Arrkorreksjon - mage

[Gjest togli]

Vi klipper og farger håret, sminker oss etc.... Forklar ungene at du synes det kjennes litt ubehagelig ut at magen er "delt i to". Ikke lag noe styr ut av det. Barn aksepterer slikt lett:)

[EnolaGay]

Hvorfor i all verden skal man lyve for barn om et slikt tema?

Omskrive, unnlate å fortelle. Kall det hva du vil. Jeg ser ikke noen grunn til å gjøre det heller, men Prust har tydelig kvaler med å fremstå som forbilde. Og gjør det i mine øyne vanskelig for seg selv.

Man trenger ikke si noe som helst, som jeg sa først. Men om man må, så kan man kalle det kløe da.

[Gjest prust]

Jeg synes dette er noe helt annet enn botox og denslags.

Under keisersnitt er man opptatt av barnet (ingen ville jo at X skulle bli skadet). Derfor kan det gå litt fort, og man får ikke alltid gjort det så pent som det hadde blitt hvis det "bare" hadde vært deg å ta hensyn til. Dessuten har det gått noen år og nå klarer de å gjøre det finere enn den gangen. Derfor prøver du om de kan fikse litt på det - og blir det ikke noe særlig bedre, får det bare være sånn allikevel.

Hvis døtrene dine forveksler en sånn forklaring med usunne skjønnhetsgriller, regner jeg med at du heller ikke farger håret eller bruker øyensminke :-))

Da jeg fortalte mannen min i går kveld om hva legen hadde sagt, ble han veldig skeptisk, og ønsket slett ikke at jeg skulle reopereres. Vi diskuterer også sterilisering, og han vil jo ikke gjøre det, og ønsker heller ikke at jeg skal gjøre det (han er nok veldig redd for komplikasjoner ved en operasjon).

Synes det er litt leit at han blokkerer helt for å diskutere sånne ting. Ville det ikke være lurt om han ble med meg på den vurderingen som skal gjøres av kirurg på sykehuset - så han kan stille spørsmål direkte til legen?

Kjenner jeg blir litt matt av å både diskutere en sånn sak prinsipielt med meg selv og dere på DOL, og så måtte kjempe for å få aksept for det av mannen min....

[tonie]

Da jeg fortalte mannen min i går kveld om hva legen hadde sagt, ble han veldig skeptisk, og ønsket slett ikke at jeg skulle reopereres. Vi diskuterer også sterilisering, og han vil jo ikke gjøre det, og ønsker heller ikke at jeg skal gjøre det (han er nok veldig redd for komplikasjoner ved en operasjon).

Synes det er litt leit at han blokkerer helt for å diskutere sånne ting. Ville det ikke være lurt om han ble med meg på den vurderingen som skal gjøres av kirurg på sykehuset - så han kan stille spørsmål direkte til legen?

Kjenner jeg blir litt matt av å både diskutere en sånn sak prinsipielt med meg selv og dere på DOL, og så måtte kjempe for å få aksept for det av mannen min....

Jeg synes ikke slike ting er så mye å diskutere, egentlig. Arrkorreksjonen altså, ikke steriliseringen. Sistnevnte er jo selvsagt noe som angår begge to.

Det er din mage, ditt arr, og plager det deg trenger du ikke klarsignal fra ham for å få gjort noe med det, synes jeg.

[Gjest prust]

Jeg synes ikke slike ting er så mye å diskutere, egentlig. Arrkorreksjonen altså, ikke steriliseringen. Sistnevnte er jo selvsagt noe som angår begge to.

Det er din mage, ditt arr, og plager det deg trenger du ikke klarsignal fra ham for å få gjort noe med det, synes jeg.

Jeg setter jo pris på at han bryr seg om meg og ikke pønsker at jeg skal ha noen komlikasjoner av en operasjon - men han burde jo også være villig til å lytte og høre HVORFOR jeg evt ønsker en operasjon. Så på en måte bryr han seg, på en annen måte vil han ikke lytte....

Jeg er jo enig med deg at det er min kropp og at jeg bestemmer, men alt hadde jo vært enklere om jeg hadde fått hans velsignelse på det.

