Jeg hadde misforstått

[Madelenemie]

Hei!

Jeg er veldig glad nå, og inni meg er det rødt og gult og veldig lyst.

I dag var det som om min psykiater virkelig forstod hvor mye jeg har misforstått, fordi hun lente seg tilbake og sa, " Å er det det det er"litt høyt sa hun det, som om det gikk opp et lys for henne. (hvis dere skjønner hvordan jeg mener lys kan gå opp)

Også viser det seg at hun ALDRI har trodd jeg kan bli kvitt asperger og at hun ALDRI har trodd at diett virker, hun sa høyt, samtidig som hun snudde seg i stolen "Nei nei nei" osv...det ble veldig tydelig i mine ører, og hun ble overrasket over hva jeg har gått rundt og tenkt og trodd.

Jeg ble så glad at jeg fikk lyst til å gråte, like lettet og glad som da jeg kom ut fra Ullevål sykehus Voksenhabilitering og hun hadde satt diagnosen asperger syndrom, for den gangen tenkte jeg, "så er det grunnen til at jeg ikke er som andre, det er bra å vite det".

Egentlig fikk jeg lyst til å gråte på hennes kontor, men jeg klarte å beherske meg, det er det man kaller lettelsens tårer tror jeg. Når jeg kjørte bil hjem holdt de også på å komme, men jeg sa til meg selv, "Ta det med ro" så de kom ikke, men jeg tror jeg gråt dem på innsiden, men det var noen rare tårer, for de kom av glede, ikke av sorg, men likevel gjorde de litt vondt?? Er ikke det rart?

Hun til og med sa at hun hadde ment at om jeg fullførte embedsstudiet i medisin så ville jeg nok ikke fått legelisens.

Dere tenker sikkert jeg ble lei meg av å høre det, men nei, jeg ble så glad inni meg, for jeg tenkte hun skjønner hvor bom fast asperger sitter, hun skjønner hvor gjennomgripende dette er og at mariekjeks og rød saft ikke er grunnen til at jeg har asperger syndrom. Og at jeg ikke er mindre flink hvis jeg slutter med prosjektet "bli kvitt asperger syndrom" jeg er nemlig et fint menneske som den jeg er. (faktisk har jeg drømt om at jeg ikke fikk legelisens, jeg ble glad i den drømmen og jeg lurte på hvorfor jeg ble glad, men jeg tror bare noe kjentes for mye jeg blir jo så fort sliten av lydene og menneskene, selv om jeg liker mennesker)

Det var som om hun tok vekk en tung tung byrde bare ved å fortelle meg hva hun mente med tydelige ord og forklaringer på at dette vil aldri kunne behandles/gå over. Det eneste jeg kan gjøre er å gjøre valg som gir meg et bedre liv. feks velger et yrke der jeg ikke blir utsatt for stress osv...

Jeg skal fortelle min mann dette når han kommer hjem, at min mann ikke har gitt opp drømmen om meg som lege mente hun skyldtes hans oppfatning av meg hjemme som flink og normal(det skal du ta som et kompliment sa hun), men hun sa hun syns det var litt rart også. Hun sa "En sen kveldstime tar du og snakker og forklarer dette for han", også sa hun "Jeg ber deg høre på han, men i dette tilfellet bør han høre på deg, for her er du mer fornuftig".

Ville bare dele gleden med noen, ja for jeg er glad jeg har en slik psykiater som ikke oppmuntrer til diett og som ikke tror jeg kan bli kvitt asperger syndrom, det er bare at jeg må bli fortalt ting så veldig tydelig.

[Gjest prust]

Veldig godt å høre at psykiateren sa dette så tydelig og klart til deg, Madelenemie!

Ønsker deg en god dag, og lykke til med samtalen med mannen din om dette!

[Gjest Orenda]

:-)

[Angustia]

Jeg er så glad på dine vegne, Madelenemie!

