Alltid lurt på !!

[Madelenemie]

Og snart skal jeg spørre!

Har ikke friske mennesker et ansvar for å sørge for at de svakeste og uskyldigste og mest forsvarsløse i et samfunn får beskyttelse?

Jeg velger å tro at de fleste psykiatere er friske mennesker, men hvorfor i alle dager er det ingen automatikk i å sjekke opp at barn av psykiatriske pasienter har det bra??

Jeg ble aldri sjekket, jeg syns det hadde vært naturlig, en så alvorlig begrensing burde iverksatt noen systematiske gjennomganger. Mine barn har det bra, men det er mye takket en far som ikke har begrensinger, men ingen spurte om det! (selv om han ikke har diagnose så burde han /vi blitt innkalt for vurdering)

Hadde far hatt samme begrensing som meg hadde vi som familie både trengt hjelp og oppfølging, ikke at noen tok barna, men hjelp til å tenke på det viktige, se helhet, ha oversikt.

Om våre barn var friske kunne de tatt psykisk skade av å vokse opp med foreldre der begge har asperger vansker eller andre ting, jeg forstår bare ikke at samfunnet ikke ser sin plikt til å ivareta barns interesse i familier der en eller begge foreldre har funksjonshemninger som feks asperger syndrom.

I vårt tilfelle var vi heldige, da far klarer å se helhet og hjelpe meg til å se mer riktig på ting, men jeg er avhengig av hans normalitet og til tross for min kjærlighet til mine barn ville jeg aldri påtatt meg hovedansvar for mine barn fordi jeg ser at far er den som best ivaretar det de trenger. Hadde vi skilt oss ville jeg heller sørget,enn krevd hovedansvar når jeg ikke har evner til å ta det. Derfor vet jeg at jeg elsker mine barn over alt, fordi jeg kunne gitt avkall på den daglige omsorgen for dem.

Derfor trenger man å gå gjennom foreldre med psykiske vansker sin evne til omsorg, for barn bør slippe å være offer for dette og selv bli skadelidende, det er forebyggende helsearbeidet og det burde det være mye større fokus på.

Men verden går fremover, og jeg tror at i fremtiden vil man i større grad ha barna i tankene når man behandler foreldrene.

Men jeg blir opprørt av å tenke på dagens praksis, kanskje jeg skulle skrive til en politiker?

[Gjest panikkangst]

Jeg tror at de er blitt mye bedre på å ta vare på barna til psykisk syke nå enn før. Det er fortsatt ikke bra nok, men mye bedre.

Da jeg vokste opp i en utkant, tror jeg ikke det fantes noe som hette barnevern og hjelp. Helsesøster bodde 5 mil unna og vi så henne 1-2 ganger i året. Telefon hadde vi ikke. Ellers var lærere og naboer "blinde og døve".

Jeg husker vi hadde husmorvikar hjemme hos oss. Mener dette varte i 14 dager. Da ble det litt mere "system" i ting hjemme og dette står for meg som veldig positive minner.

Det jeg har opplevd er at jeg ble veldig tatt på alvor da jeg ble innlagt. Familieforhold og evt behov for hjelp ble kartlagt og barna mine fikk timer for å forstå situasjonen. Det er jeg veldig glad for.

Men, det finnes endel syke mennesker som aldri vil innrømme at de er syke, deriblant min egen mor. Disse menneskene blir ikke så lett oppdaget av andre fordi de ofte gjemmer seg for omgivelsene og blir sett på som "sære". Ingen vet hva som foregår på innsiden av slike hjem og det er heller ikke enkelt å gripe inn, uten å ha noe konkret. Heldigvis går verden framover fortsatt :-)

[frosken]

Jeg synes du er en klok dame, og at du skal skrive til politikere og andre om dette. Du tar opp et kjempeviktig tema!

[cathlin]

Enig med deg!

[Madelenemie]

Jeg tror at de er blitt mye bedre på å ta vare på barna til psykisk syke nå enn før. Det er fortsatt ikke bra nok, men mye bedre.

