Jeg er så skuffet

[Madelenemie]

Hei!

Jeg er så skuffet og mer enn jeg trodde var mulig for at den dietten ikke tok vekk asperger symptomer.

Det er ganske mange leger etter hvert som oppmuntrer til denne dietten, det er derfor ikke så enkelt som mange tror og ikke tro på den.

Jeg trodde det var andres forventning til at jeg skulle bli kvitt asperger syndrom som var grunnen til at jeg gikk på den, men nå tyder ting på at forventningen var min.

Jeg er så lei meg at jeg stadig må gå for meg selv, enten jobbe hardt fysisk med graving i hagen eller at jeg om natten går og dusjer, sånn føler jeg det er vanskelig å skille tårer fra vanndråper og sånn prøver jeg å drukne sorgen også vil jeg ikke at min mann skal se/våkne av at jeg gråter for det er jo ingen som kan hjelpe meg.

Når man liker å være for seg selv når man er lei seg og biter tårene i seg, ikke sier stort, men bare blir taus og rastløs, så vet jo ikke omgivelsene heller hvor vondt man har det.

Jeg har gravd dype grøfter mens det har regnet, bygd gjerdet i sterk vind, rakt mens det har blåst, sånn prøver man å jobbe hardt når man er lei seg, for så kjenner man ikke at man har vondt av en sorg et sted, for ingen kan hjelpe en med det.

Selv om det går over, selv om det er mye fint å være glad for, selv om jeg glemmer når jeg får tankene over på noe annet, så merker jeg hvordan plutselig glassene står mer rotete i kjøkkenskapene, hvordan alt plutselig blir skjevt og må rettes på, det er som om all denne rekke og rad følelsen blir så sterk, og fortvilelsen over uorden blir noe som gjør en besatt av å rydde, rydde alle steder også der hvor man nettopp ryddet.

Jeg skulle ønske noen kunne hjelpe meg med å bli kvitt sorgen, sorgen over å ha en vegg mellom meg og andre, sorgen over å ville så mye, over ikke finne ord, ikke forstå, misforstå,

Jeg lurer på om den sorgen alltid vil være i meg?

Jeg håper i vertfall noen kan hjelpe meg med den?

Enten må noen hjelpe meg, eller så må jeg hjelpe meg selv, eller så må jeg leve med den, det er bare det at den er så vond.

Det er Langfredag i dag, jeg trenger ikke å se på Jesus på Korset for å kjenne lidelsen, jeg trenger bare være meg selv.

[Madelenemie]

Hei igjen!

Nå kom jeg på noe selv.

Kanskje jeg skulle skrive noe til min mann, ja for jeg er ikke flink til å formidle med ord, muntlig?

Jeg vet bare ikke hva jeg bør klare å jobbe meg ut av selv, og jeg vil ikke at han skal bli lei seg med meg, det løser jo ingenting.

Lurer på om det hjelper å dele smerte?

Den kan jo ikke deles helt, men feks den gangen jeg fikk hjelp så bad jeg om hjelp, jeg sa til min mann "Jeg er så redd, jeg har konkrete planer om å ta livet mitt og jeg er redd for å gjøre det", det satte alt i gang, legebesøk og utredning og alt ble bedre.

Men min mann fikk sjokk, jeg husker det godt, han bare så på meg og sa, "Men hva er så galt?" også sa han mer, men til slutt sa han "Du trenger hjelp".

Heldigvis at han hjalp meg, med alt, med legebesøk og med å forklare å sette ord på, for det var før jeg hadde begynt å skrive om ting som var inni meg på den måten jeg gjør i dag.

Jeg var så redd, for planene var så ubehagelig og konkrete og jeg hadde ryddet, skrevet til barna og alt i det stille over lang tid.

Jeg tenker ikke på det mer, og jeg vet jo ikke om jeg hadde gjennomført det, men jeg var kjempe fortvilt og så ingen utvei, men når jeg i desperasjon fortalte min mann fikk jeg jo hjelp.

(det skremte meg også å oppdage at han viste ikke hvor langt lei meg jeg var)

Men nå har jeg jo liksom fått hjelp, og alt skulle ordne seg, så kom denne fortvilelsen av at karakterer, være flink, ta seg sammen, ikke går, og da blir jeg jo trist.

Derfor lurte jeg på om jeg skulle skrive til min mann, men så tenker jeg, hva kan han hjelpe meg med? Det vet jeg jammen ikke.

