Faren tok livet sitt etter sakkyndig-feil. Link.

[Sør]

Denne tråden handler om de sakkyndige som tok feil. Alle kan melde i fra om overgrep eller mistanke om det, det er de sakkyndige som skal dømme eller renvaske folk.

Men det gjelder like mye sakskyndige - de skal også melde fra videre, og det er helt åpenbart at det vil være tilfeller der de tar feil. Akkurat som leger, piloter, og alle andre gjør feil noen ganger.

Det betyr ikke at vi skal stenge sykehusene og flyselskapene.

Legevitenskapen redder millioner av mennesker. Gang på gang. Og en gang i mellom "driter de seg ut". Selvsagt skal man forsøke å minimere dette, men man lukker ikke sykehusene fordi om man har noen tilfeller av feilbehandling.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Poenget er at det ene ikke utelukker ikke det andre. At man må huske at for det enkelte barn kan både for mye og for lite være like ille.

Overgrepshysteriet ligger ikke mer enn 20 år tilbake i tid og kulliminerte med Bjungskandalen på begynnelsen av 90-tallet.

Det er forskjell på å misstenke og å vite. Ved misstanke bør man utvise både forsiktighet, ettertenksomhet og klokskap før man anmelder.

Om man vet, blir saken en helt annen.

I Østerdalssaken har jeg forstått det slik at det var personer som visste eller som hadde svært tungtveiende grunner til misstanke, som lot være å handle. Dette var i tillegg personer som ut fra sitt yrke burde vite mye bedre.

Dette blir noe helt annet enn svak misstanke. Som flerbarnsmor har jeg bred erfaring med at ting kan være helt annerledes og mindre dramatisk om man får undersøkt saken. Man kan ikke hyle opp i tide og utide sånn for sikkerhetsskyld. Det er ikke til barnas beste å vikle dem inn i en overgrepshistorie som aldri har funnet sted.

Det vil være dypt tragisk om vi ikke skal huske og lære av de mange retts- og sakkyndigovergrepene som ble gjort på 80-tallet og et stykke ut på 90-tallet.

Barns beste er at overgrep avsløres _og_ at det aldri blir noen sak der det ikke er gjort overgrep. Alt man gjør på dette området må etterstrebe begge disse tingene. Det er en katastorfe å lettvindt konkludere med at en for mye er bedre enn en for lite.

mvh

''Det er en katastorfe å lettvindt konkludere med at en for mye er bedre enn en for lite.

''

Men i øyeblikket er det ikke bare én for lite, men hundrevis for lite. Og svært få "for mye".

Og i mellomtiden forblir ungene rettsløse.

Med vennlig hilsen

[Spenol(1)]

Men det gjelder like mye sakskyndige - de skal også melde fra videre, og det er helt åpenbart at det vil være tilfeller der de tar feil. Akkurat som leger, piloter, og alle andre gjør feil noen ganger.

Det betyr ikke at vi skal stenge sykehusene og flyselskapene.

Legevitenskapen redder millioner av mennesker. Gang på gang. Og en gang i mellom "driter de seg ut". Selvsagt skal man forsøke å minimere dette, men man lukker ikke sykehusene fordi om man har noen tilfeller av feilbehandling.

Med vennlig hilsen

''Selvsagt skal man forsøke å minimere dette, men man lukker ikke sykehusene fordi om man har noen tilfeller av feilbehandling.''

Ingen har sagt at man ikke skal melde fra om overgrep eller bekymring for overgrep. Denne tråden tar for seg hvilken tragedie det er å bli anklaget for overgrep på feil grunnlag.Det er to tanker på engang, både å melde fra, og samtidig la tvilen komme den tiltalte til gode.

[Gjest helst uten nick]

OK, de sakkyndige er nå en ting, men den mora der bærer vitterlig det meste av ansvaret!

Det var ikke mødrene sjøl som anmeldte, det var barnevernet. Alle overgrepssaker gikk direkte til barnevernet og så anmeldte de. Og så mistet man ungene hvis man ikke gjorde som barnevernet ville.

[Sør]

''Selvsagt skal man forsøke å minimere dette, men man lukker ikke sykehusene fordi om man har noen tilfeller av feilbehandling.''

