Angst og svimmelhet

[Gjest Mann 25 Trondheim]

Hei. Jeg er en mann på 25 år som er plaget av svimmelhet. Det begynte for et år siden (ofte når jeg var sulten) når jeg holdt på med bacheloroppgaven min. Jeg stresset mye med denne oppgaven og tok samtidig tidligere fag opp igjen for å forbedre karakterer slik at jeg kunne komme inn på en toårig master ved NTNU. Der oppe bodde kjæresten min og jeg var veldig bestemt på å gjøre det jeg kunne for å komme inn på skole der. Samtidig skjedde det problemer i familien min. Jeg ble mye involvert og synes det var ganske kjipt. Når jeg endelig var ferdig med bacheloroppgaven og eksamenene var det endelig sommerferie. Det var nå når jeg endelig kunne slappe av at jeg ble veldig svimmel, og fikk en del angstanfall. Jeg merket at hvis jeg ble det minste stresset (som på bensinstasjonen hvor jeg hadde sommerjobb) ble svimmelheten forsterket. Jeg ble selvfølgelig også engstelig av dette, og trodde ofte at jeg kom til å besvime. Jeg kunne heller ikke trene styrketrening uten at jeg ble så svimmel at jeg måtte sette meg ned og avslutte treningen. Jeg gikk da til fastlegen, men han ba meg bruke en helg til å slappe av... Det er vanskelig å beskrive hvordan svimmelheten føles. Kanskje at det gynger noe under føttene mine, eller at jeg ikke er "helt tilstede". Om morgenen føler jeg meg fin, men i løpet av dagen blir jeg mer anspent og ør. Dersom jeg sitter med skolearbeid og/eller foran pcen blir jeg ør ganske fort. Jeg har også de siste 2 – 3 mnd fått spenningshodepine. Det føles som om at når jeg har denne hodepinen blir jeg ekstra ør i hodet, og da spesielt med en sjøgangsfølelse eller at jeg ”ikke er helt tilstede”. Hodepinen oppleves som et stramt bånd rundt hodet mitt, og varer gjerne opp til to, kanskje tre dager. Den kommer som regel etter at jeg har vært ekstra nervøs. Det vil jeg påstå ettersom jeg fikk de to siste dagen etter å ha reis med fly (har hatt noe flyskrekk). Jeg har også flere tvangstanker som å sjekke at kokeplatene er avslått flere ganger før jeg legger meg, om alle stikkontaktene er ute, tatt alt for hyppige håndvask etc. Dette har jeg i dag bestemt meg for å slutte med! Etter at jeg begynte på masteren min i Trondheim var jeg fortsatt svimmel, og fikk noen panikkanfall. Panikkanfallene kom ofte da jeg var alene, eller etter en dag hvor jeg hadde jobbet med studier. Jeg tenkte at det kanskje var nakkemuskulaturen min som utløste svimmelheten min, og har brukt mange timer hos forskjellige kiropraktorer, naprapater og akupunktur. De ga beskjed om at nakken og musklene mine i nakken var veldig stive/anspente, og løsnet dem opp for meg. Etter behandlingstimene ble jeg ofte svimmel på kvelden, men dette var vanlig i følge kiropraktorene. Jeg har også prøvd en fysioterapeut, som merket at jeg ikke kunne bevege nakken min tilstrekkelig. Hodet mitt kunne jeg dreie mer mot venstre enn høyre. Han mente også at hodet mitt ikke bøyde seg nok bakover for enn mann i så ung alder. Han tok dermed tak i hodet mitt og strekket det ut ved å dra i det flere ganger helt frem til jeg kunne snu hodet både bakeover og like mye til hver side. Dette følte jeg