Selvmedlidenhet?

[Gjest panikkangst]

Hvordan definerer man dette?

Er det når du får spørsmål fra fortiden din og du svarer ærlig på dette, ser at andre har tårer i øynene og faktisk får lyst til å gråte selv?

Er det lov til å felle noen tårer fordi man har hatt endel vonde opplevelser gjennom årene? Bare gråte en gang mener jeg, eller er dette å grave seg ned.

Man skal jo se framover, men når andre mennesker og barna mine, graver hele tiden om dette, så får jeg jo ikke fred. Når jeg også ser at disse reagerer på mine opplevelser, kommer mine følelser fram. Jeg innser at ting har vært ille, noe jeg egentlig ikke ønsker å innse. Jeg vil glemme, ha et steinansikt, være normal, være som alle andre.

Jeg har lyst til å gjemme meg på rommet mitt, gråte i to timer og smile til verden igjen. Er dette for mye selvmedlidenhet?

[Gjest Mien]

Nei, dette er ikke selvmedlidenhet.

Å gråte ut har en rensende og beroligende effekt.

Selv om årene visker ut sorg og traumer, så vil det alltid komme dager som er tunge.

Om man gir seg lov til å sørge vil kan komme videre...

[Madelenemie]

Hei!

Det syns jeg høres greit ut, å gråte ut, når man kommer videre etter på.

To timer er jo ikke mye hvis det hjelper.

Jeg har fått høre av min psykiater at man kan kjenne på det triste inni mellom, at det er greit og bra.

Selv får jeg det dårlig til å fungere, syns ikke det hjelper å gråte, men så gråter jeg aldri ut, jeg tar meg alltid sammen, jobber med noe, biter det i meg, litt sånn.

Jeg har ingen god erfaring med å bli lei meg og føle meg bedre etter på, men jeg har erfaring med å kjenne at jeg blir lei meg og fort prøve å fortrenge det, jobbe, så man blir sliten og ikke orker tenke og kjenne på det.

Tror i vertfall ikke du skal ha dårlig samvittighet for å gråte ut, hvis du greier det, og ikke tristheten tar hele deg. Kanskje er det det jeg er redd for, jeg vet ikke?

Jeg gråter sjelden foran noen, selv ikke når noen dør, jeg blir mere taus. Men jeg har det ofte vondt inni meg, så vondt at jeg stenger meg inne eller jobber hardt.

[cathlin]

Ja, herrgud det er lov i massevis. Jeg er ganske selvmedlidende selv til tider, da det jo ikke er noen som syns særlig synd på meg, da må jeg nesten gjøre det selv. Ikke sant.

[Gjest panikkangst]

Nei, dette er ikke selvmedlidenhet.

Å gråte ut har en rensende og beroligende effekt.

Selv om årene visker ut sorg og traumer, så vil det alltid komme dager som er tunge.

Om man gir seg lov til å sørge vil kan komme videre...

Takk for at du svarte . Jeg sluttet å gråte pga meg selv da jeg var bitteliten. Mor mistet alltid fatningen når jeg slo meg, eller det skjedde noe leit. Jeg lærte tidlig at det var best å ha et "steinansikt". Husker jeg slo meg så ille en gang at den ene knokkelen på lillefingeren var borte. Jeg hadde store smerter og sov ikke på flere netter, men jeg kunne jo ikke si noe. Måtte skjule ting for enhver pris.

Da jeg ble utsatt for overgrep fortsatte steinansiktet. Jeg vente alt utover for å overleve. Jeg kunne gråte for alle andre, men ikke for meg selv. Jeg sluttet å bry meg med meg selv, jeg hadde ingen verdi, folk kunne gjøre som de ville med meg. Dette førte til at jeg igjen og igjen har blitt utnyttet ganske grovt.

Når barna mine (som nå er ganske voksne) ønsker å vite alt om meg, så får jeg problemer. De sier dette er ganske ille og når barna mine sier det...vel, jeg har fått en klump i halsen og synes faktisk litt synd på den jenta som er meg. Er det lov?

Grunnen til at folk lurer mye nå er nok at de vet at jeg er psykisk syk og blir innlagt av og til. De ser også at min mor ikke er helt i "vater". Hun er for å si det mildt ganske ille, så negativ til alt at vi snart ikke ser råd for å dra dit på besøk.