Han er en glad mann og sånn liker jeg han best.

[nitty-gritty]

Hei igjen!

Nå kom jeg på noe selv.

Kanskje jeg skulle skrive noe til min mann, ja for jeg er ikke flink til å formidle med ord, muntlig?

Jeg vet bare ikke hva jeg bør klare å jobbe meg ut av selv, og jeg vil ikke at han skal bli lei seg med meg, det løser jo ingenting.

Lurer på om det hjelper å dele smerte?

Den kan jo ikke deles helt, men feks den gangen jeg fikk hjelp så bad jeg om hjelp, jeg sa til min mann "Jeg er så redd, jeg har konkrete planer om å ta livet mitt og jeg er redd for å gjøre det", det satte alt i gang, legebesøk og utredning og alt ble bedre.

Men min mann fikk sjokk, jeg husker det godt, han bare så på meg og sa, "Men hva er så galt?" også sa han mer, men til slutt sa han "Du trenger hjelp".

Heldigvis at han hjalp meg, med alt, med legebesøk og med å forklare å sette ord på, for det var før jeg hadde begynt å skrive om ting som var inni meg på den måten jeg gjør i dag.

Jeg var så redd, for planene var så ubehagelig og konkrete og jeg hadde ryddet, skrevet til barna og alt i det stille over lang tid.

Jeg tenker ikke på det mer, og jeg vet jo ikke om jeg hadde gjennomført det, men jeg var kjempe fortvilt og så ingen utvei, men når jeg i desperasjon fortalte min mann fikk jeg jo hjelp.

(det skremte meg også å oppdage at han viste ikke hvor langt lei meg jeg var)

Men nå har jeg jo liksom fått hjelp, og alt skulle ordne seg, så kom denne fortvilelsen av at karakterer, være flink, ta seg sammen, ikke går, og da blir jeg jo trist.

Derfor lurte jeg på om jeg skulle skrive til min mann, men så tenker jeg, hva kan han hjelpe meg med? Det vet jeg jammen ikke.

Han er en glad mann og sånn liker jeg han best.

Jeg er slik skapt at det hjelper litt, men ikke mye, å snakke om noe. Det som hjelper meg er konkrete løsninger og nye måter å tenke på. Om jeg øser ut av meg, så står jeg like fullt fast like etterpå om ingen har en løsning.

Er du sikker på at ingenting har blitt bedre? Dette burde du snakke med mannen din om, for jeg tror han vil fortelle deg at det er mye som er bedre enn det var. Kanskje dere kan lage en liste over forbedringer sammen? Slik at du ser at selv om du alltid vil ha asperger, så kan det bli lettere i årene som kommer. Litt lettere, hele tiden.

Et av barna mine har en lignende diagnose som asperger - altså en diagnose som gjør at han vil få det vanskeligere enn de "normale" i årene som kommer og kanskje resten av livet. Jeg hadde en sorgperiode i forhold til dette. Det var selvfølgelig ikke sorg over han og at han er den han er, men en sorg over alt som ikke kommer til å bli slik jeg så for meg. Jeg hadde drømmer om ting som nå ikke kommer til å skje og det tok litt tid å gi slipp. Jeg følte sorg over det han må gå igjennom og de vanskene framtiden bringer, så det måtte jeg gråte av meg.

Kanskje er det en slik periode du går igjennom nå og etterpå blir det lettere?

[Madelenemie]

Jeg er slik skapt at det hjelper litt, men ikke mye, å snakke om noe. Det som hjelper meg er konkrete løsninger og nye måter å tenke på. Om jeg øser ut av meg, så står jeg like fullt fast like etterpå om ingen har en løsning.

Er du sikker på at ingenting har blitt bedre? Dette burde du snakke med mannen din om, for jeg tror han vil fortelle deg at det er mye som er bedre enn det var. Kanskje dere kan lage en liste over forbedringer sammen? Slik at du ser at selv om du alltid vil ha asperger, så kan det bli lettere i årene som kommer. Litt lettere, hele tiden.

