spørsmål ang. Adam.

[Madelenemie]

Hei!

Til Nils Håvard Dahl mest, men også til andre som har sett filmen

Jeg ligner i følge min mann både på Adam og Khan, men jeg ser ikke det helt selv, foruten at jeg ligger litt sånn i sengen og selvfølgelig svarer ærlig hvis noen spør meg hvordan middagen smakte. (jeg tror jo andre vil vite det hvis de spør, det kan jo være at potetene er overkokt men at det ellers smakte godt)

Sett at jeg ligner på Adam, ville du da Nils Håvard Dahl ha vansker utfra ASQ skjemaet og et par konsultasjoner og sette diagnosen asperger syndrom? (husk at jeg er kvinne) Eller måtte du sett pasienten mange ganger?

Jeg fikk nemlig diagnosen fort og vanligvis trodde jeg man måtte bruke lang tid og ta mange tester. Finnes det situasjoner der du Nils Håvard Dahl fort ser asperger syndrom i en pasient ved første møte?

Det gikk merkelig fort for meg, både hos den første og den andre psykiateren på Ullevål. Den første mannlige psykiater skrev i sitt journalnotat, "mulig asperger syndrom", det overrasket meg fordi det gikk fort inn og ut og jeg rakk ikke si mye før han sendte meg videre til neste. Ja og jeg vet til og med andre som har vært til akkurat de samme uten å få diagnosen selv om de fikk den senere hos psykolog. Hvis du skjønner begynner jeg derfor å tenke at det er mer synlig enn jeg innbiller meg selv.

I den fasen jeg er i nå, går det sikkert bra, jeg begynner å forsone meg med det.

Hvis du svarer på dette er det mulig jeg finner nøkkelen til hvorfor jeg fikk diagnosen så fort, med tanke på de filmene rett og slett.

(selv om jeg poengterer at jeg ikke går rart, jeg skal se den en gang til tror jeg for jeg har glemt mye)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Noen ganger er det meget enkelt å sette diagnosen f.eks etter å ha sett 5 min av filmen Adam. Likeledes etter å ha lest dine to første innlegg på DOL.

Mulig det oppfattes som arrogant, men jeg mener jeg har noe større "teft" for diagnoser enn folk flest.

[Madelenemie]

Noen ganger er det meget enkelt å sette diagnosen f.eks etter å ha sett 5 min av filmen Adam. Likeledes etter å ha lest dine to første innlegg på DOL.

Mulig det oppfattes som arrogant, men jeg mener jeg har noe større "teft" for diagnoser enn folk flest.

Hei!

Takk for svar.

Da skal jeg se om jeg finner dem, for det kan jo oppklare noe.

Jeg oppfatter ikke det som arrogant det er vel din erfaring. Da er nok det grunnen til at de psykiaterne mente det samme, ja for de fikk mail av meg først.

Den første psykiateren fikk 2 brev på en del sider og den siste som er min psykiater fikk vel ca 60 sider, mener jeg å huske.

Det er nok mye å se asperger i, men det var oversiktlig satt opp, jeg hadde jobbet på det en stund for jeg engstet meg til å møte disse fremmede menneskene, men de ble mitt nye liv:)

Men to innlegg på DOL er ikke mye, men jeg skal se på dem.

Det er fint å vite hva det er og egentlig er det jo greit at det syns slik at jeg ikke blir feildiagnostisert som så mange blir.

Psykiater Gildberg skrev et sted at han hadde møtt mennesker med diagnoser som psykoser som egentlig bare hadde asperger, men som fordi de svarte feil på spørsmål fikk helt feil diagnose.

Hvis det skulle skje min psykiater noe så kan jeg jo da kontakte deg hvis andre begynner å lure for da merker jo du det. Jeg tror ikke det skjer min psykiater noe, men man vet jo aldri.

Jeg vil ikke bli feildiagnostisert med psykose på noe tidspunkt.

