Hva mener legen med dette?

[Madelenemie]

Hei!

Etter 4 1/2 time på ullevål i dag er jeg sliten, veldig.

Men det jeg lurer på er, når jeg skulle gå sa den hyggelige legen til meg.

"Da kommer kanskje far neste gang da når vi skal ta prøvene", jeg svarte ikke for jeg tenkte, jeg hadde jo slett ikke tenkt på hvem av oss som kommer neste gang.

Så sa legen "Eller kanskje dere kommer begge to?", jeg svarte ikke da heller for jeg tenkte, det vet jeg jo ikke enda. Men etter en stund sa jeg, "Jeg vet ikke min mann har så mye møter for tiden og...osv", da sa legen "Hm hm hm ja men da ser dere da hvem som kommer".

Nå er saken den at dette fikk meg til å føle meg mindre ønsket der enn min mann, min mann sa nå, "ja det skjønner jeg jo at du føler, det ville jeg følt også".

Jeg takker, er høflig, oppmerksom, svarer på alle spørsmål, tenker bevisst på å se på den andre personen, ser vekk når jeg selv snakker, men det er fordi jeg tenker, men jeg har øyekontakt inni mellom, fordi jeg vet det er høflig.

Jeg kan da mer av det de snakker om også enn min mann,og forhøyede verdier pth og calsiumstoffskifte og binyrebark og kortisol er nesten fremmedord for min mann han skjønner lite av det og husker ikke når han kommer hjem slike ting.

Hvorfor sa legen dette? betyr dette at de ønsker min mann der eller er det slik at de tenker det er belastende for meg og derfor foreslår at min mann kanskje kommer?

Nå fikk min sønn et angstanfall i dag, jeg oppfattet ikke det, men det kalte sykepleieren det, han hyperventilerte, men at det var et angstanfall oppfattet ikke jeg. Kanskje de tror dette var min feil? Dessuten kom sykepleieren til meg, dro meg opp av stolen og sa "Nå setter du deg med din sønn på fanget", jeg gjorde jo det, men saken er at han ikke ville det da. Hun gikk så ut igjen av rommet og min sønn ville slett ikke sitte på fanget, sånn er det av og til, det må være når han vil, kanskje de trodde jeg var en kald mor?

Jeg er ikke det, jeg vet bare mer enn noen hva han ønsker, hva han trenger og akkurat da ville han være for seg selv for han hadde vondt sa han.

Når han tok seg til ørene fordi det ble ulyd i et rør, var det jeg som måtte be dem slå av lyden, det var egentlig da han begynte å hyperventilere, jeg har aldri sett dette hos han før, jeg ble redd og jeg gikk flere ganger ut for å finne noen, men jeg fant ingen og jeg ville mest av alt holde meg for ørene, men jeg vet dette skal man ikke gjøre når man er voksen. Men jeg gikk frem og tilbake for jeg ble så redd og jeg viste ikke hvor noen var.

[Angustia]

''"Da kommer kanskje far neste gang da når vi skal ta prøvene", jeg svarte ikke for jeg tenkte, jeg hadde jo slett ikke tenkt på hvem av oss som kommer neste gang. Så sa legen "Eller kanskje dere kommer begge to?", jeg svarte ikke da heller for jeg tenkte, det vet jeg jo ikke enda. Men etter en stund sa jeg, "Jeg vet ikke min mann har så mye møter for tiden og...osv", da sa legen "Hm hm hm ja men da ser dere da hvem som kommer".''

Jeg er ingen ekspert, men tenker høyt: Har liknende erfaringer de få gangene barna har vært på sykehus, tror det nærmest er standard prosedyre. Da Vesla blei innlagt på isolat (med meg som pårørende) for Rota-virus, fikk vi samme spørsmål. Vesla svarte da kontant "Nei, pappa'n min har dødd",

Det var dessverre veldig sant, men de anstatte blei litt ubekvemme.

Når det gjelder sønnen din aner jeg ikke hvor gammel han er eller om han ville finne trøst i å sitte på fanget ditt. Du kjenner barna dine best og ikke minst egna "metoder".

For meg franstår du som ei god og empatisk mor - ikke fortvil :-)

[lealaus]

Hei.