Da jeg vokste opp i en utkant, tror jeg ikke det fantes noe som hette barnevern og hjelp. Helsesøster bodde 5 mil unna og vi så henne 1-2 ganger i året. Telefon hadde vi ikke. Ellers var lærere og naboer "blinde og døve".

Jeg husker vi hadde husmorvikar hjemme hos oss. Mener dette varte i 14 dager. Da ble det litt mere "system" i ting hjemme og dette står for meg som veldig positive minner.

Det jeg har opplevd er at jeg ble veldig tatt på alvor da jeg ble innlagt. Familieforhold og evt behov for hjelp ble kartlagt og barna mine fikk timer for å forstå situasjonen. Det er jeg veldig glad for.

Men, det finnes endel syke mennesker som aldri vil innrømme at de er syke, deriblant min egen mor. Disse menneskene blir ikke så lett oppdaget av andre fordi de ofte gjemmer seg for omgivelsene og blir sett på som "sære". Ingen vet hva som foregår på innsiden av slike hjem og det er heller ikke enkelt å gripe inn, uten å ha noe konkret. Heldigvis går verden framover fortsatt :-)

Hei!

Ja mmm.

Men selv spurte jeg min psykiater omtrent rett etter at jeg begynte hos henne om hva man gjorde med barna til psykisk syke, hun svarte meg at det hadde blitt økt fokus på dette. Jeg tenkte imidlertid, men hva med mine, hvordan vet du de blir ivaretatt?

Jeg vet ikke svaret på det, kanskje har hun en slags erfaring,,innsikt jeg ikke ser, men jeg tenker jo, hva om jeg ikke hadde vært gift med min mann?

Jeg klarer mye jeg, bare noen kommer innom og ser at jeg ikke glemmer mat, men det burde være noen som følger opp slike ting. For selv om god vilje og gode ønsker, så er slikt, som mat, så lett å glemme når man samler insekter eller planter, da er liksom det viktigere enn noe annet.

Det er fint å høre din erfaring, det samsvarer med det min psykiater sa, men jeg skjønner bare ikke etter alt jeg skrev at hun viste at mine barn hadde det bra?

Da min mann så mine mail sa han "du må ikke skrive slikt" jeg svarte "jeg skriver bare sannheten, slik den er og uten å pynte på den, det har ingenting med kjærlighet å gjøre, men den sier mye om min begrensing". Jeg stolte på min psykiater, jeg viste hun var der for å hjelpe meg/oss og da følte jeg at hun ikke ville melde meg til barnevernet uten heller snakke med meg om de områder der jeg strevde. For som hun sa jeg gjorde mye bra, og mest av alt jeg kan dø for mine barn, jeg bare glemmer at mat er viktigere enn en ny bille under terrassen. Jeg trengte bare hjelp og oppfølging, jeg skjønner mye og jeg ser mine feil og min begrensing og jeg skjuler ingenting.

Men jeg hadde trengt hjelp og oppfølging uten min mann.

[Madelenemie]

Enig med deg!

[Madelenemie]

Jeg synes du er en klok dame, og at du skal skrive til politikere og andre om dette. Du tar opp et kjempeviktig tema!

Hei!

Takk for at du sier det, jeg føler det selv.

Da jeg først fikk diagnosen søkte jeg litt på den og fikk opp sider med barn av foreldre med asperger, deres savn, deres fortvilelse, jeg leste og jeg leste og jeg forstod og jeg tenkte og jeg skjønte min begrensning. At uansett kjærlighet så gjør vår autisme, at man må se disse barnas liv og situasjon, de kan vokse opp i en ensomhet som ikke er godt for et normalt menneske.

Takk for at du skjønner at dette er for viktig til å bare taes lett på, det handler jo om små menneskers oppvekst, opplevelse av å bli elsket og deres fremtid.

[Gjest panikkangst]

Hei!

Ja mmm.

Men selv spurte jeg min psykiater omtrent rett etter at jeg begynte hos henne om hva man gjorde med barna til psykisk syke, hun svarte meg at det hadde blitt økt fokus på dette. Jeg tenkte imidlertid, men hva med mine, hvordan vet du de blir ivaretatt?

