Har ikke jeg det bra, har ikke barna det bra?

[Gjest tja, si det?]

Hei ja.

Er gift,mange år, 2 barn,i barneskolen, gått i den klassiske fella.

Og den har gode låser den fella der.

Så jeg sliter veldig og før jul sa jeg at jeg ville ut, men ble vinglete og sa at vi kunne prøve fram til jul, for uansett hadde det ikke blitt noe brudd da. Men nå er det jo ganske lenge siden jul da, og jeg synes ikke ting har blitt noe bedre. Men han synes vi skal fortsette, først og fremst for ungenes skyld, og da blir jo jeg den store, stygge ulven.

Tror jentungen senser det noe veldig, for hun sier at hvis jeg og faren skilles, skal hun bo hos meg, og i samme setning er hun så redd for at jeg skal flytte langt fra dem. Og det eneste jeg kan love, er at jeg aldri flytter fra dem. Jeg kan ikke love at faren og jeg ikke skilles. Jeg føler at han binder meg opp med og love dem sydentur til høsten, og snakker om opppussing. Og jeg må tilstå at jeg er ganske lunken på de planene. Eller er det bare at det er en bønn om trygghetsforsikring fra henne? Vi krangler ikke mye og høyt, men gjør jo aldri noe sammen heller. Og aktiviteter med ungene er det jeg som gjør. Det hender han blir med på noe av dem. Men garasjen er favorittplassen for tiden. også lørdagskveldene og fredagskveldene også. Og jeg kjenner det er bare greit. Men synes jo synd på ungene, når han aldri kan sitte sammen med dem. De legges ikke i 20 tida lenger lissom.

Nei, dette ble rotete, men egentlig så er jo spørsmålet om det er noe i det, at hvis ikke jeg har det bra, osv, eller om det er en unnskyldning for og gå?

[illuminatum]

Har i grunnen ikke noe råd, men hvorfor kan ikke ungene være sammen med ham i garasjen? Hvorfor skal han "sitte" sammen med barna og ikke gjøre noe sammen med dem?

[Gjest tja, si det?]

Har i grunnen ikke noe råd, men hvorfor kan ikke ungene være sammen med ham i garasjen? Hvorfor skal han "sitte" sammen med barna og ikke gjøre noe sammen med dem?

Fordi de kanskje ikke synes det er så stas og se på faren mekke eller noe sånt. Og fordi at fredag-og lørdagskvelden gjerne jo er kveldene for litt ekstra familiehygge. Kanskje??

[Gjest Gjøkeniburet]

Ja, dette ble rotete...

Det ble det allerede i starten da du begynte med å si at du har gått i den klassiske "fella"...

Dere var vel gjerne 2 om det i starten også..?

Nå virker de som om du vil ha frihet, fordi du ikke ha følelser for han noe mere.

Ungene senser alt, så det å lyve om noe blir helt feil.

Så det å gå rundt å "late som" blir feil det også.

Ta det opp med mannen din. Kommunikasjon er nøkkelen til alt.

[Gjest Hulderen]

Jeg reagerer på "jeg"-fokuset ditt. Ordtaket er det motsatte: "har ikke barna det bra, så har ikke jeg det bra". Hvor bra barna dine har det nå er det vanskelig for meg å si noe om, men du kan ikke ta det for gitt at bare du har det bra, så vil barna også ha det bra. Så ikke bruk dem som alibi for å gå. Vær ærlig nok mot deg selv og dem til å innrømme at det er ditt eget behov du først og fremst er opptatt av.

[Gjest togli]

Når man ikke lenger orker å leve sammen med/dele seng med den man er gift med, så er det på tide å gå - enkelt og greit...

[Gjest tja, si det?]

Jeg reagerer på "jeg"-fokuset ditt. Ordtaket er det motsatte: "har ikke barna det bra, så har ikke jeg det bra". Hvor bra barna dine har det nå er det vanskelig for meg å si noe om, men du kan ikke ta det for gitt at bare du har det bra, så vil barna også ha det bra. Så ikke bruk dem som alibi for å gå. Vær ærlig nok mot deg selv og dem til å innrømme at det er ditt eget behov du først og fremst er opptatt av.

