Åpenhet om psykisk sykdom?

[Gjest sivera]

Jeg har bitt tennene sammen så ingen skal merke at jeg er syk i perioder. Har hatt så mange "sutrende" mennesker i min nærhet tidligere at det byr meg veldig imot at jeg også skal bli slik. Derfor sier jeg ingenting.

Det de som bor i samme huset opplever er jo at jeg virker noenlunde frisk, og så "pang" blir jeg innlagt på psykiatrisk uten forvarsel.

Nå har de begynt å spørre meg ut og jeg har fortalt om endel ting. Jeg har sagt litt om min forhistorie, jeg har fortalt at jeg har en sånn angst enkelte dager at jeg ikke tørr å gå på badet, eller møte andre mennesker. Det forklarer litt hvorfor jeg ligger så mye. Jeg vil ikke at andre skal se at jeg sliter. Skylder da på influensa og feber. Dette har jo egentlig være en nødløgn.

Jeg er jo ikke typen til å gå og sutre meg. Jeg er bare så livredd for å bli oppfattet sånn. Hva forteller dere og hvor åpne er dere når dere sliter? Hvor går liksom grensen for å bli plagsomt sutrende ovenfor andre mennesker?

Må legge til at det faktisk var litt godt å få fortalt mine nærmeste litt om hvordan jeg har det.

[100%ull]

.

Jeg var som deg før...led i stillhet både for mine nærmeste og andre...

Smilte utenpå...men skrek inni meg...

Fant ut at det var bedre å få ut grumset...

Har ennå mye grums...men det har vært en befrielse å tørre å begynne å prate...

[Gjest sivera]

.

Jeg var som deg før...led i stillhet både for mine nærmeste og andre...

Smilte utenpå...men skrek inni meg...

Fant ut at det var bedre å få ut grumset...

Har ennå mye grums...men det har vært en befrielse å tørre å begynne å prate...

Ja, det er veldig godt å få prate litt. Ikke om alt, men bare så mye at man får avklart litt.

Jeg har litt problemer med hvor grensene går. Har hatt mennesker etter meg i store deler av livet, døgnet rundt, som har truet med selvmord og diverse. Derfor er jeg veldig redd for å bli like "masete" selv. Men jeg tror kanskje det er noen mil imellom det jeg forteller nå og det jeg har opplevd fra mine nærmeste når de sliter.

[lealaus]

Jeg kjenner det definitivt enklere å snakke om lidelsen min i de periodene jeg er frisk. Da har jeg litt avstand til det og kan ha litt humor på det. da vet jeg i meg selv at jeg ikke er et mindreverdig menneske. Da ser jeg at de jeg snakker med, ser en oppegående person og at psykdom dermed ikke blir så vanskelig å forholde seg til.

Men må jeg forklare noen noe i de deprimerte fasene, er jeg full av mindreverdighetsfølelse og skyldfølelse, og fremleggingen føles mer som et forsvar enn som informasjon.

Nå vet etterhvert de som trenger å vite noe hvordan ting er, og jeg vet også at det er mange som har fått med seg både rykter og sladder. De siste bryr jeg meg ikke så mye om - de får spørre hvis de vil vite noe, men jeg gidder ikke kalle inn til møte på grendehuset.

Jeg står i meg selv og er meg selv - i alle faser. Og det er mye lettere å bære etter at jeg etter lang tid greide å åpne opp.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg er ganske åpen nå om at jeg har asperger, min mann er veldig åpen, men for barna har det vært helt avgjørende å forstå hvorfor deres mamma er slik. (lydsensitiv, fjern, repiterende, terpende, henger meg opp osv...) (nå har vi tegn der feks min datter stryker meg på hånden når jeg leser slik at jeg gradvis oppdager henne uten å skvette og slik ser henne og hennes behov)

Jeg har jo ikke egentlig skjult det, men jeg har ikke presentert meg med diagnosen, men nå som jeg har sagt det til lærerne til mine barn litt etter litt møter jeg så mye hyggelig respons på denne åpenheten. Det var jo derfor også jeg begynner å lure for andre burde si, "Nei du kan ikke ha asperger " osv...men de sier ikke det, de sier feks " så flott at du er åpen" eller, "da er det lettere å forstå..." eller "det merket jeg litt..." osv...

