Patologisk overspising...?

[Gjest ElisaLisaElise]

Hei! Jeg er en jente på 17 år. Som tittelen sier, tror jeg at jeg "lider" av patologisk overskuelig, ihvertfall i følge kilder på nett. Det var en lettelse må jeg si å finne at det faktisk er en sykdom som forårsaker den enorme trangen jeg har etter mat.. I de siste årene da ungdomstiden setter sitt press på synet av kropp, har jeg villet gå ned i vekt for å oppnå et bedre selvbilde og være fornøyd med meg selv. Helt fra jeg var liten har jeg slitt med det såkalte valpefettet, noe som jeg fortsatt sliter med den dag idag, siden maten er i sentrum for meg.. Detaljert kan jeg begynne å si at foreldrene mine skilte seg da jeg var ti år gammel. Konsekvensen får jeg føle på nå. Familiesituasjon, venner, samfunnets krav,skole etc, gjør meg stresset og rastløs. Her kommer maten inn og beroliger meg.. Der og da er smaken og konsestansen av maten en lykkerus,gjerne fstore mengder, men med en gang den siste biten passerer spiserøret, tar den dårlige samvittigheten overhånd. Ta for eksempel i kveld. Jeg har kjempet meg gjennom dagen med å spise normalt, og stanse når jeg er mett. Men eallerede to timer etter middagen, rundt 8 tiden, begynte den slitsomme kampen. Lysten og trangen på mat, selvom magen var full, hev jeg innpå! Jeg snakker om en hel avokado, fire knekkebrød med masse pålegg, en hel Marie kjeks, masse brunost biter.. Ikke fordi jeg ønsker det eller trenger det, men bare fordi jeg har lyst på det for å føle en viss ro i kroppen. Om ikke jeg tar turen i kjøleskapet, kan jeg finne på å plages av tankene om mat i lang tid, og for meg gjør det meg bare mer sliten, og tanken om lysten vil bare legge seg på selvbilde og bli "ikke tenk på det" effekt hvor man selvfølgelig da tenker på det... Jeg orker snart ikke mer, selvom jeg har trent flittig i et år, fortsetter pølsa å plage meg, og er veldig behjelpelig til å rakke den på selvbildet. Håper virkelig på svar om mulige tankeprosseser som kan slå fra meg tanken når den inntreffer, eller lignende! Håper å få svar, med vennlig hilsen, ja, meg.

[jubalong70]

Jeg tror det er vanskelig å komme ut av noe slikt selv. I følge det meste av forskningen jeg fant, da jeg skrev oppgave om dette temaet, så er det kognitiv adferdsterapi som hjelper best. Og da helst sammen med kostholdsveiledning og fysisk aktivitet.

Nå kan det jo virke som om du til vanlig spiser normalt sunn mat, og du er flink til å trene - og det er kjempebra.

Kanskje du kan få hjelp til å finne noen som er flink med kognitiv adferdsterapi som kan hjelpe deg til å identifisere de negative tankemønstrene som får deg til å trenge maten. Og som kan hjelpe deg til å finne andre måter å finne ro på, enn å måtte spise.

[Gjest Nerda]

Jubalong70 har gode synspunkter.

Som hn sier, så er dette noe du trenger og fortjener hjelp med. Det ligger en vond opplevelse i bunnen, og nå er du i en uheldig sirkel det er svært vanskelig å avbryte uten hjelp og støtte .

Søke hjelp gjør du via fastlegen din, som vil henvise deg videre i systemet. Det er vanlig å føle seg flau over det du sliter med, men det er en vanlig problematikk. Føler du deg ikke tatt på alvor, vurdere å bytte lege. Er det vanskelig å snakke, print ut innlegget ditt - det sier på en klar måte hva du sliter med.