jente på 14 angst for prestasjoner på skolen

[Gjest simsala]

Har en datter på 14 som først i den senere tid har fått et stort problem.

Noe hun ikke har slitt med tidligere.

Hun går på en skole der det forventes veldig mye fremlegg av fag, der hun må stå alene foran klassen å legge frem oppgaver.

Denne skolen praktiserer dette mer enn andre skoler.

Hun hadde en episode der hun på forhånd hadde øvd veldig mye, men der hun plutselig fikk en helt uventet kroppslig reaksjon.

Følte seg helt kald i hodet, hjertet banket fort,og hun fikk en følelse av at hun holdt på å besvime.

Dette førte til at hun glemte alt hun hadde øvd på, det virket som hun fikk en eller annen form for angstanfall.

Etter denne episoden, har hun nå hatt mye angst på forhånd, og er livredd for å oppleve det samme.

Hun har i ettertid hatt lignende symptomer, og sjelver, blir blek og alt bare forsvinner , både konsentasjon og det hun har øvd på.

Jeg opplever henne ikke som sjenert, hun står jevnlig på cenen og har hovdroller innefor dans og teater, noe hun ikke er redd for.

Det er bare denne påtvungne presentasjoen på skolen som nå er blitt unormalt angsfylt etter denne hendelsen.

Dette plager henne så mye nå at det går utover karakterene hennes.

Det som skremmer meg, er at jeg også siden en episode på ungdomsskolen, har utviklet sosial fobi, i akkurat samme type settinger.

Så nå lurer jeg på om det kan være arvelig, og om hun bør søke hjep for det nå.

Hva kan hun gjøre for å overvinne denn angsten, jeg har jo hørt om ekponeringsterapi, men for henne sp blir det bare værre og værre for hver gang hun utsetter seg for det.

Jeg vil ikke at hun skal ende opp slik jeg har, siden dette har hemmet meg svært mye både på skolen og i arbeidslivet.

Hun vil ikke at jeg skal snakke med læreren om det, vil helst sjule det mest mulig,men jeg vet hvor mye krefter man tapper seg for med denne type angst, så bør jeg ta kontakt med psykolog eller lignende instanser?

[Gjest Nerda]

Det er leit at datteren din har fått det sånn!

Antagelig var den første dominobrikken her det du beskriver som en fysisk reaksjon. Det var sannsynligvis panikkangst, og har man først hatt det en eller flere ganger er det naturlig rett og slett å få angst for flre. Siden du har vært der selv, regner jeg med du vet at det kan føles ekstremt ubehagelig. Har selv vært plaget tidligere i livet, så jeg kan i alle fall skrive under på at det er helt vanvittig ubehagelig - gjærne der at man tenker at man dør...

Nå har det slått uheldig ut fordi det er svært naturlig å bli redd for at dette skal oppstå i situasjonen der man snakker til forsamlinger, eller egentlig i det hele tatt. .

Dette blir, som du er inne på, ikke bedre av seg selv. Ingen ting er verre enn å la være å be om hjelp her. Å snakke med skolen er en bøyg, men er det bedre at man skal gå der med angst for sin egen angst i økende grad? Jeg ville anbefale på det sterkeste at dere går i en dialog med skolen på hvordan man kan tilrettelegge så datteren din kan gi det hun faktisk er god for - det er for ille at dette får gå på karkterene løs, for det er jo ikke noen som liker det.

Når skolen og tilrettelegging er i bildet, er det på høy tid å få i nn fagfolk på angstproblemer. En psykolog ved borne- o ungdomsspsykiatrisk eller kanskje PPT vil kunne hjelpe med dette. Det er viktig å t tak i jo før jo heller med sånne problemer. Jo mindre de får slå rot, jo lettere blir det å komme det til livs. Snakk med fastlegen deres om henvisning - dette er ikke noe å være flau for! Det er mange som går tli legen sin pga angstproblematikk.

Arvelig? Selve den personlige sårbarheten for å få angst mener jeg bestemt er arvelig.