Igjen har jeg sagt feil

[Madelenemie]

Hei!

Jeg er sliten og jeg har ikke sovet særlig mye i natt.

I går kom en venn innom som avtalt for å vise sine venner mine høner og andre dyr, da greier jeg å gjøre noe alvorlig galt ved å si hvordan vi møttes og mye mye mer og alt for mye rart.

Min mann er ikke glad, han sier, "du har så asperger syndrom" og jeg vet godt hva han mener med det.

Historien jeg begynte på fordi jeg fikk et spørsmål, inkluderte også hva min mann hadde sagt om min venninne, dette skulle jeg slett ikke sagt. Min mann ble irritert og jeg ble lei meg.

Jeg trodde min venninne viste selv at hun er original og litt rar, ja for det er hun.

Og alt ble så dumt. Jeg ser nå at jeg sannsynligvis ligner mer på en del av asperger mennene i litteraturen, de jeg har ledd av fordi jeg tenker, "ja slikt kunne ikke jeg sagt", men jeg sier mye rart, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det?

En asperger venn sa, "Ha kontakt med andre aspergere, det er enklere, vi tåler direkte tale", nå lurer jeg på om personen har rett.

Min psykiater sier, "Få venner med felles interesser" og det har jeg vel holdt fast ved er det lureste.

Jeg har noen venner, de har ikke asperger syndrom, de er snille mot meg og når jeg sier noe feil ler de, noen ganger sier de hvorfor, andre ganger sier de til min mann, men de ler og blir ikke lei seg.

Da jeg traff en jente jeg gikk i gruppe med på autismeenheten etter et par år, hadde hun blitt kjukk, jeg kjente henne derfor ikke igjen, da jeg ikke kjenner igjen ansikter men menneskers form.

Hun sa til meg at, "Jeg har lagt på meg" og jeg sa "det ser jeg, hva har skjedd?", hun forklarte for meg og jeg hørte på hennes forklaring. Hun ble ikke lei seg/sur fordi jeg sier jeg ser hun har lagt på seg, det viste hun da godt selv, men en dame ved siden av meg lo og sa da jeg gikk hjemover, du er bare så aspergerisk, også forklarte hun meg historien som jeg fortalte. Slik at uten andres hjelp ville jeg vel neppe vært klar over alt det jeg blir klar over heller. (men så fikk jeg da vite at denne jenta hadde fått en stoffskiftesykdom osv)

Jeg er sliten og lei meg og jeg lurer på hva jeg kan gjøre. Jeg er så FORTVILT og min mann er sint og jeg skjønner han.

[nitty-gritty]

Jeg synes ikke mannen din skal være sint på deg, for det er ikke din feil. Det er greit å si: "Ja, det tror jeg gjorde noen ukomfortabel" eller "Ja, nå tror jeg du såret noen" eller til og med "Det var litt uheldig å si", men sinne hjelper ingen.

[Kim78]

Hei Madelenemie,

Jeg synes du skal huske at "ikke-aspergere" kan si mye feil, og mye dumt, og ting vi ikke skulle sagt, og ting vi ønsket at vi aldri hadde sagt.

Sånn er det å være menneske - enten man har asperger eller ei.

Noen ganger går det galt. Sånn er det bare. Du vet det vil skje, og mannen din vet det vil skje. For dere, som for ALLE andre ekteskap.

Du sa kanskje noe som var "typisk for asperger", men andre ville ha sagt noe annet.

Spørsmålet er hvorvidt man skal bruke mer tid på noe du ikke kan gjøre noe med, eller om du skal se forover?

Alt godt!

[EnolaGay]

Du tenker altfor mye. Og du tenker altfor mye på aspergers. Ikke bruk energien din opp på ting som er selvsagte. At du har asperbers er selvsagt! :0) Og det bør være helt ok, alle vet det!

Din mann VET at du har det, dermed er det dårlig gjort av ham å si det på den måten. OG han bør vite at han ikke kan si ting om andre til deg, dersom han ikke vil at andre skal vite hva han sa!

Kanskje hun godt visste selv at han hadde rett. Men hun ble lei seg alikevel. Og så ble det ekkel stemning mellom dem på grunn av det. Og han ble flau for å ha såret henne.

Dermed blir han sur på deg fordi du "satte ham i den situasjonen".