hjalp. I følge optiker er jeg noe langsynt, men ikke nok til at det er nødvendig med briller. Men en muskel på mitt høyre øye var for svak til at øyet ikke kunne bevege seg noe særlig mot venstre side, og jeg har derfor fått briller for å avlaste det. Har brukt disse brillene siden jul, men det er nok ikke årsaken til at jeg er svimmel. Da det nærmet seg eksamenstid i Trondheim hadde jeg noen timer hos psykolog. Han mente at jeg hadde stresset for mye og lærte meg noen avspenningsteknikker for å komme gjennom eksamenene. Jeg har nemlig vurdert flere ganger å slutte på skolen da denne tilstanden virkelig går utover livskvaliteten min. Avslappingsteknikkene hjalp meg veldig og jeg følte at jeg taklet stress bedre. De to første eksamenene gikk fint uten at jeg ble noe særlig svimmel, mens de to siste var noe ubehagelige siden jeg ble svimmel. Dessverre tør jeg ikke å prøve avslappingsøvelsene igjen da alt gikk rundt for meg sist jeg prøvde den. Det var akkurat som om musklene holdt på å slippe tak rundt hodet mitt, men at alt begynte å spinne rundt selv om øynene mine var lukket. Etter eksamenene var fullført hadde jeg juleferie og jobbet i butikken til min mor. Jeg var da helt avslappet (selv om det ble litt travelt) og svimmelheten var sjelden tilstede. Nå har jeg begynt på et nytt semester i Trondheim. Når jeg har besøk av kjæresten min er jeg helt avslappet, og svimmelheten er mye mildere. Men ettersom hun bor i en annen by er jeg mye alene i leiligheten i helgene. Ofte da blir jeg svimmel. Jeg kan heller ikke sitte foran pcen mer enn tyve minutter uten å bli svimmel. Jeg har også merket at etter en stressende situasjon, som feks å fly (liker ikke å fly) får jeg stresshodepine en dag eller to etter. Når jeg får dette blir jeg også svimmel. Stresshodepinen varer vanligvis i 2 dager. Jeg har igjen vært hos lege her i Trondheim og sagt at jeg fortsatt er svimmel. Har tidligere tatt blodprøver, og alt ser bra ut. Denne uken skal jeg derfor til en spesialist inne øre, nese og hals. Jeg vet ikke om spesialisten kan hjelpe meg, da svimmelheten kan komme av angst. Men jeg er usikker på om det er pga angst at jeg er svimmel eller at jeg har fått angst pga svimmelhet. Siden svimmelhet ofte er et symptom på noe vil jeg nesten tro at det er angsten som lager svimmelheten. Jeg har også kjøpt boken ”Tenk deg glad!” av David D. Burns, MD. Etter å ha lest om angst er jeg nå mer overbevist om at det kan være kognitiv terapi som må til for at jeg skal bli bra. Jeg vet at det funker på meg. Den forrige flytur min opplevde jeg uten særlig engstelse etter å ha lest ”Endelig glad i å fly” av Allenn Carr, og jeg sluttet å røyke for noen år siden etter å ha lest ”Endelig en ikke røyker” av samme forfatter. Hele greia gikk ut på å innse at jeg blir tenker for mye på irrasjonell frykt, og når jeg har innsett det har frykten bare forsvunnet. Jeg tror slik kognitiv terapi vil ha god effekt på meg også for å fjerne angsten (og dermed også svimmelheten). Problemet et bare at jeg ikke vet om svimmelheten er et symptom på angst, eller om at jeg er svimmel grunnet noe annet og at angsten dermed kommer fra svimmelheten...

