Finnes det en diagnose/behandling?

[Gjest frustrert datter]

Min mor har så lenge jeg kan huske slitt med å holde det ryddig rundt seg. Barndommen min var preget av forbud mot å ta med lekekamerater inn og panisk rydding før streng tante kom på besøk.

Det har aldri vært min mors feil at det ikke er ryddig. I hennes øyne er det alltid de andres manglende hjelp som er årsaken. Hun dro lasset alene. Hvilket lass hun har dratt er ingen helt sikre på for vi søsken har stort sett ordnet mat og klær selv fra 7-8 års alder.

Nå er hun pensjonist og uorden i hjemmet har tatt fullstendig overhånd. Kjøkkenet flyter av oppvask, kjøleskapet er stappet med årgangsmat. Støvet ligger i tjukke lag og badet er nedgrodd. Klær og papirer ligger i digre hauger og det er sti mellom stue, kjøkken og bad. Hele huset er fylt til randen med organsiert skrot og notater over alt. Hun sover på sofaen og går heller ut enn å gjøre noe inne og mener at det ikke er så ille der i forhold til hos andre. Boligen er moden for å bli stengt av helserådet. Jeg har bilder som kan dokumentere dette, men vet ikke om det har noen hensikt å vise dem til noen.

Nå har hun akkurat hatt et par dagers opphold på sykehus (minimal operasjon) og nektet å dra hjem. Hun var for syk og svak etter eget utsagn, men på tross av flere runder med bl a sosionom og psykolog, fant de ingen tilbud utover at hun fikk med søknadspapirer for å skaffe hjemmehjelp.

Utover rotet, så har hun også en del andre ting for seg. Alt er andres feil. Detaljer blir vrengt til det ugjenkjennelige. Lyver for å pynte på sannheten. Interesse for barn og barnebarn er mer i teori enn i praksis. Elendig tidsbegrep, eller i hvert fall ingen respekt for andres tid. Griner seg til sympati og oppmerksomhet og serverer gjerne "etter alt jeg har gjort for deg" for å oppnå det som hun mener å ha krav på.

Jeg vil gjerne hjelpe henne til å få hjelp. Selvhjelp. Om det da finnes noen mulighet for å endre en 70-åring. Ønsket om å hjelpe er slett ikke uselvisk, men mer en desperat kamp for å verne om meg selv og min egen familie. Etter sterkt bidrag fra henne gikk jeg i veggen for noen år siden og måtte skjermes fra henne for å blir frisk. Derfor er jeg restriktiv med hva jeg vil hjelpe til med. Hun får f.eks ikke flytte inn hos meg, selv ikke for noen dager. Papirer må hun fylle ut selv og hun må også snakke med fagpersoner selv, da hun blir markant "sykere" når jeg er tilstede slik at jeg kan ordne opp.

Aller helst ønsker jeg meg en mor, men det toget gikk nok for mange år siden. Derfor nøyer jeg meg med å prøve å finne en måte å øke livskvaliteten hennes på, for om hun klarer å stå på egne ben vil min hverdag bli betydelig enklere. Er det noe jeg kan/bør gjøre så hun får hjelp?

[Madelenemie]

Hei!

Det er noe som heter alderspsykiatrisk på Ullevål og sikkert andres steder, du kan sikkert søke om henvisning dit.

Jeg har en gammel onkel som kom dit og han fikk god hjelp, de tok mye tester og satte han på medisiner og mye ordnet seg for han.

han hadde slitt med noe hele livet, ingen vet hva, men jeg lurer på om han hadde en psykose i ca 10 år uten å få behandling. Men han har aldri vært normal. Virkelighetsfjern, løgner, rotekopp, uansvarlig osv... men den siste tiden syns jeg bare syns på han for han løy om så rare ting at til og med jeg begynte å tenke at dette er sykdom ikke løgn.

Han fikk et opphold på flere mnd. hvor de tok mye tester og de tok seg virkelig godt av han. Han virket så glad der, fikk mye omsorg av mange.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En diagnose finnes det sikkert. Mest sannsynlig er dette en personlighetsforstyrrelse, men noe sier meg at det er i grenseland til en alvorlig sinnslidelse/psykose.

