Bipolar?

[Gjest winda]

Jeg kjente meg veldig igjen i denne:

[lealaus]

Kjenner meg igjen til en viss grad. Men for meg er bipolar ikke enten å være oppe eller nede. For meg er bipolar hovedsaklig et jevnt bra liv, som til tider kan by på høyder eller grøfter av en litt mer ekstrem art enn hos "den jevne mann". Det er svart der nede, men i det siste har jeg greid å intellektualisere det og holde meg til historikken: det går seg til. Det er brusende deilig der oppe, men også der griper jeg inn, intelektualiserer og historiserer. Det har vært mye å rydde opp i etter maniske perioder, og det ønsker jeg ikke igjen, så jeg tar de grep jeg må for å flate ut.

Jeg er ikke flat på medisiner, har et jevnt bra liv, et passe stykke over nullpunktet. Da jeg i sin tid fikk diagnosen, raste min verden sammen, føltes det som. Men jeg har lest og lært, og på mange måter ser jeg det slik at jeg faktisk står bedre rustet enn "den jevne mann". Setter jeg meg bak rattet, tar jeg meg alltid tid til å kjenne etter om jeg skal kjøre eller ta bussen. I forhold til ungene er jeg meg mye mer bevisst enn "folk flest" - passer alltid på å plassere ansvaret der det ser ut til å være. I forhold til jobben er jeg klar og tydelig på når jeg skal bremse og når jeg kan gi på.

Bipolar lidelse trenger ikke være slutten på livet. Kunne godt unnvært sykdomsepisodene, men når ting likevel er som det er, ser jeg ingen grunn til å grave seg ned.

[Gjest Gåten]

Kjenner meg også igjen, men det er ikke "enten eller", er også mye mellom disse periodene "opp ned". Tror heller ikke jeg sårer folk på noen måte, men jeg kan ha endel irritasjon uten at jeg vet hvorfor. Har ikke BP diagnose..enda, men har bange anelser.