behandling av pårørende

[Gjest mbi]

Hei. jeg har en datter som er innlagt på psykriatrisk avd/v sykehus.Dette fikk jeg vite i et brev hun sendte meg.Hun ville ikke ha besøk enda og ønsket time out fra livet.Jeg ble bekymret og kontaktet avd.hvor hun sa hun var(fikk ikke kontakt med henne, verken på tlf sms eller faceb).Der ble jeg møtt med en kald skulder de kunne ikke svare meg verken ja eller nei,dattern min er voksen(32) men siden hun hadde sagt hvor hun var kunne de ha bekreftet dette,eller har ikke vi pårørende noen rettigheter når barna er voksne.hun har ikke samboer,så det vil vel si at mamma er den nærmeste?.jeg aksepterer at hun er sliten og langt nede men de kunne vel gitt meg et konkret svar.Jeg er nesten søvnløs og hverdagen er ikke helt som den skal være når jeg ikke vet mer.hva sier loven om denne situasjon?jeg vet det er fler enn meg som har det slik,men akkorat nå er jeg midt oppi det,håper du kan gi meg et svar så jeg kan bli litt klokere.m.v.h.mbi.

[EnolaGay]

Ingenting du kan gjøre annet enn å slå deg til ro med at hun har gitt deg beskjed om hvor hun er. Hun er voksen. Du har ingen rettigheter til å vite mer enn hun selv ønsker å si.

Beklager. Prøv å fokusere på det positive; Hun har søkt hjelp selv!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det beskrives intensjoner i alle lovverk om at vi skal ta pårørende med i arbeidet.

Når det kommer til stykket, er det pasienten som bestemmer. Om pasienten nekter, binder det oss på hender og føtter.

Jeg praktiserer et unntak. Om pårørende etterlyser pasienten via Politiet og disse ringer, gir jeg alltid opplysninger om pasienten er innlagt eller ikke. Jeg kan ikke forsvare at det brukes ressurser på leteaksjoner evt med fare for letemannskapers liv fordi pasienten påberoper seg absolutt taushetsplikt. I slike tilfeller vil Politiet opplyse de pårørende om at de har funnet ut at personen er i trygge omgivelser.

[Tonette]

Prøv å ikke bekymre deg. Du vet hun er på et trygt sted :-)

Klem

[Gjest xbellax]

Uff jeg får så vondt av deg, klart dette føles på kroppen. Ta deg en prat med henne når hun kommer ut, en god og lang prat.

Du skriver: "hun har ikke samboer,så det vil vel si at mamma er den nærmeste". Nei ikke nødvendigvis, hun kan selv oppgi hvem det er som skal kontaktes.

[Lillemus]

''hun har ikke samboer,så det vil vel si at mamma er den nærmeste?''

Ikke nødvendigvis, man velger selv hvem man vil oppgi som nærmeste pårørende når man legges inn. Jeg valgte den ene søstra mi i tillegg til samboer husker jeg, mener det var før min mor døde.

[jubalong70]

Din datter har gitt uttrykkelig ønske om at du ikke kontakter henne. Sykehuset har taushetsplikt, og kan ikke informere deg om om noe.

Du vet hun er der. Du vet hun er i gode hender.

Jeg forstår at du bekymrer deg, men hun vil nok ta kontakt når hun er klar for det.

[Mammantil3]

Jeg tenker at loven må være akkurat slik. Ikke alle foreldre er oppbyggende, og det kan man beskytte seg mot når man er over 18 år. Heldigvis.

Skjønner at du synes det er leit, men du må respektere din datters ønske. Du vet hvor hun er, og at hun får hjelp.

[frosken]

Din datter har gitt uttrykkelig ønske om at du ikke kontakter henne. Sykehuset har taushetsplikt, og kan ikke informere deg om om noe.

Du vet hun er der. Du vet hun er i gode hender.

Jeg forstår at du bekymrer deg, men hun vil nok ta kontakt når hun er klar for det.

''Du vet hun er der. Du vet hun er i gode hender.