Min første innskytelse er at det kanskje er slik jeg har erfart det, nemlig at når det gjelder litt større undersøkelser enn bare rutine hos fastlegen, ønsker de gjerne at begge foreldre er med. Dette fordi de trolig har erfaring med at selv om den ene forelderen bringer videre det han/hun har blitt fortalt, er det fort informasjon som kan gå tapt. Dessuten er det er aspekt som angår involvering - med det menes at det alltid er best om begge foreldre tar del og involveres i ulike prosedyrer.

Da jeg leste videre, tenkte jeg dessuten at de la merke til at du etterhvert ble ganske satt ut. Slik de så det, ble det kanskje for overveldende for deg, selv om du opplevde at du håndterte det ganske bra ut fra dine forutsetninger.

Men uansett tror jeg ikke det var nedlatende ment, og jeg tror ikke du trenger føle deg undervurdert. Jeg synes du svarte bra for deg. Jeg tror ikke du trenger å lete etter tolkninger, men ta det som at det var 1) Godt ment (de så at du kanskje kunne trengt litt støtte i dag) 2) Et ønske om at dere begge skal få lik informasjon og at dere derfor begge møter opp begge to neste gang (samtidig vet de utmerket godt at i de fleste familier er ikke det alltid lett å få til, så de stiller derfor ingen krav)

[Madelenemie]

Hei.

Min første innskytelse er at det kanskje er slik jeg har erfart det, nemlig at når det gjelder litt større undersøkelser enn bare rutine hos fastlegen, ønsker de gjerne at begge foreldre er med. Dette fordi de trolig har erfaring med at selv om den ene forelderen bringer videre det han/hun har blitt fortalt, er det fort informasjon som kan gå tapt. Dessuten er det er aspekt som angår involvering - med det menes at det alltid er best om begge foreldre tar del og involveres i ulike prosedyrer.

Da jeg leste videre, tenkte jeg dessuten at de la merke til at du etterhvert ble ganske satt ut. Slik de så det, ble det kanskje for overveldende for deg, selv om du opplevde at du håndterte det ganske bra ut fra dine forutsetninger.

Men uansett tror jeg ikke det var nedlatende ment, og jeg tror ikke du trenger føle deg undervurdert. Jeg synes du svarte bra for deg. Jeg tror ikke du trenger å lete etter tolkninger, men ta det som at det var 1) Godt ment (de så at du kanskje kunne trengt litt støtte i dag) 2) Et ønske om at dere begge skal få lik informasjon og at dere derfor begge møter opp begge to neste gang (samtidig vet de utmerket godt at i de fleste familier er ikke det alltid lett å få til, så de stiller derfor ingen krav)

Hei!

Takk, da skal jeg se det sånn og tenke sånn. Jeg kom ikke på at det kunne være en mulighet. Nå skjønner jeg, og nå slipper jeg å skrive til legen på Ullevål, det lurte jeg litt på om jeg skulle gjøre, bare fordi alt i alt var hun jo meget hyggelig. Spurte hva jeg skulle gjøre i påsken og vi ønsket hverandre god påske.

Det er som regel min mann som har blitt med i det siste, jeg liker ikke så godt sykehus, men nå byttet vi på. Dessuten var det en episode der for lenge siden hvor jeg nektet dem å tvinge min sønn til blodprøver, jeg ønsker ikke at han utvikler angst og ønsket dormikum. Dette får han nå, men en sykepleier ble sur på meg den gangen og hun er der enda, men hun er hyggelig mot meg, jeg møtte henne i dag og hun hørte på hele historien min faktisk.

det gjorde ikke kontordamen fordi mens jeg stod og forklarte hvorfor vi kom 5 min. for sent sier hun plutselig, "Og dere har samme fastlege som sist", jeg skjønte da ingenting, jeg holdt jo på å forklare hvorfor vi kom litt for sent. Jeg sluttet da på forklaringen og svarte istedet på hennes spørsmål, mens jeg så på henne for hun så inn i skjermen sin og så ikke at jeg stod der og lurte på hva som skjedde.

