Døm meg gjerne

[Gjest Komatøs]

Jeg vil være "liten". Jeg vil være hjelpeløs, vil at noen skal ta seg av meg. At noen skal se meg og være glad for at jeg faktisk lever.

Jeg vil slippe krav, slippe forventninger, slippe å dumme meg ut hele tiden.

Se meg.

Hvordan får en det til uten å være "liten"?

Jeg klarer ikke ta ansvar, å bli voksen, å komme over disse tåpelige tankene. I stedet putter jeg kroppen full av piller, havner på sykehus, men hører jeg livstegn fra noen? Er det noen som er bekymret, noen som ser meg? Nei. Men jeg fortsetter allikevel med samme handlingsmønster. Uten kontroll.

[Gjest du er verdt noe]

Synes du er tøff som tør å være ærlig. Vi er mange i samme båt. Det er første steg i kampen for å bli mer selvstendig. Å du som jeg fortjener skikkelig hjelp som alle andre. Psykiatrien ser ut til å bli mer moden til å behandle mennesker med selvdetruktiv atferd og med diagnosen ustabil personlighetsforstyrrelser. Jeg skal starte i et opplegg neste høst og er veldig spent på hvordan det skal gå.

Dette er et av oppleggene (kopi):

Hva er DBT ?

• Et program som er utviklet av den amerikanske psykologen Marsha Linehan.

• DBT er forkortelse for Dialectical Behavior Therapy.

• DBT er et program som er spesiallaga for mennesker som sliter med følelsesmessig ustabilitet og selvødeleggende livsførsel.

• DBT har vist god effekt for personer som har disse vanskene.

• DBT forholder seg til hva vi tenker, føler og gjør her og nå.

• DBT balanserer ting mot hverandre i stedet for å bare tenke svart-hvitt, og ser helheten i stedet for bare delene.

• DBT søker etter løsninger på problemer.

• DBT baserer seg på at vi alle er mennesker som er like mye verdt.

Det finnes håp :-)

[Gjest Forstår deg litt]

Nei,dømmer deg ikke! Når man er syk blir man hjelpeløs,en vil ha hjelp og vil at noen skal hjelpe. Utslitt og utmattet,mørke tanker og ensomhet,det unner jeg ingen. Men når du er voksen MÅ du ta ansvar selv,ingen vil eller kan hjelpe. Har hatt det slik,i et år lå jeg og trodde jeg var kommet til Helvete,det føltes slik. Og INGEN brydde seg,ingen gjorde noe og jeg trengte det så sårt. Måtte trygle folk om å besøke meg "Vær snill å sitt litt med meg,jeg er så redd". De satt under en halv time for jeg snakket ikke,bare stirret i veggen.

Var avmagret og satt i sofaen krøket sammen,skalv av angst og gynget frem og tilbake. Da hadde ikke min far sett meg på flere måneder,jeg gråt mens jeg holdt meg på hode "Vil ikke ha det slik,vil ikke ha det slik". "Du trenger hjelp du" sa han. Endelig så noen meg,men hjelpen måtte jeg selv skaffe. Er redd i dag når jeg kjenner meg dårlig,vet at ingen ser og ingen bryr seg. (Kanskje..men de viser det ikke) Er derfor jeg vil ha kontakt med psykiatrien i dag,kanskje de ser hvis jeg blir syk..så syk. Kanskje de hjelper meg,for ingen andre gjør det.

Så jeg forstår deg litt....

[Gjest Komatøs]

Synes du er tøff som tør å være ærlig. Vi er mange i samme båt. Det er første steg i kampen for å bli mer selvstendig. Å du som jeg fortjener skikkelig hjelp som alle andre. Psykiatrien ser ut til å bli mer moden til å behandle mennesker med selvdetruktiv atferd og med diagnosen ustabil personlighetsforstyrrelser. Jeg skal starte i et opplegg neste høst og er veldig spent på hvordan det skal gå.

Dette er et av oppleggene (kopi):

Hva er DBT ?

• Et program som er utviklet av den amerikanske psykologen Marsha Linehan.

• DBT er forkortelse for Dialectical Behavior Therapy.

• DBT er et program som er spesiallaga for mennesker som sliter med følelsesmessig ustabilitet og selvødeleggende livsførsel.

• DBT har vist god effekt for personer som har disse vanskene.

• DBT forholder seg til hva vi tenker, føler og gjør her og nå.