''

Nei, det kan ikke moren vite. Datteren kan ha blitt skrevet ut dagen etter hun sendte brevet.

[frosken]

Kanskje du kan ha nytte av å snakke med noen i pårørendeforeningen for psykiatri. Se http://www.lpp.no/

Det kan være uhyre belastende å være i den situasjonen du er i akkurat nå, og kanskje vil du kunne få noen gode råd av dem.

[jubalong70]

''Du vet hun er der. Du vet hun er i gode hender.

''

Nei, det kan ikke moren vite. Datteren kan ha blitt skrevet ut dagen etter hun sendte brevet.

Joda, det er jo forsåvidt sant.

Men, sykehuset har plikt til å IKKE informere.

Det moren i så fall bør gjøre, er å sende _en_ melding til datteren og si at hun er tenker mye på henne, er bekymret og gjerne vil høre fra henne så snart hun er klar til det.

Ferdig.

Datteren er 32 år, og må få lov til å ta ansvar.

[frosken]

Joda, det er jo forsåvidt sant.

Men, sykehuset har plikt til å IKKE informere.

Det moren i så fall bør gjøre, er å sende _en_ melding til datteren og si at hun er tenker mye på henne, er bekymret og gjerne vil høre fra henne så snart hun er klar til det.

Ferdig.

Datteren er 32 år, og må få lov til å ta ansvar.

Det finnes ulike måter også for sykehuset å forholde seg til en mors henvendelser på. Det er riktig at de ikke skal informere uten hennes samtykke, men det finnes allikevel måter å møte pårørende på som er bedre enn det hun opplevde.

Forøvrig er det noe lettvint å kun si at en datter på 32 må få lov til å ta ansvar. Moren vet ikke om hun er alvorlig syk, om hun forsøker å ta livet av seg, om hun er i stand til å ta ansvar osv. Moren har heller ikke mulighet til å vite om psykiatrien gjør en ordentlig jobb i forhold til hennes datter.

Psykiatrien har tradisjonelt vært dårlige til å forholde seg til pårørende på en god måte, og har fortsatt en lang vei å gå før de ser betydningen av å også ivareta pårørende.

[jubalong70]

Det finnes ulike måter også for sykehuset å forholde seg til en mors henvendelser på. Det er riktig at de ikke skal informere uten hennes samtykke, men det finnes allikevel måter å møte pårørende på som er bedre enn det hun opplevde.

Forøvrig er det noe lettvint å kun si at en datter på 32 må få lov til å ta ansvar. Moren vet ikke om hun er alvorlig syk, om hun forsøker å ta livet av seg, om hun er i stand til å ta ansvar osv. Moren har heller ikke mulighet til å vite om psykiatrien gjør en ordentlig jobb i forhold til hennes datter.

Psykiatrien har tradisjonelt vært dårlige til å forholde seg til pårørende på en god måte, og har fortsatt en lang vei å gå før de ser betydningen av å også ivareta pårørende.

Jeg er enig i at sykehuset sikkert kunne håndtert henvendelsen på en måte som føltes bedre for mor. Samtidig så har vi bare hørt 1 side av saken.

Jeg må også spørre litt hvor langt skal morsgjerningen gå. Jeg vil tro at da jeg var 32 så anså jeg meg som rimelig oppegående og selvstendig - også som syk.

Det ville ikke vært naturlig for meg om mor skulle hatt "kontroll" på meg til enhver tid.

Jeg spør meg også hvordan forholdet mellom mor og datter er i dette tilfellet. Kanskje er mor en av årsakene til at datteren er innlagt? Kanskje det er derfor hun ikke ønsker kontakt med henne nå?

Det jeg vil frem til er at vi ikke vet noen ting, annet enn det moren forteller oss.

Som mor har jeg ingen problemer med å forstå at det er vanskelig å ikke vite noe når barnet ditt er sykt. Men av og til må vi nok bare godta at vi ikke kan vite alt - særlig når ungene våre blir voksne.

[Gjest mbi]

Det beskrives intensjoner i alle lovverk om at vi skal ta pårørende med i arbeidet.