Hei ja.

Jeg er vel ikke den første som du har "hørt" si det? Og jeg er vel fullstendig klar over at hvis ikke de har det bra, har vel ikke jeg det heller. Hvor kom det fra? Så jeg vet at hvis jeg går, har ikke de det bra.Det blir jo selvfølgelig sorg for dem. Men har de det bra i lengden, når jeg sliter og bærer, fy meg, preg av det? For meg er det kortere lunte, lettere for og bli irritert, er vel så og si det samme da. Spesielt når jeg er mere enn irritert på faren, så er jeg desverre lettere og tirre av annet også.

Ja, ja. Jeg finner vel ut hvilken vei det går.

[Gjest Hulderen]

Hei ja.

Jeg er vel ikke den første som du har "hørt" si det? Og jeg er vel fullstendig klar over at hvis ikke de har det bra, har vel ikke jeg det heller. Hvor kom det fra? Så jeg vet at hvis jeg går, har ikke de det bra.Det blir jo selvfølgelig sorg for dem. Men har de det bra i lengden, når jeg sliter og bærer, fy meg, preg av det? For meg er det kortere lunte, lettere for og bli irritert, er vel så og si det samme da. Spesielt når jeg er mere enn irritert på faren, så er jeg desverre lettere og tirre av annet også.

Ja, ja. Jeg finner vel ut hvilken vei det går.

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er best for barna, bare at for de fleste er det en stor påkjenning med skilsmisse.

Mitt poeng er at det virker for lettvint å si at du vil skille deg på grunn av dem. Si heller at du vil skille deg fordi du ikke trives i ekteskapet, det er mer renhårig.

[abrakadabra80]

Er nok mange sider av saken som ikke kommer frem i innlegget ditt siden du vurderer noe så drastisk som å skille deg. Regner med du har prøvd å sette ord på det du føler er problemet og gitt konkrete tilbakemelding til mannen din om hva du ønsker en forandring på og hva han kan gjøre for å imøtekomme dine udekte behov!

Forstår at det, i såfall, må være veldig frustrerende om ting likevel fortsetter i samme spor. Har dere prøvd parterapi? Det hadde vi god nytte av! Synes hvertfall alt bør være utprøvd før en tar et så drastisk valg..- med tanke på barna! Er også mange gode bøker som kan være/gi god hjelp!

Lykke til! Håper DERE "overlever"!

[Gjest tja, si det?]

Er nok mange sider av saken som ikke kommer frem i innlegget ditt siden du vurderer noe så drastisk som å skille deg. Regner med du har prøvd å sette ord på det du føler er problemet og gitt konkrete tilbakemelding til mannen din om hva du ønsker en forandring på og hva han kan gjøre for å imøtekomme dine udekte behov!

Forstår at det, i såfall, må være veldig frustrerende om ting likevel fortsetter i samme spor. Har dere prøvd parterapi? Det hadde vi god nytte av! Synes hvertfall alt bør være utprøvd før en tar et så drastisk valg..- med tanke på barna! Er også mange gode bøker som kan være/gi god hjelp!

Lykke til! Håper DERE "overlever"!

Takk. )

Vi går nok og stanger hodet i veggen begge to. Eller er som to strutser, gjemmer hodet i sanda. Parterapi sier han at han ikke vil på. Jeg har ikke vært så veldig bestemt på det jeg heller. Føler at da er det virkelig problemer. Men det er jo det. Masse problemer. Føler at det som holder oss sammen nå, er selvfølgelig barna, men også en megagjeld. Vi hadde nok måttet selge, og da må jeg ut på leiemarkedet. Men det skulle vel gått.