Faktisk trodde fastlegen til min mann at det kunne være asperger også, han hadde nok ikke mye kompetanse, men han mente det , jeg var der fordi min mann tok meg med og han skrev straks denne rekvisisjonen til Ullevål Voksen-habilitering og jeg kom fort inn.

Håper jeg finner de innleggene, for jeg lurer på hva det er, men takk for opplysningen, jeg innser at når så mange ser det så er det nok alle de andre som har rett.

Det hadde bare vært lettere hvis det kom en gentest.

Egentlig er jeg mer glad enn du sikkert tror, ja for jeg vil ikke bli feildiagnostisert når asperger blir borte i 2013 i DSM-IV.

Jeg vet ikke om jeg kommer under autismeparaplyen, det kan hende mange faller ut av diagnosesystemet vil jeg tro.

[Madelenemie]

Noen ganger er det meget enkelt å sette diagnosen f.eks etter å ha sett 5 min av filmen Adam. Likeledes etter å ha lest dine to første innlegg på DOL.

Mulig det oppfattes som arrogant, men jeg mener jeg har noe større "teft" for diagnoser enn folk flest.

Hei!

Var det innlegget "elske sin psykiater"?

vanskelig å lete slik tilbake, når bare mine siste 50 legesvar kommer opp.

[Madelenemie]

Noen ganger er det meget enkelt å sette diagnosen f.eks etter å ha sett 5 min av filmen Adam. Likeledes etter å ha lest dine to første innlegg på DOL.

Mulig det oppfattes som arrogant, men jeg mener jeg har noe større "teft" for diagnoser enn folk flest.

Hei!

jeg fant det:)

Vel men der skriver jeg jo at jeg har asperger syndrom i det innlegget, " Å elske sin psykiater" ,

Jeg tror ikke jeg helt skjønner det da.

[Spenol(1)]

Hei!

Takk for svar.

Da skal jeg se om jeg finner dem, for det kan jo oppklare noe.

Jeg oppfatter ikke det som arrogant det er vel din erfaring. Da er nok det grunnen til at de psykiaterne mente det samme, ja for de fikk mail av meg først.

Den første psykiateren fikk 2 brev på en del sider og den siste som er min psykiater fikk vel ca 60 sider, mener jeg å huske.

Det er nok mye å se asperger i, men det var oversiktlig satt opp, jeg hadde jobbet på det en stund for jeg engstet meg til å møte disse fremmede menneskene, men de ble mitt nye liv:)

Men to innlegg på DOL er ikke mye, men jeg skal se på dem.

Det er fint å vite hva det er og egentlig er det jo greit at det syns slik at jeg ikke blir feildiagnostisert som så mange blir.

Psykiater Gildberg skrev et sted at han hadde møtt mennesker med diagnoser som psykoser som egentlig bare hadde asperger, men som fordi de svarte feil på spørsmål fikk helt feil diagnose.

Hvis det skulle skje min psykiater noe så kan jeg jo da kontakte deg hvis andre begynner å lure for da merker jo du det. Jeg tror ikke det skjer min psykiater noe, men man vet jo aldri.

Jeg vil ikke bli feildiagnostisert med psykose på noe tidspunkt.

Faktisk trodde fastlegen til min mann at det kunne være asperger også, han hadde nok ikke mye kompetanse, men han mente det , jeg var der fordi min mann tok meg med og han skrev straks denne rekvisisjonen til Ullevål Voksen-habilitering og jeg kom fort inn.

Håper jeg finner de innleggene, for jeg lurer på hva det er, men takk for opplysningen, jeg innser at når så mange ser det så er det nok alle de andre som har rett.

Det hadde bare vært lettere hvis det kom en gentest.

Egentlig er jeg mer glad enn du sikkert tror, ja for jeg vil ikke bli feildiagnostisert når asperger blir borte i 2013 i DSM-IV.