Når det gjelder steriliseringen så gjelder det oss begge. Men jeg synes han blokkerer. Vi ønsker ikke flere barn. Jeg har brukt p-piller fra jeg var 20 til i fjor (39), har fått tre barn. Har brukt kondom i snart ett år. Han er fornøyd med det, det er ikke jeg. Han ønsker ikke å sterilisere meg, men ønsker å fortsette med kondom eller at jeg starter på p-piller eller at jeg setter inn spiral. Jeg ønsker ikke mer hormonpreparater nå, heller ikke spiral, og ser da sterilisering av meg som eneste mulighet.

[laban]

Da jeg fortalte mannen min i går kveld om hva legen hadde sagt, ble han veldig skeptisk, og ønsket slett ikke at jeg skulle reopereres. Vi diskuterer også sterilisering, og han vil jo ikke gjøre det, og ønsker heller ikke at jeg skal gjøre det (han er nok veldig redd for komplikasjoner ved en operasjon).

Synes det er litt leit at han blokkerer helt for å diskutere sånne ting. Ville det ikke være lurt om han ble med meg på den vurderingen som skal gjøres av kirurg på sykehuset - så han kan stille spørsmål direkte til legen?

Kjenner jeg blir litt matt av å både diskutere en sånn sak prinsipielt med meg selv og dere på DOL, og så måtte kjempe for å få aksept for det av mannen min....

Siden du ikke har bestemt deg, men har tenkt å tillegge det legen sier stor betydning, er det slett ikke dumt å være to. Men det forutsetter jo at han aksepterer at avgjørelsen ikke er tatt.

Sterilisering er litt annerledes - jeg synes du har full rett til å sterilisere deg hvis du er sikker på at du ikke skal ha flere barn. Alternativet er jo at du må f.eks. gå på hormonprevensjon i mange år framover (ikke tro at du snart er naturlig steril pga. alder, jeg er over 10 år eldre enn deg og har mensen ennå, selv om jeg neppe er særlig fruktbar), og det synes jeg får bli ditt valg. Sterilisering utført gjennom navlen er totalt ukomplisert.

[Gjest prust]

Hvis jeg var deg, ville jeg ikke sagt noe som helst til barna før du vet at du faktisk får operasjon.

For: bukplastikk for å "pynte" på magen er ikke så veldig lett å få på offentlig sykehus. Jeg har 3 keisersnitt som ligger på ulike steder på tvers på magen (1 katastrofe, 1 haste og 1 planlagt, det siste for 9 år siden). Det har gitt en bred, hard kant som magen mer eller mindre "henger" ut over. I tillegg er det manglende følelse i store deler av "overhenget", og på den ene siden sitter det sannsynligvis igjen en trådbit innvendig siden det stikker når jeg lener meg inntil noe.

Da siste snittet var tatt, sa legen at "dette skal vi rette opp igjen om noen år". Vel, så lett er det ikke.

Fastlegen min henviste meg til sykehuset, og når jeg kom dit ble jeg under tvil henvist til operasjon. Under tvil fordi jeg er 160 cm høy og veide på det tidspunktet 60 kg. Mest muskler. Tynne bein, liten rumpe, små bryst og overkropp, men uten midje.

Jeg har aldri hatt midje, men jeg var slett ikke tykk. Hoveddelen av magen var denne kanten m/mage over.

Så, når jeg skulle inn og operere ville ikke kirurgen gjøre det, for hun mente jeg måtte slanke meg minst 7 kg til. Når jeg går under 60 kg begynner jeg å se smådårlig ut, og blir jeg mindre enn 55 kg ser jeg syk ut. Dratt i ansiktet, knærne står ut som tallerkner - men jeg har fortsatt ingen midje.

Vel, det ble ingen operasjon.

Så, være realistisk optimistisk når du drar til sykehuset. Fastlegen er sannsynligvis mye mer optimistisk enn realistisk.

Derfor ville ikke jeg sagt noe som helst til ungene før jeg visste om det faktisk ble operasjon.

Nei, jeg skal ikke si noe til ungene nå. Tenker bare litt fremover ift hva jeg evt skal si dersom det blir operasjon, men det er jo mange hvis'er her da.

Synd du ikke fikk bli operert når du ønsket det så sterkt. Legen min sa også at det var restriksoner på vekt ift høyde, men hun trodde jeg lå innenfor grensene.

