Sykelig egoisme

[Gjest En søster]

Jeg velger å poste dette innlegget på psykiatriforumet. Det er mitt første innlegg her, og jeg skriver det her fordi jeg er rimelig sikker på at personen jeg vil be om råd for hvordan jeg skal forholde meg til, trenger psykiatrisk hjelp.

Det dreier seg om min søster. Hun går fullstendig i vranglås når hun opplever at det blir stilt forventninger henne. Hun klarer ikke å forholde seg til det. Hun reagerer med ekstremt sinne på alle antydninger om at noe forventes med henne.

Hun har 2 voksne barn som har klart seg merkverdig bra i forhold til hvordan de har opplevd barndommen med moren som er sånn. Hun har gitt dem mat, kledd dem og sendt dem på skolen, men der stopper det. Hun har aldri stilt opp for noen, inkludert ungene sine, utover akkurat det helt nødvendige. Aldri i forbindelse med fritidsaktiviteter, aldri i forbindelse med ungenes små og store problemer og utfordringer opp gjennom årene. Hun ble rasende (og jeg mener hysterisk rasende) hvis ungene kom hjem med lapp om at det var forventet at familien stilte med kake til en utlodning f.eks, eller hvis noen skulle be dem om å selge lodd eller å stille på et foreldremøte. Nå har det blitt veldig synlig for flere enn ungene hennes, pga at vi har fått en syk gammel forelder som trenger endel oppfølging. Det er virkelig ekstremt – Hun tilter fullstendig hvis noen antyder at hun f.eks burde handle for vedkommende, eller følge til legeavtale eller hva det måtte være.

Hun har et problem – åpenbart. Hvor stort det var gikk ikke opp for meg før jeg (sammen med andre søsken) var den som ba om hennes innsats på lik linje med de andre i søskenflokken vår. Jeg kunne nevnt mange eksempler, men er redd for at noen skal kjenne henne/meg igjen. Det koker ned til det jeg sa: Hun takler ingen som helst forventninger om at hun skal bidra eller yte noe for andre. Bortsett fra på jobb, der har hun åpenbart klart å forholde seg til vanlige krav.

Først og fremst har dette gått ut over hennes egne barn, som har blitt utsatt for ekstremt egoistisk og stygg oppførsel gjennom årene.

Så hva gjør vi? Kan hun hjelpes? Et av hennes barn har foreslått for henne at hun kontakter helsevesenet for å få sortert ting og tang, men det fnøs hun av. Vi kan selvsagt kutte henne ut, men har ikke lyst å gjøre livet vanskelig for syk gammel forelder. (som hadde tatt noe slikt tungt) og for ungene hennes sin del er det selvsagt en bedre løsning at hun blir bedre. Men er det realistisk å tro at hun kan bli det?

[Gjest Aeroplanes]

Hun kan ikke hjelpes. Jeg anbefaler dere å kutte kontakten tvert.

[laban]

Generelt er det svært vanskelig å hjelpe en som ikke selv innser at h*n har et problem.

Tror ikke dere skal regne med at hun kommer til å ta sin del av ansvaret nå, hvis hun ikke engang har tatt det for sine egne barn tidligere. Men dere kan jo prøve å involvere henne "passivt", f.eks. ved at en av dere andre ber henne (og evt. det eldste barnet hennes?) bli med når noe skal gjøres for den som trenger hjelp. Kanskje kan hun da gjøre det uten dere, hvis hun blir helt nødt senere.

Går det ikke, hadde jeg nok forsøkt å skjerme foreldre-generasjonen for problemet akkurat nå.