Et av barna mine har en lignende diagnose som asperger - altså en diagnose som gjør at han vil få det vanskeligere enn de "normale" i årene som kommer og kanskje resten av livet. Jeg hadde en sorgperiode i forhold til dette. Det var selvfølgelig ikke sorg over han og at han er den han er, men en sorg over alt som ikke kommer til å bli slik jeg så for meg. Jeg hadde drømmer om ting som nå ikke kommer til å skje og det tok litt tid å gi slipp. Jeg følte sorg over det han må gå igjennom og de vanskene framtiden bringer, så det måtte jeg gråte av meg.

Kanskje er det en slik periode du går igjennom nå og etterpå blir det lettere?

Hei!

Ja kanskje er det det. Jeg har lurt litt på det.

Ja at jeg nå først får en sorgreaksjon etter mange år?

Jeg så først bare muligheter, svar også endring og bli kvitt problemet.

Jeg tenker også som deg at hva hjelper det å gråte og sutre til min mann for noe han likevel ikke kan gjøre noe med, han gjør jo alt for at jeg/vi skal ha et godt liv.

Jeg skal spørre han om det med å lage en slik liste, jeg vet selv noe som er blitt bedre, feks at barn har en forklaring på at jeg ikke hører når noen snakker til meg når jeg driver med noe, og skvetter til når jeg oppdager det, kanskje blir jeg irritert fordi jeg blir skremt osv....nå har jeg/vi forklart barna alt det der og de sier derfor, "Mamma har bare asperger syndrom". Det virker som en god hjelp for dem. Som var viktig, ved siden av at jeg skjønner hvorfor jeg sliter sosialt.

Slik at mye positivt er skjedd, det er bare det at jeg vil ikke ha asperger for jeg vil så mye som asperger setter en stopper for. Alt fra dra på hyttetur med venninner (det klarer jeg absolutt ikke) til å få jobb (kanskje) jeg kan ikke ta den utdanningen jeg helst vil, jeg kan ikke tjene alle de pengene jeg føler jeg burde osv osv...

Jeg skal snakke med han om den listen jeg, det høres litt mer konkret ut og kanskje det er en hjelp.

Takk

[Madelenemie]

Jeg er slik skapt at det hjelper litt, men ikke mye, å snakke om noe. Det som hjelper meg er konkrete løsninger og nye måter å tenke på. Om jeg øser ut av meg, så står jeg like fullt fast like etterpå om ingen har en løsning.

Er du sikker på at ingenting har blitt bedre? Dette burde du snakke med mannen din om, for jeg tror han vil fortelle deg at det er mye som er bedre enn det var. Kanskje dere kan lage en liste over forbedringer sammen? Slik at du ser at selv om du alltid vil ha asperger, så kan det bli lettere i årene som kommer. Litt lettere, hele tiden.

Et av barna mine har en lignende diagnose som asperger - altså en diagnose som gjør at han vil få det vanskeligere enn de "normale" i årene som kommer og kanskje resten av livet. Jeg hadde en sorgperiode i forhold til dette. Det var selvfølgelig ikke sorg over han og at han er den han er, men en sorg over alt som ikke kommer til å bli slik jeg så for meg. Jeg hadde drømmer om ting som nå ikke kommer til å skje og det tok litt tid å gi slipp. Jeg følte sorg over det han må gå igjennom og de vanskene framtiden bringer, så det måtte jeg gråte av meg.

Kanskje er det en slik periode du går igjennom nå og etterpå blir det lettere?

Jeg skulle spørre om det hvilken diagnose er det ditt barn har da?

Mine sønner har asperger, men mildere enn meg, derfor har de ikke de samme vanskene.

Jeg sliter nok litt med at jeg vil være flink fordi jeg får så mye hjelp av samfunnet, jeg går jo i terapi og jeg føler vel jeg bør bidra med noe og ikke bare ta i mot, i vertfall snart, gjøre min samfunnsplikt hvis du skjønner .

I blant kan det virke som jeg har høyt-fungerende autisme mer enn asperger syndrom og hvem vet?

Jeg har litt mer tydelig annerledes enn mange andre med asperger, jeg kan se det, men det kan jo finnes noen som meg også, det ser man i vertfall i filmene, Adam og My name is Khan .

[Angustia]

''Jeg er så skuffet og mer enn jeg trodde var mulig for at den dietten ikke tok vekk asperger symptomer.''

Jeg er en skeptiker og ingen medisinsk fagperson, så jeg tenker bare høyt:

Har lest at dietter kan lindre ulike tilstander, men ikke at dietter kan fjerne diagnoser? Riktig kost ved f.eks diabetes, cøliaki, ADHD osv kan vel lette symptomene, men ikke kurere tilstanden?