Du har ikke gjort noe galt! Han bærer ansvaret for sine følelser ovenfor andre og din venninne selv. Og han er selv ansvarlig for alt som kommer ut av munnen hans. Hvordan skal du greie å ta det ansvaret for ham, når han ikke greier det selv?

Det kan du spørre ham om synes jeg.

Til å ha aspergers synes jeg du har mer enn god nok greie på følelsesliv i retning det som er tungt og vanskelig! For du tar på deg ansvaret for absolutt alt som er tungt og vanskelig, for alle andre!

Senk skuldrene dine. La folk få være sure. Om de har energi til det. ;0)

[frosken]

Noen ganger vil slike situasjoner oppstå. Du og din mann lever på en måte litt i to verdener. I "hjemmeverdenen" så spiller det ingen rolle at din Asperger i visse situasjoner gjør at du sier og gjør ting som er annerledes enn det folk flest ville ha gjort. Sammen med andre mennesker (i "uteverdenen"), vil nok din mann fra tid til annen kunne bli ubekvem ved at du f.eks. sier ting som de fleste andre ville ha ansett som en selvfølge at ikke ble sagt høyt.

Jeg håper du og din mann kan trøste hverandre litt. Det er slitsomt for deg å hele tiden skulle forsøke å forstå hva som gjelder i "uteverdenen", og det er også periodevis slitsomt for ham å skulle være en del av de "sosiale katastrofene" som din frittalendehet nok kan forårsake.

[Madelenemie]

Noen ganger vil slike situasjoner oppstå. Du og din mann lever på en måte litt i to verdener. I "hjemmeverdenen" så spiller det ingen rolle at din Asperger i visse situasjoner gjør at du sier og gjør ting som er annerledes enn det folk flest ville ha gjort. Sammen med andre mennesker (i "uteverdenen"), vil nok din mann fra tid til annen kunne bli ubekvem ved at du f.eks. sier ting som de fleste andre ville ha ansett som en selvfølge at ikke ble sagt høyt.

Jeg håper du og din mann kan trøste hverandre litt. Det er slitsomt for deg å hele tiden skulle forsøke å forstå hva som gjelder i "uteverdenen", og det er også periodevis slitsomt for ham å skulle være en del av de "sosiale katastrofene" som din frittalendehet nok kan forårsake.

Hei!

Ja vi lever litt i to verdener, men alt går fint til det kommer besøk.

[Madelenemie]

Du tenker altfor mye. Og du tenker altfor mye på aspergers. Ikke bruk energien din opp på ting som er selvsagte. At du har asperbers er selvsagt! :0) Og det bør være helt ok, alle vet det!

Din mann VET at du har det, dermed er det dårlig gjort av ham å si det på den måten. OG han bør vite at han ikke kan si ting om andre til deg, dersom han ikke vil at andre skal vite hva han sa!

Kanskje hun godt visste selv at han hadde rett. Men hun ble lei seg alikevel. Og så ble det ekkel stemning mellom dem på grunn av det. Og han ble flau for å ha såret henne.

Dermed blir han sur på deg fordi du "satte ham i den situasjonen".

Du har ikke gjort noe galt! Han bærer ansvaret for sine følelser ovenfor andre og din venninne selv. Og han er selv ansvarlig for alt som kommer ut av munnen hans. Hvordan skal du greie å ta det ansvaret for ham, når han ikke greier det selv?

Det kan du spørre ham om synes jeg.

Til å ha aspergers synes jeg du har mer enn god nok greie på følelsesliv i retning det som er tungt og vanskelig! For du tar på deg ansvaret for absolutt alt som er tungt og vanskelig, for alle andre!

Senk skuldrene dine. La folk få være sure. Om de har energi til det. ;0)

Hei!

Ja men jeg hører det daglig nesten at jeg har asperger, av min mann, av min datter, av og til går jeg, fordi jeg blir sliten og noen få ganger nesten litt lei meg.

Jeg blir mer lei meg når min datter bemerker ting, jeg får noen ganger lyst til å bli irritert.

Jeg skal tenke på alle tingene dere har skrevet nå er jeg bare trøtt av meg selv, jeg skal prøve å finne en måte slik at jeg ikke sier dumme ting mer, men da må jeg kanskje bli stiille.

Jeg skal spørre min mann hva han syns er best, jeg er ganske glad av meg og når de menneskene kom hit i går og jeg fikk fortelle om mine høner ble jeg glad og i denne gleden tok det ene ordet det andre, fordi jeg ikke tenkte meg godt nok om.