Tenkte at påsken ville gi meg noen svar, og joda, det var for det meste garasjen og øl. Og soving til langt ut på dagen. Og da er det langt ut på dagen. Kl 13-15 er normalen etter en tur på byen som han også var.Eller søndager ellers. Og jeg har gitt opp og mase/kjefte. Blitt egentlig ganske likegyldig. Men synes jo at det er irriterende. Men etter 16 år er det vel ikke noe håp om at det skal bli bedre på den fronten. Så jeg finner på noe med ungene alene istedenfor. Hans tap.

Så jeg er fortsatt frustrert, og håper på en tryllestav, som kan fortelle meg hva som er det riktige og gjøre.

Ungene er jo selvfølgelig glade i han uansett. Så for og snu spørsmålet mitt da, som ei gjorde for meg. Så lenge de har det bra, burte jo jeg også ha det bra da?

Hilsen

[Gjest togli]

Takk. )

Vi går nok og stanger hodet i veggen begge to. Eller er som to strutser, gjemmer hodet i sanda. Parterapi sier han at han ikke vil på. Jeg har ikke vært så veldig bestemt på det jeg heller. Føler at da er det virkelig problemer. Men det er jo det. Masse problemer. Føler at det som holder oss sammen nå, er selvfølgelig barna, men også en megagjeld. Vi hadde nok måttet selge, og da må jeg ut på leiemarkedet. Men det skulle vel gått.

Tenkte at påsken ville gi meg noen svar, og joda, det var for det meste garasjen og øl. Og soving til langt ut på dagen. Og da er det langt ut på dagen. Kl 13-15 er normalen etter en tur på byen som han også var.Eller søndager ellers. Og jeg har gitt opp og mase/kjefte. Blitt egentlig ganske likegyldig. Men synes jo at det er irriterende. Men etter 16 år er det vel ikke noe håp om at det skal bli bedre på den fronten. Så jeg finner på noe med ungene alene istedenfor. Hans tap.

Så jeg er fortsatt frustrert, og håper på en tryllestav, som kan fortelle meg hva som er det riktige og gjøre.

Ungene er jo selvfølgelig glade i han uansett. Så for og snu spørsmålet mitt da, som ei gjorde for meg. Så lenge de har det bra, burte jo jeg også ha det bra da?

Hilsen

Det å gå til parterapi tror jeg sitter ganske langt inne hos mange menn.. De vil ikke før de virkelig skjønner alvoret og da er det kanskje for sent...

Jeg ønska parterapi et par år før jeg bestemte meg for skilsmisse, men han mente han ikke hadde behov for det... (det var vel helst jeg som sleit i forholdet). Når jeg hadde bestemt meg for skilsmisse, ville han ha en siste sjanse - og ønska at vi skulle gå til parterapi dersom jeg kunne garantere at jeg ville legge bort skilsmissetanken - men det kunne jeg selvsagt ikke love

Får du ham til å forstå at det ikke er tomme trusler du kommer med, så kan det være han ombestemmer seg mht parterapi?

[Gjest Elextra]

Om dere har det noenlunde ok sammen(?) tror jeg neppe barna er tjent med at dere skiller dere, selv om du kanskje mener du får får det bedre da. En skilsmisse er utrolig opprivende for barn.

Litt enig med Hulderen som svarer lengre ned; gå ut av ekteskapet om du må, men ikke skyv barna foran deg.

[frosken]

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er best for barna, bare at for de fleste er det en stor påkjenning med skilsmisse.

Mitt poeng er at det virker for lettvint å si at du vil skille deg på grunn av dem. Si heller at du vil skille deg fordi du ikke trives i ekteskapet, det er mer renhårig.

''Mitt poeng er at det virker for lettvint å si at du vil skille deg på grunn av dem. Si heller at du vil skille deg fordi du ikke trives i ekteskapet, det er mer renhårig.

''

Enig.

