Trolig en misforståelse

[Madelenemie]

Hei!

Den som hjelper meg med dette er snill:)

Er dere enig med min mann at følgende er en misforståelse?

Da jeg var ca 19 år, ble jeg invitert hjem til en gutt. Jeg likte han og sa ja til dette. Da jeg kom hjem til han hadde han lagd middag og tenkt små te-lys i hele stuen. Jeg hadde aldri sett så mange te-lys tent på en gang, og jeg husker jeg telte hvor mange det var, men jeg husker ikke tallet lenger, men jeg husker jeg syns det var vakkert.

Det som ble det mer forvirrende var at han ble intens på den måten at selv om han satt på den andre siden av bordet så smilte han et stort smil til meg og dette vedvarte. I vertfall hver gang jeg så på han. Hva han gjorde mellom at jeg så på han vet jeg ikke.

Det ble så varmt at jeg måtte kle av meg klærne, ikke alle, men sånt som jakke og genser, jeg sa det ble varmt, men hen slukket ikke lysene og jeg var vel enig, for det var pent, men ikke ante jeg at te-lys tent i en hel stue kunne gjøre det så grusomt varmt.

Etter en stund spurte han om jeg ville se hans rom, det ville jeg, og jeg husker jeg ble forundret da jeg så inn for det var ingenting spennende der. Bare hans seng, ryddig oppredd, og ellers ryddig, men ingenting jeg tenkte på var verdt å se på. Da tenkte jeg stjernekikkert, samlinger, bøker eller ja det kan være så mye det egentlig. Jeg har mange interesser egentlig.

Vi gikk så ned i stuen og etter at vi pratet om botanikk og insekter for det var jeg mest opptatt av på den tiden så gikk jeg hjem og han fulgte meg til bussen for han hadde ikke bil.

Poenget er dette. Min mann er helt overbevist om at denne gutten var skuffet at han hadde andre ting i tankene og da mener min mann sex. Det jeg lurer på er om min mann virkelig har rett i dette, det var ikke noe slik jeg forstod det som fikk meg til å tenke disse tankene. Vi hadde hyggelig samtaler, men min mann mente te-lysene er nok bevis, samt alt det andre egentlig.

Hvis min mann har rett kan jeg fortelle at det har skjedd før, da flere gutter inviterte meg på den tiden, og jeg likte meg blant gutter, noe gikk lettere. Jeg hadde spesielt en god venn som hjalp meg med noen skogsprosjekter jeg hadde, han skulle drepe min mann da jeg giftet meg og jeg skjønte ingenting og min mann sa, "det må ha vært noe mellom dere", men vi var jo bare gode venner.

Siden jeg ikke hadde hatt sex før jeg giftet meg skjønte min mann at dette nok var misforståelser, men riktig hva dette dreide seg om tror jeg ikke han forstod før jeg fikk diagnosen asperger syndrom.

Tror dere dette er så pinlig ting som jeg må glemme eller er dette slike ting jeg kunne skrive om i boken eller tekstene som min psykiater skal få. Det er hun som skal lese gjennom alt, og si hva jeg skal skrive mer om, men kunne noen her hjelpe meg litt.

Jeg vil ikke fremstå som dum. Akkurat det liker jeg ikke.

Jeg skal derfor få frem at jeg har 6 i alle fag i A er på halvparten av mine eksamener og B er på de andre, dette viser at jeg har normal IQ.

[frosken]

Jeg tror din mann har rett i at den unge mannen nok hadde håpet også på sex.

Jeg synes så avgjort du skal skrive om dette, Det er faktisk en ganske nydelig historie, du opplevde verden ut fra ditt perspektiv, og du valgte tydeligvis mannlige venner som var reale nok til å ikke presse deg for å oppnå det de kanskje ønsket. Dette er ikke pinlige histsorier, men kanskje litt "bittersøte" historier om mennesker som viste respekt for hverandre.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg er fullstendig enig med din mann i at du misforsto.

Du kan sende det til psykiateren din. Jeg regner med at hun vil hjelpe deg med hva som skal med og ikke med i boken.

