Fornøyd med helsevesenet

[Frøkenbekymra]

Det klages mye på helsevesenet, men jeg er imponert over den oppfølgingen jeg har fått.

Første gang jeg ble ordentlig syk, endte jeg på legevakta. Legen som møtte meg der, brukte MASSE tid på meg og mitt og henviste meg videre til lege og psykiatrisk avdeling. I påvente av legetime ringte hun meg hver dag (dette var i helgen).

Jeg orket ikke å gå til fastlegen med problemene så legen på legevakta skaffet meg en annen jeg kunne gå til i påventa va bedring. Den nye legen ringte også hjem til meg de dagene jeg ikke var der og informerte fastlegen som jeg etterhvert klarte å gå til.

Fikk raskt time hos psykolog og super oppfølging der.

Nå er jeg syk igjen. Var hos legen i går, ble sykemeldt og henvist videre som forrige gang. I dag ringte legen og spurte hvordan jeg hadde det.

Er ikke dette fantastisk? Man hører nesten daglig i media at helsevesenet ikke fungerer og bla bla bla. Av og til har jeg tenkt at jeg burde skrevet et innlegg i avisa og sagt hvor flott behandling jeg faktisk har fått.

Hvordan har dere andre blitt mottatt? Bare lurer ..

Når jeg tenker på dette fant jeg faktisk noe jeg kunne føle meg glad for.

[lealaus]

Jeg har de siste 15 årene blitt ivaretatt på en helt fantastisk måte. En fastlege som tar meg på alvor og som ikke for enhver pris psykologiserer alt jeg kommer med, men sjekker ut og sender til utredning hvis han vil om ikke annet utelukke somatisk problematikk.

På psykiatrifronten er jeg også tatt godt vare på i alle ledd fra akutt til dps til poliklinisk. Det skal legges til at etter diagnosen bipolar lidelse har det blitt mye lettere å vite hvilke grep som skal til, både i helsevesenet og som jeg kan og vet selv.

Det er mange flotte mennesker jeg har vært borti - av og til dulter man riktig nok borti en og annen som kanskje burde vurdert yrke/arbeidssted på nytt, men disse er jo overalt i samfunnet ellers også.

Jeg føler meg fullstendig trygg. Selv i de relativt lange normalperiodene mine, vet jeg at jeg har noen å henvende meg til dersom det skulle butte imot.

[Gjest Nerda]

For en fantastisk vaktlege!!! De vokser ikke på så mange trær, sånne historier gjør meg godt å lese selv når jeg egentlig er i dritthumør...

Men jeg har opplevd helsevesnet fra flere sider. Der jeg vokste opp tok ikke legen symptomene mine alvorlig og sa veldig skråsikkert at - nei, dette var reaktive symptomer. Til og med selvskadingen min da den til slutt kom for en dag. Da var jeg oposisjonell. Eneste han gjorde som hjalp meg var å gi meg Somadril mot smertene jeg sliter med, og sovepiller. Tulling. Der er jeg glad jeg ikke bor mer. Jeg kunne ikke bytte tl en annen lege der - om noen lurer på hvorfor jeg ikke gjorde det. Jeg husker til og med da jeg ville ha henvisning til psykolog.. Jeg gikk i åttende, var depressiv. Jeg kom til psykologen - som var privatpraktiserende. Der gikk jeg noen ganger før hun spurte etter henvisningen. Mora mi ringte legen og spurte, og da hadde fyren blitt overrasket og trodd mara mi hadde funnet på dette over hodet på meg!!!!!

Det hjalp å flytte. Først valgte jeg fastlege etter anbefaling fra en venn, men denne har ikke psykiske problemer. Jeg byttet raskt fastlege etter at det viste seg at hun ikke var noe forståelsesfull på psykiatri. Jeg byttet litt på måfå, gikk etter et legesenter med godt rykte og valgte over telefon en av de to legene som hadde ledig. Jeg kjente ingen, men jeg var kjempeheldig og har nå en fastlege som egentlig ville bli psykiater og fortsatt er interessert i psykiatri. Selv om jeg ikke har mobil til han, så har han alltid vært der når det har vært krise. Han fikk meg inn til behandling svært raskt. Og kommer jeg med noe rent somatisk, er det ikke noe psykosomatisering fra han. Men han viser omsorg ved å ta seg god tid med å spørre om hvordan det går osv.

