Hva skal jeg gjøre?

[Gjest kamkam]

Nå er jeg voksen. Og jeg ser jeg mangler mye som andre har, bl.a. retning, rutiner og en plan. Hvordan skal jeg da få til noe?

Bakgrunn: Da jeg bodde hjemme var det aldri hyggelig å stå opp. Jeg gruet meg både til skolen og til å omgås familien min, så jeg ville helst ligge i sengen og se i veggen. Jeg følte meg stort sett enten tom, eller trist. Foreldrene mine gikk det ikke an å ha noe særlig interaksjon med. Faren min fordi han er en taus type, og moren min fordi hun enten vil kommandere, kjefte eller ha all oppmerksomhet rettet mot seg selv. Alle forsøk jeg gjorde på å snu trenden, prøve å få til noe hyggelig sammen med familien eller skaffe meg en bra vennegjeng, ble sabotert. Til og med hvis jeg for en gangs skyld prøvde å føle meg bedre ved f.eks. å ta et varmt bad og pleie meg selv litt, ble det helvete med hamring på døra og kjefting av mor, håne meg og kalle meg jålete o.l. Alt skulle overstyres og presses, og prøvde jeg å gjøre motstand skulle det brytes ned og straffes. Jeg hadde ingen livslyst, var avmagret, og selv om alle lærere og min far gjentok mange ganger at jeg er begavet og kunne nå langt, hadde jeg ingen motivasjon til å oppnå noe som helst (førte til mer kjeft fra mor). Studiet jeg til slutt begynte på, sluttet jeg på fordi jeg ikke hadde noen struktur til å stå opp og lese, og fordi jeg følte meg tom og trist. Mine medstudenter hadde en familie som brydde seg, og jeg følte jeg ikke hadde noen, og så dermed ingen grunn til å stå opp og få til noe.

Nå har jeg en jobb, har lite kontakt med familien, driver med selvutvikling og føler meg ofte langt bedre, men alt dette har resultert i at jeg aldri får roen på meg, selv om det er flere år siden jeg flyttet ut. Jeg er hypersensitiv for lyder, blir stressa for ingenting, og ofte anspent. Jeg har begynt med meditasjon/selvhypnose for å slappe av, men får det ikke til fordi jeg bare venter på at "noen" skal komme og forstyrre meg og presse meg. Det merkes på jobb også. Hvis jeg sitter konsentrert og sjefen ber meg om noe på en helt vanlig måte, får jeg hjertebank og føler meg presset og stresset. Helgene kan gå med på å gjøre ingen ting, bare stirre tomt ut i luften. Fremdeles er mitt første instinkt å sove hvis livet går meg i mot eller jeg føler meg utrygg. Det er kun hvis jeg en sjelden gang er på tur med venner og våkner opp sammen/i samme rom/vekker hverandre og spiser frokost sammen, at det kjennes trygt og godt å våkne/stå opp.

Nå er det også sånn at jeg fremdeles trenger en utdannelse. Og da trenger jeg disiplin, pågangsmot, håp og mye høyere kapasitet for stress og press. Og der mine medstudenter har en omsorgsfull familie i ryggen som er glade i dem som trygghet og motivasjon, trenger jeg noe som erstatter det. Jeg er 9 år på etterskudd, så nå må jeg bare sette i gang før det er for sent, men hva kan jeg gjøre?

[cathlin]

Du skriver at du trenger en utdannelse. Har du også lyst til det? Jeg tenker at det er viktig, at du har lyst:-)

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver om. Jeg er også at den sensitive typen for lyder osv osv.

Det som er dumt er at det ikke fins så mange gode opplegg for studiestøtte av det offentlige/nav etc, MEN det fins forskjellige måter å få støtte på. F.eks psykiatrisk sykepleier i kommunen, støttekontakt, fadderordning på studiestedet også via nav, studenthelsetjeneste. Jeg bare ramset opp det jeg kom på.

Men ingen kan jo fikse oss en god familie, sånn sett. Det er ikke alle som har det, men som likevel studerer.

Struktur går det an å ha som mål og øve seg på. Aktiviteter er strukturerende i seg selv. Håp og sånn det er det nok av. 9 år er ikke fryktelig fryktelig lenge, så det ser ut som at tid er det også nok av, selv om ingen kan garrantere noe der.

Stress er det også nok av;-)