Arrkorreksjon - mage

[Gjest prust]

Jeg har et stort, lite pent arr fra navlen og langt ned på symfysen fra to keisersnitt i 2001 og 2004. Arret deler magen i to på en ikke så vakker måte. Når magen i tillegg er litt slapp, blir det liksom "to pukler" ut av det.

Det går trolig an å korrigere det. Jeg har bedt om vurdering for korreksjon, men er litt i tvil om jeg ønsker det...

Pro:

*Magen blir penere

*Det store arret forsvinner (regner med at det harde arrvevet fjernes, og at det legges inn små arr under bikinilinjen i stedet)

Kontra:

*Skal en fikse på kroppen sin når det en ikkle er fornøyd med stammer fra det å ha fått fantastiske barn? Skal en hige mot en "idealkropp" og ikke akseptere livets spor på kroppen...?

*Ønsker jeg å vise mine barn (som nå begynner å bli store) at mamma ikke ønsker en kropp med et stort arr, som stammer fra da de ble født....? Hvis jeg velger å gjøre dette, kan jeg forsvare det overfor barna - ift punktet over?

Har noen av dere meninger om dette? Jeg er veldig i tvil - det var legen min som spurte om jeg var interessert i arrkorreksjon, jeg har jo tenkt tanken noen ganger, men ikke gjort noe med det.... Nå skal jeg i alle fall få en faglig vurdering av det.

[Gjest snakk med legen]

Jeg er enig i at vi skal være gode forbilder for barna våre, de får et stort press på seg når de vokser opp, mht hvordan man skal se ut, og alt man kan gjøre hvis man ikke ser slik ut fra naturens side.

Men - jeg synes store, klumpete og lite pene arr etter vertikale keisersnitt, går utover det som er helt normale spor etter levd liv og reproduksjon. Det er et operasjonsarr som kan korrigeres.

Så overfor barna og andre, så har det med med hvordan du legger det frem. Hvis du skal rette opp et operasjonsarr med klumper og keloid, som ikke har grodd helt pent, så tror jeg ikke det påvirker dine barns syn på kvinnekropp og naturlig aldring på noen negativ måte.

Ikke snakk om hvordan du ser ut i bikini, eller at magen er slapp, eller at det har med hvordan kroppen ser ut etter å ha fått barn. Bare omtal det som et operasjonarr som skal rettes opp. Og etterpå må du også omtale det som dette, ikke som et kosmetisk inngrep (hvis du ikke vil at barna skal oppfatte det som det).

Først må du selvsagt snakke med legen. Det som avgjør om du skal reoperere arret, må være hvor mye du plages av arret slik det ser ut i dag, mulighetene for at det blir mye penere, risiko for komplikasjoner, og om det medfører mer smerte og sykemelding / restitusjon enn du ønsker å investere i det. Det avgjør du sammen med legen din.

[EnolaGay]

Jeg kan ikke helt se at barna dine har noe med det å gjøre. Og trenger de en forklaring, så er det at mamma har vondt i arret, det er for stramt, klør og gjør at hun ikke kan bruke muskelen under slik den er ment. ;0)

Lykke til med magen!

[Mary Poppins]

''*Skal en fikse på kroppen sin når det en ikkle er fornøyd med stammer fra det å ha fått fantastiske barn? Skal en hige mot en "idealkropp" og ikke akseptere livets spor på kroppen...?

*Ønsker jeg å vise mine barn (som nå begynner å bli store) at mamma ikke ønsker en kropp med et stort arr, som stammer fra da de ble født....? Hvis jeg velger å gjøre dette, kan jeg forsvare det overfor barna - ift punktet over?''

For min del ville ikke disse tankene vært et tema en gang. Jeg ville gjort det dersom dette var noe jeg irriterte meg over og ikke synes var pent. Må også si at dersom min mamma hadde korrigert et slikt arr så hadde det heller ikke slått meg at det skulle være rart/fornærmende osv.

[Gjest prust]

Jeg kan ikke helt se at barna dine har noe med det å gjøre. Og trenger de en forklaring, så er det at mamma har vondt i arret, det er for stramt, klør og gjør at hun ikke kan bruke muskelen under slik den er ment. ;0)

Lykke til med magen!

