Masing eller?

[Gjest Skal ik være lett]

Jeg har vært kjæreste med en mann i ett år som har et utmattelsessyndrom. Et stort problem for han er at når han har overskudd til å gjøre noe så drar han det mye lenger enn han bør og blir dermed liggende i mange dager etterpå. Vi har snakket mye om dette og hvis han gjør sosiale ting i kun noen timer så fungerer det greit og han kan fungere noelunde hver dag. Han sier at jeg må "passe på" når vi gjør noe sosialt sammen at vi ikke drar det for lang, det fungerer greit så lenge jeg er med men når han er alene klarer han det ikke. Han sier at jeg må hjelpe han, men det er ikke så lett. I dag for eksempel dro han til byen i elleve tiden, han skulle spise og ta noen pils med noen kompiser. Han drar ut så tidlig for da kan han dra hjem tidlig, istedenfor å dra ut klokken ni og komme hjem kl ett...han har ikke kommet hjem enda.

Vi skal i et barneselskap på lørdag og jeg vet at det +++ går i vasken hvis han blir ute utover kvelden, mye alkohol gjør han også mye værre..han har bedt meg om hjelpe han, men samtidig vil jeg ikke være kjip å sende melding om at nå må komme seg hjem.. når vi er ute sammen er det ikke alltid like lett å passe på som når jeg sitter hjemme merker jeg og det kan jo han reagere på. Noen som har samme syndrom eller andre som har synspunkter?

[Gjest du blir lurt :-)]

Han har ikke utmattelsessyndrom.

[Gjest Skal ik være lett]

Han har ikke utmattelsessyndrom.

Hvordan det? Jeg ser jo selv hvor sliten han blir etter fire timer sosialt.. eller andre ting. Og diagnosen har han..

[Gjest togli]

Han har ikke utmattelsessyndrom.

Hvordan kan du vite det? Det er helt typisk for ME å ha det slik som denne mannen..

[Gjest kehjhef]

Han må da vel klare å ta vare på seg selv. Det er ikke ditt ansvar at han bruker opp energien sin. En ting er at du kan bidra med at dere ikke er ute for lenge sammen, og du kan sende han en melding når han har vært ute lenge, siden han selv har bedt om det. Men du skal ikke ta ansvaret for dette og ikke få dårlig samvittighet. Skriv i meldingene du sender at du ber han komme hjem pga at han selv har bedt deg gjøre det. Ut i fra symptombeskrivelsene høres det ut som en utmattelse, nevner det bare siden noen betviler det.

[Bookworm]

Han har ikke utmattelsessyndrom.

Og det sier du fordi...?

[nitty-gritty]

Det er ikke ditt ansvar. Voksne folk tar ansvar for seg selv og jeg hadde nok småledd litt av samboeren min om han forsøkte seg på et slikt ønske/påstand.

Minn han på det om du husker det, men ikke ta noe ansvar utover det.

[Gjest Kayia]

Nå snakker jeg uten erfaring i det heletatt, men er manglende selvkontroll noe som følger sykdommen? Dersom nei så velger han jo dette selv til tross for at han kjenner følgene, og dersom ja er det vel her det bør starte? Han bør vel i såfall ikke stikke på byen og drikke pils med kompiser på formiddagen (for dette var 11 og ikke 23, sant?) når han har inngått en annen avtale han vet dette går utover? Om du orker å være den som skal passe på må du finne ut selv, men det høres ut som en jobbig hverdag dere har.

[Bookworm]

Nå snakker jeg uten erfaring i det heletatt, men er manglende selvkontroll noe som følger sykdommen? Dersom nei så velger han jo dette selv til tross for at han kjenner følgene, og dersom ja er det vel her det bør starte? Han bør vel i såfall ikke stikke på byen og drikke pils med kompiser på formiddagen (for dette var 11 og ikke 23, sant?) når han har inngått en annen avtale han vet dette går utover? Om du orker å være den som skal passe på må du finne ut selv, men det høres ut som en jobbig hverdag dere har.

Nei, manglende selvkontroll er ikke en del av sykdommen... Det som viser seg vanskelig hos mange er å posjonere ut energibruken, slik at man til slutt blir sittende igjen fullstendig energiløs. Problemet er at når man endelig kjenner gnisten av energi så har man så lyst til å gjøre ting igjen, og da er det fort gjort å gå over streken.

