Diagnostiske verktøy

[Gjest Sett på med nye øyne]

Jeg har vært i psykiatrien en rekke år. Har i den forbindelse blitt diagnostisert på kryss og tvers. Jeg føler at jeg i altfor stor grad kjenner til systemene/de diagnostiske verktøy og at jeg med det vet hvilke svar som leder til de forskjellige diagnosene. Dette ser jeg på som et problem. Jeg skulle ønske at jeg i større grad klarte å svare uavhengig av den kunnskapen jeg har. Snart skal jeg møte en ny behandler som sannsynligvis skal plassere meg, og i den forbindelse vil jeg ikke ha så mye kontroll som jeg faktisk føler at jeg har. Hva gjør jeg?

[Gjest winda]

Uansett hvor mye kunnskap du har så svarer du vel ærlig og oppriktig på alle spørsmål du får.

[Gjest Sett på med nye øyne]

Uansett hvor mye kunnskap du har så svarer du vel ærlig og oppriktig på alle spørsmål du får.

Ideelt sett ønsker jeg å svare så oppriktig som jeg kan, men jeg er samtidig redd for å havne i en diagnostiske bås som i neste omgang skaper problemer.

Det virker sikkert motsetningsfylt det jeg skriver, men for meg er dette et problem.

[Gjest winda]

Ideelt sett ønsker jeg å svare så oppriktig som jeg kan, men jeg er samtidig redd for å havne i en diagnostiske bås som i neste omgang skaper problemer.

Det virker sikkert motsetningsfylt det jeg skriver, men for meg er dette et problem.

Hvis du ikke skal snakke åpent og ærlig om hvordan du har det, skjønner jeg ikke vitsen med å søke hjelp? Hvis ikke sannheten kommer fram vil du jo få feil behandling.

[Gjest Sett på med nye øyne]

Hvis du ikke skal snakke åpent og ærlig om hvordan du har det, skjønner jeg ikke vitsen med å søke hjelp? Hvis ikke sannheten kommer fram vil du jo få feil behandling.

Med hele min fornuft vet jeg at det er slik. Samtidig er jeg redd og usikker.

Jeg føler meg forvirret fordi jeg føler meg fremmed i forhold til medisinering og diagnose. Det er litt uvirkelig det hele.

Jeg tror jeg mest av alt ønsker at en hel del var annerledes enn det er nå.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Uten full åpenhet og ærlighet er alle forsøk på behandling forgjeves.

[Gjest Nerda]

Uten full åpenhet og ærlighet er alle forsøk på behandling forgjeves.

Det kan jeg være svært så enig i.

Et godt eksempel er synstester som gjerne er en standard. Går til regelmessige kontroller selv, og har i løpet av livet pugget de tavlene utenat. Dermed blir det mer et spørsmål om hvor vidt jeg vet at det er en E som står der eller om jeg faktisk med hånden på hjertet kan si hvor vidt jeg ser at de virkelig ER e E.

[cathlin]

Jeg skjønner deg, og jeg kjenner også mange av de diagnostiske verktøyene, og hva som leder til hvilke diagnoser. Heldigvis slipper jeg denne rundansen for øyeblikket.

Det som er vanskelig med diagnoser at de er bås-settende nesten uansett hvilken diagnose man ender opp med. De sier veldig lite om hvem du egentlig er, hvilke ressurser du har, hvilke utviklingsmuligheter du har. Og de sier lite om hva som er grunnen til at det har blitt som det har blitt. Et annet problem er at man møter ulike holdninger fra behandlere med hensyn til hvilken diagnose som står i journalen. Og noen mener at det følger med en gjeng medisiner til de og de diagnosene. Det er fare for at man ikke blir sett på som et komplekst og egenartet menneske, men en av dem som har denne diagnosen - sett ut fra gruppenivå. Det blir veldig firkantet.

En del diagnoser "har med seg" et sett med væremåter som forventes. F.eks da jeg en gang ble feildiagnostisert med schizofreni som igjen bar med seg at jeg skulle ha de og de medisinene og ingen andre, så sendte de meg uventet avgårde for å ta blodprøve for å sjekke konsentrasjonen av legemidlet i blodet, i stedet for å spørre meg om jeg hadde tatt medisinene. Jeg var alvorlig deprimert og trengte antidepressiva, men i stedet økte de dosen antipsykotika og jeg ble så rastløs som jeg aldri har vært før. Jeg ble diagnostisert med personlighetsforstyrrelse, og det ble forventet at jeg ville ha en umoden væremåte, og man blir ofte avvist med tanker om at dette må bare holdes ut.

