NHD, har jeg forstått deg rett?

[Gjest lurerpådettja]

Noen av dine utsagn her inne har jeg festet meg ved, og jeg er usikker på om jeg har forstått deg riktig. (To forskjellige ting som ikke er relatert til hverandre)

1. Du har nevnt noe om at noe av problemet hos mange par er at de lever etter en "du skal ikke ha andre gleder enn meg"-innstilling. Med gleder, mener du da interesser, gode venner og evt. flørting, eller mener at man skal tillate hverandre å ligge med andre? (Er det egoisme, eller umodent, å ville ha/forvente monogami?)

2. Du har også nevnt noe om at det kanskje ikke er så hensiktsmessig å "kjenne etter" hvordan man har det, og velværen kan øke hvis man lærer å flytte fokus utover. Dette har jeg prøvd i årevis nå, med det resultat at vonde følelser hoper seg opp. Så hvordan skal man takle vonde følelser som trenger seg på? Altså ensomhet, følelse av tomhet og at man ikke har noen verdi som følge av at man har blitt mishandlet i oppveksten, og mistillit/være på vakt ovenfor andre.

Kan du forklare meg litt bedre hva du mente så jeg slipper å spekulere mer på dette? :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Skal ta ditt første spørsmål nå, så tar jeg del 2 i morgen.

1. Jeg tror at de aller fleste (netsen alle) par vil ha det best om de lever monogamt. Det jeg tenker på, er den gleden en får av jobb, familie, venner, hobbyer, fritidsinteresser og lignende.

Det finnes til og med de som er sjalu fordi partneren gir for mye oppmerksomhet til felles barn.

[Gjest lurerpådettja]

Skal ta ditt første spørsmål nå, så tar jeg del 2 i morgen.

1. Jeg tror at de aller fleste (netsen alle) par vil ha det best om de lever monogamt. Det jeg tenker på, er den gleden en får av jobb, familie, venner, hobbyer, fritidsinteresser og lignende.

Det finnes til og med de som er sjalu fordi partneren gir for mye oppmerksomhet til felles barn.

Ok, godt å høre. Ser frem til svar på nr 2 :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med "å kjenne etter" mener jeg en aktiv søken etter hvordan en har det. Jeg er sikker på at kroppens varselsystem er så godt, at om noe er galt, sier kropen så tydelig fra at en kjenner det uten at en aktivt kjenner etter. Å ikke aktivt kjenne etter betyr ikke at en skal fortrenge eller fornekte det en faktisk kjenner.

''Altså ensomhet, følelse av tomhet og at man ikke har noen verdi som følge av at man har blitt mishandlet i oppveksten, og mistillit/være på vakt ovenfor andre.''

"Ok. Jeg har blitt mishandlet i oppveksten. Det kan være årskaen til at jeg føler meg ensom, tom og verdiløs. Hvordan forholder jeg meg til det?" Dette er det viktigste spørsmålet. Hvordan forholder du deg til dette faktum som ikke kan endres?

Jeg hadde en pasient en gang. Alt hun ville snakke om med meg og andre var hvor ille mannen hennes hadde behandlet henne i et forhold som ble avsluttet sju år før hun kom til meg. Det var tema på jobben, i terapien, med barna, familien, venner og naboer. Jeg spurte henne om hun kunne overveie å forholde seg til fortiden på en annen måte i dag. Det ville hun ikke. Verken jeg eller andre kunne hjelpe henne.

For å være konkret: Hvordan forholder du deg til at du er ensom i dag? Er fokuset innover og bakover, eller er det utover og fremover?

[Madelenemie]

Med "å kjenne etter" mener jeg en aktiv søken etter hvordan en har det. Jeg er sikker på at kroppens varselsystem er så godt, at om noe er galt, sier kropen så tydelig fra at en kjenner det uten at en aktivt kjenner etter. Å ikke aktivt kjenne etter betyr ikke at en skal fortrenge eller fornekte det en faktisk kjenner.

''Altså ensomhet, følelse av tomhet og at man ikke har noen verdi som følge av at man har blitt mishandlet i oppveksten, og mistillit/være på vakt ovenfor andre.''

"Ok. Jeg har blitt mishandlet i oppveksten. Det kan være årskaen til at jeg føler meg ensom, tom og verdiløs. Hvordan forholder jeg meg til det?" Dette er det viktigste spørsmålet. Hvordan forholder du deg til dette faktum som ikke kan endres?

Jeg hadde en pasient en gang. Alt hun ville snakke om med meg og andre var hvor ille mannen hennes hadde behandlet henne i et forhold som ble avsluttet sju år før hun kom til meg. Det var tema på jobben, i terapien, med barna, familien, venner og naboer. Jeg spurte henne om hun kunne overveie å forholde seg til fortiden på en annen måte i dag. Det ville hun ikke. Verken jeg eller andre kunne hjelpe henne.

For å være konkret: Hvordan forholder du deg til at du er ensom i dag? Er fokuset innover og bakover, eller er det utover og fremover?