Så godt å lese at du har godtatt diagnosen din og innsett at du er en verdifull, kunnskapsrik og ressurssterk person :-)

Har lært mye av deg, håper du gjør alvor av å skrive bok. Jeg skal kjøpe den siste boka av FGT (nicket til vedkommende her inne som også har asperger), og ser fram til boka di, OK?

Kos dere masse!

Fargeglad hilsen fra

[Mirabell]

Så bra, jeg ble glad over å lese dette innlegget! Og jeg forstår godt hva du mener med lettelsens tårer!

Hvis du tror at du kan glemme dette, og igjen tenke at du kan bli bra av AS, bli lege osv., så kan du kanskje skrive ned det du har skrevet her? Gjemme på det og lese det senere?

Jeg ønsker deg alt godt, og hvis boken din kommer en dag, vil jeg lese den!!

[cathlin]

Kjempefint!

[Madelenemie]

Hei!

Tusen takk alle sammen. bare et spørsmål om dere vet::

Tror dere at alle mennesker vil være venner med mennesker med asperger syndrom, jeg tenker i tilfelle jeg har noen jeg vil være venn med. Jeg tenker på en, en jeg er venn med, men som jeg ikke vil miste, det var litt derfor også jeg tenkte på å bli kvitt asperger sånn at jeg kunne være venn med vedkommende. Jeg må ikke miste dette menneske, da ramler hele min verden sammen, men jeg trenger ikke treffe dette menneske så ofte bare jeg vet at den vil være min venn for bestandig.

Man kan jo være venn i hjertet, det tror jeg er det beste.

Bare lurer på dette.

Ellers takk for hjelpen.

[cathlin]

Hei!

Tusen takk alle sammen. bare et spørsmål om dere vet::

Tror dere at alle mennesker vil være venner med mennesker med asperger syndrom, jeg tenker i tilfelle jeg har noen jeg vil være venn med. Jeg tenker på en, en jeg er venn med, men som jeg ikke vil miste, det var litt derfor også jeg tenkte på å bli kvitt asperger sånn at jeg kunne være venn med vedkommende. Jeg må ikke miste dette menneske, da ramler hele min verden sammen, men jeg trenger ikke treffe dette menneske så ofte bare jeg vet at den vil være min venn for bestandig.

Man kan jo være venn i hjertet, det tror jeg er det beste.

Bare lurer på dette.

Ellers takk for hjelpen.

Det er umlig å vite. Du må nesten bare spørre vedkommende du vil være venn med.

[Gjest else karin]

Jeg vet ikke om det jeg sier til deg nå er rett av meg og si, men jeg tar sjansen. Det sies i beste mening. Jeg har stor sans for deg som menneske. Jeg har fra første innlegg tenkt at du må være nærmest prototypen på en med asperger syndrom. Derfor er det så lærerikt å lese innleggene dine. Men mest av alt liker jeg deg fordi du er et unik, interessant og godt menneske, asperger eller ikke.

Jeg jobber med barn, og jeg tenker at en dag kommer jeg til å jobbe med noen med asperger. Da vil du på et indirekte vis være til hjelp for en liten gutt eller jente, fordi jeg har fått innblikk i ditt indre liv. Og det er sikkert mange andre som har det likedan. Det må være en grei tanke å ta med seg. Og etter å ha lest en del bøker om asperger, og slik sett ha relativt bra med kunnskap om emnet, er det dine innlegg som har gitt meg mest. De er så tydelige, viser så klart, og jeg vil takke deg for det. Selv om det selvsagt ikke er årsaken til at du sitter her og skriver, lære opp oss uvitende. Men det går an å ta to fluer i ett smekk, som de sier når man kan oppnå mer enn en ting i gangen.

Det er nesten slik at jeg tenker at hvis ikke du er en asperger, ja da kan ingen kalles asperger. Så tydelig er det for meg i hvert fall.