Men det jeg skulle si at da jeg sa til min mor nå at det ser lyst med jobb, fordi jeg kanskje på sikt kan få jobb i unicus, ble hun taus og gikk, jeg tror der gikk jeg for langt for da blir det så synlig for alle at jeg har asperger. Men det er jo så synlig likevel og jeg blir jo stort sett behandlet veldig hyggelig av alle enten de vet eller ikke vet.

[Gjest sivera]

Jeg kjenner det definitivt enklere å snakke om lidelsen min i de periodene jeg er frisk. Da har jeg litt avstand til det og kan ha litt humor på det. da vet jeg i meg selv at jeg ikke er et mindreverdig menneske. Da ser jeg at de jeg snakker med, ser en oppegående person og at psykdom dermed ikke blir så vanskelig å forholde seg til.

Men må jeg forklare noen noe i de deprimerte fasene, er jeg full av mindreverdighetsfølelse og skyldfølelse, og fremleggingen føles mer som et forsvar enn som informasjon.

Nå vet etterhvert de som trenger å vite noe hvordan ting er, og jeg vet også at det er mange som har fått med seg både rykter og sladder. De siste bryr jeg meg ikke så mye om - de får spørre hvis de vil vite noe, men jeg gidder ikke kalle inn til møte på grendehuset.

Jeg står i meg selv og er meg selv - i alle faser. Og det er mye lettere å bære etter at jeg etter lang tid greide å åpne opp.

Problemet mitt er at det er så mye "ekkelt" som har skjedd i livet mitt. Mye jeg skammer meg over. Jeg prøver å bryte ut av dette, men noen ganger er det veldig vanskelig.

Jeg fikk et spørsmål fra et av mine barn her om dagen. "Hvordan har du det når du er syk mamma"? Hvorfor blir/ble du syk?

Jeg greide å svare at det startet med at jeg fikk veldig mange tanker i hodet og at jeg ikke fikk sove pga dette. Det sånn i veldig lang tid. Til slutt var jeg så sliten at jeg ikke greide noenting. Jeg var jo utslitt av å gi, gi, gi. Til og med nå, mange år etter, så blir jeg kvalm hvis min mor er negativ en dag jeg kommer på besøk. Da går jeg derifra.

Dette prøvde jeg å si på en fin måte. I tillegg sa jeg at jeg har mye angst og er veldig deprimert i perioder. Dette har jeg jo ikke helt greid å skjule, selv om jeg forsøker veldig hardt.

Så nå vet de nå litt og det er litt godt, kjenner jeg. Det har vært tøfft å gå og skjule alt jeg sliter med.

Du har rett i at det er lettere å prate når man er i en friskere periode. Da blir det man sier ikke så farget av hvordan man har det akkurat her og nå.

[Gjest sivera]

Hei!

Jeg er ganske åpen nå om at jeg har asperger, min mann er veldig åpen, men for barna har det vært helt avgjørende å forstå hvorfor deres mamma er slik. (lydsensitiv, fjern, repiterende, terpende, henger meg opp osv...) (nå har vi tegn der feks min datter stryker meg på hånden når jeg leser slik at jeg gradvis oppdager henne uten å skvette og slik ser henne og hennes behov)

Jeg har jo ikke egentlig skjult det, men jeg har ikke presentert meg med diagnosen, men nå som jeg har sagt det til lærerne til mine barn litt etter litt møter jeg så mye hyggelig respons på denne åpenheten. Det var jo derfor også jeg begynner å lure for andre burde si, "Nei du kan ikke ha asperger " osv...men de sier ikke det, de sier feks " så flott at du er åpen" eller, "da er det lettere å forstå..." eller "det merket jeg litt..." osv...