Ingen har sagt at man ikke skal melde fra om overgrep eller bekymring for overgrep. Denne tråden tar for seg hvilken tragedie det er å bli anklaget for overgrep på feil grunnlag.Det er to tanker på engang, både å melde fra, og samtidig la tvilen komme den tiltalte til gode.

''Denne tråden tar for seg hvilken tragedie det er å bli anklaget for overgrep på feil grunnlag.Det er to tanker på engang, både å melde fra, og samtidig la tvilen komme den tiltalte til gode.''

Joda, jeg tror alle er veldig klar over at det er fælt å bli anklaget for noe man ikke har gjort. Selvsagt. Og alle vet det ikke bør skje.

Samtidig, det er et veldig lite problem (både på samfunnsnivå og på individnivå) sammenlignet når ingen melder fra om misbruk.

Både fordi det skjer langt oftere (samfunnsnivå), og fordi en voksenperson generel har langt bedre muligheter til å overleve falske anklager enn et barn har til å overleve overgrep som ingen melder fra om (individnivå).

Og derfor skriver jeg at det er et langt større problem at folk IKKE sier noe om overgrep, enn at folk sier fra for ofte (selv om det selvsagt heller ikke skal skje).

Med vennlig hilsen

[skal]

På 80-tallet var det nærmest en vekkelsesbevegelse hva overgrep mot barn angikk. Det var mye misstenkeliggjøring av menn generelt og fedre spesielt.

Dette klimaet var skapt av fagfolk tilhørende samme klan som disse sakkyndige kom fra. Overgrepssaker var de rene hekseprosesser der eksperter påberopte seg monopol på sannheten.

Det var i denne sammenhengen barnas mor med en mer eller helst mindre velbegrunnet misstanke gikk til anmeldelse. Helt i tråd med datidens paranoide læresetninger. Artikkelen sier lite om mor. Kan hende bidro de sakkyndig til å overbevise også mor om at overgrep hadde funnet sted.

Det måtte en Bjungsak til for å slå sprekker i de sakkyndiges enevelde. I ettertid har de unnskyldt seg med "... ut fra den kunnskap vi da hadde...".

Men jeg har aldri hørt noen ta et oppgjør med den totale mangel på evne og vilje til å spørre seg selv om _hvordan_ de visste dette. Og med hvilken sikkerhet. Mye viste seg å være udokumenterte påstander.

Hvor stor del av skylden mor må bære i denne saken, vet jeg ikke. Men jeg mener helt klart at hovedansvaret ligger på et dysfunksjonelt rettsapparat og løpske sakkyndige.

mvh

Jeg tror de ble tatt på sengen i den perioden. Jeg kjenner en del som jobbet i barnepsykiatrien på den tiden man begynte å ta inn at sånt faktisk skjedde. Vitenskapen om at de gang på gang sendte barna de behandlet hjem på permisjon til et helvete ingen kunne drømme om fikk nok en del til å gå alt for langt i andre retningen.

Kunsten i dag er å skape muligheter for å undersøke mistanker uten å være for redd for at de ikke stemmer. Altfor ofte stopper det i "hvaomvitarfeil". At det må bli ok å ta feil. Bare ved å undersøke ofte nok og ta feil og stå for det kan det bli akseptabelt.

[PieLill]

''Denne tråden tar for seg hvilken tragedie det er å bli anklaget for overgrep på feil grunnlag.Det er to tanker på engang, både å melde fra, og samtidig la tvilen komme den tiltalte til gode.''

Joda, jeg tror alle er veldig klar over at det er fælt å bli anklaget for noe man ikke har gjort. Selvsagt. Og alle vet det ikke bør skje.

Samtidig, det er et veldig lite problem (både på samfunnsnivå og på individnivå) sammenlignet når ingen melder fra om misbruk.

Både fordi det skjer langt oftere (samfunnsnivå), og fordi en voksenperson generel har langt bedre muligheter til å overleve falske anklager enn et barn har til å overleve overgrep som ingen melder fra om (individnivå).

Og derfor skriver jeg at det er et langt større problem at folk IKKE sier noe om overgrep, enn at folk sier fra for ofte (selv om det selvsagt heller ikke skal skje).

Med vennlig hilsen

''Samtidig, det er et veldig lite problem (både på samfunnsnivå og på individnivå) sammenlignet når ingen melder fra om misbruk.''