Asperger eller ikke asperger, det viktigste i dette livet er som jeg ser det er å å skape seg et godt liv, elske og å bli elsket, gjøre gode ting og være et så godt menneske som en kan. Glede seg over livet, og le så mye som mulig. Å være et unikt menneske slik den guden jeg tror på ville det. Jeg tror du er godt på vei på den lista.

Jeg ønsker deg en god dag videre. Jeg har stor sans for deg:o)

[Madelenemie]

Jeg vet ikke om det jeg sier til deg nå er rett av meg og si, men jeg tar sjansen. Det sies i beste mening. Jeg har stor sans for deg som menneske. Jeg har fra første innlegg tenkt at du må være nærmest prototypen på en med asperger syndrom. Derfor er det så lærerikt å lese innleggene dine. Men mest av alt liker jeg deg fordi du er et unik, interessant og godt menneske, asperger eller ikke.

Jeg jobber med barn, og jeg tenker at en dag kommer jeg til å jobbe med noen med asperger. Da vil du på et indirekte vis være til hjelp for en liten gutt eller jente, fordi jeg har fått innblikk i ditt indre liv. Og det er sikkert mange andre som har det likedan. Det må være en grei tanke å ta med seg. Og etter å ha lest en del bøker om asperger, og slik sett ha relativt bra med kunnskap om emnet, er det dine innlegg som har gitt meg mest. De er så tydelige, viser så klart, og jeg vil takke deg for det. Selv om det selvsagt ikke er årsaken til at du sitter her og skriver, lære opp oss uvitende. Men det går an å ta to fluer i ett smekk, som de sier når man kan oppnå mer enn en ting i gangen.

Det er nesten slik at jeg tenker at hvis ikke du er en asperger, ja da kan ingen kalles asperger. Så tydelig er det for meg i hvert fall.

Asperger eller ikke asperger, det viktigste i dette livet er som jeg ser det er å å skape seg et godt liv, elske og å bli elsket, gjøre gode ting og være et så godt menneske som en kan. Glede seg over livet, og le så mye som mulig. Å være et unikt menneske slik den guden jeg tror på ville det. Jeg tror du er godt på vei på den lista.

Jeg ønsker deg en god dag videre. Jeg har stor sans for deg:o)

Hei!

Det er helt i orden, jeg har hørt det før, og nå som min psykiater ikke hadde den tanken at jeg kunne bli kvitt det så får jeg finne en måte og leve med den erkjennelsen.

Jeg har hørt at jeg er åpenbar, prototypen og et skoleeksempel før, men egentlig syns jeg ikke at jeg helt er det, hvis du ser filmene Adam og "My name is Khan" så ser du prototypene.

Jeg venter på at min psykiater skal se de filmene sånn at hun oppdager at det finnes andre skoleeksempler. Men hun har sagt at i motsetning til mange med asperger er jeg omtenksom, har selvinnsikt og flere andre ting jeg ikke kommer på nå. Det som nok avslører meg er min bokstavelige forståelse.

Jeg skal printe ut det du skrev til meg fordi det var hyggelig også, min psykiater vil jeg skal utgi en del jeg har skrevet, jeg hadde aldri gjort det uten at hun sa det, jeg hadde ikke tenkt på det av meg selv, men nå siden hun har foreslått det skal jeg i vertfall la henne få alt.

Takk for at du sier hyggelige ting til meg. selvfølgelig er det litt med blandede følelser jeg må leve med at andre syns det er ganske åpenbart at jeg har asperger, men på den andre siden så er alle mennesker veldig snille mot meg.

Jeg opplever sjelden ubehageligheter, misforståelser oppstår, men det er mange som nå tydeligvis bare tenker, hun har asperger, jeg har hørt det via andre, og spesielt mødre er nesten som mine klassevenninner, de er litt sånn at de roper på meg og ber meg komme, det er hyggelig selv om jeg noen ganger engster meg for jeg lurer jo på hva jeg skal svare og si, men noen ganger går det fint.