Men det jeg skulle si at da jeg sa til min mor nå at det ser lyst med jobb, fordi jeg kanskje på sikt kan få jobb i unicus, ble hun taus og gikk, jeg tror der gikk jeg for langt for da blir det så synlig for alle at jeg har asperger. Men det er jo så synlig likevel og jeg blir jo stort sett behandlet veldig hyggelig av alle enten de vet eller ikke vet.

Det er bra at du greier å være åpen. Du virker som en veldig flott person (jeg har lest litt av det du har skrevet her inne .

Jeg tror det er viktig å være litt åpen ovenfor de som bor i samme huset ihvertfall. Min mor kan jeg aldri bli åpen ovenfor. Hun sliter så mye selv at det er jeg som må trøste uansett. Slik har det vært fra den dagen jeg kom til verden. Dette har jeg forsonet meg med. Jeg kommer aldri til å få en omsorgsfull mamma.

Jeg er også så "heldig" å ha venner som vet hva psykisk sykdom er og som godtar meg som jeg er. Faktisk ser jeg at det er veldig mange rundt meg som sliter. Hører stadig vekk at den og den er sliten, må slutte i jobb, går på anti-depressiva osv. Så vi er da heldigvis ikke alene

[tonie]

Jeg er ikke av de som sliter psykisk, men jeg svarer likevel. Jeg synes det er veldig ok om folk er åpne om problemene sine. Ikke at de nødvendigvis utbroderer det så veldig, men det er så mye lettere å forholde seg til dem når man vet. Mye lettere å forstå hvorfor de av og til oppfører seg litt underlig, hvorfor de har det med å ikke dukke opp til avtaler, eller hva det nå måtte være. Ofte merker man jo at det er noe, men det er ikke lett å verken støtte eller forstå når de tier om det.

Når det er sagt, jeg tror det er veldig lurt å se an litt hvem man betror seg til. Enkelte kan gjøre vondt verre.

[Gjest sivera]

Jeg er ikke av de som sliter psykisk, men jeg svarer likevel. Jeg synes det er veldig ok om folk er åpne om problemene sine. Ikke at de nødvendigvis utbroderer det så veldig, men det er så mye lettere å forholde seg til dem når man vet. Mye lettere å forstå hvorfor de av og til oppfører seg litt underlig, hvorfor de har det med å ikke dukke opp til avtaler, eller hva det nå måtte være. Ofte merker man jo at det er noe, men det er ikke lett å verken støtte eller forstå når de tier om det.

Når det er sagt, jeg tror det er veldig lurt å se an litt hvem man betror seg til. Enkelte kan gjøre vondt verre.

Jeg har venner som ikke har forstått at jeg sliter. Jeg blir bedt hjem til dem på "treff" og i siste liten ringer jeg og sier jeg er "syk". Dette har skjedd flere ganger. Klart de lurer på hva det er med meg.

I de siste måndedene erfarer jeg mer og mer at folk kommer og spør meg inngående hva det er som feiler meg. De viser sin interesse og sier at de ikke skjønner hvordan jeg har det. De vil gjerne forstå, men siden de ikke sliter sånn selv så forstår de ikke hvordan det kan være. Hvorfor jeg i perioder ikke viser meg ute f.eks.

Jeg ønsker ikke å si for mye, men jeg må jo si litt for at folk skal forstå. Prøver å forklare meg på et språk som folk kan skjønne litt av. Jeg har sagt at jeg blir så sliten i perioder at jeg ikke orker å snakke i telefonen engang. jeg slår den av og ringer tilbake når jeg får litt mere overskudd. Jeg har en form for angst som sliter meg ut og jeg må hvile mere i perioder enn andre.

Merkelig nok virker det som om de fleste av mine venner støtter meg og vil ha meg der uansett hvor "snål" jeg måtte være .)