Så man kan si at på den ene siden kan man jo ikke lyve om hvordan man har det. På den andre siden er det ikke alle / ingen(?) som passer 100% inn i mange av de psykiatriske diagnosene. Diagnosene i seg selv har liten rom for utvikling. Jeg mener at det ofte står og faller på hvem behandleren er, om man blir hørt og sett for den man er og ikke bare hvilken diagnose man får og om den oppleses og vedtas for evig tid.

[Gjest Sett på med nye øyne]

Jeg skjønner deg, og jeg kjenner også mange av de diagnostiske verktøyene, og hva som leder til hvilke diagnoser. Heldigvis slipper jeg denne rundansen for øyeblikket.

Det som er vanskelig med diagnoser at de er bås-settende nesten uansett hvilken diagnose man ender opp med. De sier veldig lite om hvem du egentlig er, hvilke ressurser du har, hvilke utviklingsmuligheter du har. Og de sier lite om hva som er grunnen til at det har blitt som det har blitt. Et annet problem er at man møter ulike holdninger fra behandlere med hensyn til hvilken diagnose som står i journalen. Og noen mener at det følger med en gjeng medisiner til de og de diagnosene. Det er fare for at man ikke blir sett på som et komplekst og egenartet menneske, men en av dem som har denne diagnosen - sett ut fra gruppenivå. Det blir veldig firkantet.

En del diagnoser "har med seg" et sett med væremåter som forventes. F.eks da jeg en gang ble feildiagnostisert med schizofreni som igjen bar med seg at jeg skulle ha de og de medisinene og ingen andre, så sendte de meg uventet avgårde for å ta blodprøve for å sjekke konsentrasjonen av legemidlet i blodet, i stedet for å spørre meg om jeg hadde tatt medisinene. Jeg var alvorlig deprimert og trengte antidepressiva, men i stedet økte de dosen antipsykotika og jeg ble så rastløs som jeg aldri har vært før. Jeg ble diagnostisert med personlighetsforstyrrelse, og det ble forventet at jeg ville ha en umoden væremåte, og man blir ofte avvist med tanker om at dette må bare holdes ut.

Så man kan si at på den ene siden kan man jo ikke lyve om hvordan man har det. På den andre siden er det ikke alle / ingen(?) som passer 100% inn i mange av de psykiatriske diagnosene. Diagnosene i seg selv har liten rom for utvikling. Jeg mener at det ofte står og faller på hvem behandleren er, om man blir hørt og sett for den man er og ikke bare hvilken diagnose man får og om den oppleses og vedtas for evig tid.

Tusen, tusen takk for fyldig svar fra deg! Du beskriver mye jeg kan kjenne meg igjen i (ikke minst typer diagnoser), og det er virkelig godt å vite at jeg ikke er alene.

Som du skriver så får en diagnose store konsekvenser for fremtidige møter med hjelpeapparatet; måten en blir møtt på og selvsagt dette med medisinering. Dette skremmer meg så til de grader!

Jeg ser på meg selv som en oppegående og på mange måter ressurssterk person. Jeg bor i egen leilighet, har lang utdannelse og et aktivt sosialt liv. Det er derfor svært ydmykende å bli møtt med ovasjoner fordi jeg klarer å stelle meg selv og være ”fin i tøyet”. Jeg føler meg også tidvis totalt overkjørt når jeg ønsker å diskutere medisinendring og seponering. Dette er jeg overbevist om har med diagnosen å gjøre. Jeg har diagnosen uspesifisert schizofreni. Jeg føler meg i utgangspunktet fremmedgjort med denne diagnosen, men jeg har skjønt at dette er en sekkebenevnelse som rommer mange ulike former og varianter som ikke er blitt spesifisert i de nåværende diagnosesystemene.

Jeg blir også skremt ved tanken om ikke å kunne ”utvikle” med ut og vekk fra denne diagnosen, ikke minst fordi jeg er så vanvittig frustrert over medisineringen.

Nå har jeg imidlertid henvendt meg til en psykiater utenfor dps-systemet, og så får vi se om tingene forandrer seg når jeg blir sett på med nye øyne.

Hvis du kunne tenke deg å si noe om hvordan du ble kvitt schizofrenidiagnosen så er jeg lutter øre!

[cathlin]

Tusen, tusen takk for fyldig svar fra deg! Du beskriver mye jeg kan kjenne meg igjen i (ikke minst typer diagnoser), og det er virkelig godt å vite at jeg ikke er alene.

Som du skriver så får en diagnose store konsekvenser for fremtidige møter med hjelpeapparatet; måten en blir møtt på og selvsagt dette med medisinering. Dette skremmer meg så til de grader!