Jeg vet ikke svaret på det, kanskje har hun en slags erfaring,,innsikt jeg ikke ser, men jeg tenker jo, hva om jeg ikke hadde vært gift med min mann?

Jeg klarer mye jeg, bare noen kommer innom og ser at jeg ikke glemmer mat, men det burde være noen som følger opp slike ting. For selv om god vilje og gode ønsker, så er slikt, som mat, så lett å glemme når man samler insekter eller planter, da er liksom det viktigere enn noe annet.

Det er fint å høre din erfaring, det samsvarer med det min psykiater sa, men jeg skjønner bare ikke etter alt jeg skrev at hun viste at mine barn hadde det bra?

Da min mann så mine mail sa han "du må ikke skrive slikt" jeg svarte "jeg skriver bare sannheten, slik den er og uten å pynte på den, det har ingenting med kjærlighet å gjøre, men den sier mye om min begrensing". Jeg stolte på min psykiater, jeg viste hun var der for å hjelpe meg/oss og da følte jeg at hun ikke ville melde meg til barnevernet uten heller snakke med meg om de områder der jeg strevde. For som hun sa jeg gjorde mye bra, og mest av alt jeg kan dø for mine barn, jeg bare glemmer at mat er viktigere enn en ny bille under terrassen. Jeg trengte bare hjelp og oppfølging, jeg skjønner mye og jeg ser mine feil og min begrensing og jeg skjuler ingenting.

Men jeg hadde trengt hjelp og oppfølging uten min mann.

Bra du har en slik mann :-). Dette har nok også psykiateren din sett.

Jeg er sjeleglad for at jeg holdt meg så frisk da barna var små at jeg greide og være en ganske normal mamma. Da yngstemann var 12 år sprang "bomben" og hadde det ikke vært for min mann hadde jeg nok trengt veldig mye hjelp ifra andre. Jeg er også meget takknemlig for at jeg har en mann som velger å stå ved min side uansett hvor syk jeg er. Heldige du og jeg :-).

Jeg tror heller ikke at det store problemet er du og jeg som ser problemene våre. Problemet ligger oftere hos dem som ikke søker hjelp, eller evner å se at de er psyke. Det kan være veldig skadelig for et barn.

[Madelenemie]

Bra du har en slik mann :-). Dette har nok også psykiateren din sett.

Jeg er sjeleglad for at jeg holdt meg så frisk da barna var små at jeg greide og være en ganske normal mamma. Da yngstemann var 12 år sprang "bomben" og hadde det ikke vært for min mann hadde jeg nok trengt veldig mye hjelp ifra andre. Jeg er også meget takknemlig for at jeg har en mann som velger å stå ved min side uansett hvor syk jeg er. Heldige du og jeg :-).

Jeg tror heller ikke at det store problemet er du og jeg som ser problemene våre. Problemet ligger oftere hos dem som ikke søker hjelp, eller evner å se at de er psyke. Det kan være veldig skadelig for et barn.

Hei!

Ja det har du all rett i.

Selv ble jeg slått, lugget, dyttet, tvangsmatet av min mor hele oppveksten. Om hun hadde lykkes med å drepe meg tror jeg hun ville blitt lettet. Hun skjulte alt! Da de kom til Nic Waal første gang sa mine foreldre jeg hadde angst pga av min bestemors alkoholproblemer??(og de trodde på mine foreldre)

Min bestemor som var min glede hele min barndom, jeg ble så oppgitt da jeg leste min egen journal..

Jeg har vært ikke bare sjokkert over, men skuffet over at ingen så at min angst, min manglende evne til kontakt, mangel på språk, motoriske vansker, mareritt, skyldtes omfattende omsorgssvikt. Jeg tror ikke jeg fikk asperger syndrom av dette, på sett og vis beskyttet det meg fra mye, men alle timene hos barnespykolog og ingen så hvor ulykkelig og redd jeg var, mest for min mor, det er utrolig og sørgelig.