det jeg forklarte var at jeg måtte rygge ut av et parkeringshus, det var kø bak meg, men jeg måtte rygge ut da jeg plutselig oppdaget at det stod med liten skrift under skiltet hvor det står høyde 2.10 meter "Enkelte partier er det lavere enn 2.10", ja jeg kunne jo ikke da kjøre inn, det ble forferdelig kaos, og tuting og til slutt måtte jeg gå ut av bilen å vise de andre bilistene at de måtte rygge, jeg vinket som en politikonstabel ville gjort bilene bakover (jeg smilte hele tiden og så ikke på noen for det hadde jeg ikke lyst til), da rygget de, alle sammen, men jeg var da utslitt når jeg satte meg i bilen for å selv rygge ut på veien og jeg skal fortelle deg det at historien er så lang at jeg ikke tar med halvparten av detaljene her nå. (forresten ble jeg forbauset da jeg så hvor hulter til bulter alle bilene stod utenfor parkeringshuset, det var fordi ingen viste hvor de rygget og det var ingen som tenkte logisk)

Jeg driver og skriver dette nå i et annet skriv til min psykiater, for dette var et godt eksempel på at mens jeg forklarer en sak blir jeg avbrutt og man må spørre seg selv, hører de ikke at jeg snakker?

Dette spørsmålet fikk jeg faktisk av min psykiater for ikke lenge siden, hun spurte "blir du ofte avbrutt", ja kanskje hun har en erfaring med dette selv. da viste jeg ikke så jeg sa jeg ikke var sikker, men nå er jeg sikker, dette skjer flere ganger. Det skjedde jo nå på skolen også, da en mor spør meg hvordan det står til og stiller nye spørsmål før jeg er ferdig med å svare på hennes spørsmål.

[Madelenemie]

''"Da kommer kanskje far neste gang da når vi skal ta prøvene", jeg svarte ikke for jeg tenkte, jeg hadde jo slett ikke tenkt på hvem av oss som kommer neste gang. Så sa legen "Eller kanskje dere kommer begge to?", jeg svarte ikke da heller for jeg tenkte, det vet jeg jo ikke enda. Men etter en stund sa jeg, "Jeg vet ikke min mann har så mye møter for tiden og...osv", da sa legen "Hm hm hm ja men da ser dere da hvem som kommer".''

Jeg er ingen ekspert, men tenker høyt: Har liknende erfaringer de få gangene barna har vært på sykehus, tror det nærmest er standard prosedyre. Da Vesla blei innlagt på isolat (med meg som pårørende) for Rota-virus, fikk vi samme spørsmål. Vesla svarte da kontant "Nei, pappa'n min har dødd",

Det var dessverre veldig sant, men de anstatte blei litt ubekvemme.

Når det gjelder sønnen din aner jeg ikke hvor gammel han er eller om han ville finne trøst i å sitte på fanget ditt. Du kjenner barna dine best og ikke minst egna "metoder".

For meg franstår du som ei god og empatisk mor - ikke fortvil :-)

Hei!

Takk nå er den saken løst, nå vet jeg at dette er standard prosedyre.

takk da drar jeg selv neste gang, ja for jeg vil avlaste min mann litt.

Det blir upopulært at han er borte fra jobben, han er aldri syk, men det har blitt litt mye konferansetimer og slikt, og de syns jeg er mer krevende.

Da tenker jeg ikke mer på denne saken.

[Madelenemie]

Hei.

Min første innskytelse er at det kanskje er slik jeg har erfart det, nemlig at når det gjelder litt større undersøkelser enn bare rutine hos fastlegen, ønsker de gjerne at begge foreldre er med. Dette fordi de trolig har erfaring med at selv om den ene forelderen bringer videre det han/hun har blitt fortalt, er det fort informasjon som kan gå tapt. Dessuten er det er aspekt som angår involvering - med det menes at det alltid er best om begge foreldre tar del og involveres i ulike prosedyrer.

Da jeg leste videre, tenkte jeg dessuten at de la merke til at du etterhvert ble ganske satt ut. Slik de så det, ble det kanskje for overveldende for deg, selv om du opplevde at du håndterte det ganske bra ut fra dine forutsetninger.

Men uansett tror jeg ikke det var nedlatende ment, og jeg tror ikke du trenger føle deg undervurdert. Jeg synes du svarte bra for deg. Jeg tror ikke du trenger å lete etter tolkninger, men ta det som at det var 1) Godt ment (de så at du kanskje kunne trengt litt støtte i dag) 2) Et ønske om at dere begge skal få lik informasjon og at dere derfor begge møter opp begge to neste gang (samtidig vet de utmerket godt at i de fleste familier er ikke det alltid lett å få til, så de stiller derfor ingen krav)

Hei!

