tilbake mht innleggelse. Hadde ingen tillit til behandler når jeg var inne.

Føler meg bare så maktesløs akkurat nå. Livet er blytungt.

[frosken]

Du må bare holde ut, meira. En dag av gangen. Ikke forvent noe særlig av deg selv, men prøv om du kan komme deg litt ut i dagslys.

Håper du vil få et ok samarbeid med din nye behandler.

[meira]

Du må bare holde ut, meira. En dag av gangen. Ikke forvent noe særlig av deg selv, men prøv om du kan komme deg litt ut i dagslys.

Håper du vil få et ok samarbeid med din nye behandler.

Takk for svar. Er bare så langt nede nå. Orker ikke å belaste min familie med å snakke om hvordan jeg har det. Det er tross alt jul.Men jeg får bare komme meg igjennom dagen.

[frosken]

Takk for svar. Er bare så langt nede nå. Orker ikke å belaste min familie med å snakke om hvordan jeg har det. Det er tross alt jul.Men jeg får bare komme meg igjennom dagen.

Jeg håper du orker å si akkurat dette til din familie; de trenger å vite at det ikke er noe de kan eller skal gjøre for at du får det bedre akkurat nå. Men du har kanskje sagt det allerede?

Det kan være ekstra ille å være så deprimert i en periode hvor fokuset er på at alle skal ha det bra og kose seg. Kontrastene blir ekstra store.

[meira]

Jeg håper du orker å si akkurat dette til din familie; de trenger å vite at det ikke er noe de kan eller skal gjøre for at du får det bedre akkurat nå. Men du har kanskje sagt det allerede?

Det kan være ekstra ille å være så deprimert i en periode hvor fokuset er på at alle skal ha det bra og kose seg. Kontrastene blir ekstra store.

Har ikke sagt noe. Men det hjalp litt å ta en tur ut i kulda med hunden. Tenkte jeg skulle ta med finklær, og gå opp til mine foreldre. Ca 45 min å gå.

Mvh

[bibben]

Takk for svar. Er bare så langt nede nå. Orker ikke å belaste min familie med å snakke om hvordan jeg har det. Det er tross alt jul.Men jeg får bare komme meg igjennom dagen.

Sender deg en liten hilsen og håper at dagene som kommer blir bedre og lysere.

Varme tanker fra

[frosken]

Har ikke sagt noe. Men det hjalp litt å ta en tur ut i kulda med hunden. Tenkte jeg skulle ta med finklær, og gå opp til mine foreldre. Ca 45 min å gå.

Mvh

Hvis du orker å gå opp til foreldrene dine, så er det sikkert en svært konstruktiv ting å gjøre. Hvis du ikke orker, så synes jeg det er bra at du i det minste kom deg en tur ut med hunden.

Håper det letner om ikke altfor lenge, meira.

[meira]

Sender deg en liten hilsen og håper at dagene som kommer blir bedre og lysere.

Varme tanker fra

Takk skal du ha bibben.

[cathlin]

Uff. Det høres ikke godt ut.

Jeg hadde selv en innleggelse for en tid tilbake der jeg ble mye verre av å være der, feildiagnostisert, feilbehandlet og ikke skjønte hvordan jeg skulle holde ut da jeg ble skrevet ut. Det tok en del uker før jeg var meg selv igjen, med hjelp av en god lege heldigvis. Kjenner meg igjen i denne maktesløsheten. Jeg vil aldri tilbake dit jeg var.

Håper du finner deg en god behandler! :-) Hang in there.

[meira]

Uff. Det høres ikke godt ut.

Jeg hadde selv en innleggelse for en tid tilbake der jeg ble mye verre av å være der, feildiagnostisert, feilbehandlet og ikke skjønte hvordan jeg skulle holde ut da jeg ble skrevet ut. Det tok en del uker før jeg var meg selv igjen, med hjelp av en god lege heldigvis. Kjenner meg igjen i denne maktesløsheten. Jeg vil aldri tilbake dit jeg var.

Håper du finner deg en god behandler! :-) Hang in there.

Takk for svar. Kjenner igjen det du beskriver med å ikke orke tanken på å være innlagt. Ble bare dårligere.Samtidig er det veldig tøft å klare seg hjemme.Julen i år har vært og er vanskelig. I morgen skjer det heldigvis ingen ting som jeg må eller skal.

[cathlin]

Takk for svar. Kjenner igjen det du beskriver med å ikke orke tanken på å være innlagt. Ble bare dårligere.Samtidig er det veldig tøft å klare seg hjemme.Julen i år har vært og er vanskelig. I morgen skjer det heldigvis ingen ting som jeg må eller skal.

Bra at du får en fridag. Syns du det er bedre med hverdager? Jeg var der at jeg så ikke så mange andre løsninger en å bli innlagt igjen, men på et annet sted. Det vil si at jeg holdt ikke ut dag for dag, selv om jeg jo gjorde det på et vis. Men livet bestod i å få tiden til å gå og i å prøve å sove så mye som mulig. Hver kveld grudde jeg meg for en ny dag. Brukte å sette vekkerklokka på på natta bare for å våkne og vite at det ennå ikke var en ny dag. Men heldigvis hadde jeg en annen lege utenfor systemet der jeg var innlagt som gav meg andre medisiner og gav meg mer råderett. Det hjalp veldig og jeg ble i god form igjen etter hvert, men det var noen svært tøffe uker og måneder da det stod på som verst. Heldigvis gikk det over. Det hadde jeg ikke trodd.