Ellers må jeg si at jeg blei rørt til tårer over innlegget ditt. Har lest en del av innleggene dine og tror mannen din vil sette pris på et brev. Det kan være vanskelig å sette ord på vanskelige ting i dagliglivets kjas og mas. Dette veit du best sjøl, men inntrykket mitt er at mannen din er klok og empatisk, og ikke minst elsker deg høyt. Stol på han (og deg sjøl, selvfølgelig)!

Ønsker dere alle ei flott påske :-)

[nitty-gritty]

Jeg skulle spørre om det hvilken diagnose er det ditt barn har da?

Mine sønner har asperger, men mildere enn meg, derfor har de ikke de samme vanskene.

Jeg sliter nok litt med at jeg vil være flink fordi jeg får så mye hjelp av samfunnet, jeg går jo i terapi og jeg føler vel jeg bør bidra med noe og ikke bare ta i mot, i vertfall snart, gjøre min samfunnsplikt hvis du skjønner .

I blant kan det virke som jeg har høyt-fungerende autisme mer enn asperger syndrom og hvem vet?

Jeg har litt mer tydelig annerledes enn mange andre med asperger, jeg kan se det, men det kan jo finnes noen som meg også, det ser man i vertfall i filmene, Adam og My name is Khan .

Du skal ikke tenke på at du må tilbakebetale samfunnet. Vi får alle mye hjelp i Norge - folk flest er bare mindre klare over hvor dyre i drift de egentlig er Tenk på hvordan du skal fungere best i hverdagen, det er din jobb.

Sønnen min har spesifiserte, moderate språkvansker (jeg vet ikke den korrekte diagnosen i det norske systemet). Han har derfor store problemer med å henge med akademisk og sosialt, selv om det sosiale begynner å komme seg nå. Det er ikke som asperger, da han forstår sosiale spilleregler svært godt, men han klarer ikke uttrykke det han mener, føler og kan.

[Spenol(1)]

Du bør ikke være skuffet. Dietten er omstridt. Noen kan oppleve bedring, andre ikke. Og om de opplever bedring så vet vi heller ikke hva det skyldes. Det finnes i hvertfall ingen klare indikasjoner på om en har proteinintoleranse eller ikke.

Jeg ble i hvertfall bedre av å kutte ut alt som het Kasein. Da jeg fikk i meg melk så var jeg fryktelig sulten hele tiden, det var som et stort sug i kroppen min. Når jeg har kuttet det ut så har jeg ikke lenger den voldsomme sultfølelsen. Det er godt mulig det er innbildning men jeg føler meg bedre psykisk også. Men jeg har en irritabel tarm i utgangspunktet, så det er ikke godt å vite hva som er hva.

Jeg tror heller ikke at de som har blitt satt på en sånn diett, og har blitt bedre har blitt kvitt sin Asperger eller andre psykiske lidelser. De har kanskje bare opplevd at noen symptomer har blitt borte.

[Madelenemie]

Du skal ikke tenke på at du må tilbakebetale samfunnet. Vi får alle mye hjelp i Norge - folk flest er bare mindre klare over hvor dyre i drift de egentlig er Tenk på hvordan du skal fungere best i hverdagen, det er din jobb.

Sønnen min har spesifiserte, moderate språkvansker (jeg vet ikke den korrekte diagnosen i det norske systemet). Han har derfor store problemer med å henge med akademisk og sosialt, selv om det sosiale begynner å komme seg nå. Det er ikke som asperger, da han forstår sosiale spilleregler svært godt, men han klarer ikke uttrykke det han mener, føler og kan.

Hei!

Takk for svar.

Jeg har en datter med uspesifikk utviklingsforstyrrelse, men hun har absolutt ingen problemer på skolen eller sosialt, så jeg lurer på om hun fikk diagnosen fordi hun var sjenert og hadde en mor med asperger.

Min datter er nå aktiv i elevråd og andre sammenhenger, eks politisk parti osv...slik at hun kan ikke ha asperger eller noe lignende hun er svært sosial og hun skal bli jurist og det tror jeg gjerne hun blir.

Men som 7-åring og mye yngre enn de andre i klassen fikk hun denne diagnosen. Egentlig var det kanskje bra, for så ble hun ekstra sett, men nå trenger hun absolutt ingen diagnose.

