Mørkeredd gutt

[Gjest Mamma til mørkeredd gutt]

Hei. Jeg har en sønn på 9 år som er fryktelig mørkeredd. Han har bestandig vært dette, men jeg syns det har eskalert mer og mer. Dette resulterer blant annet i at han ikke tør å gå opp på rommet sitt i 2. etasje, selv på dagtid innimellom. Frykten kommer og går, i perioder er det mer intenst, og noen ganger nesten borte. Hovedproblemet er at han tisser på seg om natta, våken, fordi han ikke tør å stå opp og gå på do. Han holder dette skjult for oss så godt han kan, gjemmer boxere i skapet på rommet sitt og lyver hvis vi konfronterer han med at han har tisset på seg. Dette gjør situasjonen til veldig negativ, det blir mye negativ tilsnakk, selv om vi åpner for at han skal få sette ord på følelsene sine og frykten sin. Vi har prøvd alle alternativer; nattlys, lyset står på både i gang og på do, belønning for å tørre å stå opp, tankefeltterapi, sanksjoner for at han er uærlig, og har nå endt opp med bleie om natta fordi vi ikke vet hvordan vi skal angripe dette... Det "verste" for meg er at han resignerer helt da vi kom opp med bleiealternativet, virker som han syns det er helt greit med bleie. Jeg kjenner at jeg har veldig motstridende følelser for dette, er redd for at det blir en hvilepute for han. Nå trenger han jo ikke ta tak i problemet sitt. Frykten hans er nok helt reell, og vi respekterer at han har vanskeligheter med dette, men skal vi bare vente på at det skal gå over av seg selv? Han forklarer frykten sin som figurer han får i hodet sitt, at noen kommer etter han inn på badet, opp trappa osv. Har opplevd at han flere ganger har fått helt panikk, og da er han helt "vill". Hva gjør vi???? Og hvordan reagerer vi på problemet hans? Kan du hjelpe oss?

[beate1234]

Jeg tror nok ikke å nedverdige gutten med bleie er veien å gå...

Å gradvis møte frykten skal være ganske effektivt

http://www.nrk.no/programmer/tv/newton/1.6947515

[nitty-gritty]

Lag en plan sammen med gutten selv. Sett opp målene steg for steg, ikke gap over for mye.

Jeg foreslår dere skaffer en babycall eller walkie-talkies. Når gutten må på do midt på natten kontakter han dere gjennom disse og dere kommer. Først fotfølger dere han. Etterhvert går dere videre til neste steg, hvor dere står utenfor badet med døren på gløtt. Når det føles greit, så står dere litt bortenfor. Og så videre...

Ha gutten med dere vært steg av veien, men ikke vær redd for å dytte han i riktig retning. Snakk masse sammen og vær veldig oppmuntrende, positiv og stolt. Gjør det klart at dette er en jobb HAN må gjøre, men at dere skal hjelpe han så godt dere kan.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er alvorlig og vil ikke gå over av seg selv. Snakk med fastlegen kommende uke og be om en henvisning til BUP. Dette er en spesialistoppgave.

[beate1234]

Dette er alvorlig og vil ikke gå over av seg selv. Snakk med fastlegen kommende uke og be om en henvisning til BUP. Dette er en spesialistoppgave.

Seriøst? Blander man inn psykriatrien pågrunn av mørkeredde 9åringer? Er ikke det noe foreldre kan løse med omsorg og dialog med barnet?

Det eneste skummle her er at barnet blir straffet med bleier, men da er det heller foreldrene som bør ta seg en tur til legen mener nå jeg...

[mushroom]

Jeg tror nok ikke å nedverdige gutten med bleie er veien å gå...

Å gradvis møte frykten skal være ganske effektivt

http://www.nrk.no/programmer/tv/newton/1.6947515

Min venninnes datter hadde samme problem da hun var barn og drømte om forferdelige hekser og onde figurer. Min venninne fikk henne til å tegne alle heksene og de onde og fortelle om dem, hvordan de så ut og hva hun mente de kunne gjøre for noe galt. Så fikk hun datteren sin til å tegne og fortelle en historie hvor hun beseiret heksene og de onde, hvor hun fikk muligheten til å fantasere frem alle mulige måter dette kunne gjøres på. Denne metoden var veldig effektiv for dem, for etter noen dager hadde hun beseiret dem og de dukket aldri opp igjen.

