Deprimert mor

[Gjest energityven]

Min mor er så deprimert at jeg er litt redd for henne. Hun sliter med veldig mye angst, sosialt og fiendlighet overfor mennesker. Jeg prøver å få henne til legen, men det også er negativt da ingenting kan hjelpe henne, påstår hun. Hun sover 2-3 timer hver natt, er bleik og ser ikke frisk ut.

Nå har hun også mistet to personer som hun faktisk likte og satte pris på. Det ene dødsfallet leste hun om i avisen. Har sittet og grått mye i julen og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre.

Nå vet jeg at broren hennes har fått kreft, dette har jeg ikke fortalt til mor. Vet ikke når jeg finner rette tidspunkt for å fortelle det, men det må jo skje snart.

Tidligere er det jeg som har medisinert henne (noe jeg vet ikke er helt etter "klokeboken"), men jeg har ikke sett annen råd da jeg ikke får henne med til lege. Hun nekter til hun blir blå.

Hun fikk seroxat av meg en gang og ble merkbart bedre (jeg kontaktet legen hennes og fortalte hva jeg hadde gjort). Nå har jeg veldig lyst til å skaffe henne både sovemedisiner og noe annet, men damen må jo til legen. Har snakket med fastlegen hennes, men får bare til svar at hun må komme selv.

Så da er jo situasjonen litt fastlåst. Jeg har lyst til å hjelpe, men uansett hva jeg foreslår så er svaret negativt. Føler hun suger energi ut av meg. Hver gang jeg har vært der trenger jeg noen timer, dager til å "komme meg". Stemninger der er ikke god, kan du si.

Jeg skulle egentlig ikke bry meg, men dette greier jeg ikke. Uansett er dette mitt ansvar da ingen annen i familien hennes tar ansvar, ringer eller gjør noe.

Jeg greier ihvertfall ikke å se på at min mor blir sykere og sykere. Noen råd?

[meira]

Det er ikke noen lett situasjon du beskriver. Å se sin egen mor lider, samtidig ikke vil søke hjelp, er nok veldig vanskelig. At du skal medisinere henne er jo heller ingen løsning. Du kan jo ikke fortsette med det fremover.

Hennes psyke er jo ikke ditt ansvar, og jeg skjønner at du blir veldig sliten av å skulle motivere henne til å søke hjelp. Når hun ikke vil, og det ikke er fare for liv og helse, kan hun jo ikke tvangsinnlegges.

Kanskje det ville hjulpet å kontakte andre i familien om situasjonen. Kanskje de har noe å bidra med av støtte og avlastning for deg?

Mvh