[Gjest prust]

Tror jeg ville startet med å få arret vurdert av en spesialist. Avgjørelsen mht om du vil eller ikke vil gjennomføre det, kan kanskje best tas etter at du vet om det overhodet er en mulighet.

Når det gjelder hva du evt. skal si til barna, så kan du vel egentlig si omtrent det samme som du skriver her. At du har vært i tvil osv.

Du har nok rett i det, at jeg ikke trenger å pakke det så mye inn, og heller si at jeg har vært i tvil.

Dersom det blir noe da.

[Gjest prust]

Vi klipper og farger håret, sminker oss etc.... Forklar ungene at du synes det kjennes litt ubehagelig ut at magen er "delt i to". Ikke lag noe styr ut av det. Barn aksepterer slikt lett:)

Det er ikke det at det er ubehagelig fysisk med en mage som ser ut som en rompe... heller det at det ikke ser pent ut.

[Gjest 3 snitt i alle retninger]

Nei, jeg skal ikke si noe til ungene nå. Tenker bare litt fremover ift hva jeg evt skal si dersom det blir operasjon, men det er jo mange hvis'er her da.

Synd du ikke fikk bli operert når du ønsket det så sterkt. Legen min sa også at det var restriksoner på vekt ift høyde, men hun trodde jeg lå innenfor grensene.

''Legen min sa også at det var restriksoner på vekt ift høyde, men hun trodde jeg lå innenfor grensene.''

Det trodde min lege også...

Håper du kommer borti andre typer leger enn jeg gjorde.

[Angustia]

''Skal en hige mot en "idealkropp" og ikke akseptere livets spor på kroppen...?''

Jeg har ingen gode råd å komme med, og ser at du har fått mange gode svar - men fikk lyst til å dele følgende historie:

Eldstedattera mi måtte operere bort blindtarmen da ho var 10 år. Det blei en langvarig og dramatisk operasjon da det viste seg at blindtarmen var sprukket og det var "gugge" som fylte opp det meste av bukhulen (resultat av at vi ikke blei tatt på alvor på legekontoret tross maaaange og til dels hysteriske henvendelser...).

Vel, alt gikk bra, men det resulterte i et ganske stort og stygt arr. Dattera mi blei etter hvert fortvila over dette, så jeg viste henne mine arr på nytt, forklarte historien bak dem og avslutta med å si noe sånt som at "de fleste får noen arr gjennom livet, det viser at vi har levd".

Da kom det spontant fra 10-åringen: "Men jeg syns det er urettferdig at jeg har levd så mye så fort!!"

Da ho var ca 20 år fikk ho tilbud om korreksjon av arret, og det har blitt veldig bra.

Lykke til uansett hva du velger :-)

[frosken]

Du har nok rett i det, at jeg ikke trenger å pakke det så mye inn, og heller si at jeg har vært i tvil.

Dersom det blir noe da.

Jeg synes såpass store barn som dine, fortjener nyanserte fremstillinger. Tror også det gjør dem bedre rustet til selv å tenke nyansert om ting:-)

Forøvrig mener jeg at det er grunn til å tenke nøye gjennom alle former for "unødvendige" kirurgiske inngrep, så det er greit at du gjennomgår en tankeprosess i forkant av et evt. inngrep.

[frosken]

''Skal en hige mot en "idealkropp" og ikke akseptere livets spor på kroppen...?''

Jeg har ingen gode råd å komme med, og ser at du har fått mange gode svar - men fikk lyst til å dele følgende historie:

Eldstedattera mi måtte operere bort blindtarmen da ho var 10 år. Det blei en langvarig og dramatisk operasjon da det viste seg at blindtarmen var sprukket og det var "gugge" som fylte opp det meste av bukhulen (resultat av at vi ikke blei tatt på alvor på legekontoret tross maaaange og til dels hysteriske henvendelser...).

Vel, alt gikk bra, men det resulterte i et ganske stort og stygt arr. Dattera mi blei etter hvert fortvila over dette, så jeg viste henne mine arr på nytt, forklarte historien bak dem og avslutta med å si noe sånt som at "de fleste får noen arr gjennom livet, det viser at vi har levd".

Da kom det spontant fra 10-åringen: "Men jeg syns det er urettferdig at jeg har levd så mye så fort!!"