De sa min mor har narsissistisk personlighetsfortyrrelse, min stefar hatet meg, likevel grep ingen inn

Jeg håper for dagens barn at det ikke er slik, de farligste foreldrene er de som benekter og fornekter at de ikke evner å gi omsorg for sine barn.

Vet du hva din mor led av?

[Gjest panikkangst]

Hei!

Ja det har du all rett i.

Selv ble jeg slått, lugget, dyttet, tvangsmatet av min mor hele oppveksten. Om hun hadde lykkes med å drepe meg tror jeg hun ville blitt lettet. Hun skjulte alt! Da de kom til Nic Waal første gang sa mine foreldre jeg hadde angst pga av min bestemors alkoholproblemer??(og de trodde på mine foreldre)

Min bestemor som var min glede hele min barndom, jeg ble så oppgitt da jeg leste min egen journal..

Jeg har vært ikke bare sjokkert over, men skuffet over at ingen så at min angst, min manglende evne til kontakt, mangel på språk, motoriske vansker, mareritt, skyldtes omfattende omsorgssvikt. Jeg tror ikke jeg fikk asperger syndrom av dette, på sett og vis beskyttet det meg fra mye, men alle timene hos barnespykolog og ingen så hvor ulykkelig og redd jeg var, mest for min mor, det er utrolig og sørgelig.

De sa min mor har narsissistisk personlighetsfortyrrelse, min stefar hatet meg, likevel grep ingen inn

Jeg håper for dagens barn at det ikke er slik, de farligste foreldrene er de som benekter og fornekter at de ikke evner å gi omsorg for sine barn.

Vet du hva din mor led av?

Høres ikke helt normalt ut det du har opplevd. Det er nok sånn at foreldre med slike forstyrrelser er vanskelige å gjennomskue. De er veldig flinke til og lyve og å skjule ting. Du er tøff som har kommet deg "helskinnet" gjennom alt dette .

Min mor er sterkt handicappet. Hun ble bortgjemt i oppveksten pga dette og utviklet en stor skepsis og fiendlighet til mennesker. Hun har nok en personlighetsforstyrrelse, kanskje paranoid, sterk sosialangst og veldig store depresjoner. Hun kan nok være bipolar, da jeg kan huske hun dro ut av huset og syklet til naboen og "slo ut håret" med sitt sterke handicap.

Men hun søkte dessverre aldri hjelp. Det var jeg som var psykologen hennes og som trøstet henne så hun ikke skulle ta livet av seg. Jeg lagde den maten jeg greide da hun var syk og lå til sengs. Dørene var låste og jeg kom ikke ut av huset i lange perioder da jeg var liten. Jeg fikk ikke lov til å åpne døra om det banket på, jeg måtte gjemme meg. Jeg husker jeg frøs og var sulten i lange perioder.

Men jeg lever og det er jeg faktisk glad for :-)

[Madelenemie]

Høres ikke helt normalt ut det du har opplevd. Det er nok sånn at foreldre med slike forstyrrelser er vanskelige å gjennomskue. De er veldig flinke til og lyve og å skjule ting. Du er tøff som har kommet deg "helskinnet" gjennom alt dette .

Min mor er sterkt handicappet. Hun ble bortgjemt i oppveksten pga dette og utviklet en stor skepsis og fiendlighet til mennesker. Hun har nok en personlighetsforstyrrelse, kanskje paranoid, sterk sosialangst og veldig store depresjoner. Hun kan nok være bipolar, da jeg kan huske hun dro ut av huset og syklet til naboen og "slo ut håret" med sitt sterke handicap.

Men hun søkte dessverre aldri hjelp. Det var jeg som var psykologen hennes og som trøstet henne så hun ikke skulle ta livet av seg. Jeg lagde den maten jeg greide da hun var syk og lå til sengs. Dørene var låste og jeg kom ikke ut av huset i lange perioder da jeg var liten. Jeg fikk ikke lov til å åpne døra om det banket på, jeg måtte gjemme meg. Jeg husker jeg frøs og var sulten i lange perioder.