Hei!

ja jeg har lurt litt på mennesker som leser om sykdommer også kjenner de på dem etterpå. Jeg/min mann har en "venn" som jeg oppdaget led av stadig nye ting og etter hvert skjønte jeg fordi hun sa det selv at hun kom på det fordi hun leser om symptomer på Internet.

resultatet ble at hun oppdaget ting fordi hun leste om det. Da skjønte jeg at hennes fastlege nok gjorde rett i å berolige henne fremfor å gi henne stadig nye utredninger.

Da tenkte jeg litt og neste gang jeg traff henne sa jeg at jeg mente hun burde lese mindre på nettet om sykdom slik at hun ikke skulle få flere lidelser og symptomer. Min venn svarte ikke, jeg tror hun tenkte.

Også :

"Ok. Jeg er født med asperger syndrom. Det er årskaen til at jeg føler meg forvirret og lurer på mye andre ikke lurer på. Hvordan forholder jeg meg til det?" Dette er det viktigste spørsmålet. Hvordan forholder du deg til dette faktum som ikke kan endres?

Ja og det skal jeg tenke mer på for det trenger jeg nok stadig å finne en bedre løsning på.

Jeg leste akkurat A-magasinet om Anders Torp, pastorsønnen som er blitt ateist, han har opplevd litt av hvert, men jeg merket meg dette: " Da Anders Torp 19 år gammel bryter med faren og troen han vokste opp med, bestemmer han seg for å bli en overlever. Oppveksten skal ikke få ødelegge han eller gjøre han bitter. Anders har aldri gått i terapi. "

Ja sånne mennesker imponerer meg, men fremfor alt får de meg til å tenke litt mer og litt videre.

[Gjest lurerpådettja]

Med "å kjenne etter" mener jeg en aktiv søken etter hvordan en har det. Jeg er sikker på at kroppens varselsystem er så godt, at om noe er galt, sier kropen så tydelig fra at en kjenner det uten at en aktivt kjenner etter. Å ikke aktivt kjenne etter betyr ikke at en skal fortrenge eller fornekte det en faktisk kjenner.

''Altså ensomhet, følelse av tomhet og at man ikke har noen verdi som følge av at man har blitt mishandlet i oppveksten, og mistillit/være på vakt ovenfor andre.''

"Ok. Jeg har blitt mishandlet i oppveksten. Det kan være årskaen til at jeg føler meg ensom, tom og verdiløs. Hvordan forholder jeg meg til det?" Dette er det viktigste spørsmålet. Hvordan forholder du deg til dette faktum som ikke kan endres?

Jeg hadde en pasient en gang. Alt hun ville snakke om med meg og andre var hvor ille mannen hennes hadde behandlet henne i et forhold som ble avsluttet sju år før hun kom til meg. Det var tema på jobben, i terapien, med barna, familien, venner og naboer. Jeg spurte henne om hun kunne overveie å forholde seg til fortiden på en annen måte i dag. Det ville hun ikke. Verken jeg eller andre kunne hjelpe henne.

For å være konkret: Hvordan forholder du deg til at du er ensom i dag? Er fokuset innover og bakover, eller er det utover og fremover?

Grunnen til at jeg nevnte det med mishandling i oppveksten var mest for å gi deg en pekepinn om hvilke følelser/problematikk det var snakk om, ikke at jeg begraver meg i fortiden.

Jeg har forlengst forsonet meg med at det ikke kan endres, og forholder meg til det på en ganske så avbalansert måte. Sist jeg snakket med en psykolog og han grav i fortiden, bet han seg merke i at jeg hadde en slags galgenhumor rundt det. Jeg er der nå at jeg vil bli så frisk og solid at jeg kan være en ressurs for noen av de millioner av mennesker i verden som trenger noen, men uansett hva jeg tenker, kommer de vonde følelsene og spenner bein på meg slik at utdanningsplaner blir forskøvet år etter år.

Fokuset er fremover og utover. Jeg har i flere år nå bevisst gått ut av komfortsonen min, jobbet knallhardt med meg selv og har et sosialt liv hvor jeg gjør alt jeg kan for å fokusere på det som ligger utenfor meg selv (jobb, venner, fritidsinteresser, konkurranseidrett, fag, samfunnsrelaterte spørsmål, osv..). Men de vonde følelsene blander seg også inn i sosiale situasjoner, selv om jeg er bevisst på å fokusere fremover og utover, slik at jeg blir fjern (enten fordi jeg "faller ut", eller fordi jeg må jobbe så hardt for å kontrollere vonde følelser som kommer.)

Og hva gjør man med det? "Føler følelsene", hva betyr i såfall det? Jeg prøver å si til meg selv at "Ok, nå føler jeg meg trist, og det går over" for så å fokusere på noe annet, men den gnagende, vonde følelsen forblir. Å omgås friske, inspirerende folk er også et tveegget sverd da det gjør meg veldig bevisst på hvor mye jeg henger etter. Tips?