[beate1234]

Min venninnes datter hadde samme problem da hun var barn og drømte om forferdelige hekser og onde figurer. Min venninne fikk henne til å tegne alle heksene og de onde og fortelle om dem, hvordan de så ut og hva hun mente de kunne gjøre for noe galt. Så fikk hun datteren sin til å tegne og fortelle en historie hvor hun beseiret heksene og de onde, hvor hun fikk muligheten til å fantasere frem alle mulige måter dette kunne gjøres på. Denne metoden var veldig effektiv for dem, for etter noen dager hadde hun beseiret dem og de dukket aldri opp igjen.

Syns det hørtes ut som en fin strategi

[Else]

Jeg tror nok ikke å nedverdige gutten med bleie er veien å gå...

Å gradvis møte frykten skal være ganske effektivt

http://www.nrk.no/programmer/tv/newton/1.6947515

''Jeg tror nok ikke å nedverdige gutten med bleie er veien å gå...''

Hvor i teksten kom det fram at dette var nedverdigene for gutten? Gutten selv var jo fornøyd med bleien. Bleie er faktisk et hjelpemiddel for barn, også høyt opp i alder, som ikke klarer å holde seg tørre om natten.

Hvor nedverdigene tror du ikke gutten syns det er å tisse seg ut? Det syns jeg kommer tydeligere fram i teksten at han gjør. Han gjemmer faktisk trusene sine for å unngå å fortelle foreldrene sine det som har skjedd.

[Else]

Angående tissingen om natta, så vil jeg bare si at det ikker er uvanlig at barn i den alderen enda ikke er tørre om natta. Strengt tatt skal man ikke ha behov for å gå på do om natta når blære funksjonen er ferdig utvikla.

Har dere prøvd minirin? Disse tablettene er med å redusere urinproduksjonen og kan hjelpe gutten å holde seg tørr natta gjennom.

Dersom gutten er fortrolig med nattbleie, (noe det hørtes ut som han var), syns jeg dere skal la ham bruke den. Personlig tviler jeg på at han tisser på seg med vilje og den dagen kroppen hans er moden for å holde seg natten gjennom, er nok gutten klar for å kaste nattbleia.

Jeg syns heller dere bør ta tak i frykten han viser på dagtid, enn frykten for å gå på do alene om natta. Det er nok flere barn som er redde for det i den alderen. Selv følger vi enda 11 årigen på do om hun våkner om natta for å tisse.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Seriøst? Blander man inn psykriatrien pågrunn av mørkeredde 9åringer? Er ikke det noe foreldre kan løse med omsorg og dialog med barnet?

Det eneste skummle her er at barnet blir straffet med bleier, men da er det heller foreldrene som bør ta seg en tur til legen mener nå jeg...

Seriøst? Ja, jeg bestreber meg alltid på å være seriøs som fagperson.

Det er da tydelig i hele innlegget at foreldrene har gjort iherdige forsøk uten å komme i mål. Denne gutten lider. Om ikke noe gjøres raskt, blir han en engstelig nevrotiker resten av livet.

[org]

Lag en plan sammen med gutten selv. Sett opp målene steg for steg, ikke gap over for mye.

Jeg foreslår dere skaffer en babycall eller walkie-talkies. Når gutten må på do midt på natten kontakter han dere gjennom disse og dere kommer. Først fotfølger dere han. Etterhvert går dere videre til neste steg, hvor dere står utenfor badet med døren på gløtt. Når det føles greit, så står dere litt bortenfor. Og så videre...

Ha gutten med dere vært steg av veien, men ikke vær redd for å dytte han i riktig retning. Snakk masse sammen og vær veldig oppmuntrende, positiv og stolt. Gjør det klart at dette er en jobb HAN må gjøre, men at dere skal hjelpe han så godt dere kan.

Jeg synes dette høres lurt ut!

[beate1234]

Seriøst? Ja, jeg bestreber meg alltid på å være seriøs som fagperson.

Det er da tydelig i hele innlegget at foreldrene har gjort iherdige forsøk uten å komme i mål. Denne gutten lider. Om ikke noe gjøres raskt, blir han en engstelig nevrotiker resten av livet.