[jubalong70]

Jeg tror også at disse mennene ønsket å ha sex med deg. Jeg tror også at du ikke forsto det, fordi de ikke sa det direkte til deg, men bare hintet (te-lys, invitasjon til soverommet osv.).

Men du skal ikke tenke at du dummet deg ut, for det gjorde du ikke i det hele tatt.

[Madelenemie]

Jeg tror din mann har rett i at den unge mannen nok hadde håpet også på sex.

Jeg synes så avgjort du skal skrive om dette, Det er faktisk en ganske nydelig historie, du opplevde verden ut fra ditt perspektiv, og du valgte tydeligvis mannlige venner som var reale nok til å ikke presse deg for å oppnå det de kanskje ønsket. Dette er ikke pinlige histsorier, men kanskje litt "bittersøte" historier om mennesker som viste respekt for hverandre.

Hei!

Dette skal jeg vise min mann du sier ting like vakkert som min psykiater, jeg liker sånne ord, det er nesten som man kan smake de.

Da skal jeg ta det med, ja for det er veldig veldig meg, og så mange sånne ting har skjedd, og jeg tenker noen ganger på min stakkars venn som ble så lei seg da jeg uventet giftet meg, jeg skulle så gjerne forklart han hva han betydde for meg og at jeg slett ikke forstod at han som min mann har forklart var forelsket

Hvem var det bittersøtt for, hva mener du? mannen, meg eller den som leser?

Nå håper jeg dere skjønner hvorfor jeg har lært meg at følgende er rett, "høre på min mann og psykiater" jeg husker noen reagerte på det og syns jeg virket uselvstendig, men da jeg oppdaget at disse to menneskene oppfatter verden mer som man skal så ble 1 ) min psykiater min døråpner 2) min mann en god rådgiver.

Min psykiater kalte seg da først en døråpner og jeg husker jeg syns det hørtes morsomt ut å kalle seg selv noe sånt:)

Før det gikk opp for meg hva hun mente med det.

Takk:)

[Gjest lykke til videre]

Tror nok du har en iq over gjennomsnittet med såpass gode skoleprestasjoner! :-)

Men det jeg hadde tenkt å si er at vi alle kan være litt naive når vi er unge. Da jeg var 19 år havnet jeg i en lignende situasjon. Jeg var litt idealistisk på den tiden, og tenkte at jeg skulle være imøtekommende, blid og hyggelig med våre nye landsmenn.

Så en dag på bussen hjem fra studier satt det en mørkhudet mann rett ovenfor meg. Han smilte og jeg smilte tilbake. Han kunne ikke noe særlig norsk, men vi snakket litt på engelsk. Vi skulle av på samme holdeplass, og han lurte på om jeg ville bli med ham hjem. Jeg sa ja uten å tenke at han hadde noen baktanker. Men vel inne i leiligheten hans begynte jeg faktisk å bli litt redd. Han tilbød meg noe å drikke, men jeg takket nei av redsel for at han skulle blande noe oppi glasset. Han satte seg så tett inntil meg i sofaen sin. Det var sommer og han gikk i shorts. Jeg så at han var seksuelt opphisset, og da ble jeg redd for alvor. Jeg ville gå og stotret fram på engelsk at jeg ikke var "that kind of girl". Heldigvis lot han meg gå, men litt skuffet ble han jo.

Så du og jeg skal være veldig glade for at vi ikke ble voldtatt. Men historiene våre viser også at det finnes menn som respekterer et nei og lar oss gå.

Så ville bare si at du ikke er den eneste som var litt naiv i den alderen. Jeg (som du) misforstod mannens intensjoner, og mannen misforstod våre. Tror det kan være vanlig.

[Gjest Elextra]

Jeg tror også at du misforstod, men gutten/guttene hadde jo bare et mulig håp om sex og ikke nødvendigvis noen planer/intensjoner/forventninger. Noe pinlig behøver det absolutt ikke være, hverken da eller i ettertid.

Det er en fin historie, som du absolutt kan skrive om.

At du har (mer enn) normal IQ er det vel få her som har tvilt på, i hvertfall.