Denne artikkelen beskriver selvmord for den som ble uriktig dømt. Barna mistet dermed faren sin. Et av barna hans ble psykiatrisk pasient og psykere av å bli feilbehandlet som overgrepsoffer.

Pyttsan. Slikt må både små og store kunne takle.

For et barn vet jeg faktisk ikke hva som er det verste overgrepet. Seksuelle overgrep eller å bli tatt til inntekt for en uriktig overgrepsanklage som forelderen blir dømt og straffet for. Dette vil også føre til at barnet mister kontakten med forelderen.

Man må ha to tanker i hodet på en gang. Og gjøre alt for at ting skal bli så riktig som mulig.

mvh

[PieLill]

Jeg tror de ble tatt på sengen i den perioden. Jeg kjenner en del som jobbet i barnepsykiatrien på den tiden man begynte å ta inn at sånt faktisk skjedde. Vitenskapen om at de gang på gang sendte barna de behandlet hjem på permisjon til et helvete ingen kunne drømme om fikk nok en del til å gå alt for langt i andre retningen.

Kunsten i dag er å skape muligheter for å undersøke mistanker uten å være for redd for at de ikke stemmer. Altfor ofte stopper det i "hvaomvitarfeil". At det må bli ok å ta feil. Bare ved å undersøke ofte nok og ta feil og stå for det kan det bli akseptabelt.

''Jeg tror de ble tatt på sengen i den perioden. Jeg kjenner en del som jobbet i barnepsykiatrien på den tiden man begynte å ta inn at sånt faktisk skjedde. Vitenskapen om at de gang på gang sendte barna de behandlet hjem på permisjon til et helvete ingen kunne drømme om fikk nok en del til å gå alt for langt i andre retningen. ''

Jeg kjenner mange som helt fra hekseprosessene begynte, raste mot sine skråsikre kollegaer og utmerket godt klarte å holde hodet kladt. Men det var ikke disse som ble hørt før Bjungn.

Historien bør huskes og stå som skrekkeksempel på hvordan både rettsvesen, helsevesen og sosialvesen kan spore av.

''Kunsten i dag er å skape muligheter for å undersøke mistanker uten å være for redd for at de ikke stemmer. Altfor ofte stopper det i "hvaomvitarfeil". At det må bli ok å ta feil. Bare ved å undersøke ofte nok og ta feil og stå for det kan det bli akseptabelt.''

Det er grader av alt. Også hvor feil det er lov å ta. Ingen vil noen gang klare å oppleve det som rutinemessig å bli konfrontert med overgrepsanklager. De som vil kunne gjøre den beste jobben er de som for det første har skaffet seg solid faglig bakgrunn og i tillegg klarer å huske hvilken katastrofe bare antydningen til en slik anklage er.

mvh

[skal]

''Jeg tror de ble tatt på sengen i den perioden. Jeg kjenner en del som jobbet i barnepsykiatrien på den tiden man begynte å ta inn at sånt faktisk skjedde. Vitenskapen om at de gang på gang sendte barna de behandlet hjem på permisjon til et helvete ingen kunne drømme om fikk nok en del til å gå alt for langt i andre retningen. ''

Jeg kjenner mange som helt fra hekseprosessene begynte, raste mot sine skråsikre kollegaer og utmerket godt klarte å holde hodet kladt. Men det var ikke disse som ble hørt før Bjungn.

Historien bør huskes og stå som skrekkeksempel på hvordan både rettsvesen, helsevesen og sosialvesen kan spore av.

''Kunsten i dag er å skape muligheter for å undersøke mistanker uten å være for redd for at de ikke stemmer. Altfor ofte stopper det i "hvaomvitarfeil". At det må bli ok å ta feil. Bare ved å undersøke ofte nok og ta feil og stå for det kan det bli akseptabelt.''

Det er grader av alt. Også hvor feil det er lov å ta. Ingen vil noen gang klare å oppleve det som rutinemessig å bli konfrontert med overgrepsanklager. De som vil kunne gjøre den beste jobben er de som for det første har skaffet seg solid faglig bakgrunn og i tillegg klarer å huske hvilken katastrofe bare antydningen til en slik anklage er.

mvh

Mener du virkelig at man skal fortsette, som veldig mange gjør i dag, å _ikke_ undersøke før man er sikker (hvordan blir man det uten å undersøke tro) når man får mistanke om at barn blir utsatt for overgrep?