Forutsatt at det inneholder noe av en psykoselidelse, kan muligens mediisner endre noe i positiv retning. Dog er det slik at etter så lang tids sykdom, vil en symptomreduksjon vanligvis ikke følge til særlig adferdsendring og/eller funksjonsendring.

Om dette kun er en personlighetsforstyrrelse, er jeg redd det er alt fo rsent å kunne endre noe. Spesielt fordi moren din mangler innsikt og dermed også et stert ønske om endring.

Beklager.

[Gjest frustrert datter]

En diagnose finnes det sikkert. Mest sannsynlig er dette en personlighetsforstyrrelse, men noe sier meg at det er i grenseland til en alvorlig sinnslidelse/psykose.

Forutsatt at det inneholder noe av en psykoselidelse, kan muligens mediisner endre noe i positiv retning. Dog er det slik at etter så lang tids sykdom, vil en symptomreduksjon vanligvis ikke følge til særlig adferdsendring og/eller funksjonsendring.

Om dette kun er en personlighetsforstyrrelse, er jeg redd det er alt fo rsent å kunne endre noe. Spesielt fordi moren din mangler innsikt og dermed også et stert ønske om endring.

Beklager.

Takk for svar. Personlighetsforstyrrelse er ikke overraskende. En slags påtatt uselvstendighet i kombinasjon med narsisist. Hva gjør at du mistenker at dette ligger i grenseland til alvorlig sinnslidelse? Arvelighet?

Innsikt har nok aldri vært hennes sterke side og behovet for å opprettholde en fasade krasjer med at overdrivelsene hennes er lette å gjennomskue. Hun endrer adferd når det blir satt grenser for henne, men manipulerer så mye hun får til.

Ut fra det du sier så antar jeg at det beste jeg kan gjøre er å tviholde på grensene overfor henne. Det føles egoistisk, men logikk tilsier at dette er faktisk den eneste måten jeg kan klare å holde hodet over vannet selv.

[Gjest frustrert datter]

Hei!

Det er noe som heter alderspsykiatrisk på Ullevål og sikkert andres steder, du kan sikkert søke om henvisning dit.

Jeg har en gammel onkel som kom dit og han fikk god hjelp, de tok mye tester og satte han på medisiner og mye ordnet seg for han.

han hadde slitt med noe hele livet, ingen vet hva, men jeg lurer på om han hadde en psykose i ca 10 år uten å få behandling. Men han har aldri vært normal. Virkelighetsfjern, løgner, rotekopp, uansvarlig osv... men den siste tiden syns jeg bare syns på han for han løy om så rare ting at til og med jeg begynte å tenke at dette er sykdom ikke løgn.

Han fikk et opphold på flere mnd. hvor de tok mye tester og de tok seg virkelig godt av han. Han virket så glad der, fikk mye omsorg av mange.

Hei,

Takk for tips! Det er mange ting du forteller om den eldre mannen som stemmer over ens med min mor. Jeg skal undersøke med bydelen om det er mulig å få hjelp på alderspsykiatrisk.

For øvrig må jeg si at jeg har lest mange av innleggene dine og beundrer din kamp for å forstå din egen diagnose og tilpasse deg. Det er ingen enkel oppgave du har tatt fatt på, men jeg beundrer din innsats!

[Madelenemie]

Hei,

Takk for tips! Det er mange ting du forteller om den eldre mannen som stemmer over ens med min mor. Jeg skal undersøke med bydelen om det er mulig å få hjelp på alderspsykiatrisk.

For øvrig må jeg si at jeg har lest mange av innleggene dine og beundrer din kamp for å forstå din egen diagnose og tilpasse deg. Det er ingen enkel oppgave du har tatt fatt på, men jeg beundrer din innsats!

Hei!

tusen takk.

Ja jeg gjenkjente mye du skrev på min onkel.

da forstår jeg du ikke har hatt noen mor, jeg beundrer deg for at du likevel greier å legge ting tilside og hjelpe din mor .