Frustrerende nesten fastgrodd prestasjonangst

[Gjest e7#9]

Jeg vet det eneste man kan gjøre med sånt er å utsette seg for det, men jeg blir ikke særlig bedre. Jeg er ikke direkte redd for å regelrett spille feil, det er bare sånt som kan skje og være greit innen rimelighetens grenser. Jeg er nok mest redd for at det skal virke som om jeg har jobbet dårlig, være dårligere enn andre, spille umusikalsk...

Før var jeg ikke plaget med det i særlig grad, utover det som er normalt å ha av lampefeber. Det var ikke niftst å stå på scena, det var gøy å ha timer, øve, opptre med det.

Men etter jeg kom i et opplegg der jeg ble "offer" for en helt syk flinkis-kultur hvor det å være såkalt glad amatør ikke var noe å "ta opp i fellesskapet." Nå er jeg i gang igjen med å ta timer, jeg klarte opptaksprøven til et kor jeg egentlig gleder meg til å synge i hadde det ikke vært for at jeg vet at angst slår seg på stemme/sangteknikk. For et år siden ville jeg tørke støv av tangentspillet mitt, og har helt klart hatt utbytte av å ta timer - men det eneste stedet jeg fikser å spille disse tingene tilnermet plettfritt er i min egen stue. Jeg begynner å kjenne han jeg tar pianotimer hos godt nå, likevel opplever jeg stadig å skjelve så kraftig på hendene når jeg kommer at jeg ikke får til å spille skikkelig. Det samme om folk som ikke har hørt meg på gitar før plustelig skal høre på meg - i sær spille noe på instruks. Jeg får lyst til å gjemme meg. Jeg vet hvordan jeg skal spille akkorden jeg bruker som nick, men om jeg ble bedt om å spille den for et menneske jeg ikke så ofte eller ikke kjente, ville jeg helt garantert lett spilt noe helt på trynet, selv om den er svært godt innarbeidet.

HVORFOR sitter det så HARDT???? Læreren jeg går til er virkelig snillheten selv, han forstår hvorfor jeg roter... Er det noen som alltid har motivert meg, så er det familien. Jeg har erfaring med band, korps, korsang, spilt sammen med kor, opptrådt solo, gått musikklinja... Gått rockelinje på folkehøyskole. Kort sagt ganske mye erfaring. Også drevet litt med teater.

Også er jeg blitt sånn de siste par årene liksom. Hva skal jeg gjøre - den skjelvinga gjør meg S-P-R-Ø. Betablokkere går jeg i bakken av. Benzo virker, men jeg synes det blir helt fullstendig feilbruk. Kan ikke ta Valium el.l. hver gang jeg har pianotime heller. Det går greit, fordi jeg kjører en klokketime annenhver uke i stedet for en halvtime i uka. Ergo rekker jeg å roe meg litt til å jobbe konstruktivt i undervisingssituasjonen. I alle fall konstruktivt nok til at jeg får lært meg stoffet mitt og spiller det godt hjemme. Jeg vet at den sterkeste og mest effektive medisinen mot slik angst er å opptre for folk, men... Jeg får lyst til å gjemme meg om noen ber meg spille noe for de... Om jeg f.eks. har besøk av noen som ikke kommer så ofte...

Hva er den seriøst mest effektive måten å bli kvitt dene hardt sittende angsten??? På forespørsel om jeg ønsker å opptre på en elevkonsert eller i annen sammenheng har jeg sagt "KANSKJE til sommeren om noe sitter i den grad jeg kan kalle det idiotsikkert." Noe jeg kan fra min barndom av er idiotsikkert, men så basic at jeg ville synes det var kjedelig å opptre med... Og hvorfor har jeg blitt så inni hampen nervete i det siste?. Jeg har hatt to lærere dette året, fordi den første jeg gikk hos sluttet pga. studier. Nå går jeg hos en er litt oppi åra og tar privatelever. Jeg har vært like nervøs hos begge to hele tida. Om jeg hadde tatt timer på gitar som jeg spiller enda mer seriøst egt, ville jeg vært like nervøs.

Jeg går til psykolog av andre årsaker, og dette har vært et tema der. Men jeg føler ikke at jeg har kommet noen vei.

Jeg har jo lyst til å få til ting, komme inn igjen i settinger, opptre, lære mer og bruke det til mer enn bare stuespill.

Finnes det noe annet enn betablokkere som kan stoppe akkurat den skjelvingen? Den er seriøst det verste problemet. Benzo er nok dessverre det jeg har best erfaring med, men jeg vil ikke drive med det. Truxal blir jeg bare sløv og ukonsentrert av.