[Sør]

''Jeg tror de ble tatt på sengen i den perioden. Jeg kjenner en del som jobbet i barnepsykiatrien på den tiden man begynte å ta inn at sånt faktisk skjedde. Vitenskapen om at de gang på gang sendte barna de behandlet hjem på permisjon til et helvete ingen kunne drømme om fikk nok en del til å gå alt for langt i andre retningen. ''

Jeg kjenner mange som helt fra hekseprosessene begynte, raste mot sine skråsikre kollegaer og utmerket godt klarte å holde hodet kladt. Men det var ikke disse som ble hørt før Bjungn.

Historien bør huskes og stå som skrekkeksempel på hvordan både rettsvesen, helsevesen og sosialvesen kan spore av.

''Kunsten i dag er å skape muligheter for å undersøke mistanker uten å være for redd for at de ikke stemmer. Altfor ofte stopper det i "hvaomvitarfeil". At det må bli ok å ta feil. Bare ved å undersøke ofte nok og ta feil og stå for det kan det bli akseptabelt.''

Det er grader av alt. Også hvor feil det er lov å ta. Ingen vil noen gang klare å oppleve det som rutinemessig å bli konfrontert med overgrepsanklager. De som vil kunne gjøre den beste jobben er de som for det første har skaffet seg solid faglig bakgrunn og i tillegg klarer å huske hvilken katastrofe bare antydningen til en slik anklage er.

mvh

PieLill:

Jeg har ikke tallene for overgrep mot barn, men la oss bruke tallene for voldtekt i stedet.

Det er ca 15000 voldtekter i året i Norge. De aller fleste blir aldri anmeldt engang.

Av de ca 50 (ut av de 15000) som faktisk havner i retten, fører 25 til domfellelse.

La oss bare si at 5% av det tallet faktisk er uskyldige. Det betyr at 1 person blir uskyldig dømt.

Men 14999 fremdeles blir misbrukt, uten at noen gjør noe.

Nei, jeg forsvarer selvsagt ikke at man skal dømme uskyldige, men det er smart å se hva som faktisk er problemstillingen her.

Med vennlig hilsen

[Sør]

''Samtidig, det er et veldig lite problem (både på samfunnsnivå og på individnivå) sammenlignet når ingen melder fra om misbruk.''

Denne artikkelen beskriver selvmord for den som ble uriktig dømt. Barna mistet dermed faren sin. Et av barna hans ble psykiatrisk pasient og psykere av å bli feilbehandlet som overgrepsoffer.

Pyttsan. Slikt må både små og store kunne takle.

For et barn vet jeg faktisk ikke hva som er det verste overgrepet. Seksuelle overgrep eller å bli tatt til inntekt for en uriktig overgrepsanklage som forelderen blir dømt og straffet for. Dette vil også føre til at barnet mister kontakten med forelderen.

Man må ha to tanker i hodet på en gang. Og gjøre alt for at ting skal bli så riktig som mulig.

mvh

''

For et barn vet jeg faktisk ikke hva som er det verste overgrepet. Seksuelle overgrep eller å bli tatt til inntekt for en uriktig overgrepsanklage som forelderen blir dømt og straffet for.''

Det som er det verste er nok også det som skjer uhyggelig mye oftere enn falske domfellelser: nemlig at ingen gjør noe for å få slutt på overgrepene. Selv om flere voksne vet.

Det er det verste. Og langt vanligere.

Med vennlig hilsen

[Dorthe]

Jeg skjønner ikke at du kan sammenlikne dette. Å bli anklaget for noe sånt på feil grunnlag er grusomt. Jeg er kvinne, men hvis noen hadde anklaget meg for å misbruke barna mine og den personen ble trodd så hadde jeg tatt livet av meg.

Hva hvis ungene dine var blitt misbrukt av noen andre som hadde smittet dem med en kjønnssykdom og ingen ville hjelpe deg og ingenting ble gjort og ungene dine ble misbrukt igjen og igjen av samme person. Og politiet henla saken av mangel på bevis?