''Jeg kan ikke helt se at barna dine har noe med det å gjøre. Og trenger de en forklaring, så er det at mamma har vondt i arret, det er for stramt, klør og gjør at hun ikke kan bruke muskelen under slik den er ment.''

Jeg har ingen fysiske plager med magen - bare estetiske. Det klødde riktignok veldig lenge begge gangene, men ikek nå lenger. Arrvevet er stramt, men ikke vondt. Musklene kan brukes som normalt.

Så jeg kan nok ikke si det. Men takk for svar.

[Gjest prust]

Jeg er enig i at vi skal være gode forbilder for barna våre, de får et stort press på seg når de vokser opp, mht hvordan man skal se ut, og alt man kan gjøre hvis man ikke ser slik ut fra naturens side.

Men - jeg synes store, klumpete og lite pene arr etter vertikale keisersnitt, går utover det som er helt normale spor etter levd liv og reproduksjon. Det er et operasjonsarr som kan korrigeres.

Så overfor barna og andre, så har det med med hvordan du legger det frem. Hvis du skal rette opp et operasjonsarr med klumper og keloid, som ikke har grodd helt pent, så tror jeg ikke det påvirker dine barns syn på kvinnekropp og naturlig aldring på noen negativ måte.

Ikke snakk om hvordan du ser ut i bikini, eller at magen er slapp, eller at det har med hvordan kroppen ser ut etter å ha fått barn. Bare omtal det som et operasjonarr som skal rettes opp. Og etterpå må du også omtale det som dette, ikke som et kosmetisk inngrep (hvis du ikke vil at barna skal oppfatte det som det).

Først må du selvsagt snakke med legen. Det som avgjør om du skal reoperere arret, må være hvor mye du plages av arret slik det ser ut i dag, mulighetene for at det blir mye penere, risiko for komplikasjoner, og om det medfører mer smerte og sykemelding / restitusjon enn du ønsker å investere i det. Det avgjør du sammen med legen din.

Takk for grundig svar. Skal tenke over det du sier.

Jeg er ikke fysisk plaget av arret, men det er jo kjedelig å ha den magen jeg har nå... selv om jeg ikke akkurat går og sprader rundt i bikini...

[Gjest prust]

''*Skal en fikse på kroppen sin når det en ikkle er fornøyd med stammer fra det å ha fått fantastiske barn? Skal en hige mot en "idealkropp" og ikke akseptere livets spor på kroppen...?

*Ønsker jeg å vise mine barn (som nå begynner å bli store) at mamma ikke ønsker en kropp med et stort arr, som stammer fra da de ble født....? Hvis jeg velger å gjøre dette, kan jeg forsvare det overfor barna - ift punktet over?''

For min del ville ikke disse tankene vært et tema en gang. Jeg ville gjort det dersom dette var noe jeg irriterte meg over og ikke synes var pent. Må også si at dersom min mamma hadde korrigert et slikt arr så hadde det heller ikke slått meg at det skulle være rart/fornærmende osv.

Takk for svar!

[laban]

Jeg synes ikke du skal overfokusere på at dette arret er fra keisersnitt og dermed har noe med at du har fått barn å gjøre. Det er et operasjonsarr som ikke er spesielt vellykket, derfor undersøker du mulighetene for å rette litt på det. Jeg synes det er noe helt annet enn hysteriske inngrep for å skjule naturens gang.

Hvis datteren din hadde hatt et stort fødselsmerke i ansiket som det hadde vært mulig å dempe på en ufarlig og smertefri måte med laserbehandling, hadde dere antakelig gjort det også. Og det hadde ikke betydd at dere ikke likte henne som hun var.

"snakk med legen" skriver mye fornuftig. Se på sannsynligheten for at det blir såpass mye bedre at du synes det er verd det, og ikke tenk på det som en ansiktsløftning.

[Gjest prust]

Jeg synes ikke du skal overfokusere på at dette arret er fra keisersnitt og dermed har noe med at du har fått barn å gjøre. Det er et operasjonsarr som ikke er spesielt vellykket, derfor undersøker du mulighetene for å rette litt på det. Jeg synes det er noe helt annet enn hysteriske inngrep for å skjule naturens gang.

Hvis datteren din hadde hatt et stort fødselsmerke i ansiket som det hadde vært mulig å dempe på en ufarlig og smertefri måte med laserbehandling, hadde dere antakelig gjort det også. Og det hadde ikke betydd at dere ikke likte henne som hun var.