Når det gjelder legevakt, synes jeg standarden har varriert. Men sist jeg måtte dit for å si en stygg skade, måtte jeg den mest humane og forståelsesfulle legen jeg har truffet i en mer akutt situasjon. Hun tilbød meg smertestillende tabletter i tillegg til lokalbedøvelse fordi skaden var veldig omfattende. Det har INGEN lege gjort før meg. Jeg var veldig fortvilet og lei for at jeg la sånn kapasitet på de, men legen sa noe jeg syntes var så godt å få høre. "Tenk på hvor mange av de som kommer hit som faktisk IKKE er syke, vi bruker utrolig mye tid på de og folk som kunne gått til fastlegen sin." Dermed følte jeg meg forstått på at dette var sykdommen min og ikke meg. Etter behandlingen som tok tre timer, brukte hun masse tid på å kontakte behandlingsaparatet mitt. De stilte igjen opp for meg på flekken. En annen flott vaktlege jeg kom til fikset innleggelse for meg direkte inn på åpen fordi de kjenner meg der. Jeg har møtt idioter og - fått sydd rundt 50 sting uten bedøvelse, blitt servert spydigheter... Men takk for de gode legene som følger "Do no harm!" som de sverger. Takk for de gode legene som strekker seg i det lengste for pasienter, de legene som etter beste evne går inn for at man skal føle seg bedre etter å ha vært der! Det er de vi trenger.

Jeg var litt uheldig med første behandleren min, men forlangte å få bytte. Den psykologen jeg siden da har hatt, er helt fantastisk. Nå har jeg ikke fått mobilnr til henne da, men hun ringer meg alltid tilbake selv etter jobb om jeg har forsøkt å få kontakt, for hun vet at jeg ikke ringer i utide. Har jeg det tøft, ringer hun og hører hvordan det går. Jeg får alltid raskere time så sant det lar seg gjøre ved behvov. Før jul sa hun at hun var på jobb i romjula og hadde mye tid, "bare kontakt meg!" Psykiateren min er det likedan med det. Siden hun styrer med medisineringen min, er hun alltid veldig pliktoppfyldende med å ringe for å høre hvordan det går. De lar meg skrive mailer om jeg ikke greier å ringe, og kontakter meg heller tilbake. Jeg vet en del er reserverte mot kommunikasjon pr mail. Men man kan virkelig holde det på et anstendig nivå uten å utlevere noe. Da får jeg svar med forslag til en time, eller så ringer de.

Jeg har og vært heldig med avlastningsopphold på psykehuset. Har skrevet noe om det før, men dette har vært en helt enorm hjelp. Avdelingen kjenner meg ut og inn, og jeg kan faktisk ringe dit når jeg trenger det, så jeg har gjort det om natta noen ganger. En gang fikk jeg snakke med vakthavende lege, som ordnet så jeg fikk komme inn der dagen etter. Jeg må også som lealaus si at det å få riktig diagnose har gitt en mer gjensidig forståelse mellom behandlingsaparatet og meg.

Jeg er superfornøyd med diabetesteamet mitt. Der har jeg faktisk privatnr til både spesialsykepleieren og legen min. Her er de og fantastiske og fordømmer ikke et eneste problem. Jeg knakk sammen psykisk der en gang. Sykepleieren kjørte meg faktisk hjem selv, og fikk noen andre til å ta neste pasient... Noen timer seinere ringte de for å spørre hvordan det gikk.

Så i de seinere år - så er jeg generelt fornøyd med svært mye i helsevesnet. Jeg setter ikke pris på ting som skjer i eldreomsorgen (eller ikke)... Men det finnes gode historier der og. Jeg har jobbet på sykehjem og sett at de gamle på slutten av livet har hatt det veldig fint . Det skjer mye dritt, men det skjer mye bra og. Media er ikke spesielt flinke til å være positive. Jeg er nesten lei av å se på nyheter fordi det nesten bare snakkes om elendighet og faenskap. Det er sånn med tabloidpressen og. Vold, krig, sex, politikkskandaler. Det preger førstesidene og mye innhold og. Noen andre aviser skriver mer positivt og heldigvis - jeg bare liker så dårlig den "Alt for å formidle det som er negativt, for dårlig, provoserende. - mentaliteten." Vi har det faktisk ganske bra i landet vårt når vi ser på mange andre steder i verden. Det er lov å være misfornøyd, men... Man sier til depressive mennesker at man må slutte å være så negativ og fokusere mer positivt... Hvorfor kan det ikke være sånn for de som formidler nyheter og - også når det gjelder helsevesnet! Det er mange som strekker seg i det lengste!

Nei, dette ble langt og sikkert rotete....