[Madelenemie]

Jeg tror også at disse mennene ønsket å ha sex med deg. Jeg tror også at du ikke forsto det, fordi de ikke sa det direkte til deg, men bare hintet (te-lys, invitasjon til soverommet osv.).

Men du skal ikke tenke at du dummet deg ut, for det gjorde du ikke i det hele tatt.

Hei!

Takk for det.

Det er jo synd de ikke spurte. Hva jeg hadde svart vet jeg ikke, men jeg hadde jo normale behov.

Sannsynligvis hadde jeg vel sagt nei for jeg skulle jo bli nonne, men jeg hadde nok tenkt på det etter på.

Det kan jo være et tips til gutter som inviterer ut jenter med asperger eller motsatt at man er tydelig i sine tanker og ønsker.

At man sier nei første gang kan jo bety at man trenger å¨tenke på det og kanskje ved en senere anledning.

[Madelenemie]

Tror nok du har en iq over gjennomsnittet med såpass gode skoleprestasjoner! :-)

Men det jeg hadde tenkt å si er at vi alle kan være litt naive når vi er unge. Da jeg var 19 år havnet jeg i en lignende situasjon. Jeg var litt idealistisk på den tiden, og tenkte at jeg skulle være imøtekommende, blid og hyggelig med våre nye landsmenn.

Så en dag på bussen hjem fra studier satt det en mørkhudet mann rett ovenfor meg. Han smilte og jeg smilte tilbake. Han kunne ikke noe særlig norsk, men vi snakket litt på engelsk. Vi skulle av på samme holdeplass, og han lurte på om jeg ville bli med ham hjem. Jeg sa ja uten å tenke at han hadde noen baktanker. Men vel inne i leiligheten hans begynte jeg faktisk å bli litt redd. Han tilbød meg noe å drikke, men jeg takket nei av redsel for at han skulle blande noe oppi glasset. Han satte seg så tett inntil meg i sofaen sin. Det var sommer og han gikk i shorts. Jeg så at han var seksuelt opphisset, og da ble jeg redd for alvor. Jeg ville gå og stotret fram på engelsk at jeg ikke var "that kind of girl". Heldigvis lot han meg gå, men litt skuffet ble han jo.

Så du og jeg skal være veldig glade for at vi ikke ble voldtatt. Men historiene våre viser også at det finnes menn som respekterer et nei og lar oss gå.

Så ville bare si at du ikke er den eneste som var litt naiv i den alderen. Jeg (som du) misforstod mannens intensjoner, og mannen misforstod våre. Tror det kan være vanlig.

Hei!

Takk dette var interessant og gjør at jeg føler meg mindre dum/naiv og mer normal da.

:)Dette skal jeg tenke på.

[Madelenemie]

Jeg tror også at du misforstod, men gutten/guttene hadde jo bare et mulig håp om sex og ikke nødvendigvis noen planer/intensjoner/forventninger. Noe pinlig behøver det absolutt ikke være, hverken da eller i ettertid.

Det er en fin historie, som du absolutt kan skrive om.

At du har (mer enn) normal IQ er det vel få her som har tvilt på, i hvertfall.

Hei!

Ja takk, men derfor er det kanskje viktigere for meg å få formidlet karakterene mine for det nevnte psykologen på SYA at pga av disse skjønte han at jeg hadde normale/mer enn normalt gode evner og IQ.

Jeg tenkte da inni meg, men tenk om jeg ikke hadde de karakterene , de fikk jeg jo fordi NAV ga meg yrkesrettet attføring, da er faren stor for at jeg hadde blitt oppfattet som mindre intelligent. Det vil jeg ikke, selv om jeg sliter på noen områder.

[frosken]

Hei!

Dette skal jeg vise min mann du sier ting like vakkert som min psykiater, jeg liker sånne ord, det er nesten som man kan smake de.

Da skal jeg ta det med, ja for det er veldig veldig meg, og så mange sånne ting har skjedd, og jeg tenker noen ganger på min stakkars venn som ble så lei seg da jeg uventet giftet meg, jeg skulle så gjerne forklart han hva han betydde for meg og at jeg slett ikke forstod at han som min mann har forklart var forelsket

Hvem var det bittersøtt for, hva mener du? mannen, meg eller den som leser?