Når det kommer til stykket, er det pasienten som bestemmer. Om pasienten nekter, binder det oss på hender og føtter.

Jeg praktiserer et unntak. Om pårørende etterlyser pasienten via Politiet og disse ringer, gir jeg alltid opplysninger om pasienten er innlagt eller ikke. Jeg kan ikke forsvare at det brukes ressurser på leteaksjoner evt med fare for letemannskapers liv fordi pasienten påberoper seg absolutt taushetsplikt. I slike tilfeller vil Politiet opplyse de pårørende om at de har funnet ut at personen er i trygge omgivelser.

Til Nils Håvard Dahl.

takk for ditt svar,jeg ble klokere i allefall.og jeg fikk svar på spm.mitt.

m.v.h.

mbi

[Gjest mbi]

Jeg tenker at loven må være akkurat slik. Ikke alle foreldre er oppbyggende, og det kan man beskytte seg mot når man er over 18 år. Heldigvis.

Skjønner at du synes det er leit, men du må respektere din datters ønske. Du vet hvor hun er, og at hun får hjelp.

svar til mamman til 3 barn

Du svarer på en måte man skulle tro det var jeg som var skyld i min datters innleggelse.

godt du ikke vet resten av bakgrunnen for at en mor/foreldre kan være bekymret.Selv om du er mamma til 3 så spørs det hvordan du ville ha reagert om det hadde hendt deg...man skal ikke utale seg om noe når man ikke vet bakgrunnen til at man spør om loven i det psykriatriske helsevesen.

ps.(har jobbet i helsevesenet i 35 år og har aldri kunnet avvise pårørende med en kynisk kald skulder,det skal man ikke gjøre....)

ser at man ikke har kommet lenger i behandlingsform til de nærmeste pårørende enn de var for 30 år siden.p.s jeg har faktisk fler barn je og.

[Mammantil3]

svar til mamman til 3 barn

Du svarer på en måte man skulle tro det var jeg som var skyld i min datters innleggelse.

godt du ikke vet resten av bakgrunnen for at en mor/foreldre kan være bekymret.Selv om du er mamma til 3 så spørs det hvordan du ville ha reagert om det hadde hendt deg...man skal ikke utale seg om noe når man ikke vet bakgrunnen til at man spør om loven i det psykriatriske helsevesen.

ps.(har jobbet i helsevesenet i 35 år og har aldri kunnet avvise pårørende med en kynisk kald skulder,det skal man ikke gjøre....)

ser at man ikke har kommet lenger i behandlingsform til de nærmeste pårørende enn de var for 30 år siden.p.s jeg har faktisk fler barn je og.

Du misforstår det jeg skriver. Jeg har overhode ingen aning om hvorfor din datter er innlagt, og jeg aner overhode ingenting om ditt forhold til henne.

Det jeg derimot aner noe om, er min egen søster og hennes innleggelse. Vår mor var direkte årsak til hennes innleggelse, og hadde hun i tillegg fått tilgang på min søster på sykehuset hadde det vært slutten for henne.

Vær litt forsiktig med hvordan du tolker innlegg, og vær også forsiktig med hvordan du stiller spørsmål hvis du bare vil ha en type svar.

[Gjest]

''Du vet hun er der. Du vet hun er i gode hender.

''

Nei, det kan ikke moren vite. Datteren kan ha blitt skrevet ut dagen etter hun sendte brevet.

Svar Til Frosken

Det var visst mange meninger her,men som du sier nei jeg vet faktisk ikke om hun er der,det jeg ville var å få en bekreftelse på at det stemte,takk for tipset jeg skal kontakte dem,godt å få snakke med noen om dette.mitt tantebarn sa det så flott.#Tante det hadde vært bedre om hun var somatisk pas.for da er man vanlig syk og blir behandlet på en fair måte både som pas.og de pårørende,men blir man psykisk syk,da er man gal(,selv om man er syk da også) og blir stengt ute fra omverdenen,og vi må vente på klarsignal og det tar lang tid før det røde lyse slukker og kan bli grønt.#(han er myndig)mbi