Jeg kjenner jo veldig igjen min mor som hun har vært i perioder før, da jeg var mindre. Derfor kjenner jeg at jeg har lite energi og trøst og gi til henne. Jeg er utslitt på å bruke hele min oppvekst på å høre på sutring, stakkar meg, jeg tar livet mitt om du gjør sånn, jeg blir aldri med ut igjen, alle mennesker er onde, osv, osv.

Jeg vil IKKE bli som min mor. Dette har jeg kjempet imot i alle år. Jeg tror også at jeg har greid dette ganske bra overfor barna mine og omverdene. Men kanskje har jeg gått for langt den andre veien? Jeg gir og gir, men jeg tar ikke vare på meg selv, eller jeg er aldri ærlig med meg selv. Jeg spiller skuespill. Alt er bra, men det er det jo ikke. Hvor går grensen for å sutre for mye og for lite? Jeg sliter jo med grenser i alle sammenhenger, enten blir det for mye, eller for lite. Ytterpunkter, kan du si.

Dette ble mye rot, men godt å få lov til å skrive av seg litt. God påske :-)

[Gjest panikkangst]

Ja, herrgud det er lov i massevis. Jeg er ganske selvmedlidende selv til tider, da det jo ikke er noen som syns særlig synd på meg, da må jeg nesten gjøre det selv. Ikke sant.

Vet ikke riktig hvor selvmedlidende det er lov til å være? Hvor går grensen? Les svar til Mien så ser du hvorfor jeg har det sånn. God påske :-)

[Gjest panikkangst]

Hei!

Det syns jeg høres greit ut, å gråte ut, når man kommer videre etter på.

To timer er jo ikke mye hvis det hjelper.

Jeg har fått høre av min psykiater at man kan kjenne på det triste inni mellom, at det er greit og bra.

Selv får jeg det dårlig til å fungere, syns ikke det hjelper å gråte, men så gråter jeg aldri ut, jeg tar meg alltid sammen, jobber med noe, biter det i meg, litt sånn.

Jeg har ingen god erfaring med å bli lei meg og føle meg bedre etter på, men jeg har erfaring med å kjenne at jeg blir lei meg og fort prøve å fortrenge det, jobbe, så man blir sliten og ikke orker tenke og kjenne på det.

Tror i vertfall ikke du skal ha dårlig samvittighet for å gråte ut, hvis du greier det, og ikke tristheten tar hele deg. Kanskje er det det jeg er redd for, jeg vet ikke?

Jeg gråter sjelden foran noen, selv ikke når noen dør, jeg blir mere taus. Men jeg har det ofte vondt inni meg, så vondt at jeg stenger meg inne eller jobber hardt.

Kjenner veldig igjen det å ha så vondt inne i seg og ikke greie å få det ut liksom. Jeg opplevde noe nytt da jeg snakket med datra mi om min fortid. Hun så meg som barn og beskrev veldig godt hvordan jeg må ha hatt det. Det ble liksom litt tøfft å høre dette fra en som står deg så nær. Men kanskje fører det til noe positivt også, det tror jeg egentlig. God påske :-)

[Gjest sjøstjerna]

Gjem deg gjerne et par timer og gråt ut. Så tørker du tårene, bretter opp armene og går smilende ut i verden igjen mens du ser fremover.

Greit å av og til tenke på ting som var. Men det som HAR vært kan ingen gjøre noe med. Det vi kan gjøre noe med er det som KOMMER. Dvs fremtiden. Vi kan selv bestemme noe vedr den.

Ergo er det best ha fokus på nuet og fremtiden.

[Gjest segunda]

Selvmedlidenhet og gråt er ikke det samme. Jeg har netopp mistet min bror og gråter innimellom når det gjør vondt å tenke på. Det har ingenting med selvmedlidenhet å gjøre. Jeg kommer sikkert til å gråte på dødsdagen hans til neste år uten at det er selvmedlidenhet.

Selvmedlidenhet er hvis jeg begynner å synes synd på meg selv hele tiden fordi jeg har mistet en bror. Hvis jeg mener at jeg ikke kan gjøre det ene og det andre fordi min bror er død. Hvis jeg graver meg ned i sorgen og ikke husker alt det gode og positive og lar livet gå videre så er jeg full av selvmedlidenhet.

Gråten lindrer og gir meg mot til å smile igjen. Noen ganger husker jeg gode episoder og gråter av sorg over at jeg aldri får se han igjen, men neste gang så smiler jeg og ler pga. de gode minnene.