Nå håper jeg dere skjønner hvorfor jeg har lært meg at følgende er rett, "høre på min mann og psykiater" jeg husker noen reagerte på det og syns jeg virket uselvstendig, men da jeg oppdaget at disse to menneskene oppfatter verden mer som man skal så ble 1 ) min psykiater min døråpner 2) min mann en god rådgiver.

Min psykiater kalte seg da først en døråpner og jeg husker jeg syns det hørtes morsomt ut å kalle seg selv noe sånt:)

Før det gikk opp for meg hva hun mente med det.

Takk:)

''Hvem var det bittersøtt for, hva mener du? mannen, meg eller den som leser?

''

Jeg tenkte nok på leseren da jeg brukte betegnelsen bittersøt. Historiene du forteller vekker følelser hos leseren; jeg kan så levende se for meg situasjonen hjemme hos ham med alle telysene; særlig din forundring over at han ville vise deg det kjedelige soveværelset, og som leser, så kan jeg også forestille meg hans skuffelse over at du ikke var interessert i det samme som han. Så det var nok hans skuffelse som gjorde at jeg brukte uttrykket bittersøt, og ikke bare søt.

Jeg har før fortalt deg om bøkene av Donna Williams. Jeg synes det er noen svært gode bøker, og måten du skriver om ditt liv på, minner meg mye om ting hun skrev.

[Madelenemie]

''Hvem var det bittersøtt for, hva mener du? mannen, meg eller den som leser?

''

Jeg tenkte nok på leseren da jeg brukte betegnelsen bittersøt. Historiene du forteller vekker følelser hos leseren; jeg kan så levende se for meg situasjonen hjemme hos ham med alle telysene; særlig din forundring over at han ville vise deg det kjedelige soveværelset, og som leser, så kan jeg også forestille meg hans skuffelse over at du ikke var interessert i det samme som han. Så det var nok hans skuffelse som gjorde at jeg brukte uttrykket bittersøt, og ikke bare søt.

Jeg har før fortalt deg om bøkene av Donna Williams. Jeg synes det er noen svært gode bøker, og måten du skriver om ditt liv på, minner meg mye om ting hun skrev.

Hei!

Ja akkurat.

Jeg er nå litt glad jeg ikke har lest bøkene for jeg har hørt flere si dette. Jeg skal lese dem en gang, men etter at ting er avklart med mine egne tekster, jeg tror det er best sånn.

Min psykiater har lest Donna Williams men det er så lenge siden, hun snakket om å lese dem igjen, kanskje hun også da oppdager noe som ligner.

Det positive er jo da at jeg ikke er alene om min virkelighetsoppfattelse og det er jo fint

[Gjest else karin]

Jeg er temmelig sikker på at din mann har rett.

Jeg synes likevel absolutt du skal skrive om dette i boken din. For det er klart at det er utleverende, men samtidig synes jeg det er et viktig område å få med. Du beskriver det som skjedde særdeles godt. Jeg synes det er vikttig at du forstår at det er de aller færreste som tenker i termer som dumhet ved at du ikke fanger opp slike ting. Og de er i tifelle dunne selv.... Du beskriver asperger. Tro meg på at ingen som er normalt oppegående ikke tviler et sekund på din intelligens. Jeg synes det er viktig å få frem nettopp disse kontrastene.

Kanskje må du tenker gjennom og snakke med din terapeut om dette med utlevering. Jeg tror at jo mer du våger å være utleverende og dønn årlieg i boken din, for du kommmer jo uansett ikke utenom det, jo bedre blir boken din tror jeg, og jo mer lærer du verden om asperger. Likevel, selvfølgelig har du rett til å sette grenser. Men ingen hadde lest Knausgård sine bøker heller, om han valgte bort slike viktige ting. Det er et vanskelig felt, for vi ønsker jo å beskytte oss også.

Har du hørt uttrykket å være åpen som en bok. Mange siert de ikke vil være åpen som en bok. Med ditt prosjekt må du i en eller annen grad være nettopp det. Viktig å snakke og tenker igjennom.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg er temmelig sikker på at din mann har rett.