[Bookworm]

Det er overhodet ikke ditt ansvar, og du oppnår ingenting ved å mase på ham. Det blir fortalt til ME-pasienter at når de (endelig) har litt energi til overs, at de skal bruke denne på lystbetonte aktiviteter... Jeg vet at dette kan bli et veldig selvsentrert liv, hvor man ofte bare gjør det man har _lyst_ til å gjøre når man orker, men alternativet er å ligge i mørke, stille rom - og da er man ikke til noen nytte da heller...

[Gjest Kayia]

Nei, manglende selvkontroll er ikke en del av sykdommen... Det som viser seg vanskelig hos mange er å posjonere ut energibruken, slik at man til slutt blir sittende igjen fullstendig energiløs. Problemet er at når man endelig kjenner gnisten av energi så har man så lyst til å gjøre ting igjen, og da er det fort gjort å gå over streken.

Skjønner. Ut fra mitt tynne grunnlag fikk jeg nemlig en følelse av at trådstarters kjærestes oppførsel har med hans personlighetstrekk å gjøre, og ikke (utelukkende) sykdom. Jeg kjenner kun til et par perifere tilfeller selv, og trådstarter kunne ikke vært deres kjæreste for å si det sånn. Begge ble imdlertid svært deprimerte i en periode, og det har jeg ingen problemer med å forstå. Den ene personen hadde flere små barn med samboeren, og syns det var tungt å ikke kunne bidra som kjæreste og forelder over år. H*n flyttet faktisk hjem til sine foreldre for å hvile der. Den andre personen var ung, og så at klassekameratene utviklet seg videre mens eget liv foregikk under dyna. Begge fungerer fint i dag, endog med dyp respekt for selvpåført stress har jeg forstått.

[frosken]

Jeg synes ikke du skal være villig til å være barnepike for ham, men at du derimot kan sette noen krav til ham. Dersom han har sagt at han skal være med i barneselskap om et par dager, så er det dårlig gjort av ham å gjøre ting som umuliggjør dette. Det er nærliggende å tenke at han gir blaffen i om han er i form til barneselskapet eller ikke, han vil heller være ute med kompisen.

Selv om han er syk, så kan man godt sette noen voksne krav til ham.

[Bookworm]

Skjønner. Ut fra mitt tynne grunnlag fikk jeg nemlig en følelse av at trådstarters kjærestes oppførsel har med hans personlighetstrekk å gjøre, og ikke (utelukkende) sykdom. Jeg kjenner kun til et par perifere tilfeller selv, og trådstarter kunne ikke vært deres kjæreste for å si det sånn. Begge ble imdlertid svært deprimerte i en periode, og det har jeg ingen problemer med å forstå. Den ene personen hadde flere små barn med samboeren, og syns det var tungt å ikke kunne bidra som kjæreste og forelder over år. H*n flyttet faktisk hjem til sine foreldre for å hvile der. Den andre personen var ung, og så at klassekameratene utviklet seg videre mens eget liv foregikk under dyna. Begge fungerer fint i dag, endog med dyp respekt for selvpåført stress har jeg forstått.

''fikk jeg nemlig en følelse av at trådstarters kjærestes oppførsel har med hans personlighetstrekk å gjøre, og ikke (utelukkende) sykdom.''

Det kan helt klart ha med personlighetstrekk å gjøre, det henger bare ikke sammen med sykdommen:-) Med en slik sykdom må man prioritere, og hvis man vet at man MÅ noe om et par dager, så gjør man ikke noe annet i forkant av dette... Dette er selvfølgelig at man tar ansvar for dette, og hvis man da velger en tur på byen med en kompis i stedet, så sier vel det noe om hva han helst ønsker;-)

[fyrlykt]

Du bør fortelle kjæresten din at du ikke ønsker å være mora hans, men kjæresten hans. At dere er to likeverdige partnere med ansvar for egne handlinger.

[Gjest Kayia]

''fikk jeg nemlig en følelse av at trådstarters kjærestes oppførsel har med hans personlighetstrekk å gjøre, og ikke (utelukkende) sykdom.''

Det kan helt klart ha med personlighetstrekk å gjøre, det henger bare ikke sammen med sykdommen:-) Med en slik sykdom må man prioritere, og hvis man vet at man MÅ noe om et par dager, så gjør man ikke noe annet i forkant av dette... Dette er selvfølgelig at man tar ansvar for dette, og hvis man da velger en tur på byen med en kompis i stedet, så sier vel det noe om hva han helst ønsker;-)

Nettopp. Det var akkurat sånn jeg tenkte også.