[Gjest Mannn28]

Hei,

jeg har opplevd mye av det samme som deg. Startet på 3. videregående, hvor det var masse stress og en del forandringer i livssituasjonen ellers. Jeg trodde også det var noe galt med kroppen min, men dro til legen og de fant ingenting. Jeg kunne bli svimmel bare jeg satt og spiste, og måtte legge meg ned. Ble vanskelig å gå ut også, for ble bare svimmel og måtte til slutt slutte på skolen.

Etter hvert så utviklet dette seg til angst for å bli svimmel overalt. Så det ble på en måte en selvoppfyllende profeti. Jeg ble redd for å bli svimmel, begynte å kjenne etter om jeg var svimmel, og vips så kom angsten og svimmelheten.

Kanskje du også har kommet dit at svimmelheten kommer fordi du frykter så sterkt at den kommer?

Jeg tror ikke det er bra å slutte i utdanningen. Det jeg gjorde feil, var å ikke fortelle skolen hva som var i veien. Så de kastet meg ut pga fraværet. Jeg skjemtes sånn av å slite psykisk, at jeg ikke turte å si noen ting. Jeg er ganske sikker på at de har psykologer der du utdanner deg, som kan hjelpe deg!

[Gjest Mann 25 Trondheim]

Hei,

jeg har opplevd mye av det samme som deg. Startet på 3. videregående, hvor det var masse stress og en del forandringer i livssituasjonen ellers. Jeg trodde også det var noe galt med kroppen min, men dro til legen og de fant ingenting. Jeg kunne bli svimmel bare jeg satt og spiste, og måtte legge meg ned. Ble vanskelig å gå ut også, for ble bare svimmel og måtte til slutt slutte på skolen.

Etter hvert så utviklet dette seg til angst for å bli svimmel overalt. Så det ble på en måte en selvoppfyllende profeti. Jeg ble redd for å bli svimmel, begynte å kjenne etter om jeg var svimmel, og vips så kom angsten og svimmelheten.

Kanskje du også har kommet dit at svimmelheten kommer fordi du frykter så sterkt at den kommer?

Jeg tror ikke det er bra å slutte i utdanningen. Det jeg gjorde feil, var å ikke fortelle skolen hva som var i veien. Så de kastet meg ut pga fraværet. Jeg skjemtes sånn av å slite psykisk, at jeg ikke turte å si noen ting. Jeg er ganske sikker på at de har psykologer der du utdanner deg, som kan hjelpe deg!

Hei,

Ja det er sannsynligvis psykisk, men synes det er rart fordi svimmelheten er jo reell. Men er du blitt kvitt svimmelheten nå? Er så innmari lei av dette, har tross alt vart et år nå...

[Gjest Mannn28]

Hei,

Ja det er sannsynligvis psykisk, men synes det er rart fordi svimmelheten er jo reell. Men er du blitt kvitt svimmelheten nå? Er så innmari lei av dette, har tross alt vart et år nå...

Svimmelheten kommer nå kun i situasjoner med panikk og angst. Den er ikke kronisk eller hva jeg skal si.

Så kanskje du ikke primært er plaget av svimmelhet, men av angst, og at svimmelheten er et symptom på angsten. Har du sjekket ut psykologtilbudet der du studerer da?

[Gjest Nerda]

Både spenninger og stress kan gjøre oss svimle. Det er let å puste veldig overflatisk eller hyperventilere om man blir skikkelig stressa eller får et panikkanfall. Selv var jeg plaget med panikkangst for noen år siden, og kan fortsatt få det. Nøkkelen min til kontroll er rett og slett å få kontroll på åndedrettet. En fysioterapeut burde kunne lage et treningsopplegg til akkurat de muskelproblemene du har, for å gå til noen behandlinger er midlertidig brannslukking. Sånt kommer lett tlbake om man ikke gjør noe for å unngå det. Ubehag etter de første behandlingene er normalt, men for min del vil jeg si at jeg gjennomsnittlig ikke opplever ubehag etter tre behandlinger hos kiropraktor eller fysio.

Eventuelt kan du forsøke psykomotorisk fysioterapi som fokuserr på absolutt hele kroppen, og veldig sterkt på kroppsbevissthet. Mange synes det har hjulpet langt bedre en tradisjonell fysioterapi. Fastlegen kan rekvirere det.

Svimmelhet er fryktelg ubehagelig, og det er forståelig at man blir redd av det dersom det stadig er en plage. Jeg må bare si til meg selv at jeg faktisk ikke går i bakken selv om det føles som jeg skal gjøre det.

Kognitiv terapi er svært effektivt for mange. Når du selv er så interessert i dete og har et ønske om å prøve, er det veldig gode forutsetninger for at det vil lykkes. Jeg vil derfor anbefale deg å kontakte fastlegen din for henvisning til kompetent psykolog eller psykiter. Når du også sliter med tvangsproblematikk, tror jeg det er veldig lurt av deg å få tatt tak i det. Kognitiv terapi hjelper mange som strever med dette.

Lykke til!