[cathlin]

Vet ikke riktig hvor selvmedlidende det er lov til å være? Hvor går grensen? Les svar til Mien så ser du hvorfor jeg har det sånn. God påske :-)

Jeg gråt omtrent hver dag i ett år. Husker jeg vurderte å sette kryss i taket de dagene jeg ikke gråt. Nå gråter jeg sjeldent, heldigvis, for det tar en del tid og energi.

[Madelenemie]

Kjenner veldig igjen det å ha så vondt inne i seg og ikke greie å få det ut liksom. Jeg opplevde noe nytt da jeg snakket med datra mi om min fortid. Hun så meg som barn og beskrev veldig godt hvordan jeg må ha hatt det. Det ble liksom litt tøfft å høre dette fra en som står deg så nær. Men kanskje fører det til noe positivt også, det tror jeg egentlig. God påske :-)

Hei!

God påske til deg også

Håper du finner ut av det

[Gjest panikkangst]

Gjem deg gjerne et par timer og gråt ut. Så tørker du tårene, bretter opp armene og går smilende ut i verden igjen mens du ser fremover.

Greit å av og til tenke på ting som var. Men det som HAR vært kan ingen gjøre noe med. Det vi kan gjøre noe med er det som KOMMER. Dvs fremtiden. Vi kan selv bestemme noe vedr den.

Ergo er det best ha fokus på nuet og fremtiden.

Jeg gjør ikke annet enn å prøve og være positiv, tenke at fortid er fortid, at framtiden er det som gjelder. Uansett er fortiden, som jeg hardt forsøker å fortrenge, en del av meg. Jeg vil ikke at det skal være en del av meg, om du skjønner. Jeg har egentlig kuttet alle bånd til fortiden, ønsker ingen kontakt med mennesker og steder fra denne tiden.

Dette har imidlertid vist seg umulig. Jeg har jo barn og de har besteforeldre som vi må ha kontakt med, enten ting er sånn eller sånn. Jeg blir hele tiden minnet på en fortid som jeg ikke ønsker å berøre.

Det som nå holder på å skje er at jeg på en måte har begynt å sørge over meg selv. Jeg har gått i terapi i 10 år og dette har aldri skjedd før.

Men jeg ser at solen skinner og himmelen er blå, trærne er pene og jeg har det ikke så verst idag :-)

[Gjest panikkangst]

Hei!

God påske til deg også

Håper du finner ut av det

Det gjør jeg nok :-). Håper det går bra med deg også .

[Angustia]

Selvmedlidenhet og gråt er ikke det samme. Jeg har netopp mistet min bror og gråter innimellom når det gjør vondt å tenke på. Det har ingenting med selvmedlidenhet å gjøre. Jeg kommer sikkert til å gråte på dødsdagen hans til neste år uten at det er selvmedlidenhet.

Selvmedlidenhet er hvis jeg begynner å synes synd på meg selv hele tiden fordi jeg har mistet en bror. Hvis jeg mener at jeg ikke kan gjøre det ene og det andre fordi min bror er død. Hvis jeg graver meg ned i sorgen og ikke husker alt det gode og positive og lar livet gå videre så er jeg full av selvmedlidenhet.

Gråten lindrer og gir meg mot til å smile igjen. Noen ganger husker jeg gode episoder og gråter av sorg over at jeg aldri får se han igjen, men neste gang så smiler jeg og ler pga. de gode minnene.

Kjenner meg igjen i det du skriver, Segunda, og jeg føler med deg. Klok er du (og det har jeg for ordens skyld aldri vært i tvil om) :-)

[Gjest panikkangst]

Selvmedlidenhet og gråt er ikke det samme. Jeg har netopp mistet min bror og gråter innimellom når det gjør vondt å tenke på. Det har ingenting med selvmedlidenhet å gjøre. Jeg kommer sikkert til å gråte på dødsdagen hans til neste år uten at det er selvmedlidenhet.

Selvmedlidenhet er hvis jeg begynner å synes synd på meg selv hele tiden fordi jeg har mistet en bror. Hvis jeg mener at jeg ikke kan gjøre det ene og det andre fordi min bror er død. Hvis jeg graver meg ned i sorgen og ikke husker alt det gode og positive og lar livet gå videre så er jeg full av selvmedlidenhet.