Dette er vekstkontroller og siden min sønn har astmatendenser og var syk i dag måtte vi i røntgen og til astmalege og mye, og med all venting på et sykehus tar det tid.

Derfor er det litt mer enn til fastlegen, der er vi aldri nesten, men 2 ganger i året er det vekstkontroll og av og til mer. En gang i året blodprøver, som ikke egentlig har gått å ta, men som nå er mulig med dormikum.

De mente på sykehuset at jeg gir etter for min sønn, men nå er det en lege der som sa til alle når hun presenterte min sønn at han har asperger syndrom, og det var ganske lurt å gjøre for da tok alle det bittelille ekstra hensynet som skal til for at han skal føle seg tryggere.

Det kan også hende de tenkte på at jeg er redd for blod og sprøyter, kanskje husket de dette? Men det er egentlig min mann også. Jeg slet derfor veldig på labøvelser, men det gikk litt bedre etter hvert. Jeg har lest en bok som heter Immunologi av Trygve Tjade, etter den boken fikk jeg er mer avslappet forhold til bakterier, jeg leser av og til i den når jeg glemmer noe.

Takk for hjelpen.

[Gjest Nickløsheletiden]

Hei!

Takk, da skal jeg se det sånn og tenke sånn. Jeg kom ikke på at det kunne være en mulighet. Nå skjønner jeg, og nå slipper jeg å skrive til legen på Ullevål, det lurte jeg litt på om jeg skulle gjøre, bare fordi alt i alt var hun jo meget hyggelig. Spurte hva jeg skulle gjøre i påsken og vi ønsket hverandre god påske.

Det er som regel min mann som har blitt med i det siste, jeg liker ikke så godt sykehus, men nå byttet vi på. Dessuten var det en episode der for lenge siden hvor jeg nektet dem å tvinge min sønn til blodprøver, jeg ønsker ikke at han utvikler angst og ønsket dormikum. Dette får han nå, men en sykepleier ble sur på meg den gangen og hun er der enda, men hun er hyggelig mot meg, jeg møtte henne i dag og hun hørte på hele historien min faktisk.

det gjorde ikke kontordamen fordi mens jeg stod og forklarte hvorfor vi kom 5 min. for sent sier hun plutselig, "Og dere har samme fastlege som sist", jeg skjønte da ingenting, jeg holdt jo på å forklare hvorfor vi kom litt for sent. Jeg sluttet da på forklaringen og svarte istedet på hennes spørsmål, mens jeg så på henne for hun så inn i skjermen sin og så ikke at jeg stod der og lurte på hva som skjedde.

det jeg forklarte var at jeg måtte rygge ut av et parkeringshus, det var kø bak meg, men jeg måtte rygge ut da jeg plutselig oppdaget at det stod med liten skrift under skiltet hvor det står høyde 2.10 meter "Enkelte partier er det lavere enn 2.10", ja jeg kunne jo ikke da kjøre inn, det ble forferdelig kaos, og tuting og til slutt måtte jeg gå ut av bilen å vise de andre bilistene at de måtte rygge, jeg vinket som en politikonstabel ville gjort bilene bakover (jeg smilte hele tiden og så ikke på noen for det hadde jeg ikke lyst til), da rygget de, alle sammen, men jeg var da utslitt når jeg satte meg i bilen for å selv rygge ut på veien og jeg skal fortelle deg det at historien er så lang at jeg ikke tar med halvparten av detaljene her nå. (forresten ble jeg forbauset da jeg så hvor hulter til bulter alle bilene stod utenfor parkeringshuset, det var fordi ingen viste hvor de rygget og det var ingen som tenkte logisk)

Jeg driver og skriver dette nå i et annet skriv til min psykiater, for dette var et godt eksempel på at mens jeg forklarer en sak blir jeg avbrutt og man må spørre seg selv, hører de ikke at jeg snakker?

Dette spørsmålet fikk jeg faktisk av min psykiater for ikke lenge siden, hun spurte "blir du ofte avbrutt", ja kanskje hun har en erfaring med dette selv. da viste jeg ikke så jeg sa jeg ikke var sikker, men nå er jeg sikker, dette skjer flere ganger. Det skjedde jo nå på skolen også, da en mor spør meg hvordan det står til og stiller nye spørsmål før jeg er ferdig med å svare på hennes spørsmål.