[PieLill]

Mener du virkelig at man skal fortsette, som veldig mange gjør i dag, å _ikke_ undersøke før man er sikker (hvordan blir man det uten å undersøke tro) når man får mistanke om at barn blir utsatt for overgrep?

Jeg mener at det må gå an å ha to tanker i hodet på en gang. Og tenke både på viktigheten av å avsløre reelle overgrep _og_ ta hensyn til den store skade man kan gjøre ved framsettelse av uriktige beskyldninger.

mvh

[PieLill]

Det var ikke mødrene sjøl som anmeldte, det var barnevernet. Alle overgrepssaker gikk direkte til barnevernet og så anmeldte de. Og så mistet man ungene hvis man ikke gjorde som barnevernet ville.

Det har vel aldri stått noe i politiets instrukser om at de ikke skal ta imot anmeldelser for overgrep fra privatpersoner?

Du kan nok ha rett i at noen kan ha følt seg presset av barnevernet til å anmelde / støtte barnevernets anmeldelse.

mvh

[skal]

Jeg mener at det må gå an å ha to tanker i hodet på en gang. Og tenke både på viktigheten av å avsløre reelle overgrep _og_ ta hensyn til den store skade man kan gjøre ved framsettelse av uriktige beskyldninger.

mvh

Der er vi enige! Men jeg klarer ikke å se hvordan man skal klare det om man ikke kan undersøke uten å være bombesikker. Det skjer jo aldri. Jeg klarer ikke å se at man ikke på et annet tidspunkt blir nødt til å undersøke, med fare for å ta feil og alt det det innebærer.

At man må stille faren for å ta feil mot faren for å _ikke_ ta feil mot hverandre. Eller har du gode løsninger til hvordan man kan vite i utganskepunktet, uten å måtte snakke med de involverte?

[Sør]

Jeg mener at det må gå an å ha to tanker i hodet på en gang. Og tenke både på viktigheten av å avsløre reelle overgrep _og_ ta hensyn til den store skade man kan gjøre ved framsettelse av uriktige beskyldninger.

mvh

Det er da ingen her som mener man skal fremsette uriktige påstander, eller forstår konsekvensene av noe slikt.

Poenget er at konsekvensene ved ikke å undersøke saker det er noe i er ufattelig store, derfor plikter samfunnet å undersøke. Det vil også, siden emnet er så komplisert, være tilfeller hvor man enten ikke er sikker, eller tar feil.

Med vennlig hilsen

[PieLill]

Der er vi enige! Men jeg klarer ikke å se hvordan man skal klare det om man ikke kan undersøke uten å være bombesikker. Det skjer jo aldri. Jeg klarer ikke å se at man ikke på et annet tidspunkt blir nødt til å undersøke, med fare for å ta feil og alt det det innebærer.

At man må stille faren for å ta feil mot faren for å _ikke_ ta feil mot hverandre. Eller har du gode løsninger til hvordan man kan vite i utganskepunktet, uten å måtte snakke med de involverte?

Det er forskjell på å anklage og undersøke.

Observerer man som voksen noe som kan innebære overgrep, går det an å slå full alarm med en gang. Det går også an å undersøke så mye man kan selv først. Noen ganger vil man da finne ut at det var falsk alarm. Andre ganger vil man konkludere med at sannsynligheten er så liten at det ikke kan forsvares å anmelde, man får heller observere litt lengre. Man kan også komme fram til at her må politi og/eller barnevern kobles inn.

Av hensyn til barna kan man ikke kaste alt som heter vett og forstand på båte. Ønsker man å se spøkelser på høylys dag, finner man dem. Det er veldig mange ting barn sier og gjør som kan tolkes som tegn på overgrep, men som også kan være tegn på et uttall av banaliteter.

Skal man koble inn politi og barnevern ved hver minste ting som kan gi misstanke under mottoet bedre med en gang for mye enn for lite, vil for det første politi og barnevern bli overbelastet. Dette vil igjen medføre at mange saker vil henlegges rutinemessig.

For det andre vil foreldre bli ganske paranoide for hva de kan bli beskyldt for. For det tredje er selvsagt tillitsforhold til f.eks. skole/barnehage rasert det øyeblikket man får en overgrepsanklage mot seg.

For mye og for lite skjemmer alt.

mvh

[Sør]

Det er forskjell på å anklage og undersøke.