Jeg synes likevel absolutt du skal skrive om dette i boken din. For det er klart at det er utleverende, men samtidig synes jeg det er et viktig område å få med. Du beskriver det som skjedde særdeles godt. Jeg synes det er vikttig at du forstår at det er de aller færreste som tenker i termer som dumhet ved at du ikke fanger opp slike ting. Og de er i tifelle dunne selv.... Du beskriver asperger. Tro meg på at ingen som er normalt oppegående ikke tviler et sekund på din intelligens. Jeg synes det er viktig å få frem nettopp disse kontrastene.

Kanskje må du tenker gjennom og snakke med din terapeut om dette med utlevering. Jeg tror at jo mer du våger å være utleverende og dønn årlieg i boken din, for du kommmer jo uansett ikke utenom det, jo bedre blir boken din tror jeg, og jo mer lærer du verden om asperger. Likevel, selvfølgelig har du rett til å sette grenser. Men ingen hadde lest Knausgård sine bøker heller, om han valgte bort slike viktige ting. Det er et vanskelig felt, for vi ønsker jo å beskytte oss også.

Har du hørt uttrykket å være åpen som en bok. Mange siert de ikke vil være åpen som en bok. Med ditt prosjekt må du i en eller annen grad være nettopp det. Viktig å snakke og tenker igjennom.

Enig i det du skriver her.

[Madelenemie]

Jeg er temmelig sikker på at din mann har rett.

Jeg synes likevel absolutt du skal skrive om dette i boken din. For det er klart at det er utleverende, men samtidig synes jeg det er et viktig område å få med. Du beskriver det som skjedde særdeles godt. Jeg synes det er vikttig at du forstår at det er de aller færreste som tenker i termer som dumhet ved at du ikke fanger opp slike ting. Og de er i tifelle dunne selv.... Du beskriver asperger. Tro meg på at ingen som er normalt oppegående ikke tviler et sekund på din intelligens. Jeg synes det er viktig å få frem nettopp disse kontrastene.

Kanskje må du tenker gjennom og snakke med din terapeut om dette med utlevering. Jeg tror at jo mer du våger å være utleverende og dønn årlieg i boken din, for du kommmer jo uansett ikke utenom det, jo bedre blir boken din tror jeg, og jo mer lærer du verden om asperger. Likevel, selvfølgelig har du rett til å sette grenser. Men ingen hadde lest Knausgård sine bøker heller, om han valgte bort slike viktige ting. Det er et vanskelig felt, for vi ønsker jo å beskytte oss også.

Har du hørt uttrykket å være åpen som en bok. Mange siert de ikke vil være åpen som en bok. Med ditt prosjekt må du i en eller annen grad være nettopp det. Viktig å snakke og tenker igjennom.

Hei!

Jeg har tenkt litt på det, men takk for at du gir noen nye perspektiver på det.

Jeg er som person åpen og ærlig, og å skrive noe annerledes vil være vanskelig eller et håpløst prosjekt.

Jeg har derfor tenkt at det er enten eller, men at navn jo kan endres, men slikt får man vist hjelp til å tenke på.

dessuten tenkte jeg at det er jo ikke en bok som mennesker flest vil lese og da er det kanskje ikke så farlig heller, det hadde vært verre om det var en bok som kom i alle bokhandlere.

[jubalong70]

Hei!

Takk for det.

Det er jo synd de ikke spurte. Hva jeg hadde svart vet jeg ikke, men jeg hadde jo normale behov.

Sannsynligvis hadde jeg vel sagt nei for jeg skulle jo bli nonne, men jeg hadde nok tenkt på det etter på.

Det kan jo være et tips til gutter som inviterer ut jenter med asperger eller motsatt at man er tydelig i sine tanker og ønsker.

At man sier nei første gang kan jo bety at man trenger å¨tenke på det og kanskje ved en senere anledning.

Utfordringen for guttene er jo kanskje at de ikke vet om jenta har asberger. Dessuten vil de ikke være påtrengende - og det er jo en god egenskap