[meira]

Bra at du får en fridag. Syns du det er bedre med hverdager? Jeg var der at jeg så ikke så mange andre løsninger en å bli innlagt igjen, men på et annet sted. Det vil si at jeg holdt ikke ut dag for dag, selv om jeg jo gjorde det på et vis. Men livet bestod i å få tiden til å gå og i å prøve å sove så mye som mulig. Hver kveld grudde jeg meg for en ny dag. Brukte å sette vekkerklokka på på natta bare for å våkne og vite at det ennå ikke var en ny dag. Men heldigvis hadde jeg en annen lege utenfor systemet der jeg var innlagt som gav meg andre medisiner og gav meg mer råderett. Det hjalp veldig og jeg ble i god form igjen etter hvert, men det var noen svært tøffe uker og måneder da det stod på som verst. Heldigvis gikk det over. Det hadde jeg ikke trodd.

Kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen din. Elsker å våkne opp på natten om jeg gjør det- og det er mørkt og stille ute. Jeg vil ikke inn igjen til behandleren min jeg hadde. Aldri i livet. Kommer jeg tilbake der jeg var, får jeg henne. Kan ikke velge behandler.

At du har kommet deg på bena igjen, er så godt å høre.Jeg klarer ikke å se det helt for meg ennå for min egen del. Skal ikke til individuell time hos behandler før til uka. Må ta opp situasjonen med han da-.

Merker at det hjelper å skrive her.

Mvh

[cathlin]

Kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen din. Elsker å våkne opp på natten om jeg gjør det- og det er mørkt og stille ute. Jeg vil ikke inn igjen til behandleren min jeg hadde. Aldri i livet. Kommer jeg tilbake der jeg var, får jeg henne. Kan ikke velge behandler.

At du har kommet deg på bena igjen, er så godt å høre.Jeg klarer ikke å se det helt for meg ennå for min egen del. Skal ikke til individuell time hos behandler før til uka. Må ta opp situasjonen med han da-.

Merker at det hjelper å skrive her.

Mvh

Fint at du syns det hjelper å skrive her. Jeg er veldig glad for at jeg kom meg ut av det marerittet også. Husker at jeg av en eller annen merkelig grunn, fant trøst i en klokke jeg hadde som var stilt helt feil, den hadde liksom sin egen tid og gav ingen informasjon om hva klokka egentlig var. Det var et ork å dusje og det kunne gå flere dager mellom hver gang. Brydde meg ikke om å gre håret osv. Frokosten var et glass pepsi max og tre sigaretter. Jeg gikk i de samme klærne hver dag som jeg vaska med jevne mellomrom fordi jeg klarte ikke å finne andre klær i skapet fordi jeg var så gåen. Lå veldig mye på sofaen og så på tv. Sovna alltid på sofaen. Det er rart å tenke tilbake på, for jeg trodde ikke jeg skulle komme meg ut av det. Men når det ikke er slik lengre, er det en litt uvirkelig tanke at jeg faktisk hadde det sånn. Håper at du møter en ok behandler. Hører gjerne hvordan det går med deg.

[Agarthian]

Har ikke sagt noe. Men det hjalp litt å ta en tur ut i kulda med hunden. Tenkte jeg skulle ta med finklær, og gå opp til mine foreldre. Ca 45 min å gå.

Mvh

Nå kjenner jeg ikke din historie siden jeg er ny her, men du har tydeligvis en svigerfamilie og begge dine foreldre i live. Det er ikke alle av oss som er så heldig, men vi sliter oss gjennom livet uten ødeleggende medisiner og misunner de som er så priviligert som deg. Skaff ny behandler, en som evner å gå inn i dine problemer.

[Gjest winda]

Nå kjenner jeg ikke din historie siden jeg er ny her, men du har tydeligvis en svigerfamilie og begge dine foreldre i live. Det er ikke alle av oss som er så heldig, men vi sliter oss gjennom livet uten ødeleggende medisiner og misunner de som er så priviligert som deg. Skaff ny behandler, en som evner å gå inn i dine problemer.

''ikke alle av oss som er så heldig, men vi sliter oss gjennom livet uten ødeleggende medisiner og misunner de som er så priviligert som deg''

En psykisk sykdom kan komme uavhengig av om en har foreldre i live eller ikke. Hvis man får en depresjon kan jeg ikke skjønne hvorfor man skal slite seg igjennom livet uten å prøve medisiner? Noen ganger er jo medisiner livsnødvendig om det gjelder fysisk eller psykisk sykdom. Du skal ikke være misunnelig på andre, det er mange rundt omkring som sliter selv om ikke alt er synlig utenpå.

[frosken]

Har ikke sagt noe. Men det hjalp litt å ta en tur ut i kulda med hunden. Tenkte jeg skulle ta med finklær, og gå opp til mine foreldre. Ca 45 min å gå.

Mvh

Hvordan går det med deg? Er det fortsatt like svart?

[meira]

Hvordan går det med deg? Er det fortsatt like svart?

Hei- Er ganske langt nede, men har fått tilbake trilafonen.har skrevet et nytt innlegg nå som jeg håper på å få noen svar på.Har fortsatt en del uro. Skal til Psykiater i morgen og diskutere hva vi skal gjøre. Skal iallfall aldri noen gang tilbake til Dpsèt der jeg var å ha noe med Psykiateren jeg hadde noen gang. Aldri i livet.

Mvh