Jeg ser på meg selv som en oppegående og på mange måter ressurssterk person. Jeg bor i egen leilighet, har lang utdannelse og et aktivt sosialt liv. Det er derfor svært ydmykende å bli møtt med ovasjoner fordi jeg klarer å stelle meg selv og være ”fin i tøyet”. Jeg føler meg også tidvis totalt overkjørt når jeg ønsker å diskutere medisinendring og seponering. Dette er jeg overbevist om har med diagnosen å gjøre. Jeg har diagnosen uspesifisert schizofreni. Jeg føler meg i utgangspunktet fremmedgjort med denne diagnosen, men jeg har skjønt at dette er en sekkebenevnelse som rommer mange ulike former og varianter som ikke er blitt spesifisert i de nåværende diagnosesystemene.

Jeg blir også skremt ved tanken om ikke å kunne ”utvikle” med ut og vekk fra denne diagnosen, ikke minst fordi jeg er så vanvittig frustrert over medisineringen.

Nå har jeg imidlertid henvendt meg til en psykiater utenfor dps-systemet, og så får vi se om tingene forandrer seg når jeg blir sett på med nye øyne.

Hvis du kunne tenke deg å si noe om hvordan du ble kvitt schizofrenidiagnosen så er jeg lutter øre!

Ja, det er ikke lett. Jeg har utviklet en del kritikk mot diagnosesystemene i årenes løp, og ikke minst holdninger til mennesker man møter i behandlingssystemene. Men det skal sies at det finnes mange gode behandlere der ute, som evner å nyansere og gi rom for personlig egenhet og utvikling. Håper du møter på et klokt menneske. Jeg syns forresten det er interessant å diskutere diagnosesetting, og jeg mener det er et viktig tema å være bevisst på. Altså, hvilke konsekvenser det kan ha å få ulike merkelapper klistret på seg, og ikke minst holdninger man blir møtt med. Jeg syns kanskje at en del behandlere kunne gått litt inn i seg selv, og i alle fall gi rom for og åpenhet for at denne diskusjonen eksisterer. Men kanskje er har det noe med en kultur å gjøre? Vet ikke. De har alle fall mye makt til å definere hva som er en pasients sannhet om både det ene og det andre. Jeg mener at det bør en være seg bevisst.

Jeg var så heldig å ha en annen lege utenfor systemet jeg var i som kjente meg gjennom flere år, og kunne f.eks motsi påstanden om at jeg har hatt fallende funksjon gjennom flere år. Fikk også diagnose uspesifisert schizofreni. Han tok også tak i navsaken, der legen i systemet sterkt hadde frarådet at jeg skulle ta utdannelse. Hun hadde sterk innvirkning med autoriteten sin og fikk også andre rundt meg til å tvile på ressursene mine. Så jeg måtte igjennom en 10 dagers ensom utredning via nav for å overbevise dem om jeg egnet meg til å studere. Det var en langvarig og skummel prosess fordi hun nesten holdt på å ødelegge hele fremtiden min. I det hele tatt, ingen god opplevelse, en skummelt tid, og konsekvensene kunne blitt utroilig kjipe hvis jeg ikke hadde hatt den andre legen og at jeg ikke er en som gir seg.

Kjipt å høre at de ikke evner å se forbi diagnosen du har fått eller å forstå hvor du kommer fra, hva du har gjort før. Det må være fortvilende å oppleve. Jeg mener at det blir en dobbel sorg. På den ene siden å oppleve at man ikke mestrer ting man klarte før, og på den andre siden da ha folk rundt seg som mener at man burde være takknemlig bare man klare å kle på seg om morgenen.

Jeg var også der at de mente jeg burde være glad fordi jeg hadde klart å reise med t-banen en dag. Så jeg gikk altså fra å være fulltidsstudent med alt det gode det fører med seg av å få nye sosiale relasjoner etc og godt håp for fremtiden, til at Nei, du skal ikke studere - i mine øyne Ingen fremtid, og du bør være glad fordi du klarer å reise med t-bane.

[Gjest Sett på med nye øyne]

Ja, det er ikke lett. Jeg har utviklet en del kritikk mot diagnosesystemene i årenes løp, og ikke minst holdninger til mennesker man møter i behandlingssystemene. Men det skal sies at det finnes mange gode behandlere der ute, som evner å nyansere og gi rom for personlig egenhet og utvikling. Håper du møter på et klokt menneske. Jeg syns forresten det er interessant å diskutere diagnosesetting, og jeg mener det er et viktig tema å være bevisst på. Altså, hvilke konsekvenser det kan ha å få ulike merkelapper klistret på seg, og ikke minst holdninger man blir møtt med. Jeg syns kanskje at en del behandlere kunne gått litt inn i seg selv, og i alle fall gi rom for og åpenhet for at denne diskusjonen eksisterer. Men kanskje er har det noe med en kultur å gjøre? Vet ikke. De har alle fall mye makt til å definere hva som er en pasients sannhet om både det ene og det andre. Jeg mener at det bør en være seg bevisst.