• DBT balanserer ting mot hverandre i stedet for å bare tenke svart-hvitt, og ser helheten i stedet for bare delene.

• DBT søker etter løsninger på problemer.

• DBT baserer seg på at vi alle er mennesker som er like mye verdt.

Det finnes håp :-)

Regner med jeg må bo på et større sted for å kunne drømme om noe som i det hele tatt ligner....

Kunne vært interessant med en nettgruppe, men det finnes nok ikke grunnet personvern.

[Gjest Komatøs]

Nei,dømmer deg ikke! Når man er syk blir man hjelpeløs,en vil ha hjelp og vil at noen skal hjelpe. Utslitt og utmattet,mørke tanker og ensomhet,det unner jeg ingen. Men når du er voksen MÅ du ta ansvar selv,ingen vil eller kan hjelpe. Har hatt det slik,i et år lå jeg og trodde jeg var kommet til Helvete,det føltes slik. Og INGEN brydde seg,ingen gjorde noe og jeg trengte det så sårt. Måtte trygle folk om å besøke meg "Vær snill å sitt litt med meg,jeg er så redd". De satt under en halv time for jeg snakket ikke,bare stirret i veggen.

Var avmagret og satt i sofaen krøket sammen,skalv av angst og gynget frem og tilbake. Da hadde ikke min far sett meg på flere måneder,jeg gråt mens jeg holdt meg på hode "Vil ikke ha det slik,vil ikke ha det slik". "Du trenger hjelp du" sa han. Endelig så noen meg,men hjelpen måtte jeg selv skaffe. Er redd i dag når jeg kjenner meg dårlig,vet at ingen ser og ingen bryr seg. (Kanskje..men de viser det ikke) Er derfor jeg vil ha kontakt med psykiatrien i dag,kanskje de ser hvis jeg blir syk..så syk. Kanskje de hjelper meg,for ingen andre gjør det.

Så jeg forstår deg litt....

har ikke ord....ønsker deg bare alt godt!

[Gjest du er verdt noe]

Regner med jeg må bo på et større sted for å kunne drømme om noe som i det hele tatt ligner....

Kunne vært interessant med en nettgruppe, men det finnes nok ikke grunnet personvern.

Jeg bor på et lite sted :-)

[Gjest Forstår deg litt]

har ikke ord....ønsker deg bare alt godt!

Samme til deg! Det rare er at alle forventer at jeg alltid skal stille opp,og det gjør jeg når jeg er bra. Når jeg er syk ligger jeg alene i sengen,da er jeg ikke verdt noe når jeg ikke kan bidra. Fikk ikke så lyst på påskeferie heller nå,fikk ny tlf...ja de krever og krever. Så leste jeg ditt innlegg,tenkte tilbake på da jeg var så syk. Da var ingen der,det er vondt. Men jeg er voksen,og må ta ansvar.

[Gjest Nerda]

Regner med jeg må bo på et større sted for å kunne drømme om noe som i det hele tatt ligner....

Kunne vært interessant med en nettgruppe, men det finnes nok ikke grunnet personvern.

Det finnes nok ikke noe terapigrupper på nett nei, men diskusjonsfora for psykisk helse finnes. stillheten.net er ett.

Det er nok lett å føle at "bare noen ser meg, tar meg under sine vinger...jeg vil at noen hjelper meg," men man overser noe viktig når man tenker slik. Man må selv ville det, og man må selv søke det. Be om hjelp, deretter velge om man vil ta den eller ei. I vårt samfunn blir man ikke bare tatt fatt i av noen med mindre man blir tatt som suicidal og lagt inn på tvang. Knapt nok da. Mye bedre å gå til fastlegen og si at nok er nok, nå vil du ikke være aleine mer. Da er du på rett vei. Overdoser hjelper ingen. Det skaper bare ubehag og dårlig samvittighet, selvforakt. Be noen hjelpe deg. Ikke gi opp, da vil ikke noen hjelpe deg om du ikke er erkeheldig.

[Gjest Komatøs]

Jeg bor på et lite sted :-)

Men hvordan tørre å fortelle behandler at det er slik det er? Det er jo dritskummelt, er redd jeg blir kasta på hodet ut

[Gjest Komatøs]

Det finnes nok ikke noe terapigrupper på nett nei, men diskusjonsfora for psykisk helse finnes. stillheten.net er ett.