Det er egentlig en lang forklaring, det hender jeg står for meg selv, eller setter meg ved siden av en far og sier ingenting, det er behagelig, men mødre snakker generelt mer og mener mye om ting jeg aldri har tenkt på før.

litt sånn føler jeg av og til.

Sist på skolen nå spurte en mor meg hvordan det gikk. Som regel går det bra, jeg er i det jeg holder på å tenke på og kommer jeg rett fra bøkene har jeg det gjerne utmerket. Men den dagen kom jeg rett fra spørsmål og jeg grublet på noe og fant ikke svar og da sa jeg det. Plutselig stopper hun meg og begynner å prate om noe helt annet, jeg ble forundret og tenkte "så rart", prøvde så å forstå hvorfor hun endret temaet og ikke lot meg snakke ferdig, men jeg tok da stilling til det hun sa etter hvert. Når jeg gikk var jeg fortsatt forundret for jeg lurte jo på hvorfor hun spurte meg hvordan jeg hadde det når hun ikke lot meg svare på det.

Skjønner du at jeg lurer ofte?

[Madelenemie]

Det er umlig å vite. Du må nesten bare spørre vedkommende du vil være venn med.

Hei!

Hvordan spør man om det slik at det ikke blir pinlig?

Personen har sagt at sier jeg er verdsatt av vedkommende, betyr dette at man er venn?

Jeg har det sånn med venner at jeg kommer på dem inni mellom, hvis de vil ha hjelp med noe kan de sende meg sms, ellers er jeg en ganske så opptatt person, mer enn andre, jeg har så mye å tenke på/ordne med/organisere/ forbedre/sette i system her hjemme.

Besøk får jeg aldri tid til, jeg vet ikke hvorfor, men det tenker jeg ikke på sånn av meg selv, men andre tenker på det og da hender det når de spør mange ganger at jeg syns jeg må si ja.

Hvis jeg trenger noe kontakter jeg andre, jeg trengte hjelp med noen datating da spurte jeg en asperger venn, jeg dro hjem til vedkommende mange kvelder, både jeg og vedkommende venn ble rett og slett utslitt, nå er personen utilgjengelig, men det er nok andre grunner.

Jeg skrev en mail da jeg plutselig ble redd for vedkommende, men da var det bare at personen var utslitt, jeg ville jo ikke at personen skulle ta sitt liv eller noe, jeg kom på at det hadde vært en episode av nedstemthet og jeg tenkte på hvilken etage vedkommende bodde i og ble bekymret. da avtalte vi at jeg kan kontaktes også på telefon hvis personen ble fortvilt.

[Gjest togli]

Jeg vet ikke om det jeg sier til deg nå er rett av meg og si, men jeg tar sjansen. Det sies i beste mening. Jeg har stor sans for deg som menneske. Jeg har fra første innlegg tenkt at du må være nærmest prototypen på en med asperger syndrom. Derfor er det så lærerikt å lese innleggene dine. Men mest av alt liker jeg deg fordi du er et unik, interessant og godt menneske, asperger eller ikke.

Jeg jobber med barn, og jeg tenker at en dag kommer jeg til å jobbe med noen med asperger. Da vil du på et indirekte vis være til hjelp for en liten gutt eller jente, fordi jeg har fått innblikk i ditt indre liv. Og det er sikkert mange andre som har det likedan. Det må være en grei tanke å ta med seg. Og etter å ha lest en del bøker om asperger, og slik sett ha relativt bra med kunnskap om emnet, er det dine innlegg som har gitt meg mest. De er så tydelige, viser så klart, og jeg vil takke deg for det. Selv om det selvsagt ikke er årsaken til at du sitter her og skriver, lære opp oss uvitende. Men det går an å ta to fluer i ett smekk, som de sier når man kan oppnå mer enn en ting i gangen.

Det er nesten slik at jeg tenker at hvis ikke du er en asperger, ja da kan ingen kalles asperger. Så tydelig er det for meg i hvert fall.