Jeg vet ikke om jeg kommer under autismeparaplyen, det kan hende mange faller ut av diagnosesystemet vil jeg tro.

Jeg tror det vill være mer hensiktsmessig og nyttig for deg å tenke på hvilke utfordringer du møter i livet istedenfor å være opptatt av at du er en diagnose. Det er ingen med AS som er like. Du har dine ting du er flink til, og ting du sliter med. At du har klart å bli gift gir ikke meg inntrykk av at du er helt asosial, som noen aspergere er.

Tenk heller på hvilke områder du sliter med, og hvordan du kan mestre det istedenfor å hekte deg opp i en diagnose som ikke gir deg noen oppskrift på hvordan du skal håndtere livet. Så hjelper det å tilpasse livet så godt du kan så du kan leve et bra liv til tross for problemene.

[Madelenemie]

Jeg tror det vill være mer hensiktsmessig og nyttig for deg å tenke på hvilke utfordringer du møter i livet istedenfor å være opptatt av at du er en diagnose. Det er ingen med AS som er like. Du har dine ting du er flink til, og ting du sliter med. At du har klart å bli gift gir ikke meg inntrykk av at du er helt asosial, som noen aspergere er.

Tenk heller på hvilke områder du sliter med, og hvordan du kan mestre det istedenfor å hekte deg opp i en diagnose som ikke gir deg noen oppskrift på hvordan du skal håndtere livet. Så hjelper det å tilpasse livet så godt du kan så du kan leve et bra liv til tross for problemene.

Hei!

Nei jeg er ikke asosial, jeg blir bare sliten,

Jeg har jo vært i kloster før jeg ble gift, og det er et fellesskap, men mere passe for meg.

Jeg har det bedre nå fordi både min psykiater og mann syns jeg er okey som jeg er, de har sagt det og skrevet det til meg i mail og jeg kan da lese det flere ganger og føle meg tryggere på det.

Jeg tror jeg føler meg mer asosial enn jeg er, men jeg føler det nok sånn for når det ringer på døren eller på telefonen løper jeg og gjemmer meg for jeg liker ikke overraskelser. Da erter min mann meg, også føler jeg meg som raringen her i huset.

dessuten skriver jeg jo med dere, jeg liker mennesker jeg har, jobbet i slummen i Calcutta, men der fikk jeg indre sammenbrudd og isolerte meg, slik at på et punkt fikk jeg et indre sammenbrudd.

Takk for at du minnet meg. Jeg har jo barn også

[Spenol(1)]

Hei!

Nei jeg er ikke asosial, jeg blir bare sliten,

Jeg har jo vært i kloster før jeg ble gift, og det er et fellesskap, men mere passe for meg.

Jeg har det bedre nå fordi både min psykiater og mann syns jeg er okey som jeg er, de har sagt det og skrevet det til meg i mail og jeg kan da lese det flere ganger og føle meg tryggere på det.

Jeg tror jeg føler meg mer asosial enn jeg er, men jeg føler det nok sånn for når det ringer på døren eller på telefonen løper jeg og gjemmer meg for jeg liker ikke overraskelser. Da erter min mann meg, også føler jeg meg som raringen her i huset.

dessuten skriver jeg jo med dere, jeg liker mennesker jeg har, jobbet i slummen i Calcutta, men der fikk jeg indre sammenbrudd og isolerte meg, slik at på et punkt fikk jeg et indre sammenbrudd.

Takk for at du minnet meg. Jeg har jo barn også

For å si det sånn så betyr ikke det at alle andre, som ikke har AS lever noe bedre liv, er mer lykkeligere enn de som har AS. Det handler mest om hvordan en legger opp livet. For det som lever et liv tilpasset sine styrker og svakheter vil kanskje ikke bli preget så mye av problemene. Hvis du da går inn for å fikse jobber som du vet kan skape trøbbel for deg, ja da blir livet med ett vanskeligere.