Jeg vet ikke riktig hva jeg skal si til henne nå, hun vet ikke om diagnosen, som evt. kan gi henne andre rettigheter, og alt hun i dag ikke trenger. Jeg er redd for å si noe for hun er svært opptatt av at hun ligner på sin far (som er riktig ) og ikke har asperger vansker. (som også er riktig og som jeg er så glad for)

Hun har bare godt humør og er en ordentlig diplomat som sin far

[Madelenemie]

Du bør ikke være skuffet. Dietten er omstridt. Noen kan oppleve bedring, andre ikke. Og om de opplever bedring så vet vi heller ikke hva det skyldes. Det finnes i hvertfall ingen klare indikasjoner på om en har proteinintoleranse eller ikke.

Jeg ble i hvertfall bedre av å kutte ut alt som het Kasein. Da jeg fikk i meg melk så var jeg fryktelig sulten hele tiden, det var som et stort sug i kroppen min. Når jeg har kuttet det ut så har jeg ikke lenger den voldsomme sultfølelsen. Det er godt mulig det er innbildning men jeg føler meg bedre psykisk også. Men jeg har en irritabel tarm i utgangspunktet, så det er ikke godt å vite hva som er hva.

Jeg tror heller ikke at de som har blitt satt på en sånn diett, og har blitt bedre har blitt kvitt sin Asperger eller andre psykiske lidelser. De har kanskje bare opplevd at noen symptomer har blitt borte.

Hei!

mmm.

Men jeg har ikke opplevd at et symptom er blitt borte uansett hvor åpen jeg var for nettopp det.

Men nå har ikke jeg adferdsproblemer og sinneutbrudd, kanskje det er sånt man tenker på?

Jeg slo ut på alt og jeg blir mye bedre i magen hvis jeg ikke spiser melk og gluten, men det var ikke min grunn for å starte på denne strenge dietten som jeg fulgte et år, min grunn var å bli kvitt asperger syndrom og ikke magesmerter, de kan jeg leve med.

Nå spiser jeg stort sett ikke melk og gluten fordi jeg alltid har blitt litt kvalm av de tingene, nettopp derfor fordi jeg slo så kraftig ut på testene fikk jeg jo håp. Det samme gjorde mine sønner, men den ene med spiseproblemer så har min psykiater sagt at det er uforsvarlig å sette han på diett, takk for min psykiater, hun gjør livet lettere å leve.

Men ingen bedringer på noe på et år og på en streng diett! Nå skrev dr Geir. F. i npif. at jeg burde sluttet med soyaprotein og brukt et dataprogram.....

Om bare alle psykiatere/leger var som min psykiater og fastlege, de mener ikke sånt, og gir meg ikke falske forhåpninger, det gjør mange ting bedre for meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei!

mmm.

Men jeg har ikke opplevd at et symptom er blitt borte uansett hvor åpen jeg var for nettopp det.

Men nå har ikke jeg adferdsproblemer og sinneutbrudd, kanskje det er sånt man tenker på?

Jeg slo ut på alt og jeg blir mye bedre i magen hvis jeg ikke spiser melk og gluten, men det var ikke min grunn for å starte på denne strenge dietten som jeg fulgte et år, min grunn var å bli kvitt asperger syndrom og ikke magesmerter, de kan jeg leve med.

Nå spiser jeg stort sett ikke melk og gluten fordi jeg alltid har blitt litt kvalm av de tingene, nettopp derfor fordi jeg slo så kraftig ut på testene fikk jeg jo håp. Det samme gjorde mine sønner, men den ene med spiseproblemer så har min psykiater sagt at det er uforsvarlig å sette han på diett, takk for min psykiater, hun gjør livet lettere å leve.

Men ingen bedringer på noe på et år og på en streng diett! Nå skrev dr Geir. F. i npif. at jeg burde sluttet med soyaprotein og brukt et dataprogram.....

Om bare alle psykiatere/leger var som min psykiater og fastlege, de mener ikke sånt, og gir meg ikke falske forhåpninger, det gjør mange ting bedre for meg.

Hold deg til det din psykiater sier. Ikke hør på all verdens merkelige teorier. Det finnes ingen diett som kan kurere Asperger. Det vil heller aldri bli funnet noen slik diett.