Hva gjør man... Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er blitt sånn bare av litt teit kultur fra folk i en relativt kort periode i livet. Det er over ti år siden den tida. Jeg har også vært på en scene flere ganger etter det. Det er kanskje de siste tre-fire årene det er blitt ekstra vanskelig for meg av en eller annen grunn. Jeg er 31 år.

Andre som sliter like hardt?

[frosken]

Jeg fikk tanker av typen "Gjør det egentlig noe om du er nervøs eller spiller masse feil eller skjelver på hendene?" Du lever jo ikke av musikken din, du tar jo bare spilletimer, og det gjør jo ikke noe om spillelæreren din ikke synes du er noe geni?

Det hjelper deg neppe at jeg tenker sånn om dette, men kanskje det kunne hjelpe om du tenker sånn selv? Du koser deg jo med å spille i din egen stue, og hva gjør det at det kun er der du klarer å slappe av? Det er jo der du spiller mesteparten av tiden.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her hjelper det nok ikke kun å opptre. Dette sitter i (feil)tankene dine. Jeg anbefaler deg at du spør psykologen din direkte om hun har kompetanse på idretts/prestasjonspsykologi. Det bør ikke være noe nederlag å innrømme det om hun ikke har kompetanse på dette.

Jeg anbefaler at du kjøper noen enkle bøker i idrettspsykologi/mental trening. Prinsippene er de samme enten du spiller piano, driver med skiskyting eller kaster spyd. Poenget er å ta ut sitt potensiale nå det gjelder.

Det er selvsagt også mulig å søke hjelp hos en ekspert på dette.

Husk at musikalitet i svært liten grad uttykkes gjennom det å spille feilfritt. Det er langt fra Jussi Bjørling til Ole Paus eller Bob Dylan, men alt er stor kunst :-)

Lykke til :-)

[cathlin]

I en del situasjoner der jeg skulle trosse angst tidligere har det hjulpet meg å tenke på de større sammenhengene i livet. At jorda f.eks er 4,5 milliarder år, solsystemet, Den genetiske koden. osv, og hva er egentlig viktig? Er det jeg gjør fryktelig viktig i den store sammenhengen? Barna i Afrika osv. Barnesoldater, leve i frykt i krig. Gatebarn, som sammenligningsgrunnlag.

[Elis31]

I en del situasjoner der jeg skulle trosse angst tidligere har det hjulpet meg å tenke på de større sammenhengene i livet. At jorda f.eks er 4,5 milliarder år, solsystemet, Den genetiske koden. osv, og hva er egentlig viktig? Er det jeg gjør fryktelig viktig i den store sammenhengen? Barna i Afrika osv. Barnesoldater, leve i frykt i krig. Gatebarn, som sammenligningsgrunnlag.

Synes dette var et godt tips

[Gjest e7#9]

Jeg fikk tanker av typen "Gjør det egentlig noe om du er nervøs eller spiller masse feil eller skjelver på hendene?" Du lever jo ikke av musikken din, du tar jo bare spilletimer, og det gjør jo ikke noe om spillelæreren din ikke synes du er noe geni?

Det hjelper deg neppe at jeg tenker sånn om dette, men kanskje det kunne hjelpe om du tenker sånn selv? Du koser deg jo med å spille i din egen stue, og hva gjør det at det kun er der du klarer å slappe av? Det er jo der du spiller mesteparten av tiden.

Hei NHD og Frosken!

Som jeg sa, så er jeg ikke redd for å spille feil. Musikalitet ligger i sjel, innlevelse, hjerte og følelser. Dynamikk.

Det jeg e ute etter er å bli den glade amatøren jeg faktisk var, ikke en nervøs amatør som ikke fikser noe annet enn stueveggene og naboen over som publikum. Streben etter perfeksjonisme og et mål om å spille Rachmaninovs 3. pianokonsert om "tre år," eller noe genierklæring. Jeg vil ikke være geni, for det er ikke min natur. Jeg er helller ikke ute etter å spille samtlige gitarriff/soloer fra Dream Theater's Scenes From A Memory om en dag.

Idrettspsykologi... Det er neppe min psykolog spesielt utdannet i, men jeg skal bytte behandler nå av grunner jeg selv ikke har kunnet rå med. Imidlertid kjenner jeg til den nye behandleren min, og jveg vet at hn driver en del med musikk. Dette kan kanskje være et godt utgangspunkt. Jeg skal dog se meg om etter noe lesestoff etter din anbefaling!

Jeg klarer å kose meg med musikk aleine, før sammen med andre og foran andre. Det er dit jeg vil tilbake igjen. Amatørscenen, ikke proffscenen.