Det er nok lett å føle at "bare noen ser meg, tar meg under sine vinger...jeg vil at noen hjelper meg," men man overser noe viktig når man tenker slik. Man må selv ville det, og man må selv søke det. Be om hjelp, deretter velge om man vil ta den eller ei. I vårt samfunn blir man ikke bare tatt fatt i av noen med mindre man blir tatt som suicidal og lagt inn på tvang. Knapt nok da. Mye bedre å gå til fastlegen og si at nok er nok, nå vil du ikke være aleine mer. Da er du på rett vei. Overdoser hjelper ingen. Det skaper bare ubehag og dårlig samvittighet, selvforakt. Be noen hjelpe deg. Ikke gi opp, da vil ikke noen hjelpe deg om du ikke er erkeheldig.

Det er jo paradokset. Jeg har hjelp, og har hatt det lenge.

[Gjest Nerda]

Det er jo paradokset. Jeg har hjelp, og har hatt det lenge.

Da blir du ikke forstått ser det ut til. Eller så føler du deg ikke forstått. Om du alt har det du kan få av behandlingsaparat og ikke anledning til å bytte behandler, ser jeg ikke bedre råd enn at du må være så direkte med de som mulig. Noen må ha det inn med t-skje. Skriv, gjør du du best føler formidler det du sliter med og vil ha hjelp med. Det er de rådene jeg kan komme på.

[Spenol(1)]

Det mønsteret du beskriver høres ikke særlig voksent ut. Men at du setter ord på dette, reflekterer over det og lurer på hvordan du skal komme ut av mønsteret, ja da næmer du deg voksenlivet:)

Jeg dømmer ingen, vi er alle like uperfekte.

Det er ikke noe galt i å ha slike tanker som du har. Det som skiller deg fra andre er hva du gjør med det i praksis. Kan det være en mangel på impulskontroll hos deg, som gjør at du ender opp slik som du gjør? Har du lett for å tenke svart/hvitt om ting? , at enten så er alt topp og alle liker meg, eller så er livet grått og ingen bryr seg om meg ? Er det det som skaper nedturene for deg tror du?

Jeg vet ikke om du går i noen aktiv behandling eller hva slags hjelp du får. Jeg vet ikke så mye om deg heller. Men er det noen steder du får utløp for disse tankene uten å ty til de midlene du beskriver?

[nitty-gritty]

Jeg vet ikke hvordan du skal komme dit at du ikke er selvdestruktiv. Det er forskjellig fra person til person.

For meg handlet det om å finne en løve, som jeg mener bor i enhver av oss. Det er den stemmen, som kanskje er ganske hviskende hos noen, som sier: "Faen heller, sånn her kan jeg ikke ha det!". Den som drar deg vekk fra selvmedlidenheten og sier: "Dette må vi løse!", for det må du faktisk. Man løser ikke ensomhet ved å kreve omsorg, man løser ikke ønsker om å bli sett ved å fordekke det bak selvdestruktiv atferd.

Hva ville gjort at du følte deg sett i en normal hverdag?

Også handler det om trollet. Ikke mat trollet. Selvdestruktiv atferd er mating og trollet bare vokser, blir grådig, vil ha mer. Om du motstår og velger bedre, så blir trollet mindre og mindre til det til slutt bare hvisker eller blir helt borte. Igjen står du med løven. En selvstendig og tøff løvestemme som vil leve livet i kraft av seg selv og ingen andre.

Men jeg dømmer deg ikke. Ville ikke falle meg inn.

[Gjest Komatøs]

Jeg vet ikke hvordan du skal komme dit at du ikke er selvdestruktiv. Det er forskjellig fra person til person.

For meg handlet det om å finne en løve, som jeg mener bor i enhver av oss. Det er den stemmen, som kanskje er ganske hviskende hos noen, som sier: "Faen heller, sånn her kan jeg ikke ha det!". Den som drar deg vekk fra selvmedlidenheten og sier: "Dette må vi løse!", for det må du faktisk. Man løser ikke ensomhet ved å kreve omsorg, man løser ikke ønsker om å bli sett ved å fordekke det bak selvdestruktiv atferd.

Hva ville gjort at du følte deg sett i en normal hverdag?

Også handler det om trollet. Ikke mat trollet. Selvdestruktiv atferd er mating og trollet bare vokser, blir grådig, vil ha mer. Om du motstår og velger bedre, så blir trollet mindre og mindre til det til slutt bare hvisker eller blir helt borte. Igjen står du med løven. En selvstendig og tøff løvestemme som vil leve livet i kraft av seg selv og ingen andre.

