Er det for sent for meg?

[Gjest Ingen mann, ingen barn, ingen utdannelse]

20-årene har gått med til å være syk. Her sitter jeg med en jobb som ikke er noe særlig å bli gammel i, uten utdannelse, og uten mann/barn, og det vil jeg så veldig gjerne ha.

Nå er jeg utrolig stressa, for alt dette må jeg visstnok ordne innen et par-tre år. Jeg er redd for å slutte i jobben min og begynne på skole, fordi jeg ikke ser helt hvordan det skal kunne kombineres med å møte en mann og få barn. Og hvilken mann vil ha noen som ikke har fått til det man burde ha fått til i 20-årene?

Er det noen som har fått det til og har gode råd?

[Gjest sivera]

Min erfaring er at finner du en mann som du blir glad i og som blir glad i deg, vil det meste ordne seg. Er man "ekte" glad i et menneske ønsker man den personen alt godt. Da tåler man også masse motgang uten at forholdet går i stykker. Men man må være villig til å stå i problemene og finne løsninger.

Jeg har vært psykisk syk og min mann har støttet meg og gjort veldig mye for meg i denne tiden. Da mener jeg ikke bare i forholdet til meg, men også at han har tatt vare på barna våre på en bra måte når jeg har vært syk.

Ikke få panikk, ikke stress. Du finner den rette når tiden er inne :-).

[Gjest togli]

Hvorfor kan du ikke treffe en mann når du går på skole??

Tenk på alle de kjekke mannlige studentene du sikkert blir kjent med

Sett igang og studer. Du vil sikkert ikke angre:)

Når jeg gikk på lærerstudiet var nok snittalderen på studentene over 30 år...

[lealaus]

Jeg var syk i 20-årene og de fleste av 30-årene. Greide å kjempe meg til en slags utdannelse og rota meg borti en fyr jeg skulle holdt meg langt unna.

Nå er jeg snart mid-40, har hatt en super jobb de siste 8 årene, en jobb som omtrent ikke har noe med utdannelsen min å gjøre. Jeg er fri fra det ødeleggende forholdet jeg så alt for fort kastet meg inn i for å oppnå mann&barn-"lykken".

Livet har fremdeles sine utfordringer, men jeg er veldig fonøyd med livet mitt. Mange års motgang har lært meg selv å kjenne, og jeg tar de nødvendige grep som gjør at jeg føler livet smiler til meg.

Hvis man ser meg og mitt liv utenfra, er det kanskje ikke mye å skryte av, og jeg vet det finnes folk som synes synd på meg. Men jeg selv og de som kjenner meg vet så mye bedre.

Livet ble ikke slik jeg trodde det skulle bli, men søren heller - hadde det blitt det, hadde jeg jammen gått glipp av mye!