Men jeg lever og det er jeg faktisk glad for :-)

Ja det høres ikke ut som du heller hadde det bra.

Jeg hadde to fantastiske bestemødre, den ene hadde alkoholproblemer, men elsket meg over alt, den andre var min stebestemor som ga meg mye av min interesse for naturvitenskap, som verdsatte meg og fikk meg til å føle meg verdsatt.

Min psykiater sier at "er det noen i et barns oppvekst er det avgjørende".

Hadde du ingen som var der for å gi det et pusterom?

Hva mener du med at din mor slo ut håret?

Jeg oppfatter litt annerledes enn andre, jeg forstår ikke ofte det mennesker mener, det har vist også vært en slags beskyttelse.

Jeg kjenner en mor som har hatt det som meg, hun har angst og sliter mye mer enn meg på sett og vis, eller på andre måter...

Jeg er jo ikke flink sosialt, men jeg har ikke angst.

[Gjest barnevernet]

Helsepersonell har meldeplikt til barneverntjenesten. Dette står nedfelt i helsepersonellovens § 33.

''§ 33. Opplysninger til barneverntjenesten

Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24.

Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger''

Blir en forelder med eneansvar for barn innlagt på en psykiatrisk avdeling skal barnevernet kontaktes uten hinder av taushetsplikten. Helsepersonell har da en meldeplikt som skal gå over taushetsplikten. Dette skal gå automatisk for å sikre at barnet ivaretas. Barnevernet skal undersøke hvordan barnet har det, og om det er grunnlag for tiltak eller ikke.

Jeg vet dessverre at dette altfor ofte ikke skjer. Selv fagpersoner kan tenke at en melding til barnevernet er ensbetydende med omsorgsovertagelse, og unnlater derfor å melde av hensyn til pasienten. Dette kan gjøre at barn lider unødig, og foreldre får ikke hjelpen de har krav på.

[Gjest panikkangst]

Ja det høres ikke ut som du heller hadde det bra.

Jeg hadde to fantastiske bestemødre, den ene hadde alkoholproblemer, men elsket meg over alt, den andre var min stebestemor som ga meg mye av min interesse for naturvitenskap, som verdsatte meg og fikk meg til å føle meg verdsatt.

Min psykiater sier at "er det noen i et barns oppvekst er det avgjørende".

Hadde du ingen som var der for å gi det et pusterom?

Hva mener du med at din mor slo ut håret?

Jeg oppfatter litt annerledes enn andre, jeg forstår ikke ofte det mennesker mener, det har vist også vært en slags beskyttelse.

Jeg kjenner en mor som har hatt det som meg, hun har angst og sliter mye mer enn meg på sett og vis, eller på andre måter...

Jeg er jo ikke flink sosialt, men jeg har ikke angst.

Med at min mor "slo ut håret" i perioder mener jeg at hun gjorde ting som sto i sterk kontrast til det innelivet hun levde til vanlig. Hun som var sterkt handikappet satte seg da på en sykkel og dro til naboene og ble plutselig svært sosial. Hun vasket også mye og ble veldig pratsom.

Jeg hadde en tante jeg var veldig gla i som bodde noen mil unna. Det var solskinn i livet mitt hver gang jeg fikk besøke henne. Hun døde av sykdom da jeg var 10 år og det tok jeg veldig tungt. Jeg hadde også et par naboer som jeg "rømte" til endel ganger. Problemet var bare det at mannen til den ene misbrukte meg og det ble ganske ekkelt.

Jeg hadde besteforeldre som var snille. De fikk heller ikke komme inn i huset når min mor var syk. Husker at bestefar brøt seg inn hos oss engang. Da sto det ikke helt bra til der inne. Mor var svært syk og jeg var skitten og sulten. Fanatisk religion er det også mye av hos endel av slekten. Jeg ble ofte fortalt at så og si alt på denne jord var syndig. Da jeg ble misbrukt fikk jeg det litt tøfft med meg selv i denne sammenhengen, kan du si.