[Madelenemie]

Hei Madelenemie,

Jeg synes du skal huske at "ikke-aspergere" kan si mye feil, og mye dumt, og ting vi ikke skulle sagt, og ting vi ønsket at vi aldri hadde sagt.

Sånn er det å være menneske - enten man har asperger eller ei.

Noen ganger går det galt. Sånn er det bare. Du vet det vil skje, og mannen din vet det vil skje. For dere, som for ALLE andre ekteskap.

Du sa kanskje noe som var "typisk for asperger", men andre ville ha sagt noe annet.

Spørsmålet er hvorvidt man skal bruke mer tid på noe du ikke kan gjøre noe med, eller om du skal se forover?

Alt godt!

Hei!

Ja jeg vet andre kan si mye feil også, men jeg er ganske opptatt av å være korrekt og høflig og jeg smiler til andre og sier tusen takk for hjelpen osv... jeg mener jo ikke å lage noe vondt for noen.

Min familie kan si stygge ting fordi de hisser seg fort opp, jeg er ikke hissig av meg, jeg er vist aggresjonshemmet sier min psykiater, men det er ikke min mann enig i, så ikke vet jeg?

[EnolaGay]

Hei!

Ja men jeg hører det daglig nesten at jeg har asperger, av min mann, av min datter, av og til går jeg, fordi jeg blir sliten og noen få ganger nesten litt lei meg.

Jeg blir mer lei meg når min datter bemerker ting, jeg får noen ganger lyst til å bli irritert.

Jeg skal tenke på alle tingene dere har skrevet nå er jeg bare trøtt av meg selv, jeg skal prøve å finne en måte slik at jeg ikke sier dumme ting mer, men da må jeg kanskje bli stiille.

Jeg skal spørre min mann hva han syns er best, jeg er ganske glad av meg og når de menneskene kom hit i går og jeg fikk fortelle om mine høner ble jeg glad og i denne gleden tok det ene ordet det andre, fordi jeg ikke tenkte meg godt nok om.

Kanskje din mann og de andre nærmeste du omgåes med skulle ta noen timer hos terapeuten din, istedet for deg?!

;0) Så får de tømt ut en del av sine frustrasjoner et annet sted enn i hodet på deg. Og lærer mer om det å VÆRE deg.

[Madelenemie]

Jeg synes ikke mannen din skal være sint på deg, for det er ikke din feil. Det er greit å si: "Ja, det tror jeg gjorde noen ukomfortabel" eller "Ja, nå tror jeg du såret noen" eller til og med "Det var litt uheldig å si", men sinne hjelper ingen.

Hei!

ja min mann er nok ikke sint så veldig, han ble mer oppgitt over at jeg måtte komme på dette, men jeg tenkte vel det var en forklaring på hvorfor jeg ble venn med personen for man må like litt annerledeshet tror jeg for å orke å være venn med meg, det var kanskje derfor jeg kom inn på det min mann sa om min venninne.

Jeg vet ikke, jeg svarte som vanlig grundig på spørsmålet og personen lyttet til alt og jeg ble ikke avbrutt.

Ja ja jeg tror nå at jeg har asperger syndrom, men jeg skulle ønske selv jeg slapp å tenke så mye på det, men andre minner meg jo stadig på det! Og det er rart for jeg ser helt vanlig ut på utsiden.

[Madelenemie]

Kanskje din mann og de andre nærmeste du omgåes med skulle ta noen timer hos terapeuten din, istedet for deg?!

;0) Så får de tømt ut en del av sine frustrasjoner et annet sted enn i hodet på deg. Og lærer mer om det å VÆRE deg.

Hei!

Ja kanskje de kunne få en gruppetime, jeg skal spørre.

Min psykiater foreslo noe sånt en gang, men jeg ville ikke det, da jeg var opptatt av å jobbe meg ut av asperger syndrom og ikke ønsket å bli stemplet.

Nå viser det seg at jeg har misforstått, dette kan ingen diett endre. Dessverre. Jeg tenker på Gro Dahle og andre med asperger som lever så trygt og godt og aksepterende med sin diagnose, jeg har litt igjen dit, men jeg tror jeg kommer fremover, ting tyder på det. Og min psykiater sier jeg har endret meg utrolig mye, mot økt selvinnsikt, bedre perspektiv og dette skyldes visstnok intellektuell kapasitet samt lærervillighet.

[frosken]

Hei!