Jeg var så heldig å ha en annen lege utenfor systemet jeg var i som kjente meg gjennom flere år, og kunne f.eks motsi påstanden om at jeg har hatt fallende funksjon gjennom flere år. Fikk også diagnose uspesifisert schizofreni. Han tok også tak i navsaken, der legen i systemet sterkt hadde frarådet at jeg skulle ta utdannelse. Hun hadde sterk innvirkning med autoriteten sin og fikk også andre rundt meg til å tvile på ressursene mine. Så jeg måtte igjennom en 10 dagers ensom utredning via nav for å overbevise dem om jeg egnet meg til å studere. Det var en langvarig og skummel prosess fordi hun nesten holdt på å ødelegge hele fremtiden min. I det hele tatt, ingen god opplevelse, en skummelt tid, og konsekvensene kunne blitt utroilig kjipe hvis jeg ikke hadde hatt den andre legen og at jeg ikke er en som gir seg.

Kjipt å høre at de ikke evner å se forbi diagnosen du har fått eller å forstå hvor du kommer fra, hva du har gjort før. Det må være fortvilende å oppleve. Jeg mener at det blir en dobbel sorg. På den ene siden å oppleve at man ikke mestrer ting man klarte før, og på den andre siden da ha folk rundt seg som mener at man burde være takknemlig bare man klare å kle på seg om morgenen.

Jeg var også der at de mente jeg burde være glad fordi jeg hadde klart å reise med t-banen en dag. Så jeg gikk altså fra å være fulltidsstudent med alt det gode det fører med seg av å få nye sosiale relasjoner etc og godt håp for fremtiden, til at Nei, du skal ikke studere - i mine øyne Ingen fremtid, og du bør være glad fordi du klarer å reise med t-bane.

Hjelp, jeg grøsser når jeg leser det du skriver! Takk og lov at du klarte å stå opp imot systemet...well done!

Jeg er virkelig livende redd for at systemene rundt meg i for stor grad skal bruke diagnosen mot meg. Jeg har heldigvis ikke møtt begrensninger slik dem du beskriver da jeg kom på attføring før jeg fikk denne "endelige" diagnosen. Men slik flere behandlere jeg har møtt tenker, så ville de avgjort ikke ha gått god for at jeg skulle ta fatt på en lengre utdannelse i dag.

Det er sikkert veldig fornuftig å ha en behandler utenfor systemet. Jeg sendte et brev av gårde i går til en privatpraktiserende, og krysser nå fingrene for at han vil ta meg inn i sin praksis.

Takk igjen for alt du delte med meg, og riktig godt nytt år! Håper 2011 blir et fint år for oss begge )

[cathlin]

Hjelp, jeg grøsser når jeg leser det du skriver! Takk og lov at du klarte å stå opp imot systemet...well done!

Jeg er virkelig livende redd for at systemene rundt meg i for stor grad skal bruke diagnosen mot meg. Jeg har heldigvis ikke møtt begrensninger slik dem du beskriver da jeg kom på attføring før jeg fikk denne "endelige" diagnosen. Men slik flere behandlere jeg har møtt tenker, så ville de avgjort ikke ha gått god for at jeg skulle ta fatt på en lengre utdannelse i dag.

Det er sikkert veldig fornuftig å ha en behandler utenfor systemet. Jeg sendte et brev av gårde i går til en privatpraktiserende, og krysser nå fingrene for at han vil ta meg inn i sin praksis.

Takk igjen for alt du delte med meg, og riktig godt nytt år! Håper 2011 blir et fint år for oss begge )

Ja, det opplevdes som veldig dramatisk da det stod på. Men nå er jeg heldigvis ferdig med den saken:-)

Det kan være lurt å ha noen med en viss autoritet som er kjent med en over lengre tid, når det kommer til slike saker. Derfor er det også synd at mange blir dyttet fra den ene legen til den andre.

Så er det jo også sånn at ulke diagnoser gir ulike "goder". Men det er en annen diskusjon. Håper du klarer å frigjøre deg litt fra diagnosetenkningen. Du er et helt eget individ og du er ikke diagnosene du får eller har. Man er heldigvis så mye mye mer. Og du har rett til å bli sett og hørt.

Jepp, håper også at 2011 blir et bra år:-) Håper ellers på mye godt vær og sol! Jeg vil ha SOL!