Seriøst, blir mye brukt av oss under 50år som "det hadde jeg ikke trodd" , " nå ble jeg overasket" eller " dette var ikke forventet "

Jeg trodde ikke du ga tullesvar liksom...

Eventuelt fikser gutten dette her helt fint med litt positiv støtte fra familien og tid til hjelp. Han slipper da i en alder av 9år å bli stemplet som en aviker, han vil føle at han mestret noe på egenhånd. og kansje han slipper å løpe til psykologen og knaske ssri hver gang livet stritter i mot...

[beate1234]

''Jeg tror nok ikke å nedverdige gutten med bleie er veien å gå...''

Hvor i teksten kom det fram at dette var nedverdigene for gutten? Gutten selv var jo fornøyd med bleien. Bleie er faktisk et hjelpemiddel for barn, også høyt opp i alder, som ikke klarer å holde seg tørre om natten.

Hvor nedverdigene tror du ikke gutten syns det er å tisse seg ut? Det syns jeg kommer tydeligere fram i teksten at han gjør. Han gjemmer faktisk trusene sine for å unngå å fortelle foreldrene sine det som har skjedd.

Nei altså jeg går bare utfra at de fleste niåringer ikke syntes det er spesielt kult å ta på bleie.. og om sjenansen hindrer han i å prostestere nå, så vil han huske dette i mange år.

Det må da finnes andre alternativer?

Jeg husker foreldrene mine vekket meg en gang i løpet av natten og fulge meg på do, i en periode hvor jeg hadde tendenser til å tisse på meg...

[Gjest MamaRosa]

Jeg synes du er for streng, og forventer for mye av niåringen din som faktisk er REDD. Vanligvis liker jeg NHD sine svar, men her er han helt på jordet.

Du skriver at dere respekterer hans redsel, men gjør dere det i praksis? Jeg skjønner godt at han resignerer når han får bleie på seg, om det er eneste hjelpen han får.

Jeg selv var fryktelig mørkredd som barn, og det varte myye lenger enn dette. Takk og pris var mine foreldre tålmodige, ble aldri negative (selvsagt!!) pga dette. Det ble aldri noe nervevrak av meg, likevel. (Skjerp deg NHD!!). Jeg har selvsagt videreført tryggheten til mine barn. To av de er/har vært mørkredde, jeg har aldri laget noen sak av dette - selvsagt, igjen. Tålmodighet, trygghet, følge på toalettet, sove på samme rom i perioder - det skulle bare mangle. Han kan også få sovne på sofaen, med visshet om at dere tar han med opp når dere legger dere. Ideen om babycall var god, mobiltelefon osv - og at han kan stole på at dere er tilgjengelige. Ellers kan dere vel være i nærheten av han. Det er vel ikke verdens undergang om han får sove på deres rom en periode? Han kan få en seng inn der, alt må jo være bedre enn at han opplever hver natt som et levende mareritt. Det å være redd på den måten er nemlig _ille_. Og dette har tydeligvis vært et problem for han lenge. Det er på tide dere bøyer dere i støvet, og ser hva som er best for _HAM_. Huff, jeg håper han får være LANGT tryggere enn hva du fremstiller det som.

At han blir "helt vill" av redsel noen netter, kan tyde på at han enten har anfall av natteskrekk, eller at han er så redd at fantasien løper løpsk med han - eller så er det jo mulig at han faktisk hører skritt i trappene osv. Dere skal ikke fnyse av det uansett. Kjære vene, gi han den tryggheten han fortjener.

[Gjest MamaRosa]

Jeg synes du er for streng, og forventer for mye av niåringen din som faktisk er REDD. Vanligvis liker jeg NHD sine svar, men her er han helt på jordet.

Du skriver at dere respekterer hans redsel, men gjør dere det i praksis? Jeg skjønner godt at han resignerer når han får bleie på seg, om det er eneste hjelpen han får.