Asperger eller ikke asperger, det viktigste i dette livet er som jeg ser det er å å skape seg et godt liv, elske og å bli elsket, gjøre gode ting og være et så godt menneske som en kan. Glede seg over livet, og le så mye som mulig. Å være et unikt menneske slik den guden jeg tror på ville det. Jeg tror du er godt på vei på den lista.

Jeg ønsker deg en god dag videre. Jeg har stor sans for deg:o)

Denne henger jeg meg virkelig på! Som lærer har jeg lest mye om asperger, men jeg tror aldri en lærebok har lært meg så mye som "Madelenemie" har lært meg

Jeg sluker hennes innlegg med stor interesse fordi de på en måte gir meg et innblikk i hennes verden. Tusen takk Madelenemie

[Madelenemie]

Denne henger jeg meg virkelig på! Som lærer har jeg lest mye om asperger, men jeg tror aldri en lærebok har lært meg så mye som "Madelenemie" har lært meg

Jeg sluker hennes innlegg med stor interesse fordi de på en måte gir meg et innblikk i hennes verden. Tusen takk Madelenemie

Hei!

Takk det betyr mye for meg at dere sier det.

Det er noe lignende min psykiater har sagt, kanskje jeg derfor hvis det er helt i orden for dere at jeg printer ut dette og viser henne.

Da tror jeg hun vil bli glad.

Håper dere skjønner at når jeg ellers ikke er så gjennomsnittlig så er det ekstra hyggelig å kunne bety noe på denne måten i vertfall.

tusen takk.

[Gjest togli]

Hei!

Takk det betyr mye for meg at dere sier det.

Det er noe lignende min psykiater har sagt, kanskje jeg derfor hvis det er helt i orden for dere at jeg printer ut dette og viser henne.

Da tror jeg hun vil bli glad.

Håper dere skjønner at når jeg ellers ikke er så gjennomsnittlig så er det ekstra hyggelig å kunne bety noe på denne måten i vertfall.

tusen takk.

Bare å printe ut Og håper du skriver bok en dag

[Mirabell]

Hei!

Det er helt i orden, jeg har hørt det før, og nå som min psykiater ikke hadde den tanken at jeg kunne bli kvitt det så får jeg finne en måte og leve med den erkjennelsen.

Jeg har hørt at jeg er åpenbar, prototypen og et skoleeksempel før, men egentlig syns jeg ikke at jeg helt er det, hvis du ser filmene Adam og "My name is Khan" så ser du prototypene.

Jeg venter på at min psykiater skal se de filmene sånn at hun oppdager at det finnes andre skoleeksempler. Men hun har sagt at i motsetning til mange med asperger er jeg omtenksom, har selvinnsikt og flere andre ting jeg ikke kommer på nå. Det som nok avslører meg er min bokstavelige forståelse.

Jeg skal printe ut det du skrev til meg fordi det var hyggelig også, min psykiater vil jeg skal utgi en del jeg har skrevet, jeg hadde aldri gjort det uten at hun sa det, jeg hadde ikke tenkt på det av meg selv, men nå siden hun har foreslått det skal jeg i vertfall la henne få alt.

Takk for at du sier hyggelige ting til meg. selvfølgelig er det litt med blandede følelser jeg må leve med at andre syns det er ganske åpenbart at jeg har asperger, men på den andre siden så er alle mennesker veldig snille mot meg.

Jeg opplever sjelden ubehageligheter, misforståelser oppstår, men det er mange som nå tydeligvis bare tenker, hun har asperger, jeg har hørt det via andre, og spesielt mødre er nesten som mine klassevenninner, de er litt sånn at de roper på meg og ber meg komme, det er hyggelig selv om jeg noen ganger engster meg for jeg lurer jo på hva jeg skal svare og si, men noen ganger går det fint.