Ja vi lever litt i to verdener, men alt går fint til det kommer besøk.

Ja, for når dere får besøk så blir det liksom litt sammenblanding av de to verdenene.

[Gjest Libera]

Hei,

jeg har sagt mye feil i mitt liv jeg også, men har ikke aspergers. Det er ikke sånn at man må ha et syndrom for å si ting man ikke burde sagt.

[Angustia]

''Da jeg traff en jente jeg gikk i gruppe med på autismeenheten etter et par år, hadde hun blitt kjukk, jeg kjente henne derfor ikke igjen, da jeg ikke kjenner igjen ansikter men menneskers form. Hun sa til meg at, "Jeg har lagt på meg" og jeg sa "det ser jeg, hva har skjedd?", hun forklarte for meg og jeg hørte på hennes forklaring. Hun ble ikke lei seg/sur fordi jeg sier jeg ser hun har lagt på seg, det viste hun da godt selv, men en dame ved siden av meg lo og sa da jeg gikk hjemover, du er bare så aspergerisk, også forklarte hun meg historien som jeg fortalte. Slik at uten andres hjelp ville jeg vel neppe vært klar over alt det jeg blir klar over heller. (men så fikk jeg da vite at denne jenta hadde fått en stoffskiftesykdom osv)''

Du har fått så mange gode svar her som jeg ikke skal gjenta, så jeg drister meg til å komme med et par personlige eksempler.

I forrige uke fikk jeg et for meg komplisert spørsmål ang utregning av stønad for en kunde (det var mange variabler). Kollegene mine på lokalkontoret var til liten hjelp, og jeg fikk tre forskjellige svar i min utregning, *host*.

Da ringte jeg min kjære kollega på forvaltningsenheten for å be om råd. Jeg sa at jeg er håpløs i matematikk og trenger litt hjelp. Ho (som tilfeldigvis har asperger) svarte "Ja, det er du virkelig, og mange av kollegene dine ved X-kontoret også!".

Vi (jeg og "Anne") lo godt, og ho løste problemet.

En annen gang uttalte en kollega (uten asperger) "Angustia, nå har du blitt tynn, og det kler deg ikke!". Det var i en peride der jeg var gjennom mange påkjenninger og sleit med å få i meg mat - og jeg var smertelig klar over problemet - men jeg tok ikke initiativ til å ta det opp.

Da blei jeg faktisk litt såra, til tross for at jeg var klar over det og skjønte at det lå omtanke bak utsagnet.

For min del setter jeg pris på tydelig og direkte tale, men det må være i en sammenheng og fortrinnsvis om jeg har åpna for det sjøl fra mennesker jeg ikke har et nært forhold til.

Tror de rundt deg skjønner hva du meiner, og jeg har inntrykk av at du har gjort en formidabel innsats ift begrensningene dine. Ikke still så harde krav til deg sjøl!

Ønsker deg & dine alt godt; dette klarer dere :-)

[Madelenemie]

''Da jeg traff en jente jeg gikk i gruppe med på autismeenheten etter et par år, hadde hun blitt kjukk, jeg kjente henne derfor ikke igjen, da jeg ikke kjenner igjen ansikter men menneskers form. Hun sa til meg at, "Jeg har lagt på meg" og jeg sa "det ser jeg, hva har skjedd?", hun forklarte for meg og jeg hørte på hennes forklaring. Hun ble ikke lei seg/sur fordi jeg sier jeg ser hun har lagt på seg, det viste hun da godt selv, men en dame ved siden av meg lo og sa da jeg gikk hjemover, du er bare så aspergerisk, også forklarte hun meg historien som jeg fortalte. Slik at uten andres hjelp ville jeg vel neppe vært klar over alt det jeg blir klar over heller. (men så fikk jeg da vite at denne jenta hadde fått en stoffskiftesykdom osv)''

Du har fått så mange gode svar her som jeg ikke skal gjenta, så jeg drister meg til å komme med et par personlige eksempler.

I forrige uke fikk jeg et for meg komplisert spørsmål ang utregning av stønad for en kunde (det var mange variabler). Kollegene mine på lokalkontoret var til liten hjelp, og jeg fikk tre forskjellige svar i min utregning, *host*.

Da ringte jeg min kjære kollega på forvaltningsenheten for å be om råd. Jeg sa at jeg er håpløs i matematikk og trenger litt hjelp. Ho (som tilfeldigvis har asperger) svarte "Ja, det er du virkelig, og mange av kollegene dine ved X-kontoret også!".