[Madelenemie]

Hold deg til det din psykiater sier. Ikke hør på all verdens merkelige teorier. Det finnes ingen diett som kan kurere Asperger. Det vil heller aldri bli funnet noen slik diett.

Hei!

Takk, for at du virker så sikker, jeg blir like glad som sist gang hos min psykiater. (jeg blir så glad at jeg jeg får det helt bra inni meg)

Jeg vil du skal vite/forstå/kjenne inni hjertet ditt, hvor forferdelig det er å få beskjed om at man kan bli kvitt asperger ved diett også mislykkes................

Om dere psykiatere kunne gått sammen, mot, alle dem som mener at man kan bli frisk, så ville det, vært, tror jeg, mye lindring fra dyp fortvilelse for mange med slike forstyrrelser og andre. For meg er det stor trøst, og en tung bør tatt vekk når en psykiater, når to eller flere sier at man slett ikke kan bli kvitt asperger.

Om bare Rikshospitalet ikke fikk holde slike konferanser som heter "Autisme kan behandles". Det kjennes som å bli kvalt levende uten stopp, på nytt og på nytt, i vertfall for den som ikke blir helbredet.

Jeg skriver mye nå om det falske håp, bygd på andres ideer op vage forskningresultater, som knuser mennesker, i sin lengsel etter å få til det andre får til. Jeg orker ikke lengre spare på ord, tenke at jeg sårer, jeg vet mange som venter og lengter, men som ikke bli bedre,

Så takk.

[Spenol(1)]

Hei!

mmm.

Men jeg har ikke opplevd at et symptom er blitt borte uansett hvor åpen jeg var for nettopp det.

Men nå har ikke jeg adferdsproblemer og sinneutbrudd, kanskje det er sånt man tenker på?

Jeg slo ut på alt og jeg blir mye bedre i magen hvis jeg ikke spiser melk og gluten, men det var ikke min grunn for å starte på denne strenge dietten som jeg fulgte et år, min grunn var å bli kvitt asperger syndrom og ikke magesmerter, de kan jeg leve med.

Nå spiser jeg stort sett ikke melk og gluten fordi jeg alltid har blitt litt kvalm av de tingene, nettopp derfor fordi jeg slo så kraftig ut på testene fikk jeg jo håp. Det samme gjorde mine sønner, men den ene med spiseproblemer så har min psykiater sagt at det er uforsvarlig å sette han på diett, takk for min psykiater, hun gjør livet lettere å leve.

Men ingen bedringer på noe på et år og på en streng diett! Nå skrev dr Geir. F. i npif. at jeg burde sluttet med soyaprotein og brukt et dataprogram.....

Om bare alle psykiatere/leger var som min psykiater og fastlege, de mener ikke sånt, og gir meg ikke falske forhåpninger, det gjør mange ting bedre for meg.

ja denne forvirringen gjør det ikke akkurat noe lettere. Man er nødt til å stole på seg selv og sine egne erfaringer. Om du ikke føler at du har blitt noe bedre etter å ha gått et år på denne dietten så er det nok ikke der problemene ligger. Hvis du kan leve med mageproblemene så er det jo ingen grunn til å kutte ut disse matvarene.

Alt blir en avveining. Jeg har kuttet ut melk fordi det gir meg mest problemer med magen. Jeg kunne jo ha kuttet ut gluten også, men da får jeg også flere problemer med å få i meg nok næringstoffer. At det blir vanskelig sosialt er enda en faktor oppi det hele. Om en skal kutte ut både melk og gluten så blir det å spise sammen med andre veldig komplisert. En vil føle seg utenfor i slike sammenhenger. da må en virkelig føle at en får noe igjen psykisk og fysisk ved å kutte ut matvarene.

Så du får stole på deg selv og dine egne erfaringer. Det er nok uansett lurt å spise sunt og variert og få i seg nok næringstoffer.

[Madelenemie]

ja denne forvirringen gjør det ikke akkurat noe lettere. Man er nødt til å stole på seg selv og sine egne erfaringer. Om du ikke føler at du har blitt noe bedre etter å ha gått et år på denne dietten så er det nok ikke der problemene ligger. Hvis du kan leve med mageproblemene så er det jo ingen grunn til å kutte ut disse matvarene.