Jeg selv var fryktelig mørkredd som barn, og det varte myye lenger enn dette. Takk og pris var mine foreldre tålmodige, ble aldri negative (selvsagt!!) pga dette. Det ble aldri noe nervevrak av meg, likevel. (Skjerp deg NHD!!). Jeg har selvsagt videreført tryggheten til mine barn. To av de er/har vært mørkredde, jeg har aldri laget noen sak av dette - selvsagt, igjen. Tålmodighet, trygghet, følge på toalettet, sove på samme rom i perioder - det skulle bare mangle. Han kan også få sovne på sofaen, med visshet om at dere tar han med opp når dere legger dere. Ideen om babycall var god, mobiltelefon osv - og at han kan stole på at dere er tilgjengelige. Ellers kan dere vel være i nærheten av han. Det er vel ikke verdens undergang om han får sove på deres rom en periode? Han kan få en seng inn der, alt må jo være bedre enn at han opplever hver natt som et levende mareritt. Det å være redd på den måten er nemlig _ille_. Og dette har tydeligvis vært et problem for han lenge. Det er på tide dere bøyer dere i støvet, og ser hva som er best for _HAM_. Huff, jeg håper han får være LANGT tryggere enn hva du fremstiller det som.

At han blir "helt vill" av redsel noen netter, kan tyde på at han enten har anfall av natteskrekk, eller at han er så redd at fantasien løper løpsk med han - eller så er det jo mulig at han faktisk hører skritt i trappene osv. Dere skal ikke fnyse av det uansett. Kjære vene, gi han den tryggheten han fortjener.

Selvsagt lyver han til dere, og gjemmer sine tissevåte boxere, når dere gir han sanksjoner når han er uerlig (som du skriver). Her må dere ta tak i dere selv, og snu denne negative sirkelen - først og fremst ved å endre deres egen holdning.

[Katt-ja]

Hva med å la gutten sove på ditt/deres soverom, så kan du følge ham til badet når han skal på do?

Jeg har hatt unger i sengen mesteparten av natten fram til de var ganske så store - ikke pga stor mørkeredsel, men fordi de syntes det var koselig. De er normale tenåringer, og sluttet å sove hos oss i god tid før konfirmasjon ;-)

[Gjest deg om deg]

Seriøst, blir mye brukt av oss under 50år som "det hadde jeg ikke trodd" , " nå ble jeg overasket" eller " dette var ikke forventet "

Jeg trodde ikke du ga tullesvar liksom...

Eventuelt fikser gutten dette her helt fint med litt positiv støtte fra familien og tid til hjelp. Han slipper da i en alder av 9år å bli stemplet som en aviker, han vil føle at han mestret noe på egenhånd. og kansje han slipper å løpe til psykologen og knaske ssri hver gang livet stritter i mot...

''Seriøst, blir mye brukt av oss under 50år som "det hadde jeg ikke trodd" , " nå ble jeg overasket" eller " dette var ikke forventet "''

Nåvel, jeg ville i alle fall begrense det til folk under 30. Kanskje til og med under 20 når det gjelder i skriftlige medier. Og sannsynligvis enda yngre hvis du til og med skulle tro at NHD oppfattet det på den måten og ikke tolket "seriøst?" som et spørsmål om det faktisk var seriøst.

[beate1234]

''Seriøst, blir mye brukt av oss under 50år som "det hadde jeg ikke trodd" , " nå ble jeg overasket" eller " dette var ikke forventet "''

Nåvel, jeg ville i alle fall begrense det til folk under 30. Kanskje til og med under 20 når det gjelder i skriftlige medier. Og sannsynligvis enda yngre hvis du til og med skulle tro at NHD oppfattet det på den måten og ikke tolket "seriøst?" som et spørsmål om det faktisk var seriøst.

Hehe, får vel bli litt klarere.

[Gjest dette mener jeg]

Min sønn var meget husredd. Så til de grader at jeg måtte fotfølge han stort sett over alt i huset. Skulle han på rommet sitt måtte jeg følge han osv. Og dette gjorde jeg. Brukte mye tid på dette i mange år. Om natten ropte han om han måtte på do og vi var med han. Om dagen også, selv om vi ikke var med han inn på toalettet måtte han følges. Full trygghet, ingen reprimander(nb!), og etter han ble en ni-ti år ble det gradvis bedre. Nå er han 14 og har ikke angstproblemer i det hele tatt. Er fortsatt noe husredd, men da snakker vi om å være alene om kvelden i store hus med megastore vinduer og mørk kveld, gå ned i mørke kjellere o. l

Be gutten rope når han skal på do. Følg han, og la det bli med det. Ingen reprimander, bare fortell ar noen er mørkredde eller husredde, men at det kan gå over. Dette er mitt råd. Virker ikke dette, så kan en koble inn bup på et senere tidspunkt. Glem bleier, la gutten få følge til do, og fullstendig sikkerhet på at det vil skje.