Det er egentlig en lang forklaring, det hender jeg står for meg selv, eller setter meg ved siden av en far og sier ingenting, det er behagelig, men mødre snakker generelt mer og mener mye om ting jeg aldri har tenkt på før.

litt sånn føler jeg av og til.

Sist på skolen nå spurte en mor meg hvordan det gikk. Som regel går det bra, jeg er i det jeg holder på å tenke på og kommer jeg rett fra bøkene har jeg det gjerne utmerket. Men den dagen kom jeg rett fra spørsmål og jeg grublet på noe og fant ikke svar og da sa jeg det. Plutselig stopper hun meg og begynner å prate om noe helt annet, jeg ble forundret og tenkte "så rart", prøvde så å forstå hvorfor hun endret temaet og ikke lot meg snakke ferdig, men jeg tok da stilling til det hun sa etter hvert. Når jeg gikk var jeg fortsatt forundret for jeg lurte jo på hvorfor hun spurte meg hvordan jeg hadde det når hun ikke lot meg svare på det.

Skjønner du at jeg lurer ofte?

''Når jeg gikk var jeg fortsatt forundret for jeg lurte jo på hvorfor hun spurte meg hvordan jeg hadde det når hun ikke lot meg svare på det.

''

Det er nok (dessverre?) slik at når folk man ikke kjenner noe særlig spør "Hvordan går det?", så skal man svare "Takk bare bra, hvordan går det med deg?" Evt. "Bra, det er så deilig at våren er her!" Evt. "Huff, nå er jeg lei av denne kulda!" Det er bare de man kjenner godt som skal få hele historien, i hvert fall hvis det ikke går så veldig bra.

På samme måte som at man sier at maten er god, selv om den ikke var så veldig god.

[Madelenemie]

''Når jeg gikk var jeg fortsatt forundret for jeg lurte jo på hvorfor hun spurte meg hvordan jeg hadde det når hun ikke lot meg svare på det.

''

Det er nok (dessverre?) slik at når folk man ikke kjenner noe særlig spør "Hvordan går det?", så skal man svare "Takk bare bra, hvordan går det med deg?" Evt. "Bra, det er så deilig at våren er her!" Evt. "Huff, nå er jeg lei av denne kulda!" Det er bare de man kjenner godt som skal få hele historien, i hvert fall hvis det ikke går så veldig bra.

På samme måte som at man sier at maten er god, selv om den ikke var så veldig god.

Hei!

Jeg har forsøkt å ikke si noen ting når andre har spurt om maten smakte godt. Dette skjedde blant annet nyttårsaften, da vi var hos noen venner med barna. Siden jeg ikke greier å lyve prøvde jeg ikke å si noe, men så sa min venninne direkte til meg at hun ville høre hvordan maten smakte. Jeg prøvde å forklare da at den var god for jeg syns den var god, jeg var sulten og hva smaker ikke da?

Min venninne bare lo slik hun pleier og alle lo, kanskje, jeg husker ikke.

Da kl var 24.25 sa jeg til min mann, "Nå kan vi gå hjem", for vi var ferdige med rakketene, da sa min venninne igjen, høyt, og de som går nå og ikke venter på kaker er skikkelige festbremser. Jeg tenkte huff, også oppdaget jeg at hun så på meg, også lo hun igjen og sa ca noe sånt, "Men jeg vet hvordan det er for deg, du trenger ikke vente på de kakene". Jeg sa da, "Jeg er sliten nå, men jeg venter på kakene", og vi ventet på kakene og jeg ble så sliten, og min venninne sa hun ikke mente det sånn, men jeg sa som jeg pleier, "det går bra i morgen kan jeg hvilke meg".

Jeg har en ordentlig snill venninne, hun forstyrrer meg nesten aldri og sier hun forstår, men at hun savner meg ofte. Jeg ble derfor så glad da hun reiste til utlandet en lengre tid at jeg fortalte henne hvor glad jeg ble da jeg fikk høre at hun var i Estland. Da lo hun igjen, men for meg var det fint å vite at hun var et hyggelig sted og hadde det bra og ikke tenkte på meg.

