Nhd og andre, jeg trenger litt støtte føler jeg.

[Gjest helt uten nick om dagen]

Hei!

Jeg vet det er langt, men jeg trengte å skrive av meg litt.

Jeg jobber veldig hardt med meg selv om dagen. Jeg har det langt bedre med depresjonen etter 15 ect, men utfordringer står likevel i kø. Jeg synes blant annet at det er vanskelig å skille mellom hva som er normal tretthet, normal tristhet(normal engstelse) satt opp mot eventuell depresjon, o. l

Det er lenge siden jeg var så angstfri og depresjonsfri, men jeg opplever en del utfordrende ting som blir kastet på meg, og sliter med å takle det mens jeg opplever meg selv omtrent som dement, med den kognitive svikten en så fint kan kalle det jeg har nå. Jeg gjentar meg selv, husker ikke hva jeg nettopp har hørt eller sagt eller skrevet, finner med jevne mellomrom ting inne i skapet eller rundt om i leiligheten som jeg ikke husker. Noen ganger erindrer jeg det delvis etter en dag eller ett døgn, andre ganger er det borte. Jeg har ikke noe særlig oversikt over avtaler og gjøremål. Jeg har en god del ordleting, sliter fortsatt litt med å avslutte setninger. Jeg har problemer med å holde på en lengre tankerekke. Hvis jeg skal gjøre noe må jeg gjøre det med en gang, ellers er det stor sannsynlighet for at jeg glemmer det. Jeg kan bla lett i ett ukeblad. Der stopper konsentrasjonen. Når jeg ser på tvseriene i hylla mi, blir jeg ofte stående og undre meg overr om jeg har sett sesongen, eller eventuelt sett litt av det på tv sånn ellers. Min mor sier at hun forteller meg ting opp til flere ganger. Senere kan jeg gjerne ikke huske at hun og jeg har snakket om det. Jeg fant forleden en joggedress i skapet som jeg ikke kan huske. Jeg vet ikke når eller hvor jeg har kjøpt den, annet enn at den nok er ganske ny. Etter noen dager tenkte jeg at jeg nok muligens har prøvd overdelen en gang, men det er alt jeg vet.

Jeg kan betale regninger to ganger. Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men jeg husker ikke mer akkurat nå, sliter med å gjenkalle ting også.

Jeg har fortsatt smerter i det ene øret. Jeg har hatt blodig utflod et par tre uker, ellers aldri opplevd i livet. Diare eller forstoppelse. På det verste har jeg glemt en av de jeg har møtt den ene dagen, dagen etter husker jeg ikke at jeg har sett vedkommende før.

Migrenen er forduftet. Litt medikamentell angst helt i starten på cymbalta men nå på den andre uken er den borte. Ellers er angsten min veldig lav, men dette her stresser meg jo da. Dessuten er det trist at jeg føler behov for å trekke meg litt tilbake, nå når angsten og depresjonen egentlig er mye vekke. Men når jeg ikke husker hva jeg snakket med folk om, dessuten har lagt på meg 10 kg av medikamentutprøving før og under innleggelsen(forsåvidt positivt at jeg begynner å bry meg..), og fremstår som rar mentalt sett, så er det ikke så lett eller kjekt.

Jeg sliter med søvnen enda jeg dynger på med ekstra truxal. Og jeg er så trett hele tiden. Selv når jeg ikke dynger på. Innimellom føler jeg meg nesten helt normal noen timer, på alle måter. Så faller trettheten over meg, og jeg gjesper i ett sett. Og tretthet minner litt om depresjon, så jeg er redd hjernen min, som ikke er på sitt beste, sliter med å skille det ene fra det andre og arbeider med koblinger som er mer eller mindre gode.

Nå har jeg redigert litt, for jeg glemmer at jeg allerede har skrevet enkelte ting:o(

Jeg er redd fordi jeg klarer meg ikke økonomisk, ikke kan jobbe når jeg er slik som dette, brukte en hel dag på å huske hva jeg skrev oppgave om for under et år siden. Da hjelper det fint lite at jeg fikk en A, som jeg var så stolt av. Tenk om jeg ikke kan jobbe med det jeg endelig er, og tenk om det tar uendelig med tid og bli bra igjen. Jeg har alltid vært sånn rimelig smart, om jeg skal være slik som dette, hvem er jeg da?

På mange måter føler jeg meg så normal nå, selv etter alt jeg har skrevet om. Men jeg skulle ønske jeg visste hva som er normalt eller ikke når det gjelder både angst, tristhet og tretthet. For det er jo normalt å bli stresset litt opp av og til. Det er kanskje normalt å være raskt trett etter 15 narkoser over kort tid, hva vet jeg? Ja, jeg har jo også vært ualminnelig deprimert lenge, og før det var det abstinens. Det er kanskje normalt at noen dager bare er sånn passe, ja uten at det betyr depresjon liksom?

Jeg er forvirret, sliten og engstelig for hvordan alt dette skal gå. Er det noe jeg kan gjøre for at det skal raskere bli bedre?

Jeg er bedre på noen områder i forhold til to uker siden, rett etter siste ectomgang. Om det kan si noe. Og blir delvis fulgt opp litt av psykiater på avdelingen som er veldig grei, men jeg vet ikke om noen liksom forstår hvor galt det er fatt.

Jeg responderer mye bedre på ting nå. Jeg kan le, tulle, er ikke så nærtakende, ja i det hele tatt.

Er det noen som kan være der litt for meg, si noen støttende ord så hadde jeg vært veldig takknemlig. Jeg vet det er rotete, jeg forstår såpass..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sykdommer som alvorlige depresjoner og psykoser er alvorlige hjernesykdommer der rekonvalesensen kan være flere måneder.

Jeg tror at det beste du kan gjøre er å la ting ta tid. Ikke hele tiden bekymre deg for om det er normalt og om det går fort nok.

[Gjest helt uten nick om dagen.]

Sykdommer som alvorlige depresjoner og psykoser er alvorlige hjernesykdommer der rekonvalesensen kan være flere måneder.

Jeg tror at det beste du kan gjøre er å la ting ta tid. Ikke hele tiden bekymre deg for om det er normalt og om det går fort nok.

Takk for svar, jeg skal grunne over det og prøve å ta det inn.

Men det bekymrer meg en del at mange av disse tingene var på en helt annen måte før ect. Ikke at jeg orket lese bøker da heller, men det er opplagt for meg og alle rundt meg at den kognitive svikten er på en veldig annerledes måte etter 15 ect. Det var jeg selvsagt forberedt på, men mange av de artiklene om ect skrevet av de med formell kompetanse har en stor tendens til å bagatellisere og legge det over på selve den dype depresjonen føler jeg, når noen beskriver en annerledes tilværelse etter ect.

Men jeg skal grunne over det du sier, du har helt rett.