Vi (jeg og "Anne") lo godt, og ho løste problemet.

En annen gang uttalte en kollega (uten asperger) "Angustia, nå har du blitt tynn, og det kler deg ikke!". Det var i en peride der jeg var gjennom mange påkjenninger og sleit med å få i meg mat - og jeg var smertelig klar over problemet - men jeg tok ikke initiativ til å ta det opp.

Da blei jeg faktisk litt såra, til tross for at jeg var klar over det og skjønte at det lå omtanke bak utsagnet.

For min del setter jeg pris på tydelig og direkte tale, men det må være i en sammenheng og fortrinnsvis om jeg har åpna for det sjøl fra mennesker jeg ikke har et nært forhold til.

Tror de rundt deg skjønner hva du meiner, og jeg har inntrykk av at du har gjort en formidabel innsats ift begrensningene dine. Ikke still så harde krav til deg sjøl!

Ønsker deg & dine alt godt; dette klarer dere :-)

Hei!

Takk for historien

Og takk for at du sier jeg ikke skal stille så strenge krav til meg selv, jeg tror jeg gjør det, av mange grunner

[Spenol(1)]

For å trøste deg litt så sier jeg også utrolig mye dumt fra tid til annen. Jeg har desverre ikke så godt utstyrt med evnen til å tenke før jeg snakker. Jeg har også kommet opp i en del pinlige situasjoner pga det. Jeg har ikke Asperger.

Du er direkte, og det er en del av din personlighet. Som du sier selv så trives du best sammen med andre Aspergere. Men du og mannen din må komme frem til et slags kompromiss. Du må forsøke å si litt mindre, eller stoppe tidligere, og han må akseptere at du er den du er, at du ofte sier mer enn andre.

[Madelenemie]

For å trøste deg litt så sier jeg også utrolig mye dumt fra tid til annen. Jeg har desverre ikke så godt utstyrt med evnen til å tenke før jeg snakker. Jeg har også kommet opp i en del pinlige situasjoner pga det. Jeg har ikke Asperger.

Du er direkte, og det er en del av din personlighet. Som du sier selv så trives du best sammen med andre Aspergere. Men du og mannen din må komme frem til et slags kompromiss. Du må forsøke å si litt mindre, eller stoppe tidligere, og han må akseptere at du er den du er, at du ofte sier mer enn andre.

Hei!

Jeg vet ikke om jeg har sagt at jeg trives best med andre aspergere? Jeg vet jeg iblant lurer på om det er enklere, og det har jeg sagt.

Vel jeg sier ofte ingenting eller allting, det er lite mellomting.

Dette er min mors vanlige kommentar, " Å du har ingenting å si til din mor som vanlig", dettes sier hun fordi hun oppfatter meg som taus.

Derfor er det lite mellom ting altså når jeg kommer inn på noe jeg tenker på eller kan noe om, da har jeg mye å si, men det er lite midt i mellom.

Jeg hadde mye å si en dag en far sa at hai ikke har nyrer, selv om jeg ikke deltok i den samtalen snudde jeg meg da jeg hørte temaet og begynte å snakke om temaet, for videre å komme over på nyrefunksjon hos saltvannsfisk og ferskvannsfisk.

Slik at jeg kan ha mye å si om noe, men som regel er jeg ganske stille av meg.

Men takk for støtten, godt å vite at andre ikke strekker til sosialt også

[Spenol(1)]

Hei!

Jeg vet ikke om jeg har sagt at jeg trives best med andre aspergere? Jeg vet jeg iblant lurer på om det er enklere, og det har jeg sagt.

Vel jeg sier ofte ingenting eller allting, det er lite mellomting.

Dette er min mors vanlige kommentar, " Å du har ingenting å si til din mor som vanlig", dettes sier hun fordi hun oppfatter meg som taus.

Derfor er det lite mellom ting altså når jeg kommer inn på noe jeg tenker på eller kan noe om, da har jeg mye å si, men det er lite midt i mellom.

Jeg hadde mye å si en dag en far sa at hai ikke har nyrer, selv om jeg ikke deltok i den samtalen snudde jeg meg da jeg hørte temaet og begynte å snakke om temaet, for videre å komme over på nyrefunksjon hos saltvannsfisk og ferskvannsfisk.

Slik at jeg kan ha mye å si om noe, men som regel er jeg ganske stille av meg.