[Gjest satsende]

Jeg mener ikke en bør avslutte et forhold om det ikke er utroskap, mye festing/rus eller fysisk og psykisk mishandling. Hvis en tror at en skal føle noe for partneren hele livet så er en på villspor. Følelser kan komme og gå og det kan også gå flere år før en føler noe for partneren.

Det beste for barna tror jeg er at partnerne satser på forholdet og gjør sitt beste for å ha det bra. Ban tåler litt konflikter og vi skal være modell for hvordan vi løser en konflikt på en best mulig måte.

Barn trenger familie og et barndomshjem.

[Gjest tja, si det?]

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er best for barna, bare at for de fleste er det en stor påkjenning med skilsmisse.

Mitt poeng er at det virker for lettvint å si at du vil skille deg på grunn av dem. Si heller at du vil skille deg fordi du ikke trives i ekteskapet, det er mer renhårig.

Jeg sa aldri at jeg ville skilles pga dem. Hvor du har det fra, skjønner ikke jeg. Er vel pga dem jeg blir i tilfelle.

Men ser jo at jeg burte brukt en annen overskrift. Eller avsluttet på en annen måte.

Hilsen

[Gjest Elextra]

Jeg mener ikke en bør avslutte et forhold om det ikke er utroskap, mye festing/rus eller fysisk og psykisk mishandling. Hvis en tror at en skal føle noe for partneren hele livet så er en på villspor. Følelser kan komme og gå og det kan også gå flere år før en føler noe for partneren.

Det beste for barna tror jeg er at partnerne satser på forholdet og gjør sitt beste for å ha det bra. Ban tåler litt konflikter og vi skal være modell for hvordan vi løser en konflikt på en best mulig måte.

Barn trenger familie og et barndomshjem.

''Jeg mener ikke en bør avslutte et forhold om det ikke er utroskap, mye festing/rus eller fysisk og psykisk mishandling.''

Oi, det var strengt! Kan tenke meg en hel del andre gode grunner til at det er best å gå fra hverandre, selv om også jeg mener en bør prøve "alt" om en har barn sammen.

''Hvis en tror at en skal føle noe for partneren hele livet så er en på villspor''

Uenig - en bør da virkelig føle noe for partneren en skal leve med, om det skal være liv laga. Ikke nødvendigvis stormende forelskelse eller tiltrekning til enhver tid, men visse gode følelser bør det være, om det skal være noen vits.

[Gjest Elextra]

Takk. )

Vi går nok og stanger hodet i veggen begge to. Eller er som to strutser, gjemmer hodet i sanda. Parterapi sier han at han ikke vil på. Jeg har ikke vært så veldig bestemt på det jeg heller. Føler at da er det virkelig problemer. Men det er jo det. Masse problemer. Føler at det som holder oss sammen nå, er selvfølgelig barna, men også en megagjeld. Vi hadde nok måttet selge, og da må jeg ut på leiemarkedet. Men det skulle vel gått.

Tenkte at påsken ville gi meg noen svar, og joda, det var for det meste garasjen og øl. Og soving til langt ut på dagen. Og da er det langt ut på dagen. Kl 13-15 er normalen etter en tur på byen som han også var.Eller søndager ellers. Og jeg har gitt opp og mase/kjefte. Blitt egentlig ganske likegyldig. Men synes jo at det er irriterende. Men etter 16 år er det vel ikke noe håp om at det skal bli bedre på den fronten. Så jeg finner på noe med ungene alene istedenfor. Hans tap.

Så jeg er fortsatt frustrert, og håper på en tryllestav, som kan fortelle meg hva som er det riktige og gjøre.

Ungene er jo selvfølgelig glade i han uansett. Så for og snu spørsmålet mitt da, som ei gjorde for meg. Så lenge de har det bra, burte jo jeg også ha det bra da?

Hilsen

''Så lenge de har det bra, burte jo jeg også ha det bra da?

''

Viktig at barna har det bra, og det er vel i stor grad en forutsetning for at en selv skal ha det bra. Likevel tror jeg ikke det er tilstrekkelig for at en skal ha det bra selv.

