Hvordan vite at vi har fortrengt minner?

[Gjest Fornemmer ubehag men vet ikke hvorfor...]

Jeg har vokst opp i et hjem med alkohol og pillemisbruk, med påfølgende mange dårlige erfaringer. Bl.a. besøk på barnerommet av fulle menner, som kladdet og befølte. Jeg husker ikke hvor gammel jeg har vært, men mener 8-10 år. Jeg husker "bare" beføling og ekkel pusting, jeg husker ikke om dette har skjedd flere ganger av samme mann, men husker 2 episoder med 2 forskellige menner. Kan derimot nevne at jeg husker at jeg låg og hørte etter lyder når det var fest hjemme, og når jeg hørte noen i trappen opp til rommet tenkte jeg; å nei, nå kommer det noen inn her! Kan dette bety at slike besøk skjedde oftere? Begge de mennene jeg husker var stadige gjester i huset vårt.

Jeg har vært litt inn - og ut av depresjoner og slitt med sosialangst oppover tiden, men har alltid fungert fint i utdannelse og jobb. Er idag gift og har to barn, og møter noen utfordringer som gjør at jeg nå prøver henvende meg til dere her inne:

F. eks. en episode der datteren min sovnet i bilen etter en litt sein hjemkomst og jeg bar henne inn i sengen. Jeg begynte å kle av henne, men da jeg drog av henne strømpebuksen ble jeg "helt dårlig" og følte at jeg gjorde noe skrekkelig galt! Jeg fikk så inderlig vondt av min skjønne uskyldige datter, og klarte bare ikke dra av henne strømpebuksen men lot henne sove med den på.

Eller når døtrene mine sitter og koser med meg, kan jeg få en vond og ekkel følelse av ubehag når de stryker eller kjæler.

Enkelte blikk kan også få meg helt "satt ut" og jeg har problemer med å hente meg inn igjen. Og dette er av mine egne barn som jeg forguder og ikke får kysset nok på!!!

Dette er utrolig ubehagelig, men jeg kan ikke si hvorfor jeg føler som jeg gjør! Jeg husker som sagt menner som har kladdet og befølt, men kan ikke huske at det skjedde grovere overgrep - selv og det er grovt nok det som skjedde. Noen ganger føler jeg en fornemmelse av at noen har sett på meg som et "bytte" og jeg kjenner den skrekkelige følelsen av ubehag, men klarer ikke komme unna, eller en følelse av at "jeg må være snill pike, tør ikke bare gå ut av rommet".

Er dette fantasi som konsekvens av ubehagelige opplevelser på barnerommet som liten? Vet dere ikke kan løse problemene mine, men er det noen her som kan dele erfaringer?

Kan nevne at jeg nå går til psykiater og vil selvsagt ta dette opp med henne.

[PieLill]

Først må jeg si jeg synes det er leit at du har opplevd noe slikt.

Fortregning er en forsvarsmekanisme. Jeg tror ikke du vil være tjent med å jobbe for å huske mer enn det du gjør. Tvert imot.

Sannsynligvis vil det være bedre om du heller jobber med det du faktisk husker og jobber mot å skille mellom det positive i forhold til barna dine og det gamle gufse. Du vet typen situasjoner og handlinger det dreier seg om. La de begredelige detaljene ligge om de ikke tyter frem av seg selv.

mvh