Høysensitive mennesker

[nitty-gritty]

''Ellers synes jeg den største utfordringen er å ha barn, da støynivået ofte gjør meg sliten og jeg ofte må lete etter pauser hvor jeg ikke trenger å være sosial.''

Denne kjenner jeg meg også veldig igjen i. Da vi fikk barn nr 2 brukte jeg lang tid (over et halvt år) på å venne meg til at vi var så mange i huset. Noe som sikkert er helt umulig å forstå for en ekstrovert...

Å skulle forholde seg til alle foreldrene i bhg og skole og ansatte og lærere er det verste for meg nå. Jeg er ikke sjenert eller innadvendt, men da eldste begynte på skole sist høst ble det rett og slett for mange å forholde seg til. Det kan ta helt pusten fra meg å skulle levere/hente på skolen pga alle foreldrene en møter og slår av småprat med.

"Jeg synes det er lett å danne bekjentskaper, da jeg overhodet ikke er sjenert eller usikker på meg selv, men savner de som responderer på mitt behov for mer inngående, dype samtaler."

Kjenner igjen dette også. Men er nok usikker på meg selv på den måten at jeg ikke helt har akseptert å være introvert, jeg "skammer meg" litt over å ikke være like livlig og pratende som jeg føler andre er. Dermed trekker jeg meg kanskje litt unna, og har vanskelig for å åpne meg. Jeg kan godt småprate og forstår godt hvorfor dette virker som "sosialt lim", men etter en stund har jeg behov for dypere samtaleemner, og om vi ikke får slik kontakt så går jeg heller for å være alene. Så jeg ekskluderer nok mennesker litt for fort...

''Å skulle forholde seg til alle foreldrene i bhg og skole og ansatte og lærere er det verste for meg nå. Jeg er ikke sjenert eller innadvendt, men da eldste begynte på skole sist høst ble det rett og slett for mange å forholde seg til. Det kan ta helt pusten fra meg å skulle levere/hente på skolen pga alle foreldrene en møter og slår av småprat med.''

Hvilke følelser kjenner du på i forhold til dette? Jeg kjente på mye ulyst, rett og slett. Jeg synes det var slitsomt og lite givende. Til slutt måtte jeg gå i meg selv og lete etter en ny innfallsvinkel. Slik jeg ser det nå, så er jeg sosial på vegne av barna mine. Det er altså noe jeg gjør for deres skyld. Jeg opprettholder overfladiske bekjentskap/vennskap slik at barna mine har gode lekekamerater.

Jeg finner også at mennesker ofte overrasker meg. Det tar bare noen få møter, som oftest, før jeg kan lede samtalen inn på emner av litt dypere karakter. Mange vil aldri være den jeg henvender meg til om jeg vil bedrive selvanalyse eller andre snevre, indre-liv type temaer, men jeg aksepterer det. Jeg kan dog ha mye glede av diskusjoner om samfunn, barn og interesser, samt lett problemløsning - av en litt mer inngående karakter enn hva man blir presentert med helt i begynnelsen av et vennskap. Ofte krever det bare at en leder an og det kan like godt være deg

[Gjest Jacoba]

''Å skulle forholde seg til alle foreldrene i bhg og skole og ansatte og lærere er det verste for meg nå. Jeg er ikke sjenert eller innadvendt, men da eldste begynte på skole sist høst ble det rett og slett for mange å forholde seg til. Det kan ta helt pusten fra meg å skulle levere/hente på skolen pga alle foreldrene en møter og slår av småprat med.''

Hvilke følelser kjenner du på i forhold til dette? Jeg kjente på mye ulyst, rett og slett. Jeg synes det var slitsomt og lite givende. Til slutt måtte jeg gå i meg selv og lete etter en ny innfallsvinkel. Slik jeg ser det nå, så er jeg sosial på vegne av barna mine. Det er altså noe jeg gjør for deres skyld. Jeg opprettholder overfladiske bekjentskap/vennskap slik at barna mine har gode lekekamerater.

Jeg finner også at mennesker ofte overrasker meg. Det tar bare noen få møter, som oftest, før jeg kan lede samtalen inn på emner av litt dypere karakter. Mange vil aldri være den jeg henvender meg til om jeg vil bedrive selvanalyse eller andre snevre, indre-liv type temaer, men jeg aksepterer det. Jeg kan dog ha mye glede av diskusjoner om samfunn, barn og interesser, samt lett problemløsning - av en litt mer inngående karakter enn hva man blir presentert med helt i begynnelsen av et vennskap. Ofte krever det bare at en leder an og det kan like godt være deg

''Hvilke følelser kjenner du på i forhold til dette? Jeg kjente på mye ulyst, rett og slett. Jeg synes det var slitsomt og lite givende. Til slutt måtte jeg gå i meg selv og lete etter en ny innfallsvinkel. Slik jeg ser det nå, så er jeg sosial på vegne av barna mine. Det er altså noe jeg gjør for deres skyld. Jeg opprettholder overfladiske bekjentskap/vennskap slik at barna mine har gode lekekamerater.''

Jeg skal tygge litt på dette! ;-)