Høres ikke ut som du har det godt i forholdet, nei, men samtidig høres det fra utsiden ikke helt håpløst ut. Hvis han virkelig ønsker at forholdet skal vare, må han vel være villig til å yte noe? Kan synes som om han trenger en vekker. I det minste bør du kunne kreve en ordentlig samtale om hvordan dere skal ha det fremover.

[Gjest togli]

Jeg mener ikke en bør avslutte et forhold om det ikke er utroskap, mye festing/rus eller fysisk og psykisk mishandling. Hvis en tror at en skal føle noe for partneren hele livet så er en på villspor. Følelser kan komme og gå og det kan også gå flere år før en føler noe for partneren.

Det beste for barna tror jeg er at partnerne satser på forholdet og gjør sitt beste for å ha det bra. Ban tåler litt konflikter og vi skal være modell for hvordan vi løser en konflikt på en best mulig måte.

Barn trenger familie og et barndomshjem.

Jeg er faktisk ganske uenig med deg der.... Selv var jeg i et helt ok forhold i 23 år. Vi fikk tre barn sammen. Når man i mange år går rundt og ikke føler annet enn vennskap for partneren sin, så går det tilslutt på helsa løs... Det er ikke godt å føle at man gruer seg til å være intim, samt at man aldri ønsker å reise bort sammen alene f.eks. Det er ikke sånn et forhold skal være. Det er klart at man ikke kan forvente at gnisten er der hele tiden, men når den er totalt fraværende blir det psykisk tøft...

Det er mange år siden jeg har hatt det så bra som nå følelsesmessig sett, selv om det er en berg-og dalbane jeg er igjennom Samtidig er det godt å føle at jeg endelig LEVER:)

Til og med barna mener at dette var det beste for oss da de merket at jeg ikke hadde det så bra -til tross for at vi sjelden krangla og at vi faktisk respekterte hverandre. Det som ville skjedd om jeg "holdt ut" i ti år til er at jeg ville kommet til å bli bitter... Det var på høy tid å komme meg ut av forholdet, for det er ikke riktig å være sammen kun for barnas skyld.... Det går utrolig bra med barna, og jeg tror at måten et samlivsbrudd skjer på er alfa og omega her... Det viktigste for barna er å se at mamma og pappa kan samarbeide og vise hverandre respekt til tross for at de ikke bor sammen mer. Det verste for barn er å bo i en "krigssone", både om mor/far bor sammen eller hver for seg...

Er det _litt_ følelser igjen for partneren, bør man jobbe hardt for samlivet. Er begeret helt tomt tror jeg ofte det er vanskelig å fylle det igjen...

[Gjest Elextra]

Det å gå til parterapi tror jeg sitter ganske langt inne hos mange menn.. De vil ikke før de virkelig skjønner alvoret og da er det kanskje for sent...

Jeg ønska parterapi et par år før jeg bestemte meg for skilsmisse, men han mente han ikke hadde behov for det... (det var vel helst jeg som sleit i forholdet). Når jeg hadde bestemt meg for skilsmisse, ville han ha en siste sjanse - og ønska at vi skulle gå til parterapi dersom jeg kunne garantere at jeg ville legge bort skilsmissetanken - men det kunne jeg selvsagt ikke love

Får du ham til å forstå at det ikke er tomme trusler du kommer med, så kan det være han ombestemmer seg mht parterapi?

''jeg hadde bestemt meg for skilsmisse, ville han ha en siste sjanse - og ønska at vi skulle gå til parterapi dersom jeg kunne garantere at jeg ville legge bort skilsmissetanken''

Haha, den var god!

[Gjest togli]

''jeg hadde bestemt meg for skilsmisse, ville han ha en siste sjanse - og ønska at vi skulle gå til parterapi dersom jeg kunne garantere at jeg ville legge bort skilsmissetanken''

Haha, den var god!

Ja, ikke sant

Ble nok sagt i ren desperasjon