[Gjest det mener jeg]

Ps! Dere forventer for mye av gutten deres. Dere lager rene opplegget med eksponeringsterapi, men det skjer ikke på hans premisser. Å gå på do om natta er nok det skumlese av det skumle, man starter ikke der. Jeg er redd for at måten dere har taklet dette på har eskalert angst hos gutten deres, selv om jeg tror alt er gjort i beste mening.

Når jeg trente med gutten min startet vi med små ting på dagtid. Han fikk også lov å være med å finne ut hva dette skulle være. Det startet med trygghet og aksept. Alt begynner der. Så arbeidet vi gradvis med å utvide grensene for hva han turte, og det var også full aksept på at noen dager klarer en det og andre dager ikke. For slik er all eksponeringsterapi. Mestringsfølelsen kom gradvis ved at han turte å gå fra det ene rommet til det andre uten oss, turte å være i et annet rom der vi ikke var. Ofte sørget jeg da for å snakke med han fra et annet rom osv.

Når barnet resignerer og vil bruke bleie, så ser jeg det som et tegn på at han har gitt opp, utfordringen er for stor. Da må en gå mange skritt tilbake. Igjen, aksept, ingen reprimander. Da føler man seg bare liten. Og det er det siste han trenger.

Mitt barn lærte noe viktig disse årene, nemlig gradvis eksponering. Dette ser jeg han bruker på andre områder hvor han har angst. Det er ikke mange områdene, han har ikke angst sånn generelt, men han lider av sceneskrekk og høydeskrekk uten å være noen angstnevrotiker av den grunn. På egenhånd kommer han hjem og forteller hvordan han gradvis eksponerer seg på disse områdene. Og det virker, han er blitt mye bedre også på dette området. Jeg er der og hjelper han til å finne ut hvordan det er lurt å gå gradene, hvis han føler behov for det. Man starter ikke med å stå oppe på en scene når man er redd for å stå foran klassen. Husk også at det er snakk om et barn her, og som voksne klarer vi kanskje å skru opp tempoet, men barn er ulike og har ulikt tempo.

Når han prøver og ikke får det til, får han uhemmet skryt. Og det kommer fra hjertet. Hvor modig er ikke et barn som prøver å eksponere seg, vel vitende om at angsten kan komme? Om det ikke går bra, forandrer ikke det på hvor modig barnet er. Han kjemper mot demoner, og om han ikke vinner med det første er det råtøft å se at de i det hele tatt tør kaste seg ut i kampen. Jeg var så stolt av mitt barn når han for noen år siden fortalte at han hadde meldt seg på et skolekor, men måtte gi tapt etter en stund, og endte på toalettet hvor han kastet opp. Jeg er stolt til tårer den dag i dag. Han bestemte selv å prøve, for som han sa så kunne det hende det gikk denne gangen. Det gjorde det ikke , men han prøvde, fordi jeg har lært han fornuftige eksponeringsteknikker og han vet at det er veien til mestring. Og jeg var så stolt og viste det med hele meg. Vi la ny stategi, og da gikk det bra. Den nye strategien var å gjøre noe foran klassen, mimelek eller liknende. Nå klarer han å stå foran i et skolekor, men han stiller seg bakerst, en vakker dag kanskje han går fremst:o)

Er du stolt av barnet ditt når det prøver, men "mislykkes"? Viser du det til barnet ditt med ord og gjerninger?

Hadde jeg kommet med reprimander ville gutten min følt seg liten og hatt enda mindre ballast med seg til å eksponere seg en annen gang. Dette siste er så viktig at jeg kan ikke få understreket det nok.

Jeg kan fortelle at jeg er spesialpedagog, jeg har rikelig erfaring med angst og esponeringsterapi og jeg håper at innleggene mine har gitt deg noe å tenke på.