Da ho var ca 20 år fikk ho tilbud om korreksjon av arret, og det har blitt veldig bra.

Lykke til uansett hva du velger :-)

''Da kom det spontant fra 10-åringen: "Men jeg syns det er urettferdig at jeg har levd så mye så fort!!"

''

Bra replikk!

[mariaflyfly]

Jeg setter jo pris på at han bryr seg om meg og ikke pønsker at jeg skal ha noen komlikasjoner av en operasjon - men han burde jo også være villig til å lytte og høre HVORFOR jeg evt ønsker en operasjon. Så på en måte bryr han seg, på en annen måte vil han ikke lytte....

Jeg er jo enig med deg at det er min kropp og at jeg bestemmer, men alt hadde jo vært enklere om jeg hadde fått hans velsignelse på det.

Når det gjelder steriliseringen så gjelder det oss begge. Men jeg synes han blokkerer. Vi ønsker ikke flere barn. Jeg har brukt p-piller fra jeg var 20 til i fjor (39), har fått tre barn. Har brukt kondom i snart ett år. Han er fornøyd med det, det er ikke jeg. Han ønsker ikke å sterilisere meg, men ønsker å fortsette med kondom eller at jeg starter på p-piller eller at jeg setter inn spiral. Jeg ønsker ikke mer hormonpreparater nå, heller ikke spiral, og ser da sterilisering av meg som eneste mulighet.

Jeg har sikkert sagt det før, men jeg synes mannen din er skikkelig egoistisk på dette området.

Er forresten sterilisering noe som kunne vært utført i forbindelse med den andre operasjonen? Mulig det er et dumt spørsmål, men dersom det hadde vært mulig å slå to fluer i en smekk, ville det kanskje vært noe å tenke på?

[Gjest prust]

Jeg har sikkert sagt det før, men jeg synes mannen din er skikkelig egoistisk på dette området.

Er forresten sterilisering noe som kunne vært utført i forbindelse med den andre operasjonen? Mulig det er et dumt spørsmål, men dersom det hadde vært mulig å slå to fluer i en smekk, ville det kanskje vært noe å tenke på?

Jeg synes også at han er ego og pingle når det gjelder dette. Men jeg må nok bare akseptere at han ikke vil ta inngrepet selv. Men jeg aksepterer ikke at han ikke vil at jeg skal gjøre det. Han mener at kondom fungerer utmerket, og da bør vi holde oss til det. Det er greit nok for meg, men ikke godt nok.

Legen sa at det kunne være mulighet for begge inngrep samtidig, men det må en spesialist vurdere. Så hun sendte henvisning i går til sykehuset om begge inngrepene.

[Lillemus]

Jeg synes også at han er ego og pingle når det gjelder dette. Men jeg må nok bare akseptere at han ikke vil ta inngrepet selv. Men jeg aksepterer ikke at han ikke vil at jeg skal gjøre det. Han mener at kondom fungerer utmerket, og da bør vi holde oss til det. Det er greit nok for meg, men ikke godt nok.

Legen sa at det kunne være mulighet for begge inngrep samtidig, men det må en spesialist vurdere. Så hun sendte henvisning i går til sykehuset om begge inngrepene.

Dersom du får tatt begge inngrep samtidig slipper du å betale for steriliseringen mener jeg å huske. ) Anbefaler sterilisering på det varmeste jeg da, har ikke angret ett sekund!

[Gjest prust]

Dersom du får tatt begge inngrep samtidig slipper du å betale for steriliseringen mener jeg å huske. ) Anbefaler sterilisering på det varmeste jeg da, har ikke angret ett sekund!

Ok. Takk for info. Blir spennende å høre hva kirurgen sier.

[Gjest togli]

Det er ikke det at det er ubehagelig fysisk med en mage som ser ut som en rompe... heller det at det ikke ser pent ut.

Men det trenger du jo ikke å si til barna ;-P

[Gjest prust]

Men det trenger du jo ikke å si til barna ;-P

Det er de som sier at magen min som ser ut som ei rompe :-P

[Gjest togli]

Det er de som sier at magen min som ser ut som ei rompe :-P

Haha - barn er ikke snille altså

Jeg synes igrunnen ikke rompa mi ser så verst ut, men minstemor mener det er ei gelerompe.... Jaja