Tilbake til barndommen?

[ussen]

Bør man i samtale med en psykolog til stadighet vende tilbake til på barndommen? Har benyttet samme psykolog i ca 10 år. Vi har snakket om barndommen og jeg vet det som har vært der, men det er ting jeg ikke kan endre på. Har problemer i livet ifh til det, men er det ikke viktigere å fokusere på hva som skjer nå og fremover? Psykologen ønsker å fokusrer på forholdet til mine foreldre igjen, mener det er noe som "henger fast" der. Mulig det , men er lei av å tenke på det og å snakke om det.

Har vært hos denne psykologen til og fra disse årene, har hatt behov for samtaler når livet har vært vanskelig.

Sliter med depresjon og angst og har gort det i hele mitt liv. Lurer nå på om det kan være noe bipolart, siden depresjonen er hyppig tilbakevendende, har ikke mange sammenhengende gode dager.

Har fått en bra utdannelse, har jobb osv. Har alltid tenkt at bare man har jobb kan ting ordne seg, men føler ikke at det er sånn.

Er nok streng med meg selv, har bestemt meg for at ting skal fungere. Er på jobb hver dag, men det er vanskelig til tider.

Dagene mine består av: våkne om morgenen, ofte trett og uopplagt pga oppvåkninger/ ubehagelige drømmer på natten.

Dra på jobb, noe bedre, men gleder meg til dagen er slutt og å komme hjem.

Kommer hjem spiser og så ut med hunden, kommer hjem igjen, ser frem til å legge meg. Når kvelden kommer utsetter jeg i det lengste å legge meg. Når jeg endelig gjør det gleder jeg meg bare til å stå opp og dra på jobb igjen. Dette er så slitsomt har hatt det sånn noen år nå og er livredd for å bli sykmeldt.

Trenger råd! ønsker meg bare bort til en annen planet!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nå er tiden inne til å legge fortiden bak seg og fokusere på nåtid og fremtid.

Jeg anbefaler også en second opinion hos en annen behandler. Helst bør du få vurdert diagnosen hos en kompetent psykiater.

[ussen]

Ja, det er det jeg ønsker. Har nok lett for å henge meg opp i andre menneskers problemer. Gir og gir av meg selv til jeg ikke klarer mer, Når jeg ikke har det å fokusrer på blir jeg deprimert da også, slipper kansje å fokusere på egne følelse/. problemer på den måten. Synes selv jeg gjør alt jeg kan for å få det bedre, men trives ikke sammen med noen og trives heller ikke alene.. Dette er til å bli gal av. Jobber mye for å fylle hverdagen (ca130%) da slipper jeg å være hjemme.

Hvilken diagnose vil du tro jeg har? Har slitt med dette i ca. 30 år. Tenker at er det ikke mulig å få det bedre er det ingen vits, ikke noe å kjempe fo lenger.

Dette er ingen selvmordstrussel, men et rop om HJELP for å finne ut av ting.

[marlenexxx27]

Det høres ut som at du har et helt vanlig liv.