Nicket mitt bør vel byttes nå, jeg har ikke panikkangst her jeg sitter nå. Det er noe som kommer av og til og kan vare i dager og uker. Ille når det står på, men jeg har overlevd hittil :-).

Kan vel si, om jeg ser bort fra noen omstendigheter, at jeg har et bedre liv idag. Jeg evner å glede meg over ting, stort sett ihvertfall. Jeg ser at himmelen er blå og gresset grønt og livet gir meg noe, selv om jeg egentlig er både psykisk og fysisk syk.

Godt å få "prate" med noen som kan forstå litt. Jeg beundrer deg for måten du skriver på og hvordan du så fint greier å beskrive ting så levende. Takk for det, jeg lærer mye av deg :-).

[lealaus]

Det har endret seg veldig de siste årene. Da jeg ble innlagt for rundt 10 år siden, var det ingen som tenkte på noen andre enn pasienten. Ungene hadde heldigvis en oppegående far med en forståelsesfull arbeidsgiver, i tillegg til at mange av våre venner stilte opp i drøss og spann i form av avlastning, barnevakt, middager osv. Men alle har det ikke slik.

Da jeg imidlertid ble innlagt for litt under to år siden, ble det automatisk sendt inn bekymringsmelding til barnevernet både fra fastlege og sykehus. Vi ble innkalt og det ble opprettet en sak og foretatt undersøkelser. Ryddig og greit, og bv konkluderte til slutt med at det ikke trengtes noen tiltak i denne omgang.

Selvfølgelig en tilleggsbelastning når man ikke er helt i vater, men fokuset var ungene, det offentliges ansvar for å finne ut om de ble godt ivaretatt - ikke på noen måte et forsøk på å mistenkeliggjøre meg eller barnefaren. Og jeg var og er fremdeles av den oppfatning at det er bedre med en bekymringsmelding for mye enn en for lite.

[Madelenemie]

Det har endret seg veldig de siste årene. Da jeg ble innlagt for rundt 10 år siden, var det ingen som tenkte på noen andre enn pasienten. Ungene hadde heldigvis en oppegående far med en forståelsesfull arbeidsgiver, i tillegg til at mange av våre venner stilte opp i drøss og spann i form av avlastning, barnevakt, middager osv. Men alle har det ikke slik.

Da jeg imidlertid ble innlagt for litt under to år siden, ble det automatisk sendt inn bekymringsmelding til barnevernet både fra fastlege og sykehus. Vi ble innkalt og det ble opprettet en sak og foretatt undersøkelser. Ryddig og greit, og bv konkluderte til slutt med at det ikke trengtes noen tiltak i denne omgang.

Selvfølgelig en tilleggsbelastning når man ikke er helt i vater, men fokuset var ungene, det offentliges ansvar for å finne ut om de ble godt ivaretatt - ikke på noen måte et forsøk på å mistenkeliggjøre meg eller barnefaren. Og jeg var og er fremdeles av den oppfatning at det er bedre med en bekymringsmelding for mye enn en for lite.

Hei!

Det er fint å høre syns jeg.

Kanskje de ikke betraktet asperger syndrom for så alvorlig da, ja for jeg var ikke deprimert, skulle bare utredes, men så oppdaget jeg at mange barn av foreldre med autisme kan få reaksjoner på at de har blitt overlatt mye til seg selv, blir snakket lite til osv...

Jeg syns også det er bedre med en bekymringsmelding for mye enn for lite.

[Madelenemie]

Helsepersonell har meldeplikt til barneverntjenesten. Dette står nedfelt i helsepersonellovens § 33.

''§ 33. Opplysninger til barneverntjenesten

Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24.

Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger''

Blir en forelder med eneansvar for barn innlagt på en psykiatrisk avdeling skal barnevernet kontaktes uten hinder av taushetsplikten. Helsepersonell har da en meldeplikt som skal gå over taushetsplikten. Dette skal gå automatisk for å sikre at barnet ivaretas. Barnevernet skal undersøke hvordan barnet har det, og om det er grunnlag for tiltak eller ikke.