Men jeg dømmer deg ikke. Ville ikke falle meg inn.

Jeg liker bildene dine; løven og trollet. Skal prøve å bruke dem, takk.

[Spenol(1)]

Men hvordan tørre å fortelle behandler at det er slik det er? Det er jo dritskummelt, er redd jeg blir kasta på hodet ut

kanskje det er først da du blir tatt på alvor? En kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv.

Jeg tror din behandler vil sette pris på at du forteller det, og jeg tror det vil styrke tillitsforholdet. Spørsmålet om du klarer å si det.

[Gjest Komatøs]

Det mønsteret du beskriver høres ikke særlig voksent ut. Men at du setter ord på dette, reflekterer over det og lurer på hvordan du skal komme ut av mønsteret, ja da næmer du deg voksenlivet:)

Jeg dømmer ingen, vi er alle like uperfekte.

Det er ikke noe galt i å ha slike tanker som du har. Det som skiller deg fra andre er hva du gjør med det i praksis. Kan det være en mangel på impulskontroll hos deg, som gjør at du ender opp slik som du gjør? Har du lett for å tenke svart/hvitt om ting? , at enten så er alt topp og alle liker meg, eller så er livet grått og ingen bryr seg om meg ? Er det det som skaper nedturene for deg tror du?

Jeg vet ikke om du går i noen aktiv behandling eller hva slags hjelp du får. Jeg vet ikke så mye om deg heller. Men er det noen steder du får utløp for disse tankene uten å ty til de midlene du beskriver?

Jeg har en behandler, og er diagnostisert med ptsd, bipolar rc og eupf.

Impulskontrollen min er helt klart elendig i perioder, til vanlig går jeg jo ikke rundt og er destruktiv, det er i dårlige perioder jeg blir bokstavelig talt livsfarlig.

Og voksen er jeg, i hvert fall i kroppen. Synd hodet ikke henger med.

[Gjest Komatøs]

Da blir du ikke forstått ser det ut til. Eller så føler du deg ikke forstått. Om du alt har det du kan få av behandlingsaparat og ikke anledning til å bytte behandler, ser jeg ikke bedre råd enn at du må være så direkte med de som mulig. Noen må ha det inn med t-skje. Skriv, gjør du du best føler formidler det du sliter med og vil ha hjelp med. Det er de rådene jeg kan komme på.

Jeg er redd for å sette ord på dette ovenfor behandleren. Redd for å bli avvist, da har jeg ingenting.

[Gjest Elextra]

Jeg vet ikke hvordan du skal komme dit at du ikke er selvdestruktiv. Det er forskjellig fra person til person.

For meg handlet det om å finne en løve, som jeg mener bor i enhver av oss. Det er den stemmen, som kanskje er ganske hviskende hos noen, som sier: "Faen heller, sånn her kan jeg ikke ha det!". Den som drar deg vekk fra selvmedlidenheten og sier: "Dette må vi løse!", for det må du faktisk. Man løser ikke ensomhet ved å kreve omsorg, man løser ikke ønsker om å bli sett ved å fordekke det bak selvdestruktiv atferd.

Hva ville gjort at du følte deg sett i en normal hverdag?

Også handler det om trollet. Ikke mat trollet. Selvdestruktiv atferd er mating og trollet bare vokser, blir grådig, vil ha mer. Om du motstår og velger bedre, så blir trollet mindre og mindre til det til slutt bare hvisker eller blir helt borte. Igjen står du med løven. En selvstendig og tøff løvestemme som vil leve livet i kraft av seg selv og ingen andre.

Men jeg dømmer deg ikke. Ville ikke falle meg inn.

Kloke ord.

[Gjest Komatøs]

kanskje det er først da du blir tatt på alvor? En kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv.

Jeg tror din behandler vil sette pris på at du forteller det, og jeg tror det vil styrke tillitsforholdet. Spørsmålet om du klarer å si det.

HVORDAN si det? Forslag noen?

Er kjemperedd for å "stå fram", men ønsker jo ikke å ha det slik som dette heller!

[Spenol(1)]

Jeg er redd for å sette ord på dette ovenfor behandleren. Redd for å bli avvist, da har jeg ingenting.

Tror du ikke at behandleren din venter på dette innspillet fra deg? Han eller hun er jo der for å hjelpe deg, og det har jo ikke fungert den hjelpen du har fått. Så hvis det er dette som skal til så bør du gjøre det.