[Madelenemie]

Bare å printe ut Og håper du skriver bok en dag

Hei!

Som jeg sa det kan hende at jeg gjør det fordi jeg nå får hjelp av min psykiater, jeg skal bare printe ut alt etter min eksamen, da skal hun lese gjennom alt og kanskje blir det jeg som gir det ut eller kanskje hun kan gi det ut, jeg vet ikke det spiller ingen rolle hva hun finner på.

Men jeg ville svært gjerne skrive en bok som heter

Kjære Dr Dahl og jeg skal spørre henne om det er i orden for henne, jeg har andre prosjekter også, men det kan vi se på etter hvert.

På NAV sier de til meg, "Du har en enestående psykiater" og noen sier, "Du er sånt et heldig menneske" det siste er vrient å forstå for jeg var jo ikke så heldig som fikk asperger syndrom, og ikke skyldes det hvetemel heller, det er i vertfall min psykiater 100 % sikker på.

[cathlin]

Hei!

Hvordan spør man om det slik at det ikke blir pinlig?

Personen har sagt at sier jeg er verdsatt av vedkommende, betyr dette at man er venn?

Jeg har det sånn med venner at jeg kommer på dem inni mellom, hvis de vil ha hjelp med noe kan de sende meg sms, ellers er jeg en ganske så opptatt person, mer enn andre, jeg har så mye å tenke på/ordne med/organisere/ forbedre/sette i system her hjemme.

Besøk får jeg aldri tid til, jeg vet ikke hvorfor, men det tenker jeg ikke på sånn av meg selv, men andre tenker på det og da hender det når de spør mange ganger at jeg syns jeg må si ja.

Hvis jeg trenger noe kontakter jeg andre, jeg trengte hjelp med noen datating da spurte jeg en asperger venn, jeg dro hjem til vedkommende mange kvelder, både jeg og vedkommende venn ble rett og slett utslitt, nå er personen utilgjengelig, men det er nok andre grunner.

Jeg skrev en mail da jeg plutselig ble redd for vedkommende, men da var det bare at personen var utslitt, jeg ville jo ikke at personen skulle ta sitt liv eller noe, jeg kom på at det hadde vært en episode av nedstemthet og jeg tenkte på hvilken etage vedkommende bodde i og ble bekymret. da avtalte vi at jeg kan kontaktes også på telefon hvis personen ble fortvilt.

Du kan jo si at du også verdsetter vedkommende og håper at dere er venner, selv om du ikke har tid til å møte han eller henne ofte.

[Angustia]

Hei!

Det er helt i orden, jeg har hørt det før, og nå som min psykiater ikke hadde den tanken at jeg kunne bli kvitt det så får jeg finne en måte og leve med den erkjennelsen.

Jeg har hørt at jeg er åpenbar, prototypen og et skoleeksempel før, men egentlig syns jeg ikke at jeg helt er det, hvis du ser filmene Adam og "My name is Khan" så ser du prototypene.

Jeg venter på at min psykiater skal se de filmene sånn at hun oppdager at det finnes andre skoleeksempler. Men hun har sagt at i motsetning til mange med asperger er jeg omtenksom, har selvinnsikt og flere andre ting jeg ikke kommer på nå. Det som nok avslører meg er min bokstavelige forståelse.

Jeg skal printe ut det du skrev til meg fordi det var hyggelig også, min psykiater vil jeg skal utgi en del jeg har skrevet, jeg hadde aldri gjort det uten at hun sa det, jeg hadde ikke tenkt på det av meg selv, men nå siden hun har foreslått det skal jeg i vertfall la henne få alt.

Takk for at du sier hyggelige ting til meg. selvfølgelig er det litt med blandede følelser jeg må leve med at andre syns det er ganske åpenbart at jeg har asperger, men på den andre siden så er alle mennesker veldig snille mot meg.