Alt blir en avveining. Jeg har kuttet ut melk fordi det gir meg mest problemer med magen. Jeg kunne jo ha kuttet ut gluten også, men da får jeg også flere problemer med å få i meg nok næringstoffer. At det blir vanskelig sosialt er enda en faktor oppi det hele. Om en skal kutte ut både melk og gluten så blir det å spise sammen med andre veldig komplisert. En vil føle seg utenfor i slike sammenhenger. da må en virkelig føle at en får noe igjen psykisk og fysisk ved å kutte ut matvarene.

Så du får stole på deg selv og dine egne erfaringer. Det er nok uansett lurt å spise sunt og variert og få i seg nok næringstoffer.

Ja. Jeg spiser lite melkeprodukter og ting med gluten, må være forsiktig, det går ganske bra, jeg spiser uansett lite.

Men å passe på alt, slik jeg har gjort, brødfjøl med glutenrester slik min mann passet på, det orker jeg ikke nå som jeg likevel etter over et år ikke har noen bedring på det jeg startet på diett for.

det får bare ta sin tid, men jeg skal tenke mer på hva det gjør med slike meninger, ikke bare var det at jeg kanskje kunne bli bedre, men de sa jeg kunne behandles for mitt asperger syndrom.

[Spenol(1)]

Ja. Jeg spiser lite melkeprodukter og ting med gluten, må være forsiktig, det går ganske bra, jeg spiser uansett lite.

Men å passe på alt, slik jeg har gjort, brødfjøl med glutenrester slik min mann passet på, det orker jeg ikke nå som jeg likevel etter over et år ikke har noen bedring på det jeg startet på diett for.

det får bare ta sin tid, men jeg skal tenke mer på hva det gjør med slike meninger, ikke bare var det at jeg kanskje kunne bli bedre, men de sa jeg kunne behandles for mitt asperger syndrom.

jeg forstår hva du mener. Det er frustrerende å lese et blad hvor det kommer opp slike ideer. En vil jo gjerne forsøke, men det skaper stor frustrasjon og usikkerhet å skulle gå inn i et slikt prosjekt. Ikke vet en noe om resultatet heller. en vet heller ikke om hva slags problemer de menneskene som ble bedre av å leve på diett opprinnelig hadde heller.

Jeg reagerte spesielt på at siste nytt av Psykisk helse hadde dette som tema. Jeg synes det er dårlig gjort å skrive sånne artikler uten å opplyse om at metoden er omstridt, og at at de fleste legfolk ikke har tro på teorien selv. Der var det også en fyr som mente at han hadde Aspergerliknende trekk men som følte seg mere normal og lykkelig ved å unngå melk og gluten.

Her er det masse vi ikke vet. Jeg selv aner ikke om mange symptomer, problemer kan være et utslag av intoleranse, men det er måte dette fremstilles på som er kritikkverdig. En kan ikke anbefale folk å legge om kostholdet når det ikke er vitenskapelig dokumentert. De bør ikke gi falske forhåpninger.

[Madelenemie]

jeg forstår hva du mener. Det er frustrerende å lese et blad hvor det kommer opp slike ideer. En vil jo gjerne forsøke, men det skaper stor frustrasjon og usikkerhet å skulle gå inn i et slikt prosjekt. Ikke vet en noe om resultatet heller. en vet heller ikke om hva slags problemer de menneskene som ble bedre av å leve på diett opprinnelig hadde heller.

Jeg reagerte spesielt på at siste nytt av Psykisk helse hadde dette som tema. Jeg synes det er dårlig gjort å skrive sånne artikler uten å opplyse om at metoden er omstridt, og at at de fleste legfolk ikke har tro på teorien selv. Der var det også en fyr som mente at han hadde Aspergerliknende trekk men som følte seg mere normal og lykkelig ved å unngå melk og gluten.

Her er det masse vi ikke vet. Jeg selv aner ikke om mange symptomer, problemer kan være et utslag av intoleranse, men det er måte dette fremstilles på som er kritikkverdig. En kan ikke anbefale folk å legge om kostholdet når det ikke er vitenskapelig dokumentert. De bør ikke gi falske forhåpninger.

Hei!

ja. Jeg så min psykiater skrev ned navn på legen som har mailet meg, jeg vet ikke hvorfor, men hun skrev til meg, "du så sikkert jeg ble opprørt da jeg fikk høre om de falske forhåpningene noen har gitt deg", jeg svarte henne med, "ja jeg syns å merke det", hun slo ut med hendene og så irritert ut, jeg ble glad, jeg følte meg forstått og at noen andre også syntes å skjønne hvor smertefullt det er å få slike forhåpninger.