Observerer man som voksen noe som kan innebære overgrep, går det an å slå full alarm med en gang. Det går også an å undersøke så mye man kan selv først. Noen ganger vil man da finne ut at det var falsk alarm. Andre ganger vil man konkludere med at sannsynligheten er så liten at det ikke kan forsvares å anmelde, man får heller observere litt lengre. Man kan også komme fram til at her må politi og/eller barnevern kobles inn.

Av hensyn til barna kan man ikke kaste alt som heter vett og forstand på båte. Ønsker man å se spøkelser på høylys dag, finner man dem. Det er veldig mange ting barn sier og gjør som kan tolkes som tegn på overgrep, men som også kan være tegn på et uttall av banaliteter.

Skal man koble inn politi og barnevern ved hver minste ting som kan gi misstanke under mottoet bedre med en gang for mye enn for lite, vil for det første politi og barnevern bli overbelastet. Dette vil igjen medføre at mange saker vil henlegges rutinemessig.

For det andre vil foreldre bli ganske paranoide for hva de kan bli beskyldt for. For det tredje er selvsagt tillitsforhold til f.eks. skole/barnehage rasert det øyeblikket man får en overgrepsanklage mot seg.

For mye og for lite skjemmer alt.

mvh

''For mye og for lite skjemmer alt.''

Joda, men i øyeblikket er det alt, alt for lite, og så mange unger som lever med overgrep fordi folk er redde for å si ifra, og sakkyndige er redde for å gjøre noe.

Man ofrer ungene.

Med vennlig hilsen

[skal]

Det er forskjell på å anklage og undersøke.

Observerer man som voksen noe som kan innebære overgrep, går det an å slå full alarm med en gang. Det går også an å undersøke så mye man kan selv først. Noen ganger vil man da finne ut at det var falsk alarm. Andre ganger vil man konkludere med at sannsynligheten er så liten at det ikke kan forsvares å anmelde, man får heller observere litt lengre. Man kan også komme fram til at her må politi og/eller barnevern kobles inn.

Av hensyn til barna kan man ikke kaste alt som heter vett og forstand på båte. Ønsker man å se spøkelser på høylys dag, finner man dem. Det er veldig mange ting barn sier og gjør som kan tolkes som tegn på overgrep, men som også kan være tegn på et uttall av banaliteter.

Skal man koble inn politi og barnevern ved hver minste ting som kan gi misstanke under mottoet bedre med en gang for mye enn for lite, vil for det første politi og barnevern bli overbelastet. Dette vil igjen medføre at mange saker vil henlegges rutinemessig.

For det andre vil foreldre bli ganske paranoide for hva de kan bli beskyldt for. For det tredje er selvsagt tillitsforhold til f.eks. skole/barnehage rasert det øyeblikket man får en overgrepsanklage mot seg.

For mye og for lite skjemmer alt.

mvh

''Det er forskjell på å anklage og undersøke.''

Ja, men jeg lurer fortsatt veldig på hvordan man undersøker uten å være snakke med de det gjelder eller rådføre seg med mennesker som har kunnskap om dette, som politi og barnevern

''Observerer man som voksen noe som kan innebære overgrep, går det an å slå full alarm med en gang. Det går også an å undersøke så mye man kan selv først.''

Men hvordan? Bare "vet" man her og, på samme måte som enkelte bare "visste" på 80-tallet? Sjansen for å bli vitne til det som skjer er jo uhyggelig liten, og jeg har hittils tilgode å vite om klare tegn på at et barn blir eller ikke blir misbrukt.

''Noen ganger vil man da finne ut at det var falsk alarm.''

Vil man? I de fleste tilfeller er det vel relativt vanskelig å vite.

''Andre ganger vil man konkludere med at sannsynligheten er så liten at det ikke kan forsvares å anmelde, man får heller observere litt lengre. Man kan også komme fram til at her må politi og/eller barnevern kobles inn.''

Det høres så enkelt ut. I de fleste tilfeller er det vel uhyggelig vanskelig å vite hvor stor sannsynligheten er. Iallfall for den stor massen av naboer, lærere, tanter, førskolelærere osv. Hvor grensen går for hva man tar sjansen på å fortsatt observere, legge tilside eller melde videre er ikke lett i mine øyne iallfall. Det er _store_ sjanser man tar uansett.