Jeg har ikke AS, men sliter også tildels med sosialt samspill, jeg har også relasjonsproblemer. Det er veldig mye jeg sliter med, men jeg passer ikke inn i AS-diagnosen Jeg er likevel sær. En psykiater lurte en gang på om jeg hadde et snev av Aspergers. Det er det ingen behandlere som har tenkt . jeg tror derimot at jeg kan ha en grad av ADHD, men har ikke fått diagnosen.

Jeg føler at mye av diagnoseproblematikken er svært negativ. Den fokuserer bare på problemer men ikke på personen selv.

På mange måter så tar den ikke høyde for at folk er forskjellige, det er derfor lett å tenke at en ved AS er lik alle andre som har AS. å få AS betyr bare at en har skåret høyt nok på diagnosekriteriene.

Tenk heller på at diagnosen bare beskriver det du sliter med i livet. Siden du vet det så er det bare å legge opp livet etter det. En som mister synet eller havner i rullestol må også planlegge hverdagen , ellers blir livet med ett veldig vanskelig og uhåndterlig. En har ikke nødvendigvis et trist liv selv om en sitter i rullestol eller mister synet, men en må styre unna det som skaper mest problemer. Er du med meg nå?

Så hva er dine mestringsområder? Hva trives du med, hva gjør _deg_ glad?

[Gjest pointless]

Noen ganger er det meget enkelt å sette diagnosen f.eks etter å ha sett 5 min av filmen Adam. Likeledes etter å ha lest dine to første innlegg på DOL.

Mulig det oppfattes som arrogant, men jeg mener jeg har noe større "teft" for diagnoser enn folk flest.

''Mulig det oppfattes som arrogant, men jeg mener jeg har noe større "teft" for diagnoser enn folk flest''

Hva med meg? Har du tenkt på hvilken diagnose som kan passe meg?

;-)

[Gjest MayLynn]

Hei!

jeg fant det:)

Vel men der skriver jeg jo at jeg har asperger syndrom i det innlegget, " Å elske sin psykiater" ,

Jeg tror ikke jeg helt skjønner det da.

Hei - jeg tror kanskje ikke at NHD mente de to første innleggene du har skrevet helt bokstavelig. Han mente nok mer at man forstår at du har asperger etter å ha lest ca 2 innlegg..

[....AV]

Hei!

Nei jeg er ikke asosial, jeg blir bare sliten,

Jeg har jo vært i kloster før jeg ble gift, og det er et fellesskap, men mere passe for meg.

Jeg har det bedre nå fordi både min psykiater og mann syns jeg er okey som jeg er, de har sagt det og skrevet det til meg i mail og jeg kan da lese det flere ganger og føle meg tryggere på det.

Jeg tror jeg føler meg mer asosial enn jeg er, men jeg føler det nok sånn for når det ringer på døren eller på telefonen løper jeg og gjemmer meg for jeg liker ikke overraskelser. Da erter min mann meg, også føler jeg meg som raringen her i huset.

dessuten skriver jeg jo med dere, jeg liker mennesker jeg har, jobbet i slummen i Calcutta, men der fikk jeg indre sammenbrudd og isolerte meg, slik at på et punkt fikk jeg et indre sammenbrudd.

Takk for at du minnet meg. Jeg har jo barn også

''Jeg tror jeg føler meg mer asosial enn jeg er, men jeg føler det nok sånn for når det ringer på døren eller på telefonen løper jeg og gjemmer meg for jeg liker ikke overraskelser. Da erter min mann meg, også føler jeg meg som raringen her i huset.''

Hjemme hos meg er vi flere raringer, noe vi egentlig setter pris på :-) Vi har alle våre særegenheter og vi erter hverandre litt for dem. Jeg tror ikke at noen blir lei seg for denne ertingen, det er jo godmodig erting som gjøres med et smil og gjerne ledsaget av en klem. Det er jo forskjellene som gjør livet spennende!