Jeg vet dessverre at dette altfor ofte ikke skjer. Selv fagpersoner kan tenke at en melding til barnevernet er ensbetydende med omsorgsovertagelse, og unnlater derfor å melde av hensyn til pasienten. Dette kan gjøre at barn lider unødig, og foreldre får ikke hjelpen de har krav på.

Hei!

Ja det er mange lover, som ikke blir fulgt.

Ja jeg hadde jo en mann, og kanskje fordi de traff han så tidlig så så de ingen grunn til bekymring.

For min del hadde jeg likevel trengt hjelp og gjennomgang fordi jeg var mest hjemme med barna og jeg glemte vesentlige ting som feks mat. Jeg husker en venninne sa til meg, "Du må gi barna mat", men jeg hadde det sånn at siden jeg ikke ble sulten så tenkte jeg ikke andre ble det heller. Dette kunne lett bli oppdaget hvis noen hadde besøkt meg og spurt meg om ting og jeg ville fort rettet på det. Det var ikke for å være slem, men jeg holdt på med så mye at jeg glemmer en del vesentlige ting.

Og siden de første hadde asperger syndrom var ikke de særlig sultne heller.

[Madelenemie]

Med at min mor "slo ut håret" i perioder mener jeg at hun gjorde ting som sto i sterk kontrast til det innelivet hun levde til vanlig. Hun som var sterkt handikappet satte seg da på en sykkel og dro til naboene og ble plutselig svært sosial. Hun vasket også mye og ble veldig pratsom.

Jeg hadde en tante jeg var veldig gla i som bodde noen mil unna. Det var solskinn i livet mitt hver gang jeg fikk besøke henne. Hun døde av sykdom da jeg var 10 år og det tok jeg veldig tungt. Jeg hadde også et par naboer som jeg "rømte" til endel ganger. Problemet var bare det at mannen til den ene misbrukte meg og det ble ganske ekkelt.

Jeg hadde besteforeldre som var snille. De fikk heller ikke komme inn i huset når min mor var syk. Husker at bestefar brøt seg inn hos oss engang. Da sto det ikke helt bra til der inne. Mor var svært syk og jeg var skitten og sulten. Fanatisk religion er det også mye av hos endel av slekten. Jeg ble ofte fortalt at så og si alt på denne jord var syndig. Da jeg ble misbrukt fikk jeg det litt tøfft med meg selv i denne sammenhengen, kan du si.

Nicket mitt bør vel byttes nå, jeg har ikke panikkangst her jeg sitter nå. Det er noe som kommer av og til og kan vare i dager og uker. Ille når det står på, men jeg har overlevd hittil :-).

Kan vel si, om jeg ser bort fra noen omstendigheter, at jeg har et bedre liv idag. Jeg evner å glede meg over ting, stort sett ihvertfall. Jeg ser at himmelen er blå og gresset grønt og livet gir meg noe, selv om jeg egentlig er både psykisk og fysisk syk.

Godt å få "prate" med noen som kan forstå litt. Jeg beundrer deg for måten du skriver på og hvordan du så fint greier å beskrive ting så levende. Takk for det, jeg lærer mye av deg :-).

Da har du jammen hatt det mye vanskeligere enn meg.

Jeg føler seksuelt misbruk må være det aller verste.

Jeg avskyr fanatiske religiøse, de bedriver mye hykleri og sprer så mye vondt at jeg ikke forstår hvordan de ikke selv tenker hva de gjør. Jeg er selv kristen, men som noen har sagt til meg i sinne, "du er en fritenker og liberalist", jeg mener mer at ingen kan være sikre, og man får ingen dialog hvis man ikke oppriktig lytter til andre. Man må respektere andres valg og tro og liv.

Jeg tenkte på det en dag at takket være kvinnefrigjøringen så har vi jo fått like rettigheter, jeg tror ikke alle kristne riktig tenker på hvor mye man har å takke radikale søstre for. Jeg møter stadig i kirken mange som stiller seg kritisk til kvinnekampen, likestillingen, og det forundrer meg.

Ha en god dag og en fin påske videre.