''Av hensyn til barna kan man ikke kaste alt som heter vett og forstand på båte. Ønsker man å se spøkelser på høylys dag, finner man dem. Det er veldig mange ting barn sier og gjør som kan tolkes som tegn på overgrep, men som også kan være tegn på et uttall av banaliteter.''

Spøkelsene vet vi jo er der, men de er vel snarere i mørket enn i lyset, og noe de færreste ønsker å se.

Skal man koble inn politi og barnevern ved hver minste ting som kan gi misstanke under mottoet bedre med en gang for mye enn for lite, vil for det første politi og barnevern bli overbelastet. Dette vil igjen medføre at mange saker vil henlegges rutinemessig.

For det andre vil foreldre bli ganske paranoide for hva de kan bli beskyldt for. For det tredje er selvsagt tillitsforhold til f.eks. skole/barnehage rasert det øyeblikket man får en overgrepsanklage mot seg.

''For mye og for lite skjemmer alt.''

Ja, og en periode var det hysteri og i en del miljøer ble det for mye. Det vil ikke si at det fortsatt er et enromt problem at de fleste overgrep aldri avdekkes. Barnet må selv bære byrden, først som barn, og deretter som voksen i en verden der de fleste "ikke orker å se" og er livredd for at spøkelsene de ser snurten av kanskje ikke er der.

[PieLill]

''Det er forskjell på å anklage og undersøke.''

Ja, men jeg lurer fortsatt veldig på hvordan man undersøker uten å være snakke med de det gjelder eller rådføre seg med mennesker som har kunnskap om dette, som politi og barnevern

''Observerer man som voksen noe som kan innebære overgrep, går det an å slå full alarm med en gang. Det går også an å undersøke så mye man kan selv først.''

Men hvordan? Bare "vet" man her og, på samme måte som enkelte bare "visste" på 80-tallet? Sjansen for å bli vitne til det som skjer er jo uhyggelig liten, og jeg har hittils tilgode å vite om klare tegn på at et barn blir eller ikke blir misbrukt.

''Noen ganger vil man da finne ut at det var falsk alarm.''

Vil man? I de fleste tilfeller er det vel relativt vanskelig å vite.

''Andre ganger vil man konkludere med at sannsynligheten er så liten at det ikke kan forsvares å anmelde, man får heller observere litt lengre. Man kan også komme fram til at her må politi og/eller barnevern kobles inn.''

Det høres så enkelt ut. I de fleste tilfeller er det vel uhyggelig vanskelig å vite hvor stor sannsynligheten er. Iallfall for den stor massen av naboer, lærere, tanter, førskolelærere osv. Hvor grensen går for hva man tar sjansen på å fortsatt observere, legge tilside eller melde videre er ikke lett i mine øyne iallfall. Det er _store_ sjanser man tar uansett.

''Av hensyn til barna kan man ikke kaste alt som heter vett og forstand på båte. Ønsker man å se spøkelser på høylys dag, finner man dem. Det er veldig mange ting barn sier og gjør som kan tolkes som tegn på overgrep, men som også kan være tegn på et uttall av banaliteter.''

Spøkelsene vet vi jo er der, men de er vel snarere i mørket enn i lyset, og noe de færreste ønsker å se.

Skal man koble inn politi og barnevern ved hver minste ting som kan gi misstanke under mottoet bedre med en gang for mye enn for lite, vil for det første politi og barnevern bli overbelastet. Dette vil igjen medføre at mange saker vil henlegges rutinemessig.

For det andre vil foreldre bli ganske paranoide for hva de kan bli beskyldt for. For det tredje er selvsagt tillitsforhold til f.eks. skole/barnehage rasert det øyeblikket man får en overgrepsanklage mot seg.

''For mye og for lite skjemmer alt.''

Ja, og en periode var det hysteri og i en del miljøer ble det for mye. Det vil ikke si at det fortsatt er et enromt problem at de fleste overgrep aldri avdekkes. Barnet må selv bære byrden, først som barn, og deretter som voksen i en verden der de fleste "ikke orker å se" og er livredd for at spøkelsene de ser snurten av kanskje ikke er der.

To tanker i hodet på en gang.

Vi hjelper ikke de barna som opplever overgrep ved å avdekke overgrep som ikke finnes.

mvh