Men takk for støtten, godt å vite at andre ikke strekker til sosialt også

Når man snakker om foreldre så bør du ikke blande inn Aspergeren. Forholdet mellom foreldre og barn er ofte veldig snålt, og her er det helt ok og vanlig at kommunikasjonen blir rar. Foreldre er jo alltid vanskelige, og det gjør at praten ofte stopper opp, det blir konflikter og krangling. Foruten om mine egne foreldre så hører jeg sånt stadig vekk fra mine venninner, hvordan forrige søndagsmiddag endte i krangling pga en dum kommentar.

Når jeg har hatt undervisning om autisme og asperger syndrom så ble jeg klar over at de med AS opplever å få veldig mye kjeft og kritikk. Det gjør noe med ens selvfølelse alt dette, en blir stadig minnet på alt det en gjør feil, og alt det en ikke fikser.

Det er nok sånn at Aspergere er litt mere klønete enn andre, men andre folk gjør også mye feil. Men kanskje man blir mere opptatt av det når en har fått en AS diagnose? Da tenker en kanskje at alt en gjør er feil og begynner å granske seg selv.

Du er flerkulturell, og planeten Asperger er vel der du helst burde bo men der bor det ingen andre ennå. Men du kan fremdeles lage deg en egen kultur ved å omgås folk som er slik som deg selv og tilpasse livet ditt så best du kan.

Her er noen interessante linker

http://www.tu.no/jobb/article57772.ece

http://www.wired.com/wired/archive/9.12/aspergers_pr.html

kanskje du bør flytte dit?

[Madelenemie]

Når man snakker om foreldre så bør du ikke blande inn Aspergeren. Forholdet mellom foreldre og barn er ofte veldig snålt, og her er det helt ok og vanlig at kommunikasjonen blir rar. Foreldre er jo alltid vanskelige, og det gjør at praten ofte stopper opp, det blir konflikter og krangling. Foruten om mine egne foreldre så hører jeg sånt stadig vekk fra mine venninner, hvordan forrige søndagsmiddag endte i krangling pga en dum kommentar.

Når jeg har hatt undervisning om autisme og asperger syndrom så ble jeg klar over at de med AS opplever å få veldig mye kjeft og kritikk. Det gjør noe med ens selvfølelse alt dette, en blir stadig minnet på alt det en gjør feil, og alt det en ikke fikser.

Det er nok sånn at Aspergere er litt mere klønete enn andre, men andre folk gjør også mye feil. Men kanskje man blir mere opptatt av det når en har fått en AS diagnose? Da tenker en kanskje at alt en gjør er feil og begynner å granske seg selv.

Du er flerkulturell, og planeten Asperger er vel der du helst burde bo men der bor det ingen andre ennå. Men du kan fremdeles lage deg en egen kultur ved å omgås folk som er slik som deg selv og tilpasse livet ditt så best du kan.

Her er noen interessante linker

http://www.tu.no/jobb/article57772.ece

http://www.wired.com/wired/archive/9.12/aspergers_pr.html

kanskje du bør flytte dit?

Hei!

Takk for linker.

Jeg viste ikke at aspergere fikk mer kjeft av familie enn andre?

Jeg fikk mye kjeft av min familie, mye dreide seg om ting jeg ikke forstod andre ganger at de syns jeg var dum i hodet og ikke hørte til.

Nå er jeg veldig forskjellig fra min familie, de fleste, derfor har vi lite kontakt, heldigvis:)

Men takk for tankene. Hvorfor gikk du det kurset?

[Spenol(1)]

Hei!

Takk for linker.

Jeg viste ikke at aspergere fikk mer kjeft av familie enn andre?

Jeg fikk mye kjeft av min familie, mye dreide seg om ting jeg ikke forstod andre ganger at de syns jeg var dum i hodet og ikke hørte til.

Nå er jeg veldig forskjellig fra min familie, de fleste, derfor har vi lite kontakt, heldigvis:)

Men takk for tankene. Hvorfor gikk du det kurset?

Jeg mente at de med Asperger fikk mer kjeft totalt, ikke bare av foreldre, men av alle andre også.

Jeg har en jobb, hvor det å lære om Asperger og autismespekter forstyrrelser er viktig. Jeg har også truffet flere med AS. Og de er like forskjellige som alle andre.

Har du lest noe av Gro Dahle? Hun er forfatter og dikter, og har Asperger. livelig dame!