Gråten lindrer og gir meg mot til å smile igjen. Noen ganger husker jeg gode episoder og gråter av sorg over at jeg aldri får se han igjen, men neste gang så smiler jeg og ler pga. de gode minnene.

Trist å høre om din bror. Det må være veldig tøfft å miste en bror du er gla i.

Jeg skjønner det du sier angående selvmedlidenhet. Jeg ønsker jo av hele mitt hjerte å greie å gå videre i livet, uten disse minnene som plager meg i tide og utide. Jeg har aldri sagt til mine nærmeste hvordan jeg har hatt det. Min mann var sammen med meg i 18 år før jeg fortalte om fortiden min. Han har ikke ant hvordan jeg har hatt det. Jeg "klippet" over livet mitt som 15 åring, det var før og etter den tiden. Tiden før skulle ikke eksistere lengre.

Nå kommer den likevel "ramlende" i hodet på meg når jeg aller minst ønsker dette fordi andre ønsker å vite og forstå meg. Kanskje er det på tide og innse og godta at jeg har denne fortiden, enten jeg ønsker det eller ikke? At jeg må innse at dette faktisk gjelder meg?

Ønsker deg en så god påske som mulig :-)

[Gjest panikkangst]

Jeg gråt omtrent hver dag i ett år. Husker jeg vurderte å sette kryss i taket de dagene jeg ikke gråt. Nå gråter jeg sjeldent, heldigvis, for det tar en del tid og energi.

Det er det jeg er redd for. Begynner jeg først å gråte så greier jeg aldri å slutte igjen. Kanskje er det dette som kan få meg friskere? Jeg vet ikke, men det er kanskje forsøket verdt. Stakkar meg ;( Snufs""""".

Pokker, jeg er jo vant til å le når jeg har smerter. For å skjule at jeg har det vondt så ingen andre skal få det vondt på grunn av meg (det ble da en veldig lang setning . Tror ikke jeg kan gråte idag, får ta dette når jeg blir for meg selv. Vet ikke om jeg kan grine på kommando da, vi får se :-)

[cathlin]

Det er det jeg er redd for. Begynner jeg først å gråte så greier jeg aldri å slutte igjen. Kanskje er det dette som kan få meg friskere? Jeg vet ikke, men det er kanskje forsøket verdt. Stakkar meg ;( Snufs""""".

Pokker, jeg er jo vant til å le når jeg har smerter. For å skjule at jeg har det vondt så ingen andre skal få det vondt på grunn av meg (det ble da en veldig lang setning . Tror ikke jeg kan gråte idag, får ta dette når jeg blir for meg selv. Vet ikke om jeg kan grine på kommando da, vi får se :-)

Du får huske å spise noe salt innimellom da, hvis du ikke slutter:-)

Nei, jeg vet ikke. Gråt hvis du har lyst. Det er ikke farlig å vise følelser eller oppleve dem.

[Gjest panikkangst]

Du får huske å spise noe salt innimellom da, hvis du ikke slutter:-)

Nei, jeg vet ikke. Gråt hvis du har lyst. Det er ikke farlig å vise følelser eller oppleve dem.

Jeg takler at andre mennesker gråter, men det er veldig farlig når jeg gråter. Hva om noen ser det? Da raser verden sammen og jeg blir liggende nederst...

Jeg skal kjøpe inn mye salt i morgen :-)

[Dorthe]

Jeg synes ikke to timer er så veldig lenge. Jeg gråt ikke på tredve år og klarte å gjemme alt inne i meg, men så ble jeg innlagt på rehabilitering og der, uten unger og uten ansvar, så begynte jeg å gråte og gråt i tre uker over en sorg som jeg engentlig aldri hadde fått gitt uttrykk for.

Det er 10 år siden og enda så tar jeg en runde innimellom når jeg er alene, men det varer ikke i tre uker altså. Men jeg er fæl til å grine, hører jeg noe trist eller er jeg lei meg så knyter det seg i magen og tårene spruter uten at jeg kan gjøre noe med det. Det var vondt å miste foreldrene mine og resten av familien over noen år, men jeg er jo i den alderen at generasjonen før meg dør, men jeg gråter jo over dem likevel, men det er kanskje litt av selvmedlidenhet fordi jeg er alene igjen i min generasjon også og føler at det kan være vanskelig innemellom å være den som står alene med alt ansvar.