"snakk med legen" skriver mye fornuftig. Se på sannsynligheten for at det blir såpass mye bedre at du synes det er verd det, og ikke tenk på det som en ansiktsløftning.

Takk for svar, laban. Det høres jo fornuftig ut det du skriver, men jeg er jo litt redd for å være dårlig forbilde for barna når det gjelder sånne ting. Synes det er tåpelig med botox innsprøytinger for å skjule rynker (selv om det selvfølgelig høres fristende ut når en står foran speilet en dårlig dag....) - men dette er kanskje noe annet ja.

Hadde jo en operasjon i 2006 av fremfall av bakre skjedevegg etter første fødsel. Her hadde jeg fysiske plager, så det var veldig greit å forsvare (dessuten var ungene så små så de forstod ikke noe av det og husker det heller ikke).

Nå vil de jo være veldig bevisste på at jeg skal på sykehus og se resultatet tydelig.

[candyqueen_83]

''Jeg kan ikke helt se at barna dine har noe med det å gjøre. Og trenger de en forklaring, så er det at mamma har vondt i arret, det er for stramt, klør og gjør at hun ikke kan bruke muskelen under slik den er ment.''

Jeg har ingen fysiske plager med magen - bare estetiske. Det klødde riktignok veldig lenge begge gangene, men ikek nå lenger. Arrvevet er stramt, men ikke vondt. Musklene kan brukes som normalt.

Så jeg kan nok ikke si det. Men takk for svar.

Barna dine vet vel ikke at du ikke plutselig har begynt å få litt vondt der? Hvite løgner er lov.

[Gjest prust]

Barna dine vet vel ikke at du ikke plutselig har begynt å få litt vondt der? Hvite løgner er lov.

Nei, jeg vil ikke lyve på meg vondt'er.

[laban]

Takk for svar, laban. Det høres jo fornuftig ut det du skriver, men jeg er jo litt redd for å være dårlig forbilde for barna når det gjelder sånne ting. Synes det er tåpelig med botox innsprøytinger for å skjule rynker (selv om det selvfølgelig høres fristende ut når en står foran speilet en dårlig dag....) - men dette er kanskje noe annet ja.

Hadde jo en operasjon i 2006 av fremfall av bakre skjedevegg etter første fødsel. Her hadde jeg fysiske plager, så det var veldig greit å forsvare (dessuten var ungene så små så de forstod ikke noe av det og husker det heller ikke).

Nå vil de jo være veldig bevisste på at jeg skal på sykehus og se resultatet tydelig.

Jeg synes dette er noe helt annet enn botox og denslags.

Under keisersnitt er man opptatt av barnet (ingen ville jo at X skulle bli skadet). Derfor kan det gå litt fort, og man får ikke alltid gjort det så pent som det hadde blitt hvis det "bare" hadde vært deg å ta hensyn til. Dessuten har det gått noen år og nå klarer de å gjøre det finere enn den gangen. Derfor prøver du om de kan fikse litt på det - og blir det ikke noe særlig bedre, får det bare være sånn allikevel.

Hvis døtrene dine forveksler en sånn forklaring med usunne skjønnhetsgriller, regner jeg med at du heller ikke farger håret eller bruker øyensminke :-))

[candyqueen_83]

Nei, jeg vil ikke lyve på meg vondt'er.

OK. Jeg hadde i utgangspunktet ikke brydd meg i det hele tatt hva ungene mente om dette. Å rette opp et stygt arr er ikke det samme som f.eks botox, ansiktsløft osv.

[EnolaGay]

''Jeg kan ikke helt se at barna dine har noe med det å gjøre. Og trenger de en forklaring, så er det at mamma har vondt i arret, det er for stramt, klør og gjør at hun ikke kan bruke muskelen under slik den er ment.''

Jeg har ingen fysiske plager med magen - bare estetiske. Det klødde riktignok veldig lenge begge gangene, men ikek nå lenger. Arrvevet er stramt, men ikke vondt. Musklene kan brukes som normalt.

Så jeg kan nok ikke si det. Men takk for svar.

Hvorfor kan du ikke si det? Barna vet jo ikke om du klør eller har stramt arr...

[Gjest prust]

Hvorfor kan du ikke si det? Barna vet jo ikke om du klør eller har stramt arr...