Fint å vite at du ikke har panikkangst hele tiden, jeg lurte på det skjønner du, hvorfor du kalte deg det og at du da måtte ha de ganske ille.

jeg er litt bokstavelig av meg.

[Gjest Ikke panikkangst :)]

Da har du jammen hatt det mye vanskeligere enn meg.

Jeg føler seksuelt misbruk må være det aller verste.

Jeg avskyr fanatiske religiøse, de bedriver mye hykleri og sprer så mye vondt at jeg ikke forstår hvordan de ikke selv tenker hva de gjør. Jeg er selv kristen, men som noen har sagt til meg i sinne, "du er en fritenker og liberalist", jeg mener mer at ingen kan være sikre, og man får ingen dialog hvis man ikke oppriktig lytter til andre. Man må respektere andres valg og tro og liv.

Jeg tenkte på det en dag at takket være kvinnefrigjøringen så har vi jo fått like rettigheter, jeg tror ikke alle kristne riktig tenker på hvor mye man har å takke radikale søstre for. Jeg møter stadig i kirken mange som stiller seg kritisk til kvinnekampen, likestillingen, og det forundrer meg.

Ha en god dag og en fin påske videre.

Fint å vite at du ikke har panikkangst hele tiden, jeg lurte på det skjønner du, hvorfor du kalte deg det og at du da måtte ha de ganske ille.

jeg er litt bokstavelig av meg.

Dette er ingen konkurranse i å ha det værst mulig. For meg var det litt greit å få utveksle erfaringer med noen som også ikke har hatt en helt okey barndom.

Hovedpoenget må være at vi har det ganske bra i dag og hva vi gjør med livene våre framover. Jeg har hatt problemer med å "svelge" fortiden min, men jeg greier det i lange perioder. Det jeg også ser er at jeg har arvet mye sykdom ifra min mor (grøss). Jeg også er paranoid og veldig deprimert i perioder. Er jo bipolar.

Jeg trenger jo ikke å bli som min mor. Jeg har søkt hjelp og gjør noe med min sykdom og situasjon. Dette har hun aldri gjort. Jeg tror at dette utgjør en veldig stor forskjell for et barn. Det å søke hjelp å frata et barn ansvaret for sykdommen er det beste man kan gjøre, tror jeg. Likedan at man tar imot hjelp i hjemmet om man skulle trenge dette. Det krever at man legger all stolthet til side og innrømmer at man har problemer.

Nå må jeg logge av. God påske til deg også :-)

[Madelenemie]

Dette er ingen konkurranse i å ha det værst mulig. For meg var det litt greit å få utveksle erfaringer med noen som også ikke har hatt en helt okey barndom.

Hovedpoenget må være at vi har det ganske bra i dag og hva vi gjør med livene våre framover. Jeg har hatt problemer med å "svelge" fortiden min, men jeg greier det i lange perioder. Det jeg også ser er at jeg har arvet mye sykdom ifra min mor (grøss). Jeg også er paranoid og veldig deprimert i perioder. Er jo bipolar.

Jeg trenger jo ikke å bli som min mor. Jeg har søkt hjelp og gjør noe med min sykdom og situasjon. Dette har hun aldri gjort. Jeg tror at dette utgjør en veldig stor forskjell for et barn. Det å søke hjelp å frata et barn ansvaret for sykdommen er det beste man kan gjøre, tror jeg. Likedan at man tar imot hjelp i hjemmet om man skulle trenge dette. Det krever at man legger all stolthet til side og innrømmer at man har problemer.

Nå må jeg logge av. God påske til deg også :-)

Hei!

Jeg tenkte ikke på konkurranse, jeg tenkte bare at du har hatt det verre enn meg, dette fordi seksuelt misbruk er i mine øyne noe av det verste man kan utsette et barn for.

Som du skriver, innser man sin begrensing slik vi begge gjør, om enn på ulike områder, så er nok det det viktigste for barn.

Det var noe av grunnen til at jeg ser hvor bar det er at jeg fikk diagnosen fordi mine barn trengte forklaring på visse ting, og jeg må jobbe med en del saker.

Ha en god påske:)