Jeg opplever sjelden ubehageligheter, misforståelser oppstår, men det er mange som nå tydeligvis bare tenker, hun har asperger, jeg har hørt det via andre, og spesielt mødre er nesten som mine klassevenninner, de er litt sånn at de roper på meg og ber meg komme, det er hyggelig selv om jeg noen ganger engster meg for jeg lurer jo på hva jeg skal svare og si, men noen ganger går det fint.

Det er egentlig en lang forklaring, det hender jeg står for meg selv, eller setter meg ved siden av en far og sier ingenting, det er behagelig, men mødre snakker generelt mer og mener mye om ting jeg aldri har tenkt på før.

litt sånn føler jeg av og til.

Sist på skolen nå spurte en mor meg hvordan det gikk. Som regel går det bra, jeg er i det jeg holder på å tenke på og kommer jeg rett fra bøkene har jeg det gjerne utmerket. Men den dagen kom jeg rett fra spørsmål og jeg grublet på noe og fant ikke svar og da sa jeg det. Plutselig stopper hun meg og begynner å prate om noe helt annet, jeg ble forundret og tenkte "så rart", prøvde så å forstå hvorfor hun endret temaet og ikke lot meg snakke ferdig, men jeg tok da stilling til det hun sa etter hvert. Når jeg gikk var jeg fortsatt forundret for jeg lurte jo på hvorfor hun spurte meg hvordan jeg hadde det når hun ikke lot meg svare på det.

Skjønner du at jeg lurer ofte?

''det hender jeg står for meg selv, eller setter meg ved siden av en far og sier ingenting, det er behagelig, men mødre snakker generelt mer og mener mye om ting jeg aldri har tenkt på før. litt sånn føler jeg av og til.''

Dette kjenner jeg meg godt igjen i - og sikkert mange andre også på en "sliten" dag. Antakelig er det en balansegang mellom å føle mellomenneskelige reaksjoner på godt og vondt, og å tillegge det en diagnose.

Støtter forøvrig Mirabell sitt svar om "small talk".

Ønsker deg alt godt, og jeg er sikker på at du mestrer det du vil innenfor dine rammer. Har jobba sammen med tre personer med asperger som har klart seg utmerket, kjenner til noen andre som har tatt utdanning med toppkarakterer og fått jobb innen interessefeltet.

Ulikheter beriker livet og man lærer mye av hverandre - fordi om det kan være knalltøft i perioder...

[Madelenemie]

''det hender jeg står for meg selv, eller setter meg ved siden av en far og sier ingenting, det er behagelig, men mødre snakker generelt mer og mener mye om ting jeg aldri har tenkt på før. litt sånn føler jeg av og til.''

Dette kjenner jeg meg godt igjen i - og sikkert mange andre også på en "sliten" dag. Antakelig er det en balansegang mellom å føle mellomenneskelige reaksjoner på godt og vondt, og å tillegge det en diagnose.

Støtter forøvrig Mirabell sitt svar om "small talk".

Ønsker deg alt godt, og jeg er sikker på at du mestrer det du vil innenfor dine rammer. Har jobba sammen med tre personer med asperger som har klart seg utmerket, kjenner til noen andre som har tatt utdanning med toppkarakterer og fått jobb innen interessefeltet.

Ulikheter beriker livet og man lærer mye av hverandre - fordi om det kan være knalltøft i perioder...

Hei!

Oi hvordan fikk de jobb?

På SYA sa de at de har dårlig erfaring med å få aspergere ut i arbeide etter utdanning, jo lengre utdanning jo verre sa psykologen og jeg tenkte, da får jeg tenke på en asperger bedrift.

I litteratur leser jeg at å jobbe med sitt interesseområde er det beste, men i realiteten fikk jeg en helt annen historie, den var ikke så optimistisk.

Men hvis du kjenner noen, hvilke yrker har de?