Jeg har jo aldri sagt noe om det før, så det ville jo være rart om jeg skulle begynne å klage over kløing og stramt arr etter 7 år...

Nei, ska jeg si noe til dem, skal jeg si noe som er sant.

[Gjest prust]

Jeg synes dette er noe helt annet enn botox og denslags.

Under keisersnitt er man opptatt av barnet (ingen ville jo at X skulle bli skadet). Derfor kan det gå litt fort, og man får ikke alltid gjort det så pent som det hadde blitt hvis det "bare" hadde vært deg å ta hensyn til. Dessuten har det gått noen år og nå klarer de å gjøre det finere enn den gangen. Derfor prøver du om de kan fikse litt på det - og blir det ikke noe særlig bedre, får det bare være sånn allikevel.

Hvis døtrene dine forveksler en sånn forklaring med usunne skjønnhetsgriller, regner jeg med at du heller ikke farger håret eller bruker øyensminke :-))

Nå er jeg ikke akkurat den som bruker særlig med sminke, men litt er det jo, og jeg farger håret ;-)

Ser at det du skriver høres veldig fornuftig ut. Tror jeg skal lytte til deg og "snakk med legen". Og så får jeg høre hva kirurgen sier når jeg kommer dit.

[EnolaGay]

Jeg har jo aldri sagt noe om det før, så det ville jo være rart om jeg skulle begynne å klage over kløing og stramt arr etter 7 år...

Nei, ska jeg si noe til dem, skal jeg si noe som er sant.

Jeg tror ikke barn reflekterer på den måten... De selv klør seg uten å tenke mer på det. Hvorfor skulle du informere dem hver gang du klør?

Hvor gamle er de? Ærlighet kan være så mangt i slike ting, ikke lag deg problemer. Har du lyst har du lov. Uten dårlig samvittighet og uten meldingsplikt. Synes jeg.

[Gjest 3 snitt i alle retninger]

Hvis jeg var deg, ville jeg ikke sagt noe som helst til barna før du vet at du faktisk får operasjon.

For: bukplastikk for å "pynte" på magen er ikke så veldig lett å få på offentlig sykehus. Jeg har 3 keisersnitt som ligger på ulike steder på tvers på magen (1 katastrofe, 1 haste og 1 planlagt, det siste for 9 år siden). Det har gitt en bred, hard kant som magen mer eller mindre "henger" ut over. I tillegg er det manglende følelse i store deler av "overhenget", og på den ene siden sitter det sannsynligvis igjen en trådbit innvendig siden det stikker når jeg lener meg inntil noe.

Da siste snittet var tatt, sa legen at "dette skal vi rette opp igjen om noen år". Vel, så lett er det ikke.

Fastlegen min henviste meg til sykehuset, og når jeg kom dit ble jeg under tvil henvist til operasjon. Under tvil fordi jeg er 160 cm høy og veide på det tidspunktet 60 kg. Mest muskler. Tynne bein, liten rumpe, små bryst og overkropp, men uten midje.

Jeg har aldri hatt midje, men jeg var slett ikke tykk. Hoveddelen av magen var denne kanten m/mage over.

Så, når jeg skulle inn og operere ville ikke kirurgen gjøre det, for hun mente jeg måtte slanke meg minst 7 kg til. Når jeg går under 60 kg begynner jeg å se smådårlig ut, og blir jeg mindre enn 55 kg ser jeg syk ut. Dratt i ansiktet, knærne står ut som tallerkner - men jeg har fortsatt ingen midje.

Vel, det ble ingen operasjon.

Så, være realistisk optimistisk når du drar til sykehuset. Fastlegen er sannsynligvis mye mer optimistisk enn realistisk.

Derfor ville ikke jeg sagt noe som helst til ungene før jeg visste om det faktisk ble operasjon.

[frosken]

Hvorfor kan du ikke si det? Barna vet jo ikke om du klør eller har stramt arr...

Hvorfor i all verden skal man lyve for barn om et slikt tema?

[frosken]

Tror jeg ville startet med å få arret vurdert av en spesialist. Avgjørelsen mht om du vil eller ikke vil gjennomføre det, kan kanskje best tas etter at du vet om det overhodet er en mulighet.

Når det gjelder hva du evt. skal si til barna, så kan du vel egentlig si omtrent det samme som du skriver her. At du har vært i tvil osv.