''Jeg driver og skriver dette nå i et annet skriv til min psykiater, for dette var et godt eksempel på at mens jeg forklarer en sak blir jeg avbrutt og man må spørre seg selv, hører de ikke at jeg snakker?''

De har ikke alltid så god tid. Jeg kjenner meg litt igjen. I et sånt yrke er man av og til vennlig nødt til å avbryte for å lede samtalen på riktig spor. Det er ikke for å være uhøflig, men for at det ikke skal trekke ut i langdrag. Dere var allerede sent ute, ikke sant? Det er bare sånn det er noen ganger og det er ikke så viktig hvorfor du kom 5 min for sent. Det hadde holdt at du sa: - Beklager at vi er litt sent ute. Det er i grunnen nok :-)

Jeg har selv en sønn som har vært inne til vekstkontroll og blodprøver hver 3 måned pga at han har en immunsviktsykdom. Det er ikke riktig som det påstås over her at det kreves at begge foreldre er med. Vi har skiftet på. Det holder at en av foreldrene er med vanligvis. (min sønn drar alene nå, siden han er 17 år)

Det var bare da vi skulle ha opplæring på hvordan sprøytene fungerte at vi begge måtte møte.

Jeg tror de har oppfattet at du blir urolig i sånne settinger og at det er grunnen til at de ønsker å ha din mann med. Vet de at du har Asperger?

[Spenol(1)]

Hei!

Takk, da skal jeg se det sånn og tenke sånn. Jeg kom ikke på at det kunne være en mulighet. Nå skjønner jeg, og nå slipper jeg å skrive til legen på Ullevål, det lurte jeg litt på om jeg skulle gjøre, bare fordi alt i alt var hun jo meget hyggelig. Spurte hva jeg skulle gjøre i påsken og vi ønsket hverandre god påske.

Det er som regel min mann som har blitt med i det siste, jeg liker ikke så godt sykehus, men nå byttet vi på. Dessuten var det en episode der for lenge siden hvor jeg nektet dem å tvinge min sønn til blodprøver, jeg ønsker ikke at han utvikler angst og ønsket dormikum. Dette får han nå, men en sykepleier ble sur på meg den gangen og hun er der enda, men hun er hyggelig mot meg, jeg møtte henne i dag og hun hørte på hele historien min faktisk.

det gjorde ikke kontordamen fordi mens jeg stod og forklarte hvorfor vi kom 5 min. for sent sier hun plutselig, "Og dere har samme fastlege som sist", jeg skjønte da ingenting, jeg holdt jo på å forklare hvorfor vi kom litt for sent. Jeg sluttet da på forklaringen og svarte istedet på hennes spørsmål, mens jeg så på henne for hun så inn i skjermen sin og så ikke at jeg stod der og lurte på hva som skjedde.

det jeg forklarte var at jeg måtte rygge ut av et parkeringshus, det var kø bak meg, men jeg måtte rygge ut da jeg plutselig oppdaget at det stod med liten skrift under skiltet hvor det står høyde 2.10 meter "Enkelte partier er det lavere enn 2.10", ja jeg kunne jo ikke da kjøre inn, det ble forferdelig kaos, og tuting og til slutt måtte jeg gå ut av bilen å vise de andre bilistene at de måtte rygge, jeg vinket som en politikonstabel ville gjort bilene bakover (jeg smilte hele tiden og så ikke på noen for det hadde jeg ikke lyst til), da rygget de, alle sammen, men jeg var da utslitt når jeg satte meg i bilen for å selv rygge ut på veien og jeg skal fortelle deg det at historien er så lang at jeg ikke tar med halvparten av detaljene her nå. (forresten ble jeg forbauset da jeg så hvor hulter til bulter alle bilene stod utenfor parkeringshuset, det var fordi ingen viste hvor de rygget og det var ingen som tenkte logisk)

Jeg driver og skriver dette nå i et annet skriv til min psykiater, for dette var et godt eksempel på at mens jeg forklarer en sak blir jeg avbrutt og man må spørre seg selv, hører de ikke at jeg snakker?

