gitt opp...

[Gjest midtimørket]

Har vært hos behandler i dag, og vi avsluttet etter bare noen minutter, med time om noen mnd, bare for å holde kontakten. Jeg gav uttrykk for at jeg ikke er særlig mottagelig for hjelp nå. Så det er ikke annet enn min egen skyld at jeg ikke skal ha noen oppfølging nå. Likevel var det utrolig tungt å gå fra kontoret. Kjente på følelsen av totalt å ha gitt opp meg selv. Den destruktive delen av ambivalensen vant i dag, og jeg ser lite eller intet lys fremover. Var det den siste sjansen min?

Jeg vet vet det var min skyld at vi tok en pause i behandlingen, men det hadde vært godt om hun hadde sagt jeg kunne ta kontakt om det var noe. Redd den terskelen blir for høy nå.

Beklager, trengte å skrive av meg litt nå. Det gjør så vondt.

[Gjest Nerda]

Du kan ta kontakt hvis du føler du trenger det. Ingen skam å snu! Jeg fikk selv et veldig klokt svar da jeg skrev et innlegg der jeg spurte om hvor høy terskelen for å be om framskyndet time måtte være.

Rett og slett at det er opp til behandler å avgjøre. Du føler det du føler, det er reelt og slik jeg leser deg vil en del av deg ta tak i det du sliter med. Å kontakte behandleren din er ikke galt selv om dere ikke har snakket om det. Kanskje setter behandleren pris på det? Tenk nøye på hvem som snakker høyest til deg nå. De destruktive kreftene eller fornuften. Jeg kjenner meg selv i den kampen, og vet at den kan være tøff. Men ikke gi opp ennå, kontakt behandleren din!!

[cathlin]

Er det slik at du egentlig ikke ønsker et opphold i behandlingen?

[Gjest midtimørket]

Du kan ta kontakt hvis du føler du trenger det. Ingen skam å snu! Jeg fikk selv et veldig klokt svar da jeg skrev et innlegg der jeg spurte om hvor høy terskelen for å be om framskyndet time måtte være.

Rett og slett at det er opp til behandler å avgjøre. Du føler det du føler, det er reelt og slik jeg leser deg vil en del av deg ta tak i det du sliter med. Å kontakte behandleren din er ikke galt selv om dere ikke har snakket om det. Kanskje setter behandleren pris på det? Tenk nøye på hvem som snakker høyest til deg nå. De destruktive kreftene eller fornuften. Jeg kjenner meg selv i den kampen, og vet at den kan være tøff. Men ikke gi opp ennå, kontakt behandleren din!!

Takk for et godt svar.

Et problem er at motivasjonen varierer så inderlig, fra å ville ta tak i det, til å ville slippe alt sammen. Når det er av det siste har det faktisk ikke noe for seg at jeg er der. Føler jeg ikke har noe kontroll over den variasjonen, og det er bortkastet tid om jeg kontakter henne, bare for å svikte i timen (igjen.......)

[Gjest midtimørket]

Er det slik at du egentlig ikke ønsker et opphold i behandlingen?

Jeg vet rett og slett ikke. Eller - det varierer. Fra å ville gjøre noe med det, ville ha hjelp - som jeg selv ser at jeg er nødt til å ha nå. Til på den annen side ville gli ned i mørket. Da vil jeg ikke ha hjelp, vil ikke ha noen rundt meg, vil ikke bli hindret.

Jeg fikk det vel som jeg ville ha det mens jeg var der, men nå har panikken satt seg litt i meg - følelsen av å ha gitt opp meg selv helt.

[cathlin]

Jeg vet rett og slett ikke. Eller - det varierer. Fra å ville gjøre noe med det, ville ha hjelp - som jeg selv ser at jeg er nødt til å ha nå. Til på den annen side ville gli ned i mørket. Da vil jeg ikke ha hjelp, vil ikke ha noen rundt meg, vil ikke bli hindret.

Jeg fikk det vel som jeg ville ha det mens jeg var der, men nå har panikken satt seg litt i meg - følelsen av å ha gitt opp meg selv helt.

Ta nå ikke å gi opp deg selv helt da:-) På meg virker det som du kanskje vil ha timer videre likevel.

Er det ikke et mål å stabilt møte opp over tid til behandler?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er aldri for sent med endring.

Viktigst av alt - en må ville det selv.

Lykke til neste gang :-)

[Gjest Nerda]

Takk for et godt svar.

Et problem er at motivasjonen varierer så inderlig, fra å ville ta tak i det, til å ville slippe alt sammen. Når det er av det siste har det faktisk ikke noe for seg at jeg er der. Føler jeg ikke har noe kontroll over den variasjonen, og det er bortkastet tid om jeg kontakter henne, bare for å svikte i timen (igjen.......)

Det er slett ikke uvanlig å kjenne på en sånn ambivalens. Du er ikke den første terapeuten har møtt som sliter med det. Følg rådet til Nils Håvard, gi det en kjangse! Å gi opp hjelper deg ingen vei. Jeg har selv hatt kontakt med behandler i mange år, og jeg har helt sikkert "kastet bort" noen timer. De synes faktisk det er helt ok. En oppstartsfase er alltid krevende, man skal bli kjent og deretter trygge på hverandre.

Skriv ned alt du føler på - kaoset du har inni deg og tanker om hvorfor det blir så vanskelig i timene. Bruk innleggene herifra som et utgangspunkt!