Jeg er glad for alle som reagerer, for de vanskene jeg hadde som barn er like tydelige som feks down syndrom, dog annerledes, og ingen tror de med down syndrom kan bli helt friske.

Nå er jo en ekstra utgave av gen 21 kartlagt, men likevel, det er ganske omfattende med asperger også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

jeg forstår hva du mener. Det er frustrerende å lese et blad hvor det kommer opp slike ideer. En vil jo gjerne forsøke, men det skaper stor frustrasjon og usikkerhet å skulle gå inn i et slikt prosjekt. Ikke vet en noe om resultatet heller. en vet heller ikke om hva slags problemer de menneskene som ble bedre av å leve på diett opprinnelig hadde heller.

Jeg reagerte spesielt på at siste nytt av Psykisk helse hadde dette som tema. Jeg synes det er dårlig gjort å skrive sånne artikler uten å opplyse om at metoden er omstridt, og at at de fleste legfolk ikke har tro på teorien selv. Der var det også en fyr som mente at han hadde Aspergerliknende trekk men som følte seg mere normal og lykkelig ved å unngå melk og gluten.

Her er det masse vi ikke vet. Jeg selv aner ikke om mange symptomer, problemer kan være et utslag av intoleranse, men det er måte dette fremstilles på som er kritikkverdig. En kan ikke anbefale folk å legge om kostholdet når det ikke er vitenskapelig dokumentert. De bør ikke gi falske forhåpninger.

Skriv til "Psykisk Helse" og fortell hvordan slike oppslag virker.

Dessverre har Rådet for psykisk helse beveget seg bort fra vitenskapen og har blitt meget "alternativt".

[Spenol(1)]

Hei!

ja. Jeg så min psykiater skrev ned navn på legen som har mailet meg, jeg vet ikke hvorfor, men hun skrev til meg, "du så sikkert jeg ble opprørt da jeg fikk høre om de falske forhåpningene noen har gitt deg", jeg svarte henne med, "ja jeg syns å merke det", hun slo ut med hendene og så irritert ut, jeg ble glad, jeg følte meg forstått og at noen andre også syntes å skjønne hvor smertefullt det er å få slike forhåpninger.

Jeg er glad for alle som reagerer, for de vanskene jeg hadde som barn er like tydelige som feks down syndrom, dog annerledes, og ingen tror de med down syndrom kan bli helt friske.

Nå er jo en ekstra utgave av gen 21 kartlagt, men likevel, det er ganske omfattende med asperger også.

jeg synes du heller skal fokusere på at Asperger en type kognitiv profil og ingen sykdom. Og det trenger ikke å være noe dårlig liv når en har Asperger, men du må finne ut hva som skaper mest problemer for deg, og hva som gir deg mest glede. Hvis du holder deg til det du mestrer og gjør ting du liker, så har du et like bra liv som alle andre.

Alle opplever vi å mislykkes. Men vi må velge det vi begir oss ut på så vi ikke får altfor mange negative opplevelser. Jeg er nok litt dårlig på nonverbal kommunikasjon. Med meg så må en være mest mulig direkte. Jeg kan fort bli usikker hvis jeg må forholde meg til veldig mange ansatte i en jobbsituasjon. Så min forrige jobb var ingen positiv opplevelse. Så derfor jobber jeg på et lite sted hvor det er mange menn. De er ofte mer tydelige enn kvinner, jeg har derfor funnet en jobb som passer meg bedre. Så kanskje du bør tenke sånn?

[Gjest hermine grang]

Du har ikke en person i familien som du kan snakke med om sånne ting? Jeg har en voksen sønn med høytfungerende autisme. Han har også en tendens til å tro alt han leser, og han tror på alle råd han får. Men han kommer heldigvis til meg, da, og så forteller jeg ham at en ikke skal tro blindt på alt. og når jeg har fått snakket med ham en god stund, så roer ting seg, det virker som han slår seg til ro med det jeg sier. han stoler på meg. har du ingen beroligende person å snakke med?

[Spenol(1)]

Skriv til "Psykisk Helse" og fortell hvordan slike oppslag virker.

Dessverre har Rådet for psykisk helse beveget seg bort fra vitenskapen og har blitt meget "alternativt".

mail er sendt!