Dette spørsmålet fikk jeg faktisk av min psykiater for ikke lenge siden, hun spurte "blir du ofte avbrutt", ja kanskje hun har en erfaring med dette selv. da viste jeg ikke så jeg sa jeg ikke var sikker, men nå er jeg sikker, dette skjer flere ganger. Det skjedde jo nå på skolen også, da en mor spør meg hvordan det står til og stiller nye spørsmål før jeg er ferdig med å svare på hennes spørsmål.

jeg tror alle opplever å bli avbrutt stadig. Det er sjelden at folk har tid, eller vil ta seg tid til å høre på det en sier, hvis det er en lang forklaring om noe som ikke interesserer oss;)

Men som du skriver så handler det mest ikke om å bli avbrutt men at du synes det er ubehagelig og kommer ut rytme hvis noen avbryter deg. Jeg tror det har noe med Aspergeren å gjøre. En liker å ha kontroll over ting, og når noen avbryter så blir en stresset. Det er vanskelig å forholde seg til alt dette når skjer samtidig og du allerede er stresset

[Madelenemie]

''Jeg driver og skriver dette nå i et annet skriv til min psykiater, for dette var et godt eksempel på at mens jeg forklarer en sak blir jeg avbrutt og man må spørre seg selv, hører de ikke at jeg snakker?''

De har ikke alltid så god tid. Jeg kjenner meg litt igjen. I et sånt yrke er man av og til vennlig nødt til å avbryte for å lede samtalen på riktig spor. Det er ikke for å være uhøflig, men for at det ikke skal trekke ut i langdrag. Dere var allerede sent ute, ikke sant? Det er bare sånn det er noen ganger og det er ikke så viktig hvorfor du kom 5 min for sent. Det hadde holdt at du sa: - Beklager at vi er litt sent ute. Det er i grunnen nok :-)

Jeg har selv en sønn som har vært inne til vekstkontroll og blodprøver hver 3 måned pga at han har en immunsviktsykdom. Det er ikke riktig som det påstås over her at det kreves at begge foreldre er med. Vi har skiftet på. Det holder at en av foreldrene er med vanligvis. (min sønn drar alene nå, siden han er 17 år)

Det var bare da vi skulle ha opplæring på hvordan sprøytene fungerte at vi begge måtte møte.

Jeg tror de har oppfattet at du blir urolig i sånne settinger og at det er grunnen til at de ønsker å ha din mann med. Vet de at du har Asperger?

Hei!

Takk for svar:)

ja de vet det av to grunner:

Et menneske fra bydelen ringte barneavd. og sa at jeg/mor hadde asperger syndrom. Det er 5 år siden og jeg ble meget fortvilt for jeg ville da ikke at noen skulle få vite det. Men personen sa at, "det er det beste". Jeg vet hun mente det bra, men samtidig likte jeg det ikke.

Jeg sa det selv i dag ( fordi jeg tenkte de vet det jo) fordi legen(som var hyggelig) spurte " og er det noen sykdommer i familien?" jeg spurte da om hva hun mente med det, også etter hvert kom jeg over på at "det er det ikke, bare asperger syndrom".

Hun sa da hun hadde lest journalen og var klar over det. Det er jo litt rart hvis de har skrevet at jeg har asperger i min sønns journal.

Fordelen ved at de vet det er at de finner forklaring på ting mennesker finner forunderlig, ulempen er at de behandler meg som mer funksjonshemmet enn jeg er. Jeg har ikke noen erfaring med det tror jeg, men mere en frykt for at andre skal oppfatte meg unormal.

Jeg tror også min mann har vært inne på det fordi jeg er jo ganske så bokstavelig av meg, det vet jeg jo, og dette kan lett føre til misforståelser.

Men til det siste kan jeg egentlig legge til at jeg blir ikke oppfattet som så helt gjennomsnittlig alltid, selv om jeg innbiller meg selv det til tider, mer fordi jeg ikke skjønner hva andre merker, og da er det faktisk av og til bare en lettelse at de har et navn på det.

Jeg tror kanskje at det er de lange pausene som oppstår som er merkelige ved meg, men de klarer jeg ikke gjøre noe med, min psykiater sier jeg er analytisk, derfor analyserer jeg alt for mye i detaljer, mer enn andre og jeg mangler mye automatisering.

[Angustia]

Hei!

Takk nå er den saken løst, nå vet jeg at dette er standard prosedyre.

takk da drar jeg selv neste gang, ja for jeg vil avlaste min mann litt.

Det blir upopulært at han er borte fra jobben, han er aldri syk, men det har blitt litt mye konferansetimer og slikt, og de syns jeg er mer krevende.

Da tenker jeg ikke mer på denne saken.

Flott :-)