Et eksempel: Min mann er uvanlig god til å huske tall, slik at han f.eks. husker alle kontonummer, gamle telefonnummer, bilnummer og også barnas personnummer. Det siste er jo veldig praktisk, men hver gang jeg spør han om barnas personnummer, legger jeg til en antydning til at han er litt "unormal". Ettersom han vet at jeg er glad i ham og at jeg ikke synes det er problematisk at han har godt tallhukommelse, tror jeg han blir mer glad enn såret over dette.

[Cilien]

Hei, jeg har lest mange av innleggene dine. Jeg har noen helt konkrete ting som gjør at jeg tenker du har asperger eller i alle fall en diagnose:

* Du forstår dårlig billedlig språk (f.eks et gammelt innlegg der du skrev du trodde du FIKK penger fra lånekassen)

* Du er overærlig og forstår dårlig når det passer seg å si hele sannheten (f. eks når noen spør deg om middagen smalte godt så tror du at du skal svare helt ærlig på dette, somoftest vil man da svare "takk, veldig bra")

* Du klarer dårlig såkalt small-talk i selskaper o.l (du har fortalt at du tenker ut samtaleevner på forhånd eller ender opp med å snakke om ting som er veldig snevre og nesten bare er av interesse for deg selv)

* Du skriver om din psykiater og om din mann som om de vet det meste og kan ta beslutninger for deg, og sier ofte "min mann/psykiater sier at....og da er det nok slik". Dette er mer slik barn/ungdom tenker, før de har blitt selvstendige.

* Du er opptatt av deg selv og hva du er interessert i og ser ikke alltid at andre har ulike behov, som når du kjøper presanger til andre som ikke egentlig inneholder noe de liker, men f.eks en leksikonlignende bok som du selv synes er interessant

* Du gjør rare, litt barnslige ting som å "springe og gjemme deg" når noen kommer og du ikke er forberedt. Vanligvis lar en ikke ens første innskytelse ta overhånd, men prøver å oppføre seg slik en vet det er forventet av en.

* Du grubler svært mye og kommer av og til inn i tankerekker som du ikke later til å komme ut av, som det om du har asperger eller ikke. Når alle leger, din psykaiter, din mann, NHD, alle vi her på DOL osv osv er totalt overbevist om at du har asperger, ville nok en mer vanlig person slått seg til tåls med diagnosen.

* Selve språkføringen din i innleggene dine her er ofte litt rar, jeg klarer ikke helt å sette ord på det her, men den skiller seg fra det meste annet.

[Madelenemie]

Hei, jeg har lest mange av innleggene dine. Jeg har noen helt konkrete ting som gjør at jeg tenker du har asperger eller i alle fall en diagnose:

* Du forstår dårlig billedlig språk (f.eks et gammelt innlegg der du skrev du trodde du FIKK penger fra lånekassen)

* Du er overærlig og forstår dårlig når det passer seg å si hele sannheten (f. eks når noen spør deg om middagen smalte godt så tror du at du skal svare helt ærlig på dette, somoftest vil man da svare "takk, veldig bra")

* Du klarer dårlig såkalt small-talk i selskaper o.l (du har fortalt at du tenker ut samtaleevner på forhånd eller ender opp med å snakke om ting som er veldig snevre og nesten bare er av interesse for deg selv)

* Du skriver om din psykiater og om din mann som om de vet det meste og kan ta beslutninger for deg, og sier ofte "min mann/psykiater sier at....og da er det nok slik". Dette er mer slik barn/ungdom tenker, før de har blitt selvstendige.

* Du er opptatt av deg selv og hva du er interessert i og ser ikke alltid at andre har ulike behov, som når du kjøper presanger til andre som ikke egentlig inneholder noe de liker, men f.eks en leksikonlignende bok som du selv synes er interessant

* Du gjør rare, litt barnslige ting som å "springe og gjemme deg" når noen kommer og du ikke er forberedt. Vanligvis lar en ikke ens første innskytelse ta overhånd, men prøver å oppføre seg slik en vet det er forventet av en.

* Du grubler svært mye og kommer av og til inn i tankerekker som du ikke later til å komme ut av, som det om du har asperger eller ikke. Når alle leger, din psykaiter, din mann, NHD, alle vi her på DOL osv osv er totalt overbevist om at du har asperger, ville nok en mer vanlig person slått seg til tåls med diagnosen.

* Selve språkføringen din i innleggene dine her er ofte litt rar, jeg klarer ikke helt å sette ord på det her, men den skiller seg fra det meste annet.

Hei!

Takk for informasjonen.

Det med språkføringen vet jeg, jeg snakket rart og litt snirklete som barn og tenåring. Jeg hadde egne ord ingen hadde hørt før som jeg påstod var et ord og jeg snakket riksmål som tenåring fordi jeg plutselig fikk ideen om at det likte jeg klangen i.

Ingen andre jeg kjente snakket riksmål.

Jeg trodde kanskje asperger kunne gå over, og jeg håpet det, men det gjør det ikke og det er min psykiater 100 % sikker på.

Derfor er jeg sikker selv nå, hun sa de ordene høyt i dag "Nei nei nei" tre ganger og jeg tenkte da, "nå vet jeg det", da ble jeg glad helt ned i magen.

Jeg har det bra nå, men jeg har asperger syndrom for bestandig og derfor skal vi skrive en bok om det.

Takk det var snilt å svare meg.

[Cilien]

Hei!

Takk for informasjonen.

Det med språkføringen vet jeg, jeg snakket rart og litt snirklete som barn og tenåring. Jeg hadde egne ord ingen hadde hørt før som jeg påstod var et ord og jeg snakket riksmål som tenåring fordi jeg plutselig fikk ideen om at det likte jeg klangen i.

Ingen andre jeg kjente snakket riksmål.

Jeg trodde kanskje asperger kunne gå over, og jeg håpet det, men det gjør det ikke og det er min psykiater 100 % sikker på.

Derfor er jeg sikker selv nå, hun sa de ordene høyt i dag "Nei nei nei" tre ganger og jeg tenkte da, "nå vet jeg det", da ble jeg glad helt ned i magen.

Jeg har det bra nå, men jeg har asperger syndrom for bestandig og derfor skal vi skrive en bok om det.

Takk det var snilt å svare meg.

Vet du hva, den boken hadde jeg hatt utrolig lyst å lese. Som sagt, jeg har lest mye av det du skriver, og det er utrolig interessant å lese det, og dessuten er jeg veldig imponert over hvordan du takler både livet generelt og tilbakemeldinger du får her.

[Madelenemie]

Vet du hva, den boken hadde jeg hatt utrolig lyst å lese. Som sagt, jeg har lest mye av det du skriver, og det er utrolig interessant å lese det, og dessuten er jeg veldig imponert over hvordan du takler både livet generelt og tilbakemeldinger du får her.

Hei!

Takk.

Ja men jeg får jo bare hyggelige tilbakemeldinger da, sånn er det ofte, det er sjelden mennesker blir sinte på meg, men en arbeidskollega sa en gang, "Nå holder du kjeft ellers skal jeg slå deg ned i asfalten", jeg holdt kjeft, jeg ble lei meg og jeg begynte straks å tenke. Den dag i dag vet jeg ikke hva jeg sa som var galt? Men denne personen fikk sparken fordi min sjef trodde kanskje på meg. Det var min barnepsykologs kone som var sjefen og jeg vet ikke om det var derfor hun likte meg, men hun og de andre kollegaene var hyggelige mot meg. Men jeg syns det var vanskelig å ha spisepause med dem for jeg viste ikke hva jeg skulle si og jeg følte meg utenfor og mange ganger vil jeg få til å være med, men så oppfatter jeg ikke